Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
7 av 10 kvinner forventer at mannen er hovedforsørger i forholdet. Samtidig drømmer halvparten av alle menn om å jobbe deltid. Det viser en fersk undersøkelse om økonomi i parforhold.
Tradisjonelle kjønnsrollemønstre står sterkt i parforhold. Det viser en fersk undersøkelse Synnovate har laget for Postbanken.
Menn oppgir i undersøkelsen at de tjener mest (2 av 3 menn), og de svarer i større grad at det er deres ansvar å være hovedforsørger i familien (6 av 10 menn svarer dette).
Og andelen kvinner som mener at menn skal være hovedforsørger er enda større. For 7 av 10 kvinner svarer at mannen bør være den som har størst ansvar for å få inn mest penger til husholdningen. Mannen fortsatt hovedforsørger
Mannen selv opplever at han skal være hovedforsørgeren for inntektene i familien og kvinnen sier selv at hun ikke skal være det, sier Ellen Dokk Holm, forbrukerøkonom i Postbanken.
Vi lever fremdeles veldig tradisjonelt i Norge. Det er mannen som står for de store inntektene mens det i hovedsak er kvinnene som tar seg av husarbeid og barn. - Ønsker mannen selv å være den som har hovedansvaret for å få inntektene inn i familien?
Egentlig ikke. Undersøkelsen viser at over halvparten av både kvinner og menn, har lyst til å jobbe redusert. Det de fleste ønsker seg, er en ekstra fridag i uken. Hvorfor er det da flest kvinner som jobber deltid?
Det handler om at de fleste kvinner tjener mindre enn mennene sine. Da blir det oftest til at kvinnen blir den som er hjemme en dag i uken for å handle til helgen, lage mat til svigermor og vaske huset. Bør tenke pensjonspoeng
- Hva er ditt råd til kvinner?
Det som er viktig å tenke på for kvinner, er at de må ta ansvar for egen økonomi. Kvinner bør ha i bakhodet at nesten halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, sier Ellen Dokk Holm. Hun mener kvinner bør være mer oppmerksom på alle pensjonspoengene de taper på å jobbe redusert. Forbrukerøkonomen mener kvinner tenker for lite gjennom sin egen økonomiske situasjon.
For mange kvinner kan det være en ide å sette seg ned og tenke gjennom hva de egentilg vil. Flere vil tjene på å kjøpe seg noen tjenester, feks vaskehjelp, fremfor å jobbe deltid i mange år
Men er det likevel sånn at kvinnen jobber deltid, så bør hun ta betalt av mannen sin for den ekstra innsatsen som legges ned i hjemmet. En mulighet er at kvinnen får betalt et par tusen kroner av mannen som hun setter på en pensjonskonto. Det bør synliggjøres at hjemlige sysler som matlaging og barnepass også er arbeid. I snitt bruker faktisk kvinner en time mer per dag på husarbeid, sier Holm. Kvinner må bli tøffere
Et annet råd fra forbrukerøkonomen er at kvinner i arbeidslivet må bli tøffere i lønnssamtaler med arbeidsgiver. Veldig mange kvinner nøyer seg med å tjene dårligere enn sine mannlige kolleger. - Er kvinner uselvstendige når det gjelder økonomi?
Ja, noen kvinner er uselvstendige og mange overlater privatøkonomien til mannen. Det taper de på, mener Holm. Hun tror også mange menn er tynget av ansvaret det medfører å være den som skal tjene mest penger og holde orden i økonomien.
Undersøkelsen viser også at beslutninger i stor grad tas i fellesskap av begge partnere i en husstand. Nesten ni av ti samboere og gifte sier de har felles økonomi. Større innkjøp, for eksempel møbler og hvitevarer, gjør ni av ti i fellesskap. Like mange bestemmer ferie og reiser sammen. Og 76 prosent tar beslutninger om lån i fellesskap.
Men hvis beslutningene ikke tas i fellesskap, viser undersøkelsen at ferie og reiser, mat og klær, og større innkjøp som møbler og hvitevarer er kvinnenes domene. Menn sier i litt større grad at de til syvende og sist tar beslutninger om forsikringer, opptak av lån og sparing og pengeplasseringer.
Er det bare jeg som mener at dette reduserer menn til skaffedyr og reduserer menns frihet og livskvalitet? Jeg synes dette er så utrolig patetisk og gammeldags, at kvinner skal forvente at de blir forsørget. det opprettholder lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, det gir kvinner mer tid med familien og flere late dager, det skader oss kvinner som faktisk ønsker likelønn og samfunnsansvar og er vanvittig gammeldags!
En mann er ingen livsforsikring, som Polyannas gamle tante sa det så fint, og det bør han heller ikke være. Kvinner kan være sinte over at de tjener mindre, men de de bør ikke forlange at de skal bli forsørget. De bør heller ønske likelønn og bidra mer økonomisk og litt mindre i heimen.
Hjemme hos oss har vi samme demokrati som Verdensbanken: 1 dollar, 1 stemme. :knegg:
Det er mange som er overrasket over at jeg tjener mer enn min mann, men for oss er ikke det noe issue. Det spiller ingen rolle hvem som tjener mest; det viktigste er hva den totale inntekten er sånn sett.
Det er rart at jeg tjener mest, men samtidig er det helt greit at det stort sett kun er min mann som lager mat?
Nå har jo også likelønnskommisjonen dratt frem dette med deling av permisjonen som en del av likelønnsdebatten; nettopp fordi kvinner går glipp av mye lønnsvekst de årene de har små barn.
Eg har veldig vanskeleg for å forstå at nokon ønsker å vere økonomisk avhengig av andre, uavhengig av om det er partner eller foreldre for den saks skuld.
Jeg synes også at dette høres rart ut. Jeg skjønner at det i mange tilfeller er slik at mannen tjener mest, men å konkret gå rundt med et ønske eller en forventning om det? Det oppfatter jeg at er litt som å melde seg ut. Jeg ser likevel at for mange kan det være en forsterkning av et valg de likevel ønsker å ta. Dersom mannen tjener mest er det lettere å begrunne at man enten ikke jobber eller er den som velger å jobbe deltid.
Selv har jeg alltid tjent bedre enn min mann og regner med å gjøre det fremover også. Det har aldri vært et diskusjonstema hos oss, vi har helt felles økonomi og det spiller derfor ingen rolle hvor pengene kommer inn fra.
Dette kjenner jeg meg dårlig igjen i, men vet jo at det finnes folk der ute som tenker sånn. Vi tjener likt og jeg må si jeg føler det som en stor trygghet å vite at jeg har evne til å være økonomisk uavhengig. Det har alltid vært viktig for meg å klare meg selv.
Jeg synes jeg ser skremmende ofte at kvinner forventer å kunne velge å være hjemme, eller å jobbe deltid, og tar det som en selvfølge at mannen skal forsørge dem.
Men det jeg synes er virkelig rart, er at ikke flere menn protesterer. På, som du sier, å være familiens skaffedyr. Det er nesten så jeg mistenker at de egnetlig er ganske fornøyd med situasjonen - helt til skilsmissen er et faktum.
Da klager de over at pengene de har tjent må deles, mens barna moren har tatt ansvaret for ikke blir delt (selvfølgelig blir de ikke det - de er ikke formuesgjenstander, men det er en annen diskusjon).
Men eg må seie at eg heng meg veldig opp i setninga:
7 av 10 kvinner forventer at mannen er hovedforsørger i forholdet.
Det synest eg faktisk er veldig rart. Det hadde aldri falt meg inn å forvente at mannen min skal tjene meir enn meg. Men bak desse tala skjuler det seg vel kanskje også kvinner som heilt bevisst vel menn med utsikter til/som allereie har svært godt betalte jobbar?
Jeg tror dette også er med på å underbygge det at enkelte menn får barn med mange kvinner, mens andre menn (lavtlønte, lavt utdannete, osv) ikke får formere seg i det hele tatt. Svært mange menn på 40 er barnløse, mens noen er i gang med tredje kull. Jeg vet om jenter som sirkler inn menn med penger som om de var veps rundt et saftglass, og jeg synes det er usmakelig. Lykkejegere er ikke lekkert. Og at så mange kvinner bærer på en prinsessedrøm om å bli tatt vare på er jo eh...temmelig patetisk. For meg har det alltid vært et mål å være uavhengig og selvstendig, og økonomi er en veldig viktig del av det.
Grunnen til at jeg forventer det, dersom jeg har lyst til det, er fordi det er min rett i islam, og jeg forventer at min mann tar islam såpass seriøst at han vil forsørge meg om jeg krever det.
I realiteten er livet annerledes, og her har vi prøvd omtrent alle varianter i boka, så og si.
vi er nok heller ikke helt gjennomsnittlige.
Jeg har tjent mest i mange år. Nå går imidlertid jeg ned i lønn når jeg er ferdig utdannet (da slutter jeg med skiftarbeid, som er årsak til den høye lønna) og mannen vil nok da tjene noe mer en stund, ihvertfall. Men for oss spiller det ingen rolle. Begge tjener nok til å være økonomisk uavhengige. Jeg kunne ikke tenke meg å være i en situasjon der jeg ikke var det!
Islam, ja. Jeg så det, da jeg googlet. Men dette kan vel også tolkes som at det er hans plikt å bidra til fellesskapet/heimen, og ikke nødvendigvis betyr at du skal sitte på rompa og forvente at han skal skaffe alle pengene?
Det er hans plikt å fullforsørge meg og barna. Om jeg vil, kan jeg "sette meg på ræven", i den grad man sitter på ræven med tre barn hjemme i huset, og kreve, men jeg er ikke lagt den veien, jeg liker å komme meg ut litt.
Jeg får ikke opp den aktuelle linken, men synes det høres absurd ut og det lukter dårlig journalistikk av det. Jeg bare nekter å tro at så mange kvinner ønsker at mannen skal dra inn mest penger.
Men da ville du ha aleneansvaret hjemme, ikke sant?
Det som forbauser meg, er hvor mange som mener at de har rett til å bli forsørget, samtidig som de forlanger at mannen skal ta halvparten av husarbeidet.
Alene og alene, fru Blom. Man kan kreve hjelp der også, dersom det passer seg sånn. Profeten er vårt fremste eksempel, og han fikset sine klær selv, børstet gulvene og belastet ikke sine koner med alt. Dersom man vil, har man og krav på hushjelp, fordi det er ikke min plikt å ta hånd om hjemmet, sånn egentlig.
Akkurat nå lever vi litt tradisjonelt. Jeg har en mye dårligere betalt jobb enn mannen min og jeg jobber litt kortere dager. Vi har lik utdanning og jeg søker andre jobber nå, så den dagen jeg faktisk bytter er det hans tur til å jobbe litt redusert. Da blir jeg hovedforsørger igjen, som jeg også har vært det tidligere.
Det er mye lettere å få AS Familien til å gå rundt hvis ikke begge jobber 100%, men det er ikke gitt at det alltid er jeg som skal jobbe deltid. Jeg blir forundret over at så mange ikke regner det som sitt ansvar å bidra på lik linje med mannen og jeg er overrasket over at så mange menn ønsker seg deltid. Det aner meg vel at de ikke akkurat drømmer om en dag i uken der de kan få gjort unna ukeshandling, rydding, baking av brød og annet som gjør hverdagen lettere slik kvinner vel i mange tilfeller bruker slike dager.
OG vil jobbe 80 % for å ha en dag til shopping og kafé.
Et sånt drog ville ikke jeg ha forsørget, i hvertfall.
Dette er litt som de damene som er mot kvinnelig verneplikt, fordi de føder barn. Noe de forøvrig mener er en samfunnsplikt. Siste jeg sjekket var det høyst frivillig å sette barn til verden, mens det å gi noen ynkelige måneder for landet burde være noe alle gjorde. Men menn skal altså BÅDE avtjene tvungen verneplikt OG delta 50 % i hjemmet med hus og barn OG dra inn mesteparten av pengene, mens damene forlanger å ha hele fødselspermisjonen "sin" for seg selv, jobbe 80 % og kose seg. Er det rart menn dør yngre?
Kjenner dere disse kvinnene? Jeg blir lettere sjokkert og forbauset over alle egenskapene dere tillegger disse kvinnene. Er denne drittkastingen en måte å fremhevne dere selv på?
Mannen og jeg har omtrent like høy utdanning. Vi holdt følge lønnsmessig lenge, men de siste åra har han dratt ifra. Det har sammenheng med at han er i en bransje der lønnspotensialet er langt større enn for meg, som er filolog. Slik sett "forventer" jeg vel på en måte at han skal tjene mer enn meg. (Det blir han også pent nødt til hvis han skal få seg det fete huset som han fabler om. :knegg: ) Jeg synes likevel det høres rart ut om han skulle kalles hovedforsørger, for vi tjener egentlig godt begge, to og ville ikke ha bukket under om hvem som helst av oss var hjemmeværende i en periode.
Eg forstår i allefall hovudforsørgar som den som har ansvaret for at pengane trillar inn. Dersom begge to er "økonomisk uavhengige" vil eg ikkje seie at den eine er hovudforsørgar sjølv om han/ho kanskje tjener mange hundre tusen meir enn partneren. Eg synest t.d. ikkje at ein mannleg lege i 100% stilling kan kallast hovudforsørgar dersom han har ei kone som er sjukepleiar i 100 % stilling.
Jeg tviler egentlig ikke på at slike kvinner eksisterer, på samme måte eksisterer det late, uansvarlige menn. Jeg antar bare at denne gruppen er i et sterkt mindretall og ikke representative for noe som helst. Eller regner du med at tallene i HI er kvinner som føler og tenker slik du beskriver?
Mannen og jeg har studert det samme bare at han nøyde seg med hfag og jeg tok drgrad. Jeg var i tillegg på arbeidsmarkedet før ham, så det er rimelig naturlig at jeg tjener mer enn ham.
Jeg tror det er en rimelig marginal gruppe damer du snakker om nå, Mim.
De jeg kjenner som har jobbet litt redusert i perioder, meg selv inkludert, har gjort det for å ha mer tid med ungene og/eller for å få unna en del ting som må gjøres i en familie, husvask, husholdningsinnkjøp o.s.v., sånn at kveldene og helgene blir mer avslappet for hele familien. En del av dette kunne sikkert gjøres av andre og tjenesten kjøpes inn, men målet har i hvert fall hvert å gjøre hverdagen litt lettere for hele familien, ikke å shoppe og sitte på kafé.
Siden jeg er oppdratt av en sterk og selvstendig kvinne som den meste av tiden var aleneforsørger og (da hun ble samboer med min stefar) var fast bestemt på at hun skulle stå på egne ben på alle måter, så var jeg ikke forberedt på dette.
Som voksen opplever jeg at en del andre kvinner har menn som tjener mer enn dem og dermed noen ganger stiller seg uforstående til en del av mine tanker om økonomi etc. På samme måte som jeg før opplevde at enkelte antok at noe måtte være galt med meg som mor siden min mann tok seg såpass mye av barna som han gjør (og at jeg "lot" ham skingrestemme), så har jeg også merket antagelsen noen ganger om at mannen min må ha "sviktet" som forsørger siden jeg altså står for mest av inntekten.
Det er selvsagt ikke alle som tenker slik, og jeg merker at dette er i rask endring til det bedre. Men det er slett ikke uvanlig at jeg treffer på kvinner som nesten stiller seg uforstående til at min inntekt ikke bare er for lommepenger og noen småregninger.
Jeg tror jeg kan takke min fine innvandrerbestefar for mye av dette. Det var bl.a. han som pushet min mor litt slik at hun ikke dengang skulle droppe ut av utdanningen fordi hun nå var gravid og gift med bygdas prestesønn. Andre betegnet nok hennes fortsatt skolegang som alt fra "nykker" til dårlige mor/kone-egenskaper.
Men altså; jeg tror mye er i endring og at det skjer ganske raskt. Jeg tror derfor det ville ha vært interessant å se og sammenligne aldersgruppene av de kvinnene som ble spurt. Jeg er rimelig sikker på at man kan se et generasjonsskille. Heldigvis.
Det tror jeg også, Nenne, men av en eller annen grunn er det alltid slike kvinner det snakkes om.
Og ang husarbeid, så deler vi på det til tross for at jeg er hjemmeværende. Vi har til og med vaskehjelp, vi. Jeg tar meg av to barn, og med mindre det er sjukdom i heimen (som idag), har jeg ikke tid til husarbeid. Det krever mye å aktivisere en fire-og-et-halvt-åring samtidig som man tar seg av en baby.
Nemlig. Og så lenge det er frivillig fra begge parters side blir det jo noe annet. Jeg KREVER ikke at mannen min skal være hovedforsørger, men for oss passer det best at han er det, og det er helt frivillig fra hans side også.
Er kvinner late fordi de ikke har høy utdannelse og høy inntekt? Eller at de jobber redusert en periode eller gå hjemme for å prioritere barn og familie? Er det latskap å ha fri en dag i uken fordi det passer best for den som har lavest inntekt? Hm. Er det latskap å dele på husarbeidet selv om kvinnen jobber redusert eller går hjemme med barn? Er det latskap å dele på husarbeidet når begge jobber 100%, men kvinnen tjener minst? Er det latskap å shoppe ting til seg selv og familien på en fridag pluss ta seg en kopp kaffe?
Jeg kommer til å jobbe 80% etterhvert nå. Men det er fordi jeg jobber turnus og fordi jeg allerede er ansatt i en 20% stilling av kommunen. (Omsorgslønn, som veldig ofte er på langt færre timer enn det man i realiteten bruker.) Altså jobber jeg nå minst 120%. Mer om man skal ta med timene hjelpestønaden er beregnet utifra også. Omsorgslønnen er jo "bare" for å dekke opp for overskuddet av dette. Men det er altså kun meg.
Ingen av de jeg kjenner som jobber redusert gjør det pga. latskap. Men det er nok store forskjeller ute og går.
Ditt argument kan vel i grunnen sammenlignes med at barnetrygd er bortkastet fordi mange i Holmenkollen bruker den til luksus. For en del år siden var det vel også noen som mente at engangsstønaden var bortkastet, fordi fruene i Holmenkollen brukte den til å kjøpe seg ny pels, pusse opp etc.
De færreste har det sånn.
Det som forundrer meg ved enkelte politikere er hvordan man mener foreldre skal ha stadig flere oppgaver tilknyttet det å ha barn samtidig som man fordømmer de som da tar konsekvensen av dette og jobber redusert. Foreldre mer inn i skolen. Foreldre mer inn i fritidsaktiviteter. Foreldre mer inn i frivillig arbeid. Foreldre mer inn her og der. Men ikke søren om man kan jobbe redusert. Nei, man skal være flinke piker og gutter som bare yter mer, mer og atter mer. Er ikke nettopp denne "flink pike"-tenkingen utdatert og familiefiendtlig? For ikke å snakke om hvor kvinnefiendtlig det egentlig er?
For de som har barn er det slett ikke snakk om 80% for å sitte på kafé. (Og jeg mener at en god del dobbeltarbeidende kvinner og menn kunne hatt godt av en kafétur og litt "latskap", forresten.) Det er snakk om å ha hodet over vann og ikke gjennomleve barnas oppvekst gjennom en tåke av utmattelse.
Ja. Menn dør tidligere og kvinner blir utbrent og sliter med en rekke "kvinnesykdommer". For å mestre tror jeg det er vesentlig at man innser at med økte krav fra alle kanter, så må man fire på noe. Det er realiteten for langt flere, vil jeg tro.
Jeg synes man skal dele slik at begge har nokså lik belastning.
Hvis den ene blir ansvarlig for å skaffe alle pengene, synes jeg ikke det er urimelig at den andre da tar mesteparten av ansvaret hjemme. I forhold til arbeidsbelastning.
Hvor lurt det er, er en annen sak.
Når det gjelder hvor mange dette er, aner jeg ikke. Jeg svarer ut fra et inntrykk av diverse innlegg på diverse fora (i liten grad her).
Type 1: "Mannen min forlanger at jeg skal jobbe, og nekter meg å gå hjemme med mitt lille gull". Stor sympati følger. Og beskjed om å sette foten ned og ikke la seg herse med.
Type 2: "Jeg planlegger å kjøpe vogn nummer åtte, og mannen min, som tjener pengene, nekter meg det!"
Type 2: "Jeg har valgt å gå hjemme med mitt lille gull, og mannen min forventer at jeg ta ansvaret for mesteparten av husarbeidet innendørs." At mannen jobber overtid for å finansierer hjemmetilværelsen, og at han tar alt arbeid med hus, bil og hage, overses. Mer sympati følger.
Jada. Jeg svart-hvitt maler. Og jeg aner som sagt ikke hvor mange det gjelder.
Men, Mim. Du har jo tidligere snakket en del om at de hjemmeværende mødrene på 50-tallet nesten ikke brukte tid på barna. Nå er det en del hjemmeværende foreldre som er tydelige på at de er hjemme for barna, ikke husarbeidet. Og dermed er det kanskje mer husarbeid igjen når partneren kommer hjem fra jobb. Begge har ytt den dagen, og så deler man rettferdig på det som gjenstår fremfor at far ligger på sofaen med avisen og er ferdig med dagens arbeid mens mor svinser rundt ham og fortsetter sin arbeidsdag frem til hun stuper i seng. Er ikke egentlig det litt fremskritt?
Jeg kunne ha forventet at snurtne gamle tanter kalte dagens hjemmeværende mødre og fedre for drog for den prioriteringen, men du overrasker meg litt nå.
For å si det sånn: Da mannen min var husfar ville jeg ha blitt rimelig gretten dersom ungene hadde vært nedprioritert om dagen mens han gjorde husarbeid. Da kunne han like godt ha pelt seg på jobb og overlatt ungene til en barnehage.
Man kan fint få gjort mye husarbeid uten at barna blir forsømt. Kanskje de til og med har godt av å se at det må gjøres, og å være med på det? Å være med på foreldrenes virkelighet?
Men jeg har jo også sagt at det viktigste er at begge har noenlunde lik belastning.
Jeg blir mer og mer overbevist om at kvinner har en stor del av ansvaret for at vi har et godt stykke igjen i forhold til likestilling i arbeidsliv og på hjemmefronten. (Og da snakker jeg om like muligheter for menn også altså). I dag har det kommet fram at likelønnskommisjonen foreslår en tredeling av foreldrepermisjonen på bakgrunn av at dagens foreldrepermisjonsordning gjør at kvinner sakker akterut lønnsmessig. Dette sier et av medlemmene i lønnskommisjonen, BI-rektor Tom Colbjørnsen:
Jeg blir trist av å lese slikt, men med spørreundersøkelseresultatene som Mim viser til, så forundrer det meg dessverre ikke dersom Colbjørnsen har rett i sin tolkning av "mange kvinner".
Lik belastning er bra, ja. Selvsagt kan barna være med på mye av husarbeidet. Men jeg ser ikke på det som noe rart om noe gjenstår når arbeidsdagen er slutt, og jeg finner det rimelig at begge derfor tar seg av dette.
Her var det sånn at det gjensto mer de dagene mannen hadde hatt med ungene på skogstur, til museum etc. Noe som for meg tydet på at han prioriterte riktig.
Min mann trives bedre hjemme enn det jeg gjør, så når jeg er ferdig utdannet (igjen) og forhåpentligvis får en litt bedre betalt jobb enn det jeg har i fra før, så har mannen lyst til å redusere sin stilling.
Jeg synes det blir for dumt om man bruker likestilling som påskudd for å tre en tvungen fordeling av permisjon ned over hodene på folk. Men så er jo jeg en steil kvinne som ikke liker at noen bestemmer over meg og mitt liv. Enten det er en mann, menighet eller velmenende "likestillingsforkjempere".
For meg er min rett til å selv ta noen avgjørelser for mitt liv det viktigste ved hele kvinnefrigjøringen. Jeg opplever "kvinnefrigjørere" som vil diktere mitt liv som hyklere. Men så er jo jeg en steil type også. ;)
Som jeg så vidt nevnte i et annet innlegg, består selve jobben til en hjemmeværende å ta seg av barn. Jeg har feks en baby og en halvveis-til-femåring. Det er ikke aktuelt for meg å tusle rundt i huset å tørke støv og gjøre husarbeid når jeg har ansvar for barn. Selvsagt, har vi sykedager og av en eller annen grunn "tvinges" til å være hjemme, gjør jeg selvsagt husarbeid.
Ang eksemplene dine, så tenker du og jeg veldig forskjellig mtp nummer to. Selv om mannen en periode er den som drar inn pengene, har mange felles økonomi. Det er særdeles unødvendig med åtte barnevogner, noe som heller burde være tema fremfor hvem som kjøper vognene.
Men det mange henger seg opp i her er jo dette med å jobbe deltid medan borna er små. (Sjølv om vi ikkje gjer det slik så kan eg til ei viss grad forstå at andre vel å gjere det.) Dette utgjer jo ein liten del av det totale arbeidslivet til dei fleste. Kva med resten av dei yrkesaktive åra? Omfattar denne undersøkinga dei åra også?
Stakkars de som finner på å spørre om jeg kan bake til noe som helst. :knegg:
Her er det mannen som gjør sånt. Ikke bare fordi han er flinkest, men fordi han liker det best.
Jeg kan nesten ikke huske sist jeg laget middag. :flau:
Men det er forskjell på å forvente deling av det som gjenstår, og å forvente lik deling av alt, når den andre i tillegg har aleneansvaret for å skaffe det som trengs av penger.
Jeg opplever at veldig mange undervurderer hvilken belastning det er å være den eneste som tjener penger.
Jeg føler at mange undervurderer hvilken belastning det er å være hjemmeværende med barn. I mine øyne er det like slitsomt og like mye verdt som en betalt jobb utenfor hjemmet.
:knegg: Jeg fatter ikke at man kan hisse seg opp over at folk innretter livene sine sånn som de selv vil ha det. Bill.mrk. Drog
Dessuten går vel tilværelsen i bølger? Vi har begge vekslet på å tjene mest. Jeg har finansiert ham mens han har søkt jobb, han har finansiert meg mens jeg var i perm. Har han lyst å jobbe vil jeg støtter ham 110% på det, og kan da gjerne jobbe fullt om det trengs.
Det viktigste luksusgodet man kan ha er fleksibilitet, tror jeg.
Og så må man selvsagt ha satt seg inn i de konsekvenser livs-innretningen har på lang sikt, ift pensjonspoeng o.l. Men litt rådgivning og planlegging synes jeg at man bør forutsette at folk klarer å skaffe seg, og så får man leve som man vil deretter.
Jeg er enig i at det kan være like slitsom å være hjemme med barn som å sitte og dille på et kontor. Men jeg tror den psykiske belastningen med å være den som må skaffe pengene til familiens opphold kan være mye større. Det er mange yrker hvor man må prestere hele tiden og om familien er avhengig av pengene så sliter det.
Hva andre tenker kan jeg selvsagt ikke vite sikkert, men siden den som har tjent penger i lengre perioder her har vært meg så kan jeg i alle fall forsikre om at jeg ikke undervurderer belastningen såvidt jeg vet. Jeg synes bare at den jobben som gjøres hjemme oftere blir undervurdert.
Man har jo også dette med avveksling. Da jeg f.eks. kom hjem og var sliten, var det allikevel mannen som kanskje hadde størst behov for å gjøre noe annet. Om det så bare var å gå en lang tur med hunden alene.
Heldigvis ser det ut til at jeg har giftet meg med en mann som får til langt mer på hjemmebane enn jeg noen gang har gjort, så jeg har som regel kommet hjem til ferdig middag og fornøyde unger. :bortskjemt:
Dersom tredeling av fødselspermisjon blir tvunget gjennom, og vi skulle få et barn til etter den tid, blir jeg nok dessverre nødt til å forvente at min mann blir hovedforsørger i en periode. Det er uaktuelt for meg å gå for tidlig tilbake i jobb, jeg går tilbake i jobb når det passer oss best, og siden jeg da ville fått lønnet permisjon i færre måneder enn nå, må jeg ut i ulønnet permisjon i stedet. Og mannen må da nødvendigvis bli hovedforsørger. Blir fødselspermisjonsbeholdningen beholdt som nå, slipper jeg å bli "økonomisk avhengig" av min mann, eller jeg slipper å være det så lenge.
Men forøvrig kjenner jeg meg ikke igjen i denne undersøkelsen. Vi tjener bortimot likt, og det han tjener mer enn meg skyldest at han har lengre ansiennitet. Eller forresten, jeg tjener jo litt mindre kom jeg plutselig på, jeg jobber 80 %. :knegg: Ikke for å dra på kafe, men for å slippe så mye stress i hverdagen. Min mann vurderer også å begynne å jobbe 80 % av samme grunn.
En "ulempe" med å jobbe i helsevesenet, og kanskje da særlig i psykiatrien, er at man til tider opplever at man på jobb kun har en ekstremvariant av hjemmeoppgavene. Pluss husarbeid.
Dersom man f.eks. har brukt mye av dagen på å veilede, grensesette, motivere, yte omsorg, gjøre husarbeid osv. osv. for en psykisk syk pasient så er man kanskje litt brukt opp i forhold til akkurat det når man kommer hjem til sin sønn med ADHD og må gjøre akkurat det samme der.
Det JEG synes er mest skummelt, er antallet samboere med barn som lever uten noen form for kontrakter og testamente. DA kan man snakke om å komme skjevt ut ved dødsfall eller brudd.
Jeg ville syntes det var urettferdig om mannen mente jeg skulle forsørge ham og jobbe ræva av meg, mens han sendte ungen i bhg og gikk på kafé med kompiser, for så å forlange at jeg skulle klippe gresset, vaske bilen og legge ungen når jeg kom hjem. Faktisk. Det er tydeligvis ikke alle som skjønner dette. Og det er flere enn Holmekoll-damene. det er faktisk 7 av 10. :skuffet:
Det er helt klart urettferdig når mannen må jobbe 150 % for at mor kan jobbe 80%, når hun burde ha tatt ansvar for økonomien på lik linje med mannen, delt på ansvaret for hjem og barn på lik linje og tatt bedre vare på seg selv i fht å passe på pensjonrettighetene sine eller stå bedre rustet ved samlivsbrudd. Det virker som mange damer er på en sånn "det som skjer, det skjer"-greie, sier :lalala: og håper det beste, for så å stå på bar bakke når de blir skilt, enke eller gamle. Veldig kortsiktig tankegang, som må henge sammen med at jenter sosialiseres inn i en arkaisk og passiv kvinnerolle, der man skal bli tatt vare på. Og det skader jo hele likelønnskampen, for ettersom alle disse damene vil forsørges, så vil de ikke kreve en anstendig lønn og det går utover andre damer, damer som faktisk ønsker å forsørge seg selv og bidra økonomisk hjemme på likefot, samtidig som de har valgt omsorgsyrker.
Er du sikker på at det var dette 7 av 10 svarte på? Sa de virkelig at de ville at mannen skulle jobbe ræva av seg og gjøre alt, de skulle sende i barnet i barnehagen og gå på kafé?
Ønsker du å bli forsørget?
Ønsker du at mannen skal ta det økonomiske ansvaret?
Ønsker du at mannen skal trygge deg og familien økonomisk?
Ønsker du at mannen skal tjene mer enn deg?
ElinM: en del damer ønsker bare enveis feminisme. jeg synes ikke det er så veldig ålreit. Jeg ønsker et mer rettferdig samfunn. Ikke bare for damer.
Jeg leste det som at 7 av 10 kvinner mener at mannen bør tjene mest.
Og andelen kvinner som mener at menn skal være hovedforsørger er enda større. For 7 av 10 kvinner svarer at mannen bør være den som har størst ansvar for å få inn mest penger til husholdningen.
Dette kan jo like gjerne henge igjen da de aller fleste menn tjener mer enn kvinner.
Eg forventar absolutt ikkje at mannen skal være hovedforsørgjar. Han er det no men det har me bestemt i fellesskap og han jobbar ikkje over 100% for at eg skal vera heime. Eg har hovedansvaret for all økonomi her heime og er den som "sitt best i det" her om det skulle bli eit brudd. Eg kunne aldri tenkt meg å vore så avhengig av mannen at eg ikkje hadde klart meg på eigenhånd. Me måtte omorganisert så klart men det hadde gått fint. No er det han som er hovedforsørgjar pga at me i fellesskap syns det er den beste løysinga akkurat no.
Ønsker mannen selv å være den som har hovedansvaret for å få inntektene inn i familien? - Egentlig ikke. Undersøkelsen viser at over halvparten av både kvinner og menn, har lyst til å jobbe redusert. Det de fleste ønsker seg, er en ekstra fridag i uken. Hvorfor er det da flest kvinner som jobber deltid?
Det handler om at de fleste kvinner tjener mindre enn mennene sine. Da blir det oftest til at kvinnen blir den som er hjemme en dag i uken for å handle til helgen, lage mat til svigermor og vaske huset.
Det høres litt ut som om du har forlest deg på Dagens Næringsliv Mim. Det du beskriver virker lite typisk for de hjemmeværende/deltidsarbeidende kvinnene jeg enten kjenner eller kjenner til gjennom forumet.
I mine øyne er hovedproblemet i denne saken at ganske mange kvinner uttaler at de forventer at mannen skal tjene mer enn dem. Det er dette manglende ønsket om å gjøre en likere fordeling mulig jeg ikke forstår.
Jeg hadde ikke hatt noe i mot å ha en mann som tjente mer enn meg jeg. Da hadde vi hatt mye bedre økonomi enn vi har. :drømmer: Men jeg ser ikke hvordan noen kan mene at det er noe de kan forvente.
Ble ordet forvente brukt i spørreundersøkelsen? Hva betyr egentlig ordet forvente? Ifølge bokmålsordboka kan det bety både "å regne med" og "å håpe". Så hva var det i så fall disse kvinnene svarte på? At de regnet med eller håpet at mannen skulle tjene mest? Å regne med at han tjener mest er vel en erkjennelse av dagens lønnssituasjon, og dermed er det kanskje ikke så sjokkerende at mange svarte dette? Dersom 7 av 10 håper at mannen tjener mest, er det ikke så bra. Men hva hvis dette svaret også bunner i kvinnens lønnsnivå, og at det kan tolkes som at kvinnene håper at mannen ikke skal tjene like dårlig som dem for deres felles inntekts skyld? Statistikk kan tolkes dit man vil.
For 7 av 10 kvinner svarer at mannen bør være den som har størst ansvar for å få inn mest penger til husholdningen.
Det kan like gjerne bety at de mener at mannen bør ha størst ansvar fordi det til nå er kvinner som har lengst permisjon og ergo ofte har mindre inntekt og mindre mulighet til å tjene mer over lengre tid. Ikke at de mener at mannen BØR tjene mer i kraft av å være mann.
Jeg synes du overtolker og videretolket denne undersøkelsen uten at det er særlig belegg for å uttale at kvinner krever at gubben jobber ræva av seg hjemme og ute samtidig som de drikker kaffe og sitter på rumpa.
Ja, jeg tror (naiv) at om lønnen i typiske kvinneyrker hadde steget så hadde flere kvinner sett seg tjent med å jobbe mer. Det er lite motiverende for en kvinne å måtte jobbe i en måned for å få samme inntekt som manne får i løpet av en uke.
Har du vært i mange barnebursdager på vestkanten? Jeg synes stort sett jeg møter yrkesaktive kvinner i disse settingene, og kjenner meg ikke igjen i hva du skriver. Jeg tror ikke det nødvendigvis er på disse stedene du møter disse 70 prosentene som forventer at mannen skal være hovedforsørger. Ja, egentlig er jeg jammen meg nysgjerrig på hvor disse kvinnene finnes, for dette høres ut som tanker hentet fra femtitallet.
En professor på NHH fortalte om en undersøkelse av lønn hos kvinner i omsorgsyrker. Det viste seg at dersom en sykepleier gikk opp i lønn så gikk hun automatisk tilsvarende ned i stilling. Rett og slett. Det var problemer med å få tak i nok arbeidsressurser, og det første forslaget som kom på bordet var jo nettopp det å øke lønnen til de ansatte. Men det viste seg da altså å være meningsløst, ettersom kvinnene kun hadde et minimumskrav til inntekt for å klare seg økonomisk, og alt utover det ble ofret til fordel for fri for å ta seg mer av barn og hjem.
Jeg har også hørt dette, og i mange tilfeller tror jeg nok at det stemme, men for de som er aleneforsørgere og de som enda ikke har funnet en mann som kan forsørge seg, er det jo tragisk at denne argumentasjonen er rådende for lønnsfastsettelsen i omsorgsyrker.
Og jeg tror forresten ikke at det er den jevne omsorgsarbeiderem som dette gjelder, men de damene som er ca 55+ og som jobber for å få kommet seg litt ut av hjemmet. Det er jo ikke så lenge til disse går av med pensjon.Jeg håper og tror, eller tror og håper at generasjonene etter disse oppfører seg annerledes. Sykepleiere har nektet å gå til streik, da de ikke jobber for lønna. :snill:
Jeg har jobbet med sykepleiere som ikke har sett nytten av lønnskamp, da de jobber for å komme seg ut, og mannen deres har så bra inntekt, at det blir sett på som litt flaut å streike. Disse har ihvertfall ikke hjulpet på for lønnsdannelsen til sykepleierene.
Med liberal bruk av dispensasjoner og kreativ "streiking" burde det være mulig å føre en lønnskamp som ga resultater også for sykepleiere.
Ok. Joda. Jeg kjenner også til helsearbeidere som f.eks. ikke helt skjønner mitt syn på penger. At jeg ikke kan ta meg råd til noe en måned etc. fordi de selv har lønn som nærmest er for lommepenger å regne. Så det finnes så absolutt.
Men jeg tror at lærerne har vunnet mye på at ingens liv og helse står i fare om de streiker over tid slik at man merker konsekvenser (f.eks. rundt eksamenstider). Så fort sykepleierstreik ser ut til å få konsekvenser, så blir de jo som regel beordret ut i jobb.
Det er derfor man kanskje burde vært litt mer kreativ når det kommer til streiking. Jeg tror det var Einar Førde som i sin tid skrev om noen bussjåfører i Belgia som streiket på den måten at de nektet å ta betaling for busspassasjerene, de kjørte som vanlig, slik at passasjerene kom seg frem, men eieren gikk med tap.
Sånn som det er nå er det jo gunstig for sykehuseiere at noen streiker, det hjelper jo på budsjettet.
Det er vel også litt av bakgrunnen for sammenslåingen av Norsk Kommuneforbund og Helse og Sosialforbundet. Nå kan man ta ut kontoransatte i administrasjonen i kommunen, i streik for helsearbeiderne, og unngå tvungen lønnsnemd.
(Det har vel og vært oppe som et av argumentene for et forbundsløst LO; tenk den dagen oljearbeiderne går ut i streik for at helsearbeidere skal få høyere lønn! Da snakker vi solidaritet og samhold! Det kan for øvrig skje under vårens lønnsoppgjør - i kampen om AFP.)
Dette blir vel litt på siden av det vi diskuterer? Det å være den som skaffer pengene oppleves muligens ikke som psykisk belastende i seg selv, men å skaffe til veie nok penger. Og da er vi inne på et kompleks tema hvor det ligger ganske mange faktorer til grunn. Da snakker vi om den enkelte familie og deres bestemmelser i forhold til type jobb, hvor man har bosatt seg, utgiftene, antall biler, prioriteringer, sløseri osv.
Videre handler det litt om forskjellige måter å tenke på. Innstillingen man har til jobben, om du vil. Jeg har alltid følt meg privilegert mtp at jeg har hatt en jobb som ikke bare dekker utgiftene mine, men som jeg virkelig ville ha og som jeg trivdes godt i. Så jeg har aldri følt det belastende å jobbe for å tjene penger til livets opphold. Jeg skjønner at det er annerledes hvis man står på torget og selger poteter og er usikker på om man tjener nok til å få det til å gå rundt den måneden.
Det har i grunnen aldri vært noe mål å være uavhengig og selvstendig. Det har vært en selvfølge at det var sånn det skulle bli når man ble voksen.
Tanken på at en mann skulle forsørge meg, har vært fjernere enn lotto-millionene (de drømmer jeg om med jevne mellomrom).
Jeg og mannen min har lik utdannelse, og jeg har en grunnlønn på litt mer enn hans. Mamma tjente lenge mer enn pappa, og bestemor tjente mer enn bestefar. Det å skulle bli forsørget av et annet menneske er en fjern og ikke ønsket situasjon.
Jeg har jobbet deltid, men det var fordi jeg tjente såpass at jeg kunne gjøre det. Ikke fordi mannen min tjente så mye at han kunne forsørge meg.
:flau:
Synes du? For meg er det helt logisk at man stundom må bruke tvang for å få igjennom det man ønsker. Jeg tror en tredeling av permisjonen hadde gjort noe radikalt i forhold til kvinners og menns karrierer.
Kvinner har ikke lengst permisjon. Det er opp til foreldrene å bestemme dette, og dersom foreldrene vil, kan mannen ha akkurat like lang permisjon som kvinnen. Ergo kan de få lik inntekt, og tjene likt over tid. Og de kan ha det samme forsørgeransvaret i familien.
Det står forøvrig ikke noe i den artikklen om permisjon
Jeg vurderer å jobbe 80% et års tid, av akkurat samme grunn. Jeg har en såpass grei inntekt/inntektsmulighet at det ikke er noe større problem. Om min mann hadde kommet hjem og ønsket det samme, hadde jeg definitivt støttet ham. Hadde han sagt at han skulle hatt et friår for å ligge på sofaen, hadde jeg gitt ham en tupp i baken. Jeg synes denne diskusjonen har generaliserer alt for mye.
Når det er sagt, hadde min mann dratt inn utopiske og himmelske summer hver måned tror jeg neppe at jeg hadde jobbet for "å bidra til familieøkonomien" som motivasjon. Da hadde jeg vært i jobb av helt andre grunner.
Du leser meg feil. Jeg sier at, siden Mim tolker så veldig utifra undersøkelsen, så kan svarene like gjerne komme av at kvinner har lengst permisjon, det er vel et faktum at det er flest kvinner som tar lengst permisjon, jeg prater ikke om hva som egentlig er mulig, og at svarene derfor kommer fra det. At de synes mennene bør ha ansvar for å tjene inn mest mulig i den perioden kvinner tjener dårligere.
Jeg har jobbet 80% en periode på et år etter siste permisjon med 80% lønn, og det var utifra at min egen lønn i utgangspunktet stor nok til at vi kunne gjøre det, i tillegg til at mannen min tjente godt nok. Hadde jeg eller han, eller begge to samtidig tjent dårligere, så kunne vi ikke ha gjort det. Avhengig av spørsmålsformuleringen kunne jeg ha svart at mannen burde ha hovedansvaret for å tjene inn mest penger, fordi vi i realiteten også var avhengig av det.
Klok tante det.:nemlig:
Jeg må bare da få fortelle om min kjære eks som sikkert Mim husker. En skikkelig handelshøgskole-kis som rett og slett hadde store problemer da jeg tjente mer en han. :eek: Er det rart det ble månelyst. :skremt:
:hehehe:
Vi har jobbet redusert begge to noen år, men mannen er nå tilbake i 100%.Jeg kommer til å fortsette å jobbe redusert i to-tre år til.Dette er noe vi er fornøyd med begge to, og er så heldig at vi har råd til det.
Han tener mer enn meg, men det er jeg som tar meg av alt det økonomiske så vi har tilgang til hele potten begge to.
Det som har vært viktigst for meg ang. det å jobbe redusert, er å ha skikklige forsikringer. Har god ordning gjennom jobben, og har pensjonsparing privat i tilegg.
Jeg synes ikke det er viktig hvem som tener mest.
Det som er kjedlig er at jeg "sakker" ut karrieremessig.Jeg har ikke lyst til å reise mer enn det jeg gjør,ei heller jobbe lange dager. Jeg er fornøyd med livet slik det er nå, og får heller tenke på karrieren som ikke nådde høydepunktet, når jeg blir pensjonist.:knegg:
Vi får barnetrygd omtrent til den tiden vi kan gå av meg AFT.:)
Det er et faktum at kvinner tar lengst permisjon, selv om det er mulig for mannen å ta like stor del, så er ikke det realiteten. Derfor kan svarene i undersøkelsene være preget av det faktum.
:humre: Jeg mener jo at det ikke var det jeg skrev, siterer meg selv;
Det kan like gjerne bety at de mener at mannen bør ha størst ansvar fordi det til nå er kvinner som har lengst permisjon og ergo ofte har mindre inntekt og mindre mulighet til å tjene mer over lengre tid.
Men jeg vil nå ydmykt beklage hvis jeg har vært forvirrende.
I alle dager! De resultatenene overrasker i alle fall meg! Ok, jeg har en mann som tjener vesentlig mer enn meg, men det var overhode ikke noe tema den gangen vi var 19 og var på vår første date :knegg:. Han vet veldig godt at jeg ikke valgte ham for pengene, og at jeg ikke har noe veldig stort ønske om å bli forsørget. Selv om jeg kunne, om jeg ville. Men for meg er det viktig å bidra økonomisk, og det er nettopp derfor jeg holder stand i en jobb jeg er riiimelig lei av mens jeg leter etter noe nytt å gjøre. Selv om jeg pengemessig kunne ha sagt opp og levd på ham til jeg fant noe annet.
Men det er virkelig bare ikke meg! I den store sammenhengen bidrar jeg med lommepenger, men jeg bidrar, og det betyr veldig mye for meg. Og sant og si skulle jeg gjerne likt å bidra enda mer, så min neste jobb skal definitivt ikke være i det offentlige :knegg:.
Men i likhet med alle diskusjoner som går på menn, kvinner, kjønnsrollemønster og forventninger: Jeg begriper ikke at ikke folk kan snakke om dette FØR de etablerer seg med hus, barn, bil og hund! Det bør ikke komme som en overraskelse at pappa kunne tenke seg halve permisjonen eller jobbe deltid for den saks skyld. Like lite som det bør komme som en overraskelse at mamma vil dele permisjonen 50/50 og ikke har lyst til å jobbe redusert for å støtte opp om pappas karriere... Sånne ting må man avklare når man planlegger å stifte familie sammen :nemlig:.
Jeg synes det er greit at mannen tjener mest siden han jobber 100% og jeg 80%. Men det er jo litt tilfeldigheter at det er sånn da. Han pendler, og jeg jobber nært hjem og barnehage. Jeg skulle gjerne jobbet bare 60% jeg, men det har vi ikke råd til. Han føler at han får brukt kompetanse og utviklet seg mye i jobben. Jeg trives i jobben min også, men trives også når jeg ikke er på jobb. Jeg er nok mye mer bedagelig anlagt sånnn sett. Det er mange andre ting jeg heller skulle gjort. Men en fin balanse er bra. Jeg vil ha mer tid jeg. Mer tid til ungene, til å ikke ha det travelt, til å gjøre ting, oppleve ting, leve. Å jobbe redusert gir meg mulighet til det.
Vi har vært sammen lenge, og alt av lån, forsikringer, et.c. står på oss begge. Så jeg tror ikke at redusert stilling, permisjon i ny og ne, et.c. vil påvirke pensjonen min noe særlig. Tror faktisk jeg har lengre opptjeningsgrunnlag enn mannen også, om jeg ikke tar feil.
"Men hvis beslutningene ikke tas i fellesskap, viser undersøkelsen at ferie og reiser, mat og klær, og større innkjøp som møbler og hvitevarer er kvinnenes domene. Menn sier i litt større grad at de til syvende og sist tar beslutninger om forsikringer, opptak av lån og sparing og pengeplasseringer." (NRK)
Denne var litt morsom da. Tror nok jeg dekker både mannlige og kvinnelige beslutninger i hjemmet. Alt økonomisk ordner jeg. Det samme med forsikringer. Mannen tar seg mer av praktiske gjøremål. Er bilmann, handymann og ordner elektroniske ting.
Så alle kvinner som vil jobbe redusert og som av praktiske grunner synes det er greit at mannen tjener mest, behøver jo ikke være helt tapt bak en vogn. Men selvsagt hvis de baserer hele tilværelsen sin på dette, så kan de jo gå på en smell.
Jeg syns at spørsmålsstillingen her er interessant. Så jeg vil spikke litt på det.
Vi vet alle at menn gjennomsnittlig tjener mer enn kvinner. Selv om vi ikke ønsker det, så er det sånn. Hvis en kvinne da blir spurt, forventer du at en mann tjener mer enn deg - så er det da ikke noe fryktelig rart om hun svarer ja? All den tid menn jevnt over gjør det?
Man har altså brukt ordet "forventer", mens mange tolker dette som "ønsker". Det tror jeg blir feil.
