I flere av byene er det jo ikke uvanlig at "kylling" har sammenfallende uttale med "skylling". I følge språkrådets sider er norsk et av få språk som skiller mellom disse to lydene, og sannsynligheten for at sj-lyden vil overta er ganske stor.
Jeg har tidligere hatt inntrykk av at det er generasjonen under meg som ikke bruker kj-lyden. Men er det faktisk utbredt blant oss foreldre også? Hva sier barna deres? Og er det fortsatt begrenset til visse geografiske områder?
Det har jeg faktisk aldri tenkt over. Mulig hun gjør det riktig da, når jeg ikke har lagt merke til noe. :vetikke: Selv prøver jeg å bruke dem riktig, men kløner helt sikkert til i blant, som med alt annet. :knegg:
Jeg kan med stolthet melde at både jeg og Liv på 15 måneder skiller mellom kj- og skj-lyden. :stolt: Nå er det riktig nok ikke så mange ord hun kan med disse lydene ennå, men det er helt klart en annen lyd i "kjeks" enn f.eks. i "skje".
Jeg tror de fleste her i området (Troms) skiller mellom kj-lyd og sj-lyd, det er ikke så mange som sier "isje" når de mener "ikkje". Den eneste jeg kommer på som ikke kan si "kj" er ei jeg jobber sammen med, men hun kommer opprinnelig fra Oslo. Barnet mitt kan si Bappa og Mamma, og det er alt, så jeg har ikke stemt.
Mine to tenåringer sier sjylling og sjino osv. Men jeg sier det som har vært normal norsk, nemlig kylling og kino.
Da de var små sa de det "riktig", men i ungdomskulturen er det vanlig å si slik de gjør nå. De har gått på en skole med mange minoriterer og det kan kanskje ha hatt betydning.
Storebror på 6 år sliter med kj-kyden. Han vil helst si sjøre bil og sjylling. Vi foreldre skiller mellom kj og sj og prøver å oppmuntre han til å uttale lydene rett.
Vi bor i Trondheim, og jeg hører rundt meg at det er vanlig å ikke skille mellom disse lydene. Dette gjelder fjortiser og yngre folk.
Jeg skiller selvfølgelig mellom kylling og skylling. Det gjør storesøster også. Guttene snakker ikke helt rent ennå, så de greier det ikke. Vi venter på logoped til storebror nå så jeg regner med at han snart har det i boks.
Mannen min derimot er det nok ikke håp for. Han begynte jo ikke å lære norsk før han var godt over 30, så jeg tror aldri at den typisk norske kj-lyden noen gang kommer helt på plass.
Her i huset skiller både mor, far og barn mellom kylling og skylling. Tror jammen meg veslejenta hadde kj-lyden inne allerede som toåring - lenge før r-en :jupp:.
Jeg kuunne bare våge meg på å si kylling som sjylling. Da hadde HE hudfletta meg, tenker jeg. Barna har selvfølgelig lært seg forskjellen på kj- og sj-uttale.
Jeg også. Og det koster meg ikke mange kalorier å rette opp "talefeilen" hos barna mine eller andre jeg kjenner. Barna mine skiller ganske automatisk, forresten.
Men det er nok en fåfengt kamp. Språkhistorien viser at vi kjemper mot en klar tendens.
Vi har en lærling på 19 på jobben som jeg (forgjeves) prøver å korrigere (med humor og hennes egen velsignelse), med det resultat at hun nå blir i tvil om sjelden skal uttales kjelden... :nemlig:
Jeg kan ikke skille mellom sj og kj lyden. Jeg er veldig klar over det selv, men klarer rett og slett ikke å lage den riktige lyden når jeg sier f.eks kylling. Min mor har påpekt dette i alle år men jeg har ikke lært det likevel. :sukk:
Må tilføye at dette gjelder bare uttalen, jeg kan selvfølgelig skille ordene skriftig.
Jeg uttaler det ikke likt nei, og det gjør ikke barna heller. Eller; de glemmer seg innimellom, men da kommer "Cruella-mor" og retter på dem. Synes det er grusomt med barn/voksne som ikke kan skille lydene.
Verken jeg eller storesøster har sammenfallende uttale, og uttaler det såkalt "korrekt". Mannen uttaler kj-lyd som tj (tjylling, tjøpt osv - han er sørvestlending).