Da jeg var barn ble jeg nøye opplært til at man aldri kaller et annet menneske for stygt. Det er fryktelig uhøflig.
Har nettopp lest ferdig Jane Eyre for første gang i mitt liv (egentlig merkelig at jeg ikke har lest den før kjenner jeg) der synes jeg det er mye fokus på at verken Rochester eller Jane er pene. Rochester er grov og firskåren, Jane er interessant men uten harmoni i trekkene.
Tenker dere over dette når dere treffer andre mennesker, gjør dere opp en mening om utseeendet deres. Jeg gjør sjelden det merker jeg, og derfor kom jeg til å tenke på dette etter å ha lest denne boken da.
Jeg legger ofte merke til om ett menneske et velstelt eller upleid, men sjelden analyserer jeg utseendet videre. På samme måte er det sjelden jeg legger merke til om mennesker har gått opp eller ned i vekt, det skal litt til før jeg ser det. Tror generelt jeg fester meg mye mer med utstrålingen et annet menneske gir enn detaljene i hvordan de ser ut.
Utstråling eller manglende utstråling er nok det jeg fort legger merke til. Men også om et menneske er utpreget vakker, ofte de som har symmetriske ansikt, de som har pene trekk, øyne, tenner eller smil. De som har glimt i øyet, de som er tilstede i rommet.
Dette med utstråling er veldig viktig ja.
Jeg har en venninne som har fått temmelig ufine kommentarer på "hvorfor i alle dager en så pen pike skulle skaffe seg en så stygg kjæreste" ( :sjokk: ).
Så møtte jeg denne kjæresten hennes, og han er kanskje ikke klassisk kjekk på noen måte, men jeg klarer ikke med min beste vilje å kalle ham stygg, for han har fantastiske øyne med et lurt glimt i, og et strålende smil fullt av varme og humor.
Fatisk blir han penere og penere i mine øyne for hver gang jeg treffer ham.
Og for de som har sett mannfolkene jeg klassifiserer som "hunks", er det kanskje klart at jeg har en litt annerledes smak. :humre:
Men som Anne M sier, det er lett å legge merke til mennesker som er utpreget pene, og ja - jeg tar meg ofte i å gjøre meg opp en mening om menneskers utseende.
Jeg liker ansikter. Synes de forteller noe om personen som bærer dem. Jeg er veldig god på å huske ansikter, men det er kanskje fordi jeg studerer dem litt. Jeg legger merke til særtrekk, form, farge, mimikk osv. Det er vel nesten aldri at jeg finner at en person er stygg, men svar på HI: ja, jeg gjør meg opp en mening om utseendet til folk jeg møter. (uten at jeg lar det være en faktor i å like/mislike en person). Det er mer for å huske dem.
Og som HI legger jeg ikke merke til om folk har gått opp eller ned i vekt, så sant det ikke er mye.
Jeg er sånn med hender også. Tror jeg kan kjenne igjen alle jeg kjenner bare ved å se på hendene deres.
Enig med Mani: Jeg ser på totalen, da med tanke på om personen er noenlunde velstelt og lukter ok. Alle mennesker kan bli pene når man blir kjent med dem, selv om de kanskje ikke har Hollywood-standard på kropp og ansikt!
Som en ganske stygg person så kan jeg jo bidra. Jeg tror folk generelt legger mest merke til andre ting enn om man er lite pen. Da skal man være VELDIG lite pen iallfall. Jeg er feit, så det er hva folk legger merke til. :nemlig:
Forøvrig så syns jeg en person jeg så i dag var stygg. Tror det var mest øynene som gjorde det. Små og plirende. Øynene har mye å si.
Det skal mye til før jeg kaller et annet menneske for stygt rent utseendemessig. Men når det er sagt, så skal det også sies at veldig mange mennesker kan være ustelte eller feil kledt, og slikt kan få et menneske med helt vanlige trekk til å se fryktelig lite tiltrekkende ut etter min mening.
Jeg legger VELDIG merke til om folk er ualminnelig vakre. Jeg kan bli helt fjetret av vakre mennesker, både menn og kvinner.
De andre går i grunnen inn i en hop med "alminnelige". :knegg:
Siden jeg ikke så lett klarer å skille ansikter fra hverandre er det de som har litt ualminnelige trekk jeg gjerne syns er vakre. Ikke Mona Grudt-typen - de klarer jeg ikke å skille fra hverandre eller kjenne igjen fra gang til gang jeg ser dem.
Ellers tror jeg det var mye mer akseptert før å karakterisere andres utseende. Jeg syns det er forskjell bare fra forrige generasjon til nå.
Min tante er så morsom - hun vil liksom ikke kalle folk stygge, men hvis det er noen som virkelig ikke har fått utdelt gode utseendekort så sier hun "jaja, han er no ikkje anna enn nett alminnelege!"
Jane Eyre er vel regnet som den første roman med en "stygg" heltinne. Det var ganske utenkelig på den tiden boken ble skrevet, så for den boken er det faktisk et poeng, som bryter med konvensjonene i tiden, at Jane (og Rochester) har et lite tiltalende (eller i alle fall helt ordinært) utseende.
Man er vel strengt tatt genetisk programmert til å trekkes mot det vakre, ettersom vakkert betyr friskt og ungt. Gode gener, friske barn osv. Vakre mennesker har god hud, symmetriske trekk og friske tenner, klare øyne og sunt hår.
Men utenom det rent overflatiske, så synes jeg at humor, omsorg, intelligens og godhet er ting som gjør mennesker vakre. Noen blir bare penere og penere jo bedre kjent med dem du blir, og motsatt, tilsynelatende vakre mennesker viser seg å være usympatiske unitelligente, selvhøytidlige eklinger, så vips er de ikke like pene lenger.
Vakre mennesker har god hud osv. Hva er det som setter malen for hva som er vakkert? Alt er jo relativt ut i fra øyet som ser. I en del kulturer er overvektige mennesker høyt verdsatt. For ikke langt tilbake var blek hud tegn på at man hørte til i overklassen. Synet på skjønnhet endrer seg stadig.
Som noen sier over her så kommer skjønnheten innenfra. Et menneske som man kanskje ikke legger merke til i første omgang kan man få et helt annet inntrykk av når man snakker sammen. Energi, glød og en gnist er langt vakrere enn et vakkert utseendet uten den energien, gløden og gnisten.
Jessica: Det er jo veldig PK og fint og flott, men forskning viser en nå en gang at menneskeblikket og hjernen vår foretrekker de tingene Mim nevner, og at det er det vi kaller "vakkert". Heldigvis så ser vi jo andre ting etter hvert også, da.
Selv de som man syns ser "rufsete med kjekke" ut, de som er "styggvakre", viser seg å ha de typiske "vakre" karakteristikaene: Symmetriske trekk (venstre side lik høyre, rett og slett), god hud, sterke tenner, osv. er symptomer på god helse. Mennesker ønsker å parre seg med andre mennesker med best mulig helse, sånn instinktmessig, i hvert fall.
Jo det stemmer det. Jeg så et program på tv om dette. Jeg satt igjen med følelsen av at vi tror vi er så smart også viser det seg at mange av våre handlinger er instinktive :rolleyes: MEN vi er jo smarte da såklart :cool:
Ja det vil jeg si, derfor ble jeg litt paff over hvor poengtert det var i boken at de slett ikke var pene. Verken hun eller Rochester, han var jo ikke stygg i serien han heller.
Jeg kan ikke si at jeg noen gang har møtt ett menneske hvor jeg har reflektert over at vedkommende ikke hadde symmetriske trekk og at jeg derfor fant denne personen mindre pen. Jeg har møtt mennesker med dårlig hud, ustelt hår og nikotingule tenner som jeg har blitt mer eller mindre frastøtt av, men det går mer på å være ustelt tenker jeg.
Så PK! :rørt: Klart man med hodet, intellektet, oppdragelse, sosialisering, kall det hva du vil, synes flere er pene enn dette. I tillegg er det vel slik at man venner seg til, finner det vakre osv i fht folk man kjenner.
Som Polyanna og jeg sier: symmetriske trekk, god hud, fine tenner, sunt hår osv er tegn på god helse og friske gener, og det ønsker man å parre seg med. Det er for å føre det beste av menneskeslekten videre. Ikke for å være kjip mot noen.
En annen ting er at de fleste ønsker seg en partner som er på "samme nivå" som seg selv. Man vil jo ha så bra gener som man kan få....
Syntes det er interessant når mennesker benekter at det er noe som heter å være klassisk pen, men samtidig så syntes jeg også det er merkelig at mange godt over 30 ikke klarer se forbi dette med utseende overhodet. Jeg har en venninne som er vanvittig dømmende. Er man ikke kjekk og pen, så er man ikke verdt noe hos henne. :sjokk:
Ja, det er gjort noen undersøkelser på det, fra UCLA eller Berkley eller noe, at en 9'er ble sammen med en 8, 9 eller 10, en 4'er ble sammen med en 3, 4 eller 5. Men, for det er et men: dette korrigeres av makt, penger, innflytelse, kjendisstatus osv. Og 4'ere vil garantert synes at 10'ere er de peneste, men det er way out of their league, så de vil bli innhentet av virkeligheten og date folk i egen skjønnhetskategori.
Begge deler er like mystisk. Og det siste er vel bent frem patetisk.
Jeg legger også først merke til om et menneske er velstelt, før jeg legger merke til utseendet. Men allikevel tar jeg meg noen ganger i å sette mennesker i kategorien "pen" eller "mindre pen". Det er ikke dermed sagt at jeg dømmer dem, men jeg henger meg litt opp i utseendet deres ja. Tror dette har å gjøre med at jeg selv ble satt i feit/stygg kategorien da jeg var yngre.
Jeg tror det var ganske klare mål på hva som var skjønnhet i britisk adel på 1800-tallet og at boken illustrerer at verken Rochester eller Jane falt innenfor datidens skjønnhetsideal. Det å være vakker var et fortrinn etter datidens idealer fordi man hadde større sjanse for å bli godt gift, særlig hvis man ikke var rik på gods og gull.
Jeg legger godt merke til om folk er pene av utseende eller ikke, men om jeg syns noen er rett ut vakre, så er det alltid fordi de har en nydelig utstråling og ikke minst fordi de er seg selv. Et pent ytre med en kjedelig fremtoning vil alltid tape for en med god utstråling som gir av seg selv. Foreløpig har jeg ikke truffet noen som jeg syns er direkte stygge, men klart det finnes folk som ikke er veldig pene.
Jeg studerer også utseendet til de jeg møter, og har en klar formening om de er pene eller ikke. Men alle "ikke pene" (altså ikke usedvanlig pene) havner i noenlunde samme, urangerte kategori. Når det er sagt, synes jeg ofte veldig pene mennesker er litt kjedelige, særlig gutter. :fordomsfull: Man har aldri trengt å anstrenge seg.
Så mine instinkter fører meg helt på rett nivå uten sorg, ser jeg. :knegg:
Nei, den var britisk. Men selv om jeg synes hun som spilte Jane var veldig vakker, så var hun ikke noen klassisk skjønnhet, og det samme gjelder Rochester - jeg synes det var ganske troverdig at ingen av dem levde opp til datidens/omverdenens idealer (selv om jeg er enig i at de "egentlig" var for pene begge to). Det var mer utstråling og gjensidig personkjemi enn glansbildeskjønnhet.
Jeg ser at de sikkert var troverdige mht datidens idealer, spesielle ansikt og ville sikkert blitt kalt pene idag, men kanskje ikke da. Jeg må se serien når anledningen byr seg, det vil vel sendes på tv senere en gang. Jeg synes britene er fantastiske til å ha troverdige og talentfulle skuespillere kontra amerikanske serier der alle må være smellvakre eller veldig stygge. De er faktisk, som regel, nysminkede rett etter operasjoner og en vanlig politibetjent ser ut som en supermodell.
Det siste der har jeg merket godt!
Jeg har som singel lagt merke til at jeg kan få en VELDIG kjekk fyr som i utgangspunktet ligger mye høyere enn meg på "skalaen" men som feks er 8-10 år eldre. Dvs at min "unge" alder da veier opp for at han er penere.
Dette minner meg på at jeg må trene mer. :humre:
Jeg tenker ofte at "oi, den personen var pen", men at noen er stygge, det skal mye til at jeg tenker.
Skjønnhet er en underlig ting. Her om dagen så jeg en dame som egentlig ikke slo meg som veldig pen med det samme, men hun var utrolig nett, hadde trekk som passet veldig bra sammen på en måte. :flau:
Jeg er mye mer kritisk mot meg selv enn mot andre. Andre er flotte selv om de har noen kilo for mye, lang nese eller kommunefarget hår. Med meg selv ser jeg hver minste skavank (og det er en del, for å si det slik :knegg:)
Det er sant. Men samtidig har jeg en tendens til å henge meg opp i øynene. Og det er mange "stygge" øyne(og da mener jeg ikke formen, men "innholdet")der ute.
I forgårs satt jeg på at legekontor og tenkte; "ufattelig at enkelte klarer å få seg en partner". :rødme:
:fnis: Men stort sett havner folk flest i alminnelig kategorien for meg. Noen er smellvakre og noen er mindre pene, men de fleste er vanlige - sånn som meg. ;)
Jeg vet ikke riktig hva jeg tenker. Men jeg legger merke til folk, og noen finner jeg attraktive. En kombinasjon av utseende og utstråling vil jeg tro. Skeive smil og glimt i øyet har mye å si.
Noen mennesker er utiltrekkende. En kombinasjon av væremåte, påkledning, hvor velstelt man er. Og utseende. Men er man velstelt, har selvtillitt og varmt blikk, så skal man være ganske vannvittig stygg før det er DET inntrykket man sitter igjen med, tror jeg.
Noen mennesker kan være vakre, men så flate i innhold at de ikke tiltrekker en nerve hos meg.
Veldig sjelden. Jeg er ikke så veldig visuelt fokusert. Stort sett tenker jeg bare på det hvis de er slående pene. Jeg synes oftest alle er pene (i større eller mindre grad) etter hvert som jeg snakker/blir kjent med dem, med mindre de er ufyselige som personer, men det er de færreste jeg tenker på som veldig pene umiddelbart. At noen skal være stygg tenker jeg så å si aldri; de gangene jeg legger bevisst merke til noens utseende på negativ måte er det stort sett enten snakk om arr/misdannelser eller ekstrem ufliddhet.
Jeg skal ikke påstå at jeg aldri tenker på det, men det er i alle fall ekstremt få personer jeg synes er stygge. Folk på gaten synes jeg stort sett ser ganske "nondescript" ut, unntatt de få jeg straks synes er slående pene, og når det gjelder folk jeg kjenner, synes jeg alle jeg liker er pene, og alle jeg misliker er utiltalende (som ikke er det samme som stygge).
Ja, nettopp. Personlig syns jeg få folk er slående pene. De fleste befinner seg, for meg, innenfor et normalområde. Men jeg legger like mye merke til om folk er slående pene som om de er slående stygge. Ikke er jeg redd for å si det heller.
Jeg tror aldri det ville falle meg inn å si til noen at de er stygge. (Egentlig sier jeg nesten aldri til noen at de er pene heller, forsåvidt.)
Eller mente du bare å si at du ikke er redd for å si, f.eks. her og nå, at du legger merke til at folk er stygge? Det er ikke jeg heller redd for - det er helt sant at jeg nesten aldri synes det.
Joda, Sitron, det hender vel. At man møter mennesker som rett og slett er ualminnelig "lite pene" (som jeg kjenner at jeg helst vil kalle det. Jeg kjenner i fingrene mine nå at jeg har en skikkelig sperre mot å bruke ordet "stygg" :flau: )
Men det er jo ikke fordi du ikke synes det, det er jo fordi du er godt oppdratt?
Jeg synes gjerne usympatiske mindre pene personer er stygge. Man blir ganske stygg av å være usympatisk, dum og usjarmerende. Og hvis man da ikke er mer enn "nett alminnelige" så går det dårlig. Tilsvarende kan jo en som er ikke mer enn "nett alminnelige" bli ganske så fin av å være snill, sjramerende, morsom og intelligent. Men noen er bare helt quasimodo og noen er vakre-vakre.
Som lærer blir jeg jo kjent med mange nye unge mennesker hvert eneste år. Det som har overrasket meg mest, er hvor mye "penere" folk blir etterhvert som jeg blir kjent med dem. Alle har liksom noe ved seg, det er nesten litt magisk. Og trist å tenke på at så mange av disse unge menneskene ikke føler seg vakre selv. De er jo kanskje i en fase hvor de rent fysisk sett er på sitt vakreste, men så har så mange av dem så dårlig selvbilde.
For det første må jeg si at jeg forundrer meg over de som er veldig opptatt av andre folks utseende. Som snakker om hvor pen den eller den er eller med motsatt fortegn om det skulle være slik. Jeg blir enten lattermild eller irritert av slikt, også synes jeg plutselig at personen blir stillt i et dårlig lys av en slik fokusering og fremstår som både grunn og umoden.
Jeg har en svigerinne som er slik. Og jeg husker fremdeles første gang jeg oppdaget at hun tillegger andres utseende så stor vekt (hun er selv helt alminnelig utseendemessig). Hun skulle si noe hyggelig om en dame jeg enda ikke hadde møtt og fortalte at hun var både flink og hyggelig - "også er hun så peeen!" avsluttet hun entusiastisk. Jeg ble umiddelbart litt :confused:. Det er jo helt uinteressant!
Jeg har mer enn en gang latt meg forundre av hvor utrolig mye penere folk blir når man er glad i dem - og hvor stygge de slemme blir! Det er egentlig litt morsomt.
Og et vakkert utseende uten sjarm, varme, humor er virkelig ingenting.
Pene mennesker uten perosnlighet blir nesten litt "borte" for meg.
Stygg;
utiltalende, fæl være s- å se på / ha s-e tenner / dressen var flekket og s- / ha s- håndskrift / være s- på håret / det var stygt å høre på / et stygt skrik / ufyselig stygt vær
Alt dette dere beskriver som utiltalende, lite pent osv, står i ordboken beskrevet under ordet tamdaadaaddaaa STYGG.
Det ville ikke falle meg inn å reagere på dette i det hele tatt. Det er da bare hyggelig sagt? I grunnen er jeg nok muligens blant dem som kan finne på å omtale andre mennesker slik sjøl (når det går i positiv retning, vel å merke). Jeg synes ikke det er uinteressant.
I det daglige går jeg ikke rundt og tenker aktivt på om folk jeg møter er pene eller ikke, men jeg registrerer det jo når noen peker seg ut positivt eller negativt - i mitt stille sinn. Det er jo en del av førsteinntrykket, enten jeg vil eller ei. Det betyr imidlertid ikke at jeg gjør noe nummer ut av det (skjønt jeg liker å gi komplimenter, og prøver å bli enda flinkere til det).
Jeg treffer og snakker med masse mennesker i jobben min. Og gang på gang slår det meg hvor feil jeg kan ta hvis jeg bruker utseendet som utgangspunkt for førsteinntrykk. Senest i dag snakket jeg med en ung, temmelig pen jente som jeg hadde høye forventninger til. Men da hun åpne munnen, var hun rett og slett mindre intelligent. Og da spilte det ingen rolle hvor pen hun var; jeg så det ikke lenger.
Jeg tror nok jeg gjør meg opp en mening om menneskers utseende når jeg hilser på dem/snakker med dem for første gang, men som flere andre har nevnt, er det de pene jeg legger merke til. "Stygg" er en drastisk karakteristikk, men de som peker seg ut negativt for meg, er de som er uflidde. Det er liksom så unødvendig. Usymetriske trekk o.l. er ikke nødvendigvis "stygt".
Selv kan jeg bli veldig fascinert av jenter som er pene på "girl-next-door"-måten. Man legger ikke merke til dem på gata, men etter å ha sett dem flere ganger, ser man hvor ufattelig vakre de er.
Jeg tenker aldri over hvor på pen/stygg-skalaen mine venner er.
Er på nett med Sitron jeg altså, kall nå en spade for en spade. Noen mennesker er faktisk stygge. Men det trenger ikke nødvendigvis å være et absolutt hinder for å være tiltrekkende.
Men det synes jeg!
Jeg kjenner nesten ingen voksne mennesker som snakker om andres utseende på den måten. For min del hører det tenåringstiden til å diskutere hvem av vennene våre som er pene...
Altså, innlegget mitt var ment som støtte til at "Ja, det finnes mennesker som er....", men så merket jeg altså denne sperren mot S-ordet. :p Det er jo, som du sier, bare et ord, så tankene mine er ikke noe bedre enn andres. Det var bare snedig å oppdage hvor langt inne det satt å bruke ordet.
(I Jane Eyre sier de også "plain", gjør de ikke? Det kan vel omtrent ekstakt oversettes til "alminnelig?")
Zoë: Jeg kan godt utrykke stor begeistring over virkelig vakre mennesker. Og vakre bygninger. Eller vakker musikk. Det handler om en generell entusiasme for estetikk. Det betyr ikke at jeg syns det mennesket er noe BEDRE, fordi det er vakkert. Men at jeg er begeistret over at det er vakkert. Sånn i seg selv.
Joda - man kan godt la seg begeistre av det som er vakkert.
Men om naboen er såkalt "pen" eller ikke er liksom langt nede på lista over ting jeg interesserer meg over.
Og om noen begeistret forteller om at en de kjenner er så pen, så kjenner jeg at jeg blir lattermild. Det blir det samme som når folk lar seg begeistre over andres statussymboler og slikt. Det er liksom så platt og tomt.
Zoë hever seg over den slags, for hun er nemlig opptatt av folks indre. ;)
Jeg sier gjerne både til og om folk dersomde er pene, fine, vakre, lukter godt, har på seg noe fint eller i det hele tatt. Jeg synes ikke det er uinteressant, og jeg tror definitivt folk synes det er over snittet inetressant å bli sett og lagt merke til.
Altså, jeg skjønner det hvis det er det første eller eneste man sier om noen. Men at noen lar seg begeistre over at noen er vakre - er det virkelig så rart eller galt eller platt? Nei, dette forstod jeg ikke.
At utiltalende er ett synonym for stygg (og omvendt) betyr ikke at ordene betyr det samme. Jeg synes en del mennesker jeg misliker er utiltalende, og har ingen positiv opplevelse av å se dem, men de blir jo ikke stygge av den grunn. Det er veldig få jeg synes er stygge, det er ikke fordi jeg er så prippen eller korrekt at jeg ikke vil bruke ordet.
Jeg kan godt finne på å si noe sånt. Jeg kan bli litt betatt av noen som er veldig pen, eller har nydelig hår, eller spesielt fine øyne, eller vakker stemme, eller noe annet rent estetisk og "overfladisk", og kan mer enn gjerne finne på å nevne det når jeg snakker med noen andre om vedkommende. Og jeg er "helt alminnelig utseendemessig" jeg også, som din bekjente. :humre: (Hvorfor nevnte du forresten det? Det burde da være helt uinteressant? :confused: )
Nei, som jeg skrev bare litt overfor her, så tenker jeg på mennesketyper som på alvor mener det er viktig hvordan andre ser ut.
Og hvordan venner (eller andre) ser ut, er jo strengt tatt ikke viktig.
Det er veldig sjelden jeg tenker så veldig over folks utseende, og enda sjeldnere at jeg tenker at noen er stygg. Jeg legger selvfølgelig merke til det om folk er eksepsjonelt vakre, og hvis noen er ekstremt usympatiske er det selvfølgelig lettere å legge merke til negative sider ved utseendet. Jeg kjenner mange nydelige mennesker som ikke er klassisk pene i det hele tatt - akkurat hvordan folk ser ut er en veldig liten del av personen.
