Er dette noe dere har diskutert rundt om i de tusen hjem. Jeg synes dette er et viktig spørsmål så vi har snakket om det her. Vi har tre alternative hjem som vi mener vil sørge godt for barna våre dersom vi skulle dø fra dem.
Dette er et utrolig ubehagelig tema egentlig så jeg får ikke til å ta det opp med dem det gjelder, det er bare meg og mannen som har snakket om det (og da er vi jo egentlig ikke kommet noe særlig lenger). Men jeg vet jo at de ville sagt ja, det er jeg helt sikker på.
Vi har snakket om å legge et slags dokument i safen som kunne berette om dette dersom vi skulle dø, men hvem vet når dette ville bli funnet da. Jaja, må tenke litt mer på denne detaljen kjenner jeg.
Det vi har lagt vekt på når vi har snakket om dette er å finne ressurssterke mennesker som kjenner oss begge. Det er mennesker som har tid og overskudd og masse, masse kjærlighet. De har ikke egne barn, uten at det nødvendigvis betyr så mye.
Vi har også snakket om hvordan vi ville hatt dere dersom en av oss skulle dø fra den andre. Jeg har feks gitt mannen instrukser om at han da må finne seg ny jobb :knegg:
Er jeg morbid eller har dere følelser rundt dette temaet dere også?
Snipa, jeg mener å huske fra en tidligere diskusjon at det er sjelden besteforeldre får omsorgen dersom begge foreldrene dør. Men det kommer sikkert litt an på hvor gamle de er - er dine foreldre forholdsvis unge?
Mannen og jeg har snakket om det (etter et tilfelle i vennekretsen), og det absolutt mest nærliggende ville være at broren min og hans familie tok seg av Poden - de bor i Trondheim, som er nært svigerfamilien min, og de har en datter som er litt yngre enn Poden. Jeg har ikke snakket med broren min om det (det har jeg tenkt å gjøre ved anledning), men det er et såpass innlysende valg at jeg antar det er det både foreldrene våre og barnevernet (eller overformynderiet eller hvem det nå er) vil mene.
Neida, mine foreldre eller søsteren min hadde vel tatt de to minste. Eldstemann hadde flyttet til pappaen sin. Vi har snakket om det ja, men det holdt med en samtale. Ikke noe hyggelig tema, men greit å ha det oppklart i tillfelle.
Jeg har alltid tenkt at søsteren min her i Norge ville komme til å overta de 2 yngste. De 2 eldste har en annen pappa, så de ville jo flytte til han.
Jeg har ombestemt meg meg tanke på søsteren min her, så da håper jeg søsteren min som bor i Australia ville flytte hjem og ha de.
Jeg tror nok helt sikkert hun ville gjort det, men vi har ikke pratet om det. Enda.
Jeg håper selvfølgelig ikke at vi skal død samtidig, men man vet jo aldri.
Greit å tenke over det.
Det mest såre for meg da vil være at søskenflokken min blir delt opp. :(
Mannen min har lovet meg at dersom jeg dør, så skal han sørge for at barna mine får ha jevnlig kontakt. Regner med han kommer til å ha mine annenhver helg eller noe dersom pappaen tillater det. Noe jeg tror han gjør.
Synes ikke du er morbid, men jeg synes det er noe som er unødvendig å tenke på. Siden ting forandrer seg blir det vanskelig å vite hvem som skulle ta seg av ungene våre. Søsteren min er en god kandidat nå, men hun blir kanskje ikke boende i Norge. Svigerinnen min er også en flott person, men når vi er døde har hun kanskje ikke anledning. Jeg satser på at overformynderiet klarer dette utmerket på egenhånd.
Vi har ikke pratet så vledig om det, bare sånn lett overflateprat, men jeg ville enten at Poden skulle vokst opp hos den minste storesøstra mi, eller hos en venninne som jeg vet kunne tatt godt vare på ham.
Når jeg velger slik er det med bakgrunn i at vi har ganske like verdier, syn på barn og barneoppdragelse, livssyn og ikke minst at jeg vet at disse to er ressurssterke mennesker som har orden på prioriteringene sine.
Jeg har mest sannsynlig en hel haug av mennesker i umiddelbar nærhet som på utmerket vis kunne tatt seg av poden. Men man bør sikkert formalisere slike ønsker på et vis.
En ekkel tanke det der med at vi begge foreldrene kan dø samtidig, men jeg har ingen problemer med å snakke om, tenke på eller ta stilling til det.
Jeg sliter med å ikke ane hvem jeg ville hatt som omsorgspersoner dersom både mannen min og jeg skulle falle fra.
Jeg har en viss peiling på at Lillemann nok vil bli boende i en barnebolig permanent. Det ville kreve uhorvelig mye av den/de som skulle overta omsorgen for ham. Storebror vet jeg ikke hvor jeg ville hatt...
Faren min, og foreldrene til min kjære, er alle for gamle til å ta over omsorgen. Broren min og samboeren hans er hyggelige mennesker, men altfor travle og de bor på en helt annen planet enn oss hva tanker, meninger etc angår.
Jeg håper vel egentlig at om det skulle gå så ille, ville søsteren til mannen min overtatt ansvaret. Hun har fire gutter fra før, som Storebror kjenner godt og er glad i. Hun har en liten en i magen, så hun ville hatt småbarn i huset lenge... Hun er ei flott jente og har oppdratt nydelige og hyggelige gutter.
Jeg har skrevet mail til den ene søsteren min (for å ha det skrftlig) om at hun må ta begge ungene hvis begge vi to dør på likt. Det har hun sagt ja til. Da håper jeg hun vil flytte hit slik at ungene kan få fortsette å bo her.
Her er vel svigermor den innlysende kandidaten. Hun er jo bare et par år eldre enn min søster også. Men det er viktigere for meg at enkelte IKKE får ansvar. Ting endrer seg med tid, jeg har tantebarn i 20 årene som jo ville vært kandidater om noen år.
Om en vil ha slike ønsker dokumentert bør en jo ta det med advokat og få det tinglyst som del av et testamente.
Det kan da f.eks være mulig også å frigi den delen av arven som ikke er bundet i pliktarv til et fond som skal brukes på barnes oppvekst. Derav minke den økonomiske byrden på de som tar ansvaret.
Tja, der er jeg usikker. Søsknene mine er bosatt i utlandet, så det er vel mer sannsynlig at svogeren min m/familie kan ta vare på barna våre. På den annen side har svigerinna mi ganske dårlig helse, så jeg tviler kanskje på om hun ville ha vært i stand til å ta seg av tre barn ekstra. Broren min kommer muligens til å ta med seg familien og flytte tilbake til Norge etter hvert, så det er mulig at de ville ta seg av ungene. Søsteren min har fire barn selv, og har dessuten bodd utenlands i over 20 år, så det er meget tvilsomt om hun ville hatt mulighet til å ta seg av dem.
Huff, dette er kjempevanskelig. Jeg har mange flotte mennesker - både i familien og i vennegjengen, men jeg er kritisk hønemor og anser iallefall de i familien som "uegnet" for mine gullgutter:sparke: Min bror lever etter prinsippet at barn må herdes og prinsen er livredd han, søstra mi har mer enn nok med de 5 ungene hun har. Søstra til mannen har nok vært et alternativ som jeg kunne ha likt.
Ellers har jeg som sagt flere venner jeg anser som gode kandidater.
Dette har vi ikke tenkt på, men det er et vanskelig og alvorlig spørsmål. Hvis det er slik at besteforeldre sjelden får omsorgen, håper jeg vel egentlig at mannens yngste bror og kona kan få det. De er 27 og har ingen barn ennå, men vil bli veldig gode foreldre. :jupp:
Den eldste skal til sin far og de to yngste til min bror og hans kone. Siden jeg har særkullsbarn holder jeg i disse dager på med å skrive testamentet, så det er ganske ferskt diskutert. I tilleg skal min bror være verge for den del av arven som tilfaller storebror, både hvis bare jeg eller vi begge dør.
Vi har ikke diskutert dette inngående, men tror min søster ville fått ansvaret (med hjelp fra foreldrene mine). Grunnen er at søsteren min bor på samme sted som oss, dermed kunne ungene fortsette å vokse opp i sitt nærmiljø. Ser dog ikke bort fra at mine foreldre hadde flyttet hit hvis vi skulle falle bort.
Min manns familie bor såpass langt unna og vi vil ikke at ungene skal vokse opp der.
Søsteren min har snart to barn selv, så det spørs jo om hun ville påtatt seg ansvaret, men det tror jeg.
Det må bli min yngste bror og samboeren.
De har to barn som er litt yngre enn våre og vi er ganske så like i våre valg og prioriteringer.
Foreldrene mine er nok for gamle, selv om de er unge pensjonister i slutten av 60-årene.
Ellers kunne jeg faktisk tenkt at min eksmann, pappan til min 20-åring, kunne tatt hånd om de to yngste. Men han har nok mer enn nok med egen helse (sitter i rullestol). Han er allerede i dag en viktig del av vår familie. Flinke pedagogen.
Når pappen til barna mine døde for noen år siden tenkte jeg mye på dette, og vurderte også å lage en skriftlig erklæring rundt det. Da hadde det blitt broren min og kona som hadde vært aktuelle - jeg snakket med dem om det også.
Når hverdagen kom så ble det mer og mer fjernt for meg, og nå vet jeg jammen ikke. Det er ikke så mange å velge i, familien er liten og broren min og kona har flyttet langt herfra.
For datteren min er saken klar, da - mammaen til bestissen hennes har sagt at hun bare kan flytte til dem om det skulle skje noe med meg - det er dessuten allerede hennes andre hjem. Så får jeg satse på at de hadde tatt eldstemann på kjøpet :knegg:
(Jeg må innrømme at dette er noe jeg ikke liker å tenke på, i og med at det nå bare er en igjen for dem å miste. Morbid er det vel ikke akkurat, men skremmende i så stor grad at jeg ikke helt klarer forholde meg til det...)
Hvis noe sånn skulle skje så står mamma og pappa øverst på den lista. De er ikke så gamle og kunne fint fått unger selv enda;)
Jeg kan faktisk ikke se noen andre alternativer, fordi ungene kjenner mannens familie svært dårlig og forhåpentligvis vil noen tenke på den delen. Min søster er yngre enn meg og tror vel ikke hun ville vært klar for noe sånt, selv om hun er utdannet førskolelærer.
I utgangspunktet var det søsteren til mannen (og hennes mann) som skulle ha Malin dersom det verste skulle skje. Nå venter hun barn nr. fire, så da vil vi revurdere litt. Muligens min søster, eller mine foreldre.
Jeg hadde egentlig avtalt med min søster (ung, singel og barnløs) at hun skal ta seg av Snuppa hvis noe skjer med oss. Men hun har vært syk, og selv om hun nå er frisk, har jeg snakket med foreldrene mine. De er bare litt over 50, er fortsatt spreke og har to barn som fremdeles bor hjemme.
Vi har snakket med to vennepar angående dette, og ytret ønske om at de avgjør hvem av dem som ville vært best i stand til å ta vare på barna våre dersom situasjonen hadde oppstått. Rettere sagt: Vi spurte da vi kun hadde Lillemor. Derfor burde vi kanskje presisere overfor dem at vårt høyeste ønske i et slikt tilfelle ville vært at barna fikk bo sammen.
De uttrykket den gang at de gjerne ville påta seg oppgaven. Barna møter dem jevnlig, de er veldig glad i barna og barna er glade i dem. De bor i samme by som oss og ville garantert lagt opp til at barna fikk møte besteforeldre jevnlig.
Dette er noe jeg helst ikke vil tenke på, men jeg ser jo at jeg burde. Jeg er neimen ikke sikker på hvem det skulle ha vært, men tror nok at mine foreldre hadde vært sterke kandidater. Iallfall nå. Men de blir jo eldre de også, og vi vet jo ikke hvordan helsen deres vil være om f.eks 10 år. Min bror og samboeren hans har foreløpig bare ett barn (og kanskje blir det med det), så de kunne kanskje ha vært et alternativ.
Jeg har snakket med søsteren min om dette, siden det er den familien jeg føler har mest til felles med vår, og det stedet minstegutten ville blitt best ivaretatt om noe så tragisk skulle skje. Både hun og mannen har sagt ja til det. (Ja, mannen hennes var så entusiastisk til å adoptere ham, at han ble nesten litt skuffet da flyet vårt ikke datt ned...) :knegg:
Besteforeldrene vurderer jeg som uaktuelle, og for gamle for en sånn oppgave. Om bare jeg skulle dø ville de eldste guttene likevel ha faren sin (og motsatt). Siden vi er skilt tar vi aldri samme fly eller samme bil lenger, så sjansen for at vi begge skulle dø på samme tid er veldig liten.
Ja, han jeg deler postkasse med, men dog med hjelp fra min tante og onkel iom. at avkommet krever så mye.
Det er avklart med bevitnet viljeserklæring og alle mulige andre papirer som skulle kunne behøves hos advokat osv.
Har måttet ta stilling til dette, og synes det er ganske viktig.
En annen vesentlig ting er jo også de i familien som jeg ikke ville overlatt barn til.
Det er jo ikke vi, men barnevernet som bestemmer dette, er det ikke? Ønsker vil vel likevel bli vektlagt, vil jeg tro. Angelique: Tror du eldstejenta hadde fått lov, da?
Dere som vurderer venner eller familiemedlemmer som enda ikke har barn: Hva tenker dere om at de kanskje vil ha egne barn i fremtiden?
Det økonomiske: Jeg mener å ha hørt at det ordner seg, etter å ha diskutert det med svigermor i overformynderiet. Hvis jeg husker riktig så sa hun at omsorgspersonene da vil få støtte som fosterforeldre. I tillegg vil overformynderiet administrere barnas arv til barnas beste.
For oss er det viktig at barna får være sammen. I tillegg er det utenkelig for meg at de skulle vokse opp hos noen andre enn familiemedlemmer (vi er en stor og veldig tett familie). Vi er heldige og har mange 100% kvalifiserte kandidater, men siden vi jo har tre barn så vil det i praksis være best om de vokser opp nær avlastning, og det måtte i så fall vært mine svigerforeldre. Altså vil mannens eldste søster være mest aktuelt, med sin mann og deres to små som er på alder med våre. Med avlastning fra mannens yngste søster og fra svigers.
Skulle det bli vanskelig så ville både min bror m/kone og min søster m/mann være supre foreldre. Det er det praktiske med avlastning som gjør at vi har landet på svigerfamilien.
Vi har diskutert det med "kandidatene", men ikke hatt en oppdatert samtale etter at vi ble så mange. Det må vi ha. Det er jo ikke bara-bare å påta seg en slik flokk!
Jeg håper at fetteren min og kona ville sagt ja hvis det skulle være aktuelt. De har tre barn selv på alder med våre, men har vært åpne for flere (men det skipet har nok seilt). Vi har veldig like verdier og veldig lik måte å oppdra barn på. Jeg synes det er bedre at besteforeldrene er der i tillegg.
Sannelig om jeg vet. Min bror er død og min mann er en real attpåklatt med to meget eldre søstre. Hadde pappa levd så hadde allt vært enklere. Våre nærmeste venner har 3-4 barn og jeg ser de har nok.
Litt vondt å tenke på.
Håper derfor at vi holder oss i live i mange år enda og skulle uhellet skje om få år så vil da eldstejenta være så gammel at hun klarer seg selv og kan kanskje være en støtte for sin lillesøster som er 10 år yngre.
Jeg vet da at et par tanter og et søskebarn av meg vil være der for dem.
Enten min søster eller min bror. Siden min søster har barn i akkurat samme alder, så tror jeg nok at det aller beste hadde vært om hun og mannen hennes overtok omsorgen.
Eldste datteren vår hadde tatt ansvaret. Vi har faktisk snakket om det, og for henne var det ingen alternativ.
Hun hadde fått god støtte og hjelp fra mine foreldre,brødre og et vennepar av oss.
Er det noen som vet hva man kan gjøre for å forsikre seg om at de ønsker man selv har i størst mulig grad blir imøtekommet?
Bør man gå til en advokat og får dette "lovlig" dokumentert? Skrive det i et testamentet? Hvor gamle må barna være for at deres ønske blir tatt hensyn til?
Ubehagelig, men viktig tema.
Vi har snakket med storesøsteren min om dette, og hun (og hennes familie) får omsorgen for barna dersom vi faller fra. Vi har også informert svigerfamilien om dette, og de er helt enig, heldigvis. Søsteren min er en god omsorgsperson, og jeg vet at hun hadde latt barna ha hyppig omgang resten av familien sin.
En venninne skal overta hunden.
(Ja, jeg tenker litt på dette om dagen. :knegg: Vi drar snart på en ukes ferie uten barn, og jeg må bare krisemaksimere litt.)
Vi har snakket med min søster om dette, men det var mens vi bare hadde Lillemor. Nå vet jeg ikke helt siden min søster er singel og uten barn (håper jo det endrer seg da). Uansett er det bare to kandidater, og det er henne eller min bror og hans familie, så det måtte bli den av dem som hadde følt de kunne klare det. Det ville være veldig viktig for oss at ungene får være sammen.
Viljeserklæring vil bli fulgt, spesielt hvis den er begrunnet, og rimelig sikkert hvis begge foreldre har signert. Man trenger ikke advokat, men man bør ha to vitner.
Vi vet ikke helt.
Søsteren min er ung og veldig glad i barn, men om hun er villig til å ta på seg tre utenom de hun eventuelt får selv er jeg usikker på.
Broren min har allerede en datter, og synes det er så slitsomt at han ikke orker flere barn. Dermed er han uaktuell.
Søsteren til mannen min kunne vært en kandidat, men hun har to selv og jeg vet ikke om hun hadde orket flere.
Så muligens min mor og stefar?
Vi har pratet om det, og de skal da til mamma og pappa. Skrevet det ned har vi og. De er ikke supergamle liksom, 53 og 57 år.... Noen andre i slekten vil jeg ikek skal ha dem... Tror
Vi er enige om at broren min og hans kone hadde vært best, men vi har ennå ikke fått til å prate med dem om dette. Det må gjøres, og så skal vi skrive fullmakter. Eller noe sånt.
Mine to elste blir å flytte da til pappan sin permantent. Om jeg å sambo dør så aner jeg ikke hvor vi skulle satt den lille i magen, mine foreldre er uaktuelle og hans er for gammle. Faktisk kunne jeg da tenke meg en av onklene hennes tok over, på sambos side. mine søken er ikke egnet bortsett fra min søster eventuelt men hun bor fast i spania med mann å barn der nede så det kunne blitt litt porblematisk.
Synes det er litt vanskelig å skulle overlatt dem til nære slektninger med jevngamle barn selv om jeg vet at de er gode omsorgspersoner. Er redd for at de skulle blitt behandlet stemoderlig.
Ubehagelig tema ja, tviler på at vi kommer til å skrive viljesærklæring men kanskje noe mer uformelt.
Det er vel samme aldersgrense som ved vanlige fosterhjem, at man bør være under 45 for å få omsorgen for feks barnebarn? Men de kan jo få foreldreretten, eller blander jeg noe voldsomt nå?
Vi har ikke snakket om det, men jeg vil tro det mest naturlige er at broren min overtar dem, og det er det jeg selv ønsker også. Mannens familie bor ikke i landet og barna vil ikke kjenne dem godt nok til at det er aktuelt. Og jeg vil ikke at de skal flytte ut av landet heller.
Jeg skulle til å si at jeg antar man ikke bare ser på "standardkrav" til fosterforeldre i en situasjon som dette? Det å bli boende hos nær familie må jo være verdt ganske mye. Men jeg mener å huske fra en tidligere diskusjon at det likevel er ganske sjelden barna plasseres permanent hos besteforeldre - at søsken eller søskenbarn av foreldrene er mer sannsynlige?
Det ville jo være meningsløst å ha en absolutt grense på 45 år ved overtagelse i slike tilfeller - det kan jo godt være snakk om ganske store barn der foreldrene selv var langt over 40.
Nei. Da mine foreldre ble fosterforeldre, var min far for gammel, han var over 45, men min mor var under, så de ble godkjente, under tvil, men siden det var "nær familie" (egentlig ikke familie som i "blodslekt" men foreldrene til barna har ikke familie i Norge i det hele tatt) så gikk det greit. De ble opplyst om at de ikke kom til å få andre barn enn disse to barna, det hadde ikke gått, fordi de var for gamle.
Da :dåne: jeg litt i mitt tilfelle, i alle fall. Skremmende.
Jeg vil at mine foreldre skal ha siste ordet dersom både min eksmann, hans kone, min mann og jeg skulle dø samtidig. Hvis ikke, håper jeg min eksmann tar de to eldste barna om jeg dør, og så tar jo selvsagt min mann Khadija. Skulle jeg og min mann dø, har jeg en backup-plan, og det er ikke familie, i alle fall!
Men det kan da ikke være en absolutt grense i alle tilfeller? Jeg mener, hvis vi skulle dø om ti år, når Poden er femten, så vil han jo trenge fosterforeldre eller noe slikt - men på det tidspunktet vil jo vi være 48-49 år selv, og det er jo meningsløst om folk på vår egen alder skulle være avskåret fra å få omsorg for ham. (Jeg skjønner at det ikke er du som lager reglene, altså. :knegg: ) Det vil jo bare være noen ganske få år til han blir myndig selv, så han ville ikke formelt sett "trenge" foreldre så veldig lenge.
Nå kjenner ikke jeg til forskriftene FØR 2004, men jeg kan ikke finne noe i dagens forskrifter om alder.
3.Generelle krav til fosterforeldre
Fosterforeldre må ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldre må ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode samarbeidsevner. De må også ha økonomi, bolig og sosialt nettverk som gir barn mulighet til livsutfoldelse.
Fosterforeldre må ha god vandel og må kunne legge frem tilfredsstillende politiattest, jf. barnevernloven § 6-10 tredje ledd.
§ 4.Valg av fosterhjem til det enkelte barn
Ved valg av fosterhjem til et barn skal barneverntjenesten legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Barneverntjenesten må vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov, bl.a. sett i lys av barnets egenart, formålet med plasseringen, plasseringens forventede varighet og barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.
Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.
Fosterhjemmet bør bestå av to fosterforeldre av forskjellig kjønn. Homofile, lesbiske og enslige fosterforeldre kan velges dersom barneverntjenesten finner at dette vil være til det aktuelle barnets beste.
Barnets foreldre skal om mulig gis anledning til å uttale seg om valg av fosterhjem. Foreldrenes mening skal tas med i barneverntjenestens vurdering etter første, annet og tredje ledd.
Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke noen som jeg vil overlate barna mine til. Om jeg skal dø, så håper jeg det blir av en litt langvarig sykdom, så har jeg tid til å finne noen.
Eldstebroren min og samboeren hans. De er stabile som par, har utdanning og jobb, erfaring med barn, vil kunne følge henne opp i fht skole, fritid og personlighet på en veldig tilfredstillende måte. Hun vil ikke trenge å flytte langt og de vil ha mulighet til å opprettholde kontakt med hele familien. Det er også viktig for meg at det er noen som er omsorgsfulle og forståelsesfulle nok til å kunne håndtere et barn i sorg. Det er en stor utfordring.
Alternativt blir det Lilles faddere i Bergen, som kan beskrives på samme måte.
A propos faddere - jeg tenker at i ytterste konsekvens skal de stille opp ved en slik hendelse. Men jeg vil jo gjerne at barna mine skal få bo sammen med sine søsken, og det blir litt voldsomt for en stakkars fadder. Da tenker jeg familie hadde vært det beste.
Som LilleRosin, så vil jeg også at barne skal bo sammen. Vi har en liten familie, så det mest naturlige ville være at min søster og hennes mann tok ansvaret for barna. De har tre barn som er på alder med våre, men våre foreldre bor like ved og er relativt unge (58 og 59) og kan avlaste. Svigerforeldrene mine er noe eldre og skilt, så de ser jeg ikke på som noe alternativ.
Hun går vel rett til faren sin om jeg faller fra. :(
Eller - det er jo bra det da, men da kommer hun så fryktelig langt unna familien min, som har vært i livet hennes fra den dagen hun ble født. Det har jo ikke faren eller hans familie.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
