I en rekke diskusjoner her inne, så ser man en motvilje hos foreldre mot f.eks. rosa, prinsesser, typiske jenteting, et.c. Husker noen som stolt kunne fortelle at datteren var en guttejente som ikke var prinsesse på karneval.
Da lurer jeg som mor til "jentete" jente om jeg har gjort noe feil på veien? Er det å være som en gutt et ideal? Bør jenter egentlig være som gutter for virkelig å være noe?
For er det ikke ofte slik at jenter som gjør ting som typisk har vært tradisjonelle "gutteting" blir beundret, mens det motsatte gjerne ikke snakkes så høyt om?
Innebærer likestillling at det bør være en endring i hvordan man ser ut og hva man gjør, eller aksept for hvordan man faktisk ser ut og hva man gjør?
Jeg bare spekulerer litt, før jeg henter frøken Rosa og mr.Nei-jeg-skal-klare-sjøl i barnehagen.
Mine unger har fått kledd seg omtrent som de vil og lekt med det de vil. Resultatet er at alle tre har variert både kledning og lek. Guttungen har brukt kjole og lekt med dukker, biler, lego, ball osv. Jentungene har variert like mye. Nå er de ganske store (16, 13, 11) og har egne identiteter som de trives godt med.
Jeg syns ikke likestilling er å bannlyse alt ross, sølv og gull. Det er å gi alle like muligheter til å gjøre det de trives best med.
Jeg har også tenkt litt på dette. Man liker i likestillingens navn ikke at jenter skal være så "råsa" og bli sosialisert til å bli det som er "typisk jente", man ønsker å viske ut kjønnsskiller. Men på den annen side, så kan det jo være at man på den måten blir litt "kvinnefiendlig", at det å være litt "typisk jente" blir noe negativt igjen, og det er jo dumt.
Noen ganger, så må man akseptere at det finnes visse likhetstrekk hos enkelte grupper, uten at man av den grunn skal tro det er et fellestrekk for alle i den gruppen, bare anerkjenne at tendensen er der. Jeg tror dette er et slikt område, og at man trår i feil retning om man blir for "anti-prinsesse-råsa".
Jeg syns alltid det er positivt med jenter og gutter som tenker for seg selv og viser det ved å velge utenfor boksen. Det å bryte tradisjoner og gå på tvers av tradisjonelle oppfatninger vitner om selvbevissthet og evnen til selvstendig tenking. Dette er min grunnfilosofi når det kommer til likestilling, nemlig like muligheter til å gjøre de samme tingene uavhengig av kjønn. Jeg liker å tenke på mennesker som individer først og kjønn etterpå.
Selv oppfordrer jeg jenta mi verken til det ene eller det andre, men forventer at hun har en mening selv. (Bortsett fra når valget innebærer at jeg må gjøre mye jobb. Sy heksekjole for eksempel. : peker på blogg: :flau:) Hun hadde sin prinsesse-periode da hun var 3-4 år, men har ikke vært så opptatt av det etter den tiden. Men hun er ingen guttejente tradisjonell forstand selv om hun liker bilbane og elektrisk gitar like godt som Barbie og My little Pony, til det er hun altfor pysete. Det som er veldig deilig med henne er dog at hun har så mange andre fine sider ved seg utover det at hun er jente. Derfor trenger jeg ikke bruke terminologier som "liten prinsesse" eller "guttejente" for å beskrive henne. Hun er bare seg selv.
Er det så mange jenter, eller gutter for den delen, som er konsekvent "jentete" eller "guttete"? Jeg bare lurer. De fleste barn jeg kjenner er både-og, på noen områder "guttete" og på andre "jentete".
Må no være best for ei jente å være jentete vel? Eller sånn midt i mellom.
Synes igrunn det er verre for en gutt å være jentete. Der er det mye fordommer.
Senest i dag flirte jeg godt av Knøtto (jente) som var så fascinert av gravemaskinen foran huset her, mens jeg tok det for gitt at Andungen (gutt)var fascinert. Det er dessverre lett å fort tenke i bås. Nå hører det med til historien at Knøtto ikke fullt er halvannet år, men likevel.
Men Kasia; du sier det så fint og riktig her, så jeg vil heie på deg. Jeg er spent på hvordan de blir når de blir eldre.
Det er jo akkurat slike ting som viser problemet. Gutten til ei veninne av meg ville være prinsesse på karnevalet men han vart raskt og effektivt mobba ut av kostymet sitt av de andre guttene :mad:
Håpet må jo være at ungene får være seg sjøl og ikkje bli satt i bås hverken den ene eller andre veien !
Og eg synes at jenter og gutter som tør å velge litt annerledes gjerne må få ros for det :nikker:
Jeg har vokst opp blant gutter og alltid vært en typisk "guttejente", jeg vet jo ikke om det har vært noe bedre enn de som har vært typisk jentete. Det jeg ser av forskjeller på meg og noen av mine nærmeste som har vært typisk jentete er vel at jeg vil foretrekke en kveld/bytur med "gutta" fremfor en jentetur. Og at jeg ofte tenker mer som "gutta" og kan forstå dem på en annen måte. Og at jeg overhodet ikke orker "jentedill", og deres ofte irrasjonelle overreagering på ting, som jeg heller ikke forstår og ofte himler med øynene over.
Nå måtte jeg egentlig tenke lenge, for vanligvis så ser jeg jo på mennesker utfra hvordan de er, ikke utfra om de er jenter eller gutter.
(Nå snakker jeg høyst generelt, og veldig typisk, og jeg sier ikke at alle er slik, eller at typiske jenter ikke kan være som meg. Sånn for å presisere.)
For noen år siden var jeg på et seminar ( jobbet da i barnehage, og seminaret var for alle kommunalt ansatte i barne-, ungdoms- og videregående skole, sfo, barnehage), hvor foredragsholederen var en svensk, moden dame med akkurat mye av dette på temaet.. Hun hadde noen gode poeng om denne "likestillingen"; så lenge man hører bemerkninger om jenter som "Sloss som en mann", eller om gutter at de "spilelr som kjerringer", vitnet dette i; følge henne; om en stagnasjon i likeverd-likestillingstenkingen... Det er ikke positivt at egenskaper/prestasjoner blir hevet frem "som en mann" allatid, mente hun. Hun mente helt klart at når en trener roper til sine spillere at de må skjerpe seg, og ikke spille som pysete jenter, så er det en veldig holdning man viser, og ikke særlig bra holdningheller....
Signerer det flere før meg har sagt om at individet bør komme først, og så får de aktuelle personlige egenskapene og meningene komme i neste rekke og respekteres for det.
Jeg har vært en jente som ofte har fått betegnelsen guttejente, noe som har ergret meg til tider. En medelvev fra ungdomsskolen spurte meg til og med om "har du alltid ønket å bli gutt, eller er det bare nå i det siste du har ønsket det??":dåne:Noe jeg aldri har ønsket meg, er å være gutt..
Jeg har forøvrig mye sjeldnere hørt bemerkninger som jentegutt, kontra guttejente...
Litt på siden, men alikevel viktig:
Ei "guttejente" blir jo sett på som sterk, tøff osv. (positivt vinklet).
En "jentegutt" blir vel sett på som mere "svak","pysete" og "feminin"
Barna bør få være som de er. Noe vi voksne kan hjelpe til med å få frem.
Synes alle skal være stolte av barna sine om jenta vil være Byggmester Bob på karneval eller prinsesse.
Nei, det er ikke noe ideal å være som en gutt. Det er et ideal å være seg selv.
Det som frustrerer/irriterer meg med Ruskets prinsessenykker, er at jeg ikke tror det en henne. Hun har lært noe av andre, adoptert det, og mener bestemt at rosa er veien til all lykke. Jeg tror det er feil. Nå er Rusket enda ikke fylt fire, så vi har ikke hatt noen "du må tenke sjæl"- samtale. Men det er jo det jeg ønsker for barna mine - at de kan være sine egne personer.
Ja, så må jeg :dulte: på Kasia som sier det veldig fint.
Min erfaring så langt er at omverden er i utgangspunktet så polarisert i hva de vil oppfatte at jeg får fnatt. Spesielt besteforeldre og tildels også enkelte i barnehagen er svært raske til å konstatere at "Prototypen er skikkelig gutt, altså!" selv om han dokumenterbart har et balansert forhold til leker. Selv om han har løpt rundt med en dukkevogn hele dagen og lekt med dukkehuset så trenger den unge mannen bare å ta i en bil før besteforeldrene er der med gutteguttgnålet sitt. I barnehagen har de f.eks. en tavle hvor de skriver hva hvert barn har bedrevet med en dag og et typisk eksempel er:
Lekt med tog
Sparket ball
Lekt i dukkekrok
Like fullt er det kun togkjøringen som de husker og som blir nevnt. :gaah:
Sånn sett så fremstår sikkert jeg som en mor som fremelsker det noen vil kalle mer jentete trekk - nettopp fordi jeg prøver å balansere den fordømte polariserte omverdenen. Jeg kommer sikkert til å gjøre det samme med Førstedamen.
Jeg syns at mellomsøsters "naturlige" feminine sider er bare søte. At hun har et veldig lett og nett ganglag, for eksempel. Det bare ER henne - hun har alltid hatt det. Det er utrolig søtt når hun søvndrukken og helt sjanglende setter ene hånda på hofta og spankulerer på vaklende bein, men svingende bleiestump, og vandrer fra sin til vår seng. :fnise:
Det jeg IKKE liker er det utstuderte jåleriet. Jeg klarer ikke helt å forklare hva som er forskjellen på en bare hyggelig og grei interesse av å pynte seg på håret og hva som er jåleri, men det går litt på gruppedynamikken. Når det går ut over lek eller samspill.
Ellers er det nok uansett lettere for de fleste å like og leve med både jentejenter og guttejenter enn "jentegutter". De to førstnevnte er det god plass til i samfunnet. Jenteguttene VIL få det vanskelig oppigjennom. Og det ønsker man jo ikke for barna sine. Vanskelig det der.
Det som slår meg når jeg leser igjennom her er at kanskje vi har litt skylapper når vi er så ivrige på å kategorisere ut i fra "type" leker.
Når jeg snakker om gutt eller jente typer, så er det kanskje ikke først og fremst om det er dukker eller biler som blir tilbrakt mest tid med ... men heller hvordan de tenker logisk på, løser problemer, viser emosjonelle sider, tolker verden på, velger å forholde seg i sosiale sammenhenger, bruker hjernen osv osv
Nå kommer jo dette klart helt ann på det enkelte barns personlighet i stor grad, men det vil også gjenspeile kjønnet uansett om vi liker det eller ikke.
Hormoner og grunnleggende forskjeller i kjønnene vil vel alltid påvirke slike ting :vetikke:
Det er i alle fall mine tanker rundt dette ... uten at jeg har noe erfaring med egne små forskningsstasjoner :knegg:
[quote=Veronal;845301]
Spesielt besteforeldre og tildels også enkelte i barnehagen er svært raske til å konstatere at "Prototypen er skikkelig gutt, altså!" selv om han dokumenterbart har et balansert forhold til leker. Selv om han har løpt rundt med en dukkevogn hele dagen og lekt med dukkehuset så trenger den unge mannen bare å ta i en bil før besteforeldrene er der med gutteguttgnålet
:gaah:
quote]
:fnise: Mitt pikebarn ,(en vilter men allsidig jente,) får nesten ikke lov til noen ting i nærheten av sine besteforeldre, for da blir bestemor så redd for ditt og redd for datt, mens min lille herremann gjerne kan slå ut så mange tenner som mulig og få så mange hull i hodet han vil , for da kan bestemor mimre tilbake til egen fordums stolte tid med sin egen viltre brutusgutt...( og ser bekymringsverdig stolt ut når hun legger ut om hvor mange hull i hodet og hjernerystelser hennes villbasse fikk...) hurra for guttegutta liksom...
Det kommer ann på ungen tenker jeg, eldste var en virkelig rååsa unge, med pynt og dilldall og stæsj, ikke fordi jeg elsker råsa-langt derifra, men fordi hun liker det. Jeg er mest opptatt av hva barna liker, og ikke hva jeg syns er penest. Men nå er eldste så stor at hun her for en stund siden valgte ett pent brunt skjørt, fremfor ett makent rosa ett.
Samme med minstemann, han skal forgudskyld ikke ha noe rosa. Men går ikke av veien for litt pen kobberfarget neglelakk og rød leppestift. Og han er GUTT så det holder. (kanskje ikke lett å se det forseg utifra det jeg skriver,:sparke:)
Du behøver ikke være "guttete" for å være det vel?
Det er det jeg på en måte reagerer litt på. At det å likne det andre kjønn blir framhevet med stolthet. Min frøken Rosa har bare forkjærligheten for denne fargen som en av sine trekk, men er som andre her skriver, så mye mer enn bare det å være jente og like en farge. Hun er ansvarsfull, logisk, hjelpsom, en funderer, interessert i verden, språk, bokstaver. Hun er tålmodig i lek, tar ting fort, har godt språk, er sosial, et.c. Men hun er ikke "guttete". Hun er prinsesse på karneval, danser "ballet" foran tv'n, og drømmer seg bort i tyll, glitter og glam. Bare ei helt vanlig jente på 5.
(kan jo legge til at lillebror lenge likte orange, og derfor har mye av dette)
Jeg vet ikke helt men jeg ble kaldt gutte jente, ikke sminket jeg meg før,og gjør det ikke enda om eks skal på fest.
Spilte fotball.
Var nerd
Slåst med gutta i gata.
Hadde mest bare guttevenner
Lekte med biler da jeg var lita
og jeg hater skjørt og kjoler.Eller begynner å forandre seg litt nå, har noen kjoler og skjørt hehe.
Jeg kler heller lillesøster i rødt en i råsa, råsa er en stygg farge.synnes jeg.
Kan og kle henne i blått, men da blir turbo sur,og sier"hun er jente ikke gutt" hehe
Me hun får velge selv når hun blir stor;)
Synes du sier det bra jeg:nemlig:
Vi har to veldig jente-jenter her i huset. Og jeg må si jeg har latt dem ha fritt spillerom til det. Tyllskjørt og rosa balletdrakt på dansingen når vi gikk der, men selvfølgelig ikke noe i veien for at de kunne gå i olabukser heller. Prinsesse på karneval osv. De ber om det, lyser av glede over det, og er så glad i alt som er rosa-rosa. Jeg har selv aldri vært hverken jålete eller veldig jentete. Sminket meg for første gang som 17 åring, og har karriere både fra fotball og hockey. Men så var det vitterlig ikke så mye rosa å få tak i heller da vi vokste opp. Men de er jo mer enn det de liker av klær og farge. De er unike personligheter, og jeg synes ikke det forsvinner bak noe av dette. Da er det i såfall fordi noen ikke vil se det.
Jeg synes forøvrig det er en del av likestillingen utfordringen blandt voksne også. Jeg ser når det snakkes om gode kvinnlige ledere på jobben at det ofte blir trukket frem de tradisjonelt maskuline kvalitetene, mens de tradisjonelt kvinnlige kvalitetene fortsatt ikke er noe å skryte av.
Mine jenter er både "jentete" og "guttete". De eldste liker sminke og jenteting, og fotball. Hun yngste liker dukker og prinsessekjoler, og elsker Kaptein Sabeltann. Min yngste, gutten, leker med alt.
Det verste jeg ser er mammaer som konstant prakker på jentene "jenteting". Bare rosa klær, masse dill og dall, rosa rom, etc. Kjenner ei lita jente som kommer dresset opp som ei prinsesse til barnebursdager (ja, med prinsessekjole, prinsessekrone, sminke, parfyme :eek: og masse annet dill). Det er SYKT å se på. Første gangen spurte jeg om hun skulle i karneval, men det skulle de ikke. Bare en helt vanlig bursdag, hvor man skulle pynte seg med vanlig penkjole.
En mellomting er bra. Jeg liker se jentene mine i kjole, men det gleder meg også like mye å se de eldste svette og møkkete på fotballbanen, og den yngste kledd som en Sabeltann-jente.
Jeg synes det er synd at det som er jentete ofte blir sett på som dårligere enn det som er guttete i samfunnet. Sånn at det er dumt at en gutt er jentegutt. Det er en nedvurdering av oss som kvinner, at det som er kvinnelig/jentete er dårlig. Og som guttemødre så må man ikke godta det som ligger implisitt i dette, nemlig at vi ikke skulle ha positive egenskaper å gi sønnene vår.
Men selv om livet kan være litt vanskeligere i oppveksten for guttejentene og jenteguttene, så ønsker jeg likevel ikke å ha et barn som faller rett inn i kjønnsrollemønsteret. De jentene som har noen guttete egenskaper og ikke er noen rosa nek, og de guttene som evner å være noe annet enn testosteron-idiot-bomber, altså de som har en mer androgyn personlighet har det bedre i voksenlivet. De skiller seg i mindre grad, noe som er logisk, for når man forstår partneren bedre, er man bedre venner. De gjør det ofte bedre i arbeidslivet og har bedre sosialt nettverk.
Det er ikke snakk om å være "mindre mann" det er snakk om å være mann og kunne ha flere sterke sider.
Jeg synes ikke foreldre som har "typiske" jenter eller "typiske" gutter gjør rett i å fremelske de egenskapene, da støtter man jo barnet i det de er allerede flinke på, og ikke det de trenger hjelp i. For meg er det komplett ulogisk å være nøye å lære en guttegutt å snekre men ikke gjøre det med en prinsessejente. For meg er det motsatt, om min sønn blir sånn at han ikke er så flink på de jentete tingene som empati, omsorg etc, så kommer jeg til å legge vekt på det, på samme måte som jeg hadde lært ei rosa prinsessejente å snekre.
Jeg er en av disse noen forresten. Og JA, selvfølgelig blir jeg stolt når min datter går med det HUN vil. Uavhengig av hva alle de andre jentene i barnehagen gjør (for de fleste var prinsesser ja ... ). Hun kunne velge mellom en gammel dronningkjole fra jeg var liten, en prinsessekjole, et kostyme fra 1001 Natt og den "Sabeltann"-drakten. Hun valgte "Sabeltann", for han er helten hennes!
Jeg har alltid vært ei jente som gjør det jeg vil, uavhengig av strømmen, og det gjør meg glad at barna mine har så mye selvtillitt at de velger gjøre det de vil de også!
Og for de som måtte lure; jeg sier ikke at hun ikke hadde hatt selvtillitt om hun hadde valgt prinsessekjole.
Har ikke lest alt i diskusjonen. Jeg synes det er en implisitt nedvurdering av det som er kvinnelig når man er stolt over å ha guttejenter, men ikke av jentegutter. Jeg mener ikke det gjelder hver enkelt av dere, men at det impliserer at samfunnet verdsetter det som tradisjonelt har vært regnet som maskuline kvaliteter.
Og dette er synd - ikke bare for jentene hvor det som regnes som tradisjonelt kvinnelig blir nedvurdert, men også for guttene som får færre roller og mindre spillerom for sin personlighet.
Jeg oppfatter ikke mine jenter som spesielt feminine, jeg er heller ikke spesielt feminin og mannen min er heller ikke det jeg vil kalle tradisjonelt maskulin.
Jeg ser hva du mener, him, men for min egen del så har jeg ikke så mye mot det som kalles "jenteverdier": Det mjuke og pusete, empati, estetisk sans, etc.
Det mange av oss får litt hetta av er jåleriet som ofte dukker opp i jentegjengene, allerede i barnehagen. Det er en ting å like å pynte seg, men en annen når pynt blir det aller, aller viktigste. Helt greit med prinsessenykker, så lenge jentene ikke skuler på jenta som kommer i jeans. Når det ikke kan lekes i sand, fordi da blir man skitten.
Ellers så synes jeg at "jenteverdiene" generelt står veldig høyt i kurs for tiden, jeg.
Hovedinnlegget er etter mitt syn vinklet helt feil. Det er det at enkelte ting er "jentete" og "guttete" jeg har problemer med. Jeg oppfatter også disse prinsessenykkene som en veldig påtatt rolle, og ikke som en verdi i barnet selv.
Jeg skrev det, men det var fordi jeg syntes det var litt "kult" at hun ikke var det samme som 99 % av alle de andre jentene i barnehagen. Litt kjedelig når ALLE jentene er det samme, synes jeg (alltid prinsesser). Men klart, hadde hun villet være prinsesse selv, hadde hun selvsagt fått lov til det. Barna må jo få ha sin egen personlighet.
Men også, må jeg si: At jenta mi skulle bli en myk og ultrafeminin kvinne - DET har jeg ikke noe i mot. Men jeg må si at jeg er ikke så superkeen på at hun skal bli en bimbo. :sparke:
Nemlig, og det at ultrafeminin og myk ikke vil si at man ikke samtidig kan være flink i matematikk og være tøff ellers.
Jeg er enig med Veronal: det er den enten/eller-tenkningen som jeg blir gal av. Hvert menneske er sin egen blanding av egenskaper, og man må slutte å påtvinge barna de to små relativt trange båsene som kjønnsroller er.
Det jeg synes er synd er at prinsesse-og spidermanrollene blant små barn er så altoppslukende på en del områder. Jeg liker heller ikke denne "bortskjemt diva med nykker"-delen av prisessestyret. Den "jeg nekter å gå med blå regnbukse, for jeg er prinsesse"-delen, for å sette det litt på spissen. Det er veldig lite fokus på prestasjoner og kunnskaper, og veldig stort fokus på utseende.
En familie vi kjenner har tre barn, to jenter og en gutt. Den ene jenta er ganske rolig og veldig "prinsesse", og får mye ros rundt at hun er rolig, snill jente. (Men temmelig bortskjemt, sutrer mye, er kresen og sær.. det er sjelden fokus på det.) Den andre jenta er mye tøffere, sier meningene sine, er veldig blid eller veldig sint, men mye mer real synes jeg. :sparke: Hun er den av barna som har fått "rampete og vanskelig"-stempel. Gutten er har lite manerer, bråker og herjer, og kommer unna med det. (Han er jo så gutt, må vite :himle:).
Synes du det er positivt at en gutt omtales som en jentegutt? Jeg er enig i at det er en viss progresjon mot kjønnsrollene blir slakkere, men ikke nok til at det blir regnet som positvt at en gutt er mer "jentete" enn det som er vanlig. Det at en jente innehar egenskaper som blir regnet som maskuline (modig, sterk etc) blir generelt sett på på en mye mer positiv måte.
Jeg tror ikke mange vil bruke "jentegutt" som noe positivt, og heller ikke det å kalle en gutt "feminin". Til det har ordene for lenge blitt brukt negativt. Men det er da mange jeg ser som omtaler og oppfatter det som veldig positivt og sjarmerende om de har smågutter som leker med dukker, som pynter seg og kanskje også leker med sminke og neglelakk, som er kjærlige og omsorgsfulle eller som liker å lage mat. (Hva man kaller slike gutter, i den grad man kaller dem noe, er jeg mindre sikker på.)
Og det å være en barnekjær og omsorgsfull far, flink med husarbeid, glad i å lage mat, like romantiske filmer og slikt, fremstilles også som veldig fine egenskaper hos voksne menn.
Storebror fikk prøve min neglelakk en dag, og han syntes det var veldig fasinerende. Men den måtte bort før han gikk i barnehagen fikk jeg vite, for det er bare jenter som bruker sånn. Gutten er 4,5, jeg syntes det var litt tidlig med så stort ytre press på hva som er jentete og hva som er guttete. Han har forresten flest jentevenner i barnehagen, og leker visst en del med dukker og rollelek. Lillesøster vil bare gjøre det storebror gjør, så enn så lenge så er prinsessenykkene langt unna. Men det kommer vel, hun er bare to år.
Jeg håper ungene mine blir seg selv, på godt og vondt, med de feminine og maskuline sider som passer til akkurat den personen de er.
Jeg skulle ønske barn kunne få være seg selv, uavhengig av kjønn. Alle er forskjellige, men allerede i barnehagen er det veldig tydelig hva som er riktig å gjøre, etter hvilket kjønn man er.
Om mine barn har villet kle seg i rødt, blått eller rosa, så har de fått lov til det. Sønnen har vært med jentene å lekt med Barbie. Nå har det riktignok vært en bra samling med Ken, Tommy og Action Man å velge mellom blandt Barbie dokkene, men verden ellers består da også av to kjønn. Jeg blir lettere irritert når jeg går i en lekebutikk og ser at det er tydelig at her er det et klart skille mellom "jenteleker" og "gutteleker".
Likestilling for meg er lik lønn for likt arbeid og frihet til å velge hva man vil drive med, uavhengig av kjønn. Da vil det si at det skal være like greit å velge det som blir sett på som typiske gutte/jente yrker, som utradisjonelt.
Det kan virke som om endel mødre påvirker barna når det gjelder hva de kan velge, de innskrenker valgfriheten til ungene. Det er veldig trist, syns jeg. F.eks rosa klær, prinsesseting, pynte seg. Fjernsynet har kanskje noe av skylden, lekebutikker og reklame likeså, men størstedelen av skylden for dette ligger på foreldrene. Det er vi som først og fremst kan oppmuntre barna til å finne ut hva de liker, oppmuntre de til å tørre å være seg selv. Om det er jålete prinsesser, eller gutter som ønsker å kle seg i rosa, så skal vi som foreldre være forsiktige med å tråkke på barnas smak og egne valg.
Det er selvfølgelig mulig at det bare er historiske årsaker bak det, ala ordet neger, men jeg oppfatter det i alle fall som om det er strengere "roller" for hvordan gutter skal være.
Jeg også kjenner mange som omtaler ikke-typiske gutteting som positivt og sjarmerende. Men generelt sett vil jeg si det er mindre aksept for at gutter leker med dukker enn at jenter leker med biler.
Det er jeg absolutt enig i, altså. :) Jeg kom med eksemplene mer for å påpeke at det har skjedd en viss endring, ikke for å påstå at det er helt likt for gutter og jenter når det gjelder henholdsvis det å være "jentete" og "guttete".
Jeg tror også at de akseptable rollene for gutter er snevrere enn for jenter, og at det er mer aksept for å fremheve ting jenter gjør - enten det er "typiske jenteting" eller "typiske gutteting" - som bra. Det er vel et forsøk på å "balansere" den tradisjonelle mangelen på likestilling, kanskje?
Enig i alt du sier. Jeg er ikke 100% sikker på hva du mener med dette med å fremheve ting som jenter gjør. Du mener at det er mer aksept for å "skryte av" jenter? Jeg kan tenke meg at det er flere forklaringer på en slik forskjellsbehandling. En av foklaringene kan være at en "maskuling" rolle er mer aktiv og handlende og guttene derfor i større grad forventes å være selvgående - uten at de får ros. (På samme måte som "alle" forventer ros fra sjefen, men ingen skal oppmuntre han/henne.) Eller at jenter i større grad regnes som en forlengelse av foreldrene, og det derfor er mer "lønnsomt" å skryte av dem. Eller at jentene i større grad regnes som objekt fremfor et subjekt.
(Jeg tror jeg har lest litt for mye om kjønnsroller i det siste. Det er sikkert den aller beste forklaringen. :o )
Ja, litt. At man kan "skryte" av at en jente er typisk feminin, men også over at hun er guttete. Og dessuten, dersom en jente/kvinne overhodet ikke er interessert i f.eks. babyer eller husarbeid, så kan man fleipeskryte av det, mens er det en gutt/mann som ikke gidder gjøre husarbeid eller evner å lage mat, eller sier at han ikke kunne tenke seg å la det å være far begrense karrieren sin, er det litt mer oppgitt himling med øynene. Ikke at man nødvendigvis klager over det, men det er ikke noe man er "stolt" av.
Og så synes jeg det virker som det er mer akseptabelt å si at jenter (generelt) er flinke til ting enn at gutter er det. Det er for eksempel vanlig å si (og det er sikkert sant, altså) at jenter generelt sett er flinkere i språk enn gutter, har mer avansert lek på et tidligere stadium, samarbeider bedre, blir tørre tidligere og snakker rent tidligere. Jeg tror det ville være mye mer sannsynlig at man fikk mot-innspill og forslag om å modifisere utsagnet dersom man snakket om ting som gutter (generelt) er flinkere til.
Jeg syns det er viktig at barna selv finner ut hva de vil. Noen er mer "jentete" av natur (hva er egentlig det forresten???) og noen er litt tøffere.
Jeg har en jente som elsker rosa, tyll, ballett, dukker, kjoler og sånt, men som også gjerne selv velger seg ut en mørkeblå genser og gjerne vil ha biler som leker... Hører om enkelte som absolutt ikke vil at jentene skal bli så "rosa" og prøver å styre dem bort fra det. Det syns jeg er litt galt også. De finner fort ut selv hva de liker og ikke liker. Hvorfor skal vi hele tiden styre de på sånne ting?
Ida får tilbakemeldinger i barnehagen på at hun både kan være røff og leke i søla med biler, og være prinsesse hvis hun er i det hjørnet. Jeg syns det er sunt jeg :)
Er ikke så sikker på om det er så stor forskjell på å være guttejente og jentejente men vil tro at det er bra stor forskjell på å være guttejente og jentegutt. Så kronglete skrevet da. Poenget er ihvertfall, hvor mange av dere ville sett med beundring på dere lille sønn og sagt; han er så feminin, så glad i å leke med dukker og rosa prinsessekjoler?
Tipper det er flere som ville sett fornøyd på sin viltre datter som hang i trærne og lekte sjørøver med gutta.
For de som lurer så er jeg selvsagt enig i at selvstendighet og selvtillit til å gå mot strømmen, er viktige egenskaper. Selv var jeg en typisk sånn jente. ;) Oppdratt etter en klar metafor om sauer og stup et.c.
Men å være seg selv og ta egne valg, er jo knyttet til en utvikling av trygghet og identitet. Noen er kanskje bevisst dette som 5 åring. Men for mange er dette en prosess som gjerne vil foregå hele grunnskolen.
En del egenskaper eller interesser er dessute ofte av ulike årsaker knyttet til kjønn, og det er helt greit. Ei jente som liker å danse er ikke dårligere enn ei som spiller fotball. Hvis det er det de liker å gjøre, så bør de få lov til å gjøre det og ha glede av det. Det er jo det som er viktig. Så kan man som foreldre stå der og være stolt - åkke som. Det er det vi skal være. ;)
Men Electronica, jeg tror ikke det er mange som faktisk mener at det er dårligere at en jente danser ballett enn spiller fotball! Men noen blir ekstra glade når jentene deres, allerede i barnehagealder, viser en evne til å gå litt mot strømmen. Samt at noen av oss rett og slett blir skrekkelig lei av det ensidig rosa og blir VELDIG lettet når de innimellom velger noe annet. ;)
Mani, jeg har en liten Pøbel som synes det er veldig morsomt å kle seg ut som prinsesse. Han var prinsesse i barnehagens karneval, og hadde åpenbart fått veldig mye skryt. Da han kom hjem var han så sprekkferdig av stolthet; han syntes han var så fiiiiin. Han løftet på skjørtet og trippet over dørstokken.
Jeg synes det er veldig hyggelig, men er redd for at han om et år eller to ikke vil tørre å gjøre noe sånt.
Det er avsindig kjønnsfokusering i barnehagen. En morgen ble jeg møtt av en 5 åring som kommer springende mot meg, drar ned buksa og roper SE- BATMAN. Han hadde hatt på seg rosa strømpebukse dagen før, og tydeligvis fått mye pes. Så nå måtte han vise absolutt alle at han hadde Batman-strømpebukse. Jeg synes det er rart og trist.
Hvis det er trygghet til å ta selvstendige valg, så er jeg med på det. Men hvis det må være med "maskulint fokus", så mener jeg det er litt leit.
Årsaken til at jeg tar det opp er vel det at det synes litt sårt og litt rart når en del voksne snakker veldig negativt om enkelte særtrekk eller preferanser som jeg kjenner igjen hos mitt eget barn, uten noen form for nyansering. Jeg reagerer vel på dette, fordi jeg opplevde en del stigmatisering som barn og ungdom. Men en egenskap behøver ikke utelukke en annen.
Min "prinsesse" (halvveis ironisk) har selvsagt mørkeblå vinterdress (som lillebror skal arve), blått regntøy og turkise crocks. Rosa var aldri noe tema her. :dulte:
Det eg synest er det tristaste med "prinsessejenter" er at nokre av dei gjerne let utsjånad komme før glede og leik allereie i 4-5 års alderen. Eg får vondt i magen av å sjå jenter som sit på ein benk og kjedar seg fordi dei er redde for å bli skitne dersom dei deltek i leiken.
Det ville vært leit å se, det kan jeg forstå. Kjenner forøvrig ikke til noen sånne selv, da rosa skjørt i barnehagen vår ikke legger noen begrensninger - verken ute eller inne.
Dessuten tror jeg slik oppførsel som du beskriver i større grad skyldes formandende foreldre, og ikke klærne som sådan. Disse har nok også "rene og pene" gutter.
Jeg elsker at jentene mine er skikkelig jentete og går i rosa, jeg. :nemlig: Eller; Storegull har vokst fra rosa("Det er skikkelig barnslig mamma:snill:"), men hun er skikkelig jentete for det. Lillemor elsker rosa, plajetter, perler og dill. Ser virkelig ikke noe galt i det.
Jeg har en venninne med sånne barn, og de får "panikk" på grunn av morens formaninger. "Ikke glem at du har på deg Ralph Lauren skjørtet nå da ****. Pass på så du ikke blir møkkete!" Det er virkelig patetisk. :snill: Men prinsessejenter elsker jeg, og jeg har ikke tall på hvor mange prinsessekjoler mine barn har ødelagt under lek. :fnis:
