Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Kjip artikkel, er min første tanke. Er det virkelig mødrene som er eneansvarlige for skjevfordelingen av permisjonen? Er det mødre som tviholder på sitt, eller er det likefullt fedrene som sluntrer unna? Dæven, jeg blir faktisk provosert. Stakkars fedre, som ikke har ryggrad nok til å kreve sin rett.
Jeg synes også det er mildt sagt provoserende at artikkelforfatter sier at graviditet ikke er en sykdom, og at kvinner som er utslitt etter svangerskap heller bør sykemeldes fremfor å være i permisjon. Er kvinner fra naturens side ment å reise seg rett opp etter et svangerskap og være fullstendig restituert? Var det noe galt med meg som brukte et halvt år på å få tilbake fargen i ansiktet? Eller var det rett og slett helt normalt, all den tid et svangerskap er en enorm belastning på kroppen, for ikke å snakke om fødsel? At man heller ikke nødvendigvis får sovet ut etter denne påkjenningen gjør vel heller ikke saken bedre - sykeliggjør jeg meg selv da?
Én ting er å diskutere kvinners og menns likestilling på hjemmebane. Men denne artikkelen gjør ikke annet enn å latterliggjøre mødre, svakeliggjøre fedre og å bagatellisere hvor betydningsfullt det å bli en familie faktisk er for mennesker.
Jeg kan ikke si at jeg reagerte spesielt på innlegget. Litt naiv framstilling kanskje ("det er bare å svippe innom mor på arbeidet"), men jeg er enig i hovedtrekkene av det han skriver. Dessuten synes jeg det er bra at han drar fram gevinstene for barnet, ved at far får større del av permisjonen.
Denne biten synes jeg blir alt for dårlig belyst i debattene rundt fordeling av foreldrepermisjonen. Det er fokus på mors behov for å være hjemme, barnets behov for pupp, likestilling i arbeidslivet - men det skrives lite om barnets nytte av å ha en nær far fra babyalder (og da mener jeg en far som faktisk kan ta vare på barnet uten at mor er tilstede) - og om positive ringvirkninger dette kan gi.
Jeg klarte ikke å se at den artikkelen var spesielt kjip (annet enn at han nærmest konsekvent skriver kjipe mødre, det er jo egnet til å hisse opp noen og enhver). Jeg er derimot enig med ham i flere, kanskje til og med de fleste, av tingene han tar opp.
.."Men mor har rett til ammepauser på jobb, og når far er hjemme med barnet kan han gjerne ta seg en trilletur på kafe, til parken eller på babykino, for så å svinge innom mors arbeidssted når hylingen øker i styrke og barnet vil ha mat.."
Ja, for alle bor og arbeider i umiddelbar nærhet av hverandre. :klask:
Jeg tror meningen er å provosere, artikkelforfatteren har vært lenge hjemme sammen med 2 av 3 barn, så han har helt klart satt pris på fleksibiliteten med å kunne velge selv.
Jeg syns ikke dagens system er lagt til rette for at familier med svært skjev lønnsforskjell har noe reelt valg. Far har ikke egen opptjeningsrett, da denne er knyttet opp mot mors stillingsprosent, taket på hva som blir kompensert er for lavt.
For vår del, så arbeider begge 100% og har samme utdannelse og arbeider i privat næringsliv. Likevel har vi helt forskjellig lønnsprofil pga ulike valg tidlig i karrieren.
Jeg er så enig med deg Monsoon. Et svangerskap er en stor fysisk påkjenning, det samme er en fødsel også for friske gravide som føder ukomplisert. Fødselspermisjonen handler like mye om mors helse og restitusjon som om barnets behov, i hvert fall i starten. Etter første fødsel kunne jeg ikke stå lenge nok til å lage middag eller ta en oppvask, i hvert fall ikke uten store plager. Dette varte i flere måneder, men så hadde jeg hadde en tøff fødsel også.
Det er ikke alle som føder som katter og spretter på beina etterpå. Det er ikke alle som får amming på stell og har unger som sover natta igjennom fra de er tre måneder. Det er ikke alle som får til å gi flaske med pumpet morsmelk på. Enten fordi ungen ikke tar flaske eller fordi de ikke greier å få ut noe melk med pumpa.
Hvis man virkelig vil familiens beste og ønsker at far skal få ta større del i den nyfødtes liv, så kan far få permisjon i hele barseltida og gjerne litt til. Da kommer mor seg raskere til hektene fordi hun har hjelp og den nye familien får sjans til å "sette seg". Fint for storesøsken som kan ha sjalusivansker også. Hvis far hadde så mye fri i starten, ville kanskje mor ha mer overskudd til å gå tidligere ut i jobb også?
Trist hvis det er slik at mødrene overkjører fedrene. Men eg meinar og at dei må da kunne stå på sitt og kreve dei og.
Her er det ein selvfølge at begge er einige.
Men det at pappan berre kan svippe innom jobben for amming er nok mykje lettare sagt enn gjort hjå dei fleste.
Men jeg ser på det som et poeng at dersom mor har hatt en så tøff fødsel at hun nesten ikke er i stand til å ta vare på seg selv (satt på spissen) så er det vel bedre for henne å være sykemeldt, og at far er hjemme samtidig?
Her i kommunen praktiseres det sånn at mor må være innlagt på sykehus for å få sykemelding og far skal kunne overta permisjonen. Ei venninne av meg hadde sin svigermor boende i månedsvis for å kunne ta vare på barnet når hun selv ikke greide det, for sykemelding fikk hun ikke. Det kan tenkes at dette praktiseres annerledes andre steder.
Jeg snakker egentlig ikke om de tilfellene der mor er virkelig dårlig, men om at det generelt er tungt og tøft med barseltårer, renselse, ammeoppstartsproblemer, søvnunderskudd, redsel for å gjøre feil fordi det er førstemann eller redsel for å gjøre feil i forhold til sjalu små storesøsken. Jeg tror hver familie ville hatt stor nytte av å ha barseltida (de første seks ukene) sammen enten det er en liten familie på tre eller en familie med mange barn fra før.
Ja, det må det da være? Der har han da et godt poeng.
Jeg skulle gjerne hatt mannen hjemme de første ukene etter fødsel, jeg mistet endel blod og var i dårlig form. Jeg er helt sikker på at jeg hadde kommet meg lettere til hektene igjen dersom jeg ikke i tillegg måtte ta meg av et kolikkbarn som hylte 7 timer hver ettermiddag/kveld.
Jeg mener faktisk at dersom man er syk etter graviditeten bør man sykemeldes. Det er liksom en helt annen greie å være syk etter fødsel og graviditet enn å ikke vær det. Jeg har selv vært syk etter fødsel og det burde vært som om man ble syk i ferien, at man fikk igjen feriedagene etterpå. Altså permisjonsdager der man har vært syk.
Jeg kan ikke undertreke nok hvor viktig det erå ha en nær og tilstedeværende far. Både for barnet og for mor og ikke minst for faren selv.
Jo, men jeg oppfatter det sånn at han mener det bør endres slik at mor kan få sykemelding dersom hun er i dårlig form? Mulig jeg har lest artikkelen litt for raskt og misforstått noe der, det skal jeg ikke utelukke, men det var sånn jeg oppfattet det.
Jeg er enig i hovedtrekkene, men jeg blir ganske irritert når han drar fram det gamle "en graviditet er ingen sykdom"-argumentet. For selv om det i seg selv ikke er noen sykdom, så kan man bli ganske syk av det. Han kan jo selv prøve å være konstant bilsyk i ni måneder, og se hvor lett det er å venne kroppen til å spise normal mat etterpå. Og så kan han begynne å våkne hver 2.-3. time på natten i månedsvis, og se hvor opplagt og sprek han blir av det.
Jeg synes det var en kjip og ganske grunn artikkel. Han ser hele problemstillingen ut fra sine Oslo sentrum-briller, og viser ikke særlig mye forståelse for hvor mange ulike verdier, livsmåter, jobber, bosteder det er der ute. Det er ikke for alle å svippe innom mors jobb på vei hjem fra babykino f.eks.
Ikke har han vært gravid eller født et barn heller. Og har han kjent hvor trøtt man er på jobb etter en fem nattamminger? Har han prøvd å pumpe seg uten at det kommer en dråpe ut? Har han prøvd å gi grøt for første gang til et barn på fem og en halv måned og sett hvor mye som kommer inn?
Bare se på meg som personlig og lite prinsipiell, men han burde heller sette pris på muligheten han fikk og ikke tvinge den på alle andre.
Han har rett i mye, og jeg er enig i at alle parter hadde nytt godt av en jevnere deling av permisjonen. Samtidig virker han litt blåst, sitat: "Det er i de normale tilfellene ikke noe problem at mor må vende tilbake til arbeid etter seks måneder, eller tre måneder for den saks skyld". Min amming hadde i hvert fall gått til h..te om jeg skulle ha jobbet da etter tre måneder. Da måtte min mann sittet parat på pauserommet til enhver tid, så ofte og uregelmessig som en tre måneder gammel baby kan finne på å spise.
Jeg er forøvrig ikke enig i at mor bare bør sykemeldes dersom hun er sliten etter en fødsel og barseltid. Ja, det er viktig med en tilstedeværende far, men det er nå engang sånn at det å få barn er en påkjenning for mors kropp - fysisk, mentalt og hormonelt. At man skal sykeliggjøre en helt normal restitusjon etter fødsel synes jeg er bakstreversk og har lite med likestilling å gjøre. Det har å gjøre med flink-pike-syndromet, et syndrom mange av oss kjemper imot med nebb og klør. Jeg var selv ute i jobb etter 7,5 måned sist, jeg har alltid jobbet 100%, men jeg kjenner de som hadde en trøblete start med ammeproblemer, depresjoner og kolikkbarn, og det er ingen tvil i mitt sinn at disse mødrene trengte lengre tid enn meg på å komme seg tilbake til en normaltilværelse - uten at de var syke. De hadde fått barn. Det er jeg ydmyk overfor.
Jeg er enig med Monsoon. Og denne debatten engasjerer meg voldsomt. Ikke fordi jeg vil bli berørt av eventuelle regelendringer, men fordi jeg syns at forslaget er et steg tilbake og ikke et steg videre mot full likestilling (og likelønn).
[font=Verdana][/font]
Selvfølgelig hadde det vært supert om menn og kvinner ble likestilt i arbeidsmarkedet fordi det var sånn at det var like stor fare for at de fikk barn og derfor ble borte et halvt års tid (hver). Men det er noe man glemmer oppi det hele. Jeg tror nemlig ikke at det bare er selve permisjonstiden som er bøygen for mange arbeidsgivere, og som dermed gjør det ”vanskeligere” for fertile og barnløse kvinner å komme seg inn i tilsvarende stillinger (med en like god lønn) som en mann med samme utgangspunkt. Jeg tror at svangerskapstiden er et like stort problem. Fordi man vet jo ikke om kvinnen kommer til å være en supersprek og frisk gravid som evner å yte maksimalt til siste dag før permisjon, om hun er en av disse som sykemeldes fra dag én på grunn av diverse graviditetsrelaterte tilstander, eller om hun (som meg) sakte med sikkert lider av hjernesvinn og kapasitetssvikt fordi kvalmen aldri gir seg, søvnen blir dårligere og kroppen blir tyngre. Jeg er på ingen måte noen drømmearbeidstaker når jeg er gravid. Og det er (tro det eller ei) ikke noe jeg syns er veldig stas. Samtidig som jeg er skrekkelig glad for at jeg har en jobb (med en lønn) hvor det faktisk er helt uproblematisk. Jeg tenker som så at de jobbene som krever mer er noe jeg får ta igjen når jeg er ferdig med svangerskap og foreldrepermisjon. Jeg har da for p***** minst 35 år igjen å jobbe før jeg har noen som helst mulighet til å kunne tenke på å pensjonere meg.
For meg og min mann hadde en tvungen tredeling av permisjonen ikke vært noe problem. Mannen er både villig og lysten til å gå hjemme. Vi har ”råd” til at han skulle hatt 80 % lønn i fire måneder (ja, han har en arbeidsgiver som dekker mellomlegget, og dessuten er innstilt på at også menn blir foreldre, og dermed kan komme til å ta ut permisjon mer enn de lovfestede seks ukene.) Og vi har råd til at vi begge tar ut 80 % lønn. Mannen kan trille ned i lunsjen for amming, og jeg får dessuten inntil to timer lønnet ammefri dersom jeg har behov for det, og (ikke minst) aksept for at jeg tar ut disse to timene. Men jeg er likevel ikke så arrogant (for det mener jeg at det er) at jeg tror at min privilegerte situasjon er noe som er gjengs for ”den gemene hop”. Og jeg tror ikke man løser et likestillingsproblem ved å fjerne den valgfriheten man har ift. hvordan man ønsker å dele foreldrepermisjonen. Skal pappa komme mer på bane i hjemmet så må man utvide eksisterende permisjon og øremerke utvidelsen til far.
Jeg blir provosert når en hersens gubbe som aldri har prøvd å være verken gravid eller sliten etter et ganske normalt svangerskap og en tøff, men likevel normal, fødsel, kaller meg en kjip mor fordi jeg ikke anser det som spesielt lystbetont å skulle gå tilbake i jobb bare seks måneder etter at jeg har født, og bare noen skarve uker etter at jeg er kommet i vater etter at livet mitt er snudd fullstendig på hodet. Jeg brukte tre måneder på å komme over sjokket over at jeg faktisk skulle stå til tjeneste 24/7 for en hylende liten bylt som bare krevde og ikke egentlig ga spesielt mye tilbake. Jeg brukte de neste tre månedene på å få på plass rutiner for å takle nattevåk og hvordan komme seg ut av hjemmet på mindre enn to timer. Og så begynte det å bli gøy. Og da skulle liksom mannen tatt over? (Forutsatt at vi hadde tatt ut 100 % lønn, hvilket vi ikke gjorde – jeg gikk tilbake til jobb etter ni måneder, og det var faktisk helt greit.)
Nei, skal man få fedrene på banen så må man bruke andre midler. Gi begge foreldrene rett (og plikt) til å være hjemme de første seks barselukene. Og utvid gjerne fedrekvoten slik at man har mulighet til å ta ut et helt års permisjon med 100 % lønn, eller lenger med 80 % lønn. Men ikke innskrenk den handlefriheten man har per i dag, for det tror jeg faktisk vil skade ganske mye mer enn det vil gavne.
Jeg er i mot at staten skal gå inn og bestemme hvordan enkeltpersoner skal innrette seg. Man oppnår ikke automatisk et godt samspill mellom far og barn ved at de må være hjemme med barna, og fedre som ikke har vært hjemme med barna kan ha et utmerket samspill og være en deltakende omsorgsperson på lik linje med mor.
Min bestevenninne gikk tilbake i jobb etter fire måneder. Det var planlagt før fødselen, pga nødvendig arbeidspraksis. Idag sier hun at det var hennes livs største tabbe. For barnet tok ikke flaske, og spiste ikke grøt. Selv jobbet hun en times kjøring og en halvtimes fergetur hjemmefra. Det var ikke "bare å stikke innom" for far.
Jeg etterlyser større muligheter for å ombestemme seg underveis. Hvordan skal man kunne vite før fødselen hvem som vil trives med å være hjemme med barnet, og hvordan ammingen vil gå?
Tror du er inne på noe her!
Har selv vært sykemeldt siden 14. januar og foreløpig frem til 30. mars pga hyperemesis. Veldig kinkig overfor jobben da jeg ikke har vist når dette bedre seg eller om det bedre seg i det hele tatt. De har måttet ta inn en vikar for meg for jeg har vært lenge vekke nå! Og den vikaren er ikke billig :knegg:
Så kommentarer som at et svangerskap ikke er en sykdom provoserer meg også, har knapt nok vært dårligere!
Nei, men han kaller meg en "kjip mor" fordi jeg ikke "vil" la mannen ta over etter tre eller seks måneder. ;) Og jeg syns dessuten han er unyansert og lite innsiktsfull. Men at det er viktig at menn tar ut mer permisjon er jeg ikke uenig i. Men da får de stå på krava, da. Det må jeg gjøre hvis det er noe jeg ønsker meg som "andre" ikke automatisk vil gi meg.
Absolutt, men det er nok endel menn som synes det er vanskelig å stå på krava, og om de da kan få et lite spark i baken av å lese en artikkel om saken i DN, så hurra for det!
Det må da være utaktisk av ham å kalle alle mødre kjipe, men kanskje det var det som skulle til for å få folk til å lese artikkelen? Jeg er uansett enig i at det er "kjipt" å kalle noen "kjipe", og artikkelen kunne helt sikkert vært mer nyansert, dog er jeg enig i mange av hovedpoengene.
Ok, så det er mødrene som er de kjipe her. Hvorfor er det altså slik at det er mødrene som skal bestemme hvordan permisjonen er? Er menn for feige til å kreve sin rett? Eller vil ikke menn ta permisjon, og det er da kvinners ansvar å tvinge mannen? Når ble dette kvinnens ansvar alene? Og når menn da velger å ikke kreve 50% så er kvinnen kjip, enten fordi hun ikke tvinger ham eller fordi hun nekter ham? Hvorfor leser vi ikke skjevdeling i permisjon som at enten er mannen lat og en uengasjert forelder eller så er han veik? Nei, det er kvinnens skyld, ene og alene. For det er kvinnen som er ansvarlig for familielivet. Så hun må sørge for riktig permisjonsdeling. Mannen er uskyldig oppi dette, som i så mye annet. :nemlig:
Jeg kjenner at jeg er litt lei av debatten, rett og slett. Og at det som irriterer meg mest er at mødre og fedre skylder på hverandre mht hvem sin feil det er at pappa ikke er hjemme mer enn han er.
Med fare for å gjenta meg selv så: når noen bestemmer seg for å stifte familie sammen, så er det på tide å også bli enige om hvordan man skal fordele permisjonen og hvordan man skal legge opp løpet når permisjonen er over. Det er litt sent å bli snurt fordi pappa/mamma vil/ikke vil dele permisjonen eller at mamma/pappa vil/ikke vil jobbe redusert etterpå når man først sitter der med en søtt liten tass :nemlig:.
Ellers er det nok slik at en del kvinner ser på permisjonen som en rettighet man har i kraft av å ha gått gravid og født. Men den diskusjonen bør mannen ta med henne han deler avis med, det nytter neppe å skrive i avisen om det. Selv om han her fyren jo tydeligvis ikke har noen grunn til å klage - hans barns mor er jo tydeligvis ikke kjiip :rolleyes:.
Jeg er så lei av denne diskusjonen jeg.
Veldig mange tar på seg "oslo-brillene" sine og kjattrer i vei. Sukk.
Skal de kreve tredeling så må de også sørge for at man får dekket lønnen sin da, ikke stoppe ved 6G. Også er det ikke "bare" for far å dra innom arbeidsplassen til kvinnen. Vi bor i en mellomstor by. Vi jobber i hver vår retning fra denne byen, avstanden til jobb er ganske normal, ca 3 mil. Vi har ikke all slags kulturelle tilbud i gangavstand. Faktisk trenger man bil her, og bussen, ja den går hver time om man er heldig.
Dette er noe familien burde kunne bestemme selv. Ogs kansje det hadde vært greit å hørt med helt normale kvinner med helt normale fødsler og svangerskap om hvordan man fungerer rett etter fødsel, svangerskap og med en voldsom endring i livet sitt.
Jeg er en helt normal kvinne, med en helt normal fødsel og et helt normalt svangerskap bak meg. Her går bussen hvert 30. min på hverdagene. Jeg er for en tredeling.
Eg er ei heilt normal kvinne, med ei heilt unormal svangerskapskvalme i 9 mnd, vanlegvis kort veg til jobben, men med hyppig reising. Barna mine har ikkje teke flaske, har blitt fullamma til ca 7 mnd og har ikkje vore mogeleg å få i noko særleg fast føde før dei har nærma seg 10 mnd.
Eg tok ut full permisjon, var såvidt kome til hektene igjen etter svangerskap og hyppig amming døgnet rundt då eg starta, og sat fleire kveldar på eit hotellrom 50 mil heimafrå og gråt pga melkespreng, medan mannen sleit heime med barn som ikkje var spesielt interessert i mat.
Hadde eg skulle starta i jobb allereie etter 6 - 7 mnd, hadde det enda rett i sjukmelding eller eg hadde slutta i jobben min.
Jeg er også en normal kvinne, med en helt normal sønn, som ikke ville ta flaske og ikke ville spise noe som helst før han var 9 mnd. Her jeg bor går bussen en gang i timen på formiddagen og det tar 1 time å komme seg med buss til Haukeland. Min eldste sønn derimot, han tok både flaske og pupp om hverandre, og spiste grøt fra han var 4 mnd. Men dette er jo så individuelt fra foreldre til foreldre og fra baby til baby, at det blir helt feil å fortelle andre hvordan de skal organisere permisjonstiden sin.
Uten bil i familien, med skiftjobb, og barn som ikke tok flaske, i tillegg til at vi av diverse grunner måtte velge kortere permisjon med 100% lønn ville det ikke vært mulig for meg å fortsette å amme så lenge som jeg ønsket, og som jeg føler at våre barn trengte det. Å måtte gå tilbake i full jobb 6 månder etter å ha født uten å føle seg i form til det er helt sykt, og for mange kvinner overhodet ikke gjennomførbar. Det vil bli mange flere sykemeldinger hvis dette blir gjennomført, det er jeg overhodet ikke i tvil om. Mødre som jobber, har avbrudd i arbeidsdagen på grunn av amming, og kanskje nattammer flere ganger hver natt i tillegg til at de kanskje går rundt og bysser på en liten baby x antall timer per natt vil garantert få sykemelding av legen sin.
Hadde det vært tredeling hadde vi neppe fått mer enn ett barn.
Må forresten bare tilføye at jeg er helt sjokkert over enkeltes arroganse i denne saken. Gro Nylander har i flere TV-debatter sagt at det er mange mødre som ikke får tilrettelagt amming i arbeidstiden, og spesielt ikke de som jobber skift. De fleste ganger fikk hun som svar at det var så få kvinner som valgte 100% lønn og er i skiftjobb (og kanskje ikke har bil, som oss) at det ikke er noe vits å diskutere det. Jeg blir helt satt ut av slike holdninger. Greit at det ikke er flertallet dette gjelder, men så lenge det finnes kvinner som er i denne situasjonen så må man jo likevel tenke på deres situasjon også!?
Ikke bare FINNES de kvinnene. Det er mange! Dette er faktisk de VANLIGE kvinnearbeidsplassene! Skiftarbeid og lite fleksibel arbeidstid er faktisk typisk i kvinneyrker!
Når Karita Bekkemellem sitter der så bråkjekt og "fikk det til enda hun var statsråd og alt!" så tenker jeg at DER har du feilen med yrkespolitikere! De har ikke snøring på hvordan vanlige folk i vanlige jobber rundt om kring i Norge faktisk har det!
Men kanskje det er veien å gå for å forlenget permisjonen? Først en tredeling, oj, det gikk visst ikke så bra, "alle" kvinnene er sykemeldt i flere måneder, vi må utvide permisjonen VOILA 2 års fleksibel permisjon for mor og far, og borte var barnehagekøene. :knegg:
Polly - IKKE deg! :knegg: Vart du skræmt no? Men av Karita B. Hadde ikke fått med meg den kommentaren hennes. Den føyer seg jo pent inn i rekken av et... totalbilde.
Det bør være en selvfølge at enhver familie selv velger hva som passer dem, og at man ikke blir påtvunget en tredeling.
Jeg skulle gjerne sett at mannen fikk de 6 første ukene hjemme sammen med mor + 8-12 uker oppå den vanlige 54-ukerspermisjonen.
Min datter er straks 6 mnd. Å gått ut i jobb igjen nå, hadde vært så vondt at det hadde føltes som en stor del av meg var borte. Og jeg hadde trolig vært svært ukonsentrert, det er jo vitenskapelig bevist at det er noe som heter ammetåke, at man er mer distre i månedene etter en fødsel.:)
Det har heller ikke vært mulig av praktiske årsaker (avstand til jobb, mann som ikke har lappen, fullamming).
Debatten har vært interessant, selv om den provoserer meg ekstremt. Jeg er klar for et heftig protesttog, hvis det skulle være nødvendig! (og jeg er ikke akkurat protesttogtypen:cool:)
Man kunne jo beholde dagens permisjonsordning og i tillegg tilby en større pengesum til fedre som er hjemme i noen måneder ekstra / reduserer arbeidstiden. ;)
utvide antall permisjonsuker og øremerke disse til far. :værsågod:
Jeg tror det som provoserer meg mest er at man ønsker å fjerne den enkelte families valgfrihet, og at argumentet som ofte brukes er at "dette passet jo så fint for meg, så da må jo alle andre kunne slå seg til ro med denne løsningen." Jeg er mot, mot, mot å dytte de løsningene som fungerer bra for meg ned over ørene på andre. Selv om det fungerer supert for meg, så betyr det jo ikke at det fungerer super for andre.
Jeg respekterer at folk er provoserte og stekt uenige i forslaget om tredeling av fødselspermisjonen. Jeg synes allikevel at du med denne argumentasjonen er rimelig nedlatende og undervurderer de som mener noe annet enn deg, ved å antyde at de er egosentriske og ikke ser forbi sin egen navle. Jeg er for en tredeling av permisjonen. På veien må faktisk jeg ofre noe, det er ikke slik at de som er for en tredeling har en familiesituasjon som tilsier at dette bare blir lett som en plett. På samme måte antar jeg at ikke alle som er i mot ordningen vil få store praktiske og økonomiske problemer som resultat av en tredeling. For veldig mange tror jeg at det er snakk om grunnleggende verdisyn, og ulikheter i forhold til hvilke verdier man setter høyest. Jeg personlig tror at det på et overordnet og samfunnsmessig plan vil lønne seg med en tredeling av fødselspermisjonen. Jeg mener at målet helliger middelet, og at barna er de som kommer til å nyte aller best av dette. Andre får lov til å mene noe annet.
Er det noen som har mer inngående informasjon om foreløpige resultater av foreldrepermisjonsordningen på Island, eller er det for ferskt enda? Har fødselsantallet gått ned? Tar pappaene permisjonen sin, eller står fedrenes del av permisjonen "ubrukt"? Sier mødrene opp jobbene sine? Har sykefraværet økt? Dette synes jeg hadde vært interessant å vite litt mer om.
En ting til jeg er litt nysgjerrig på er hvor mange av de som tar ut foreldrepermisjon i Norge per i dag som tar den ut med 80% lønn versus 100% lønn. Noen som vet det?
På Island er ordningen relativt ny, og man har hatt en kontinuerlig konjunkturvekst siden innføringen. Så det er nesten umulig å evaluere eventuell suksess.
Jeg er mot en tvungen tredeling av permisjonen. Jeg har mer tro på oppmuntring og belønning enn tvang og pisk for å oppnå en likere fordeling av permisjonen.
Tvang vil helt sikkert gi raskere resultater, men kostandene på familienivå kan bli alt for høye. Den høyeste prisen vil i mange tilfeller barna betale. Barna får mer samvær med far (som er et gode), men må betale i form av at deres sove-/spise-/lekemønster må tilpasses de voksnes timeplan i stedenfor at de voksne tilpasser seg barnet dette første leveåret. Når barnet kunne lekt og trimmet på gulvet, vil det i mange tilfeller måtte låses fast i en bilstol og fraktes avgårde til mors arbeidssted for amming, for eksempel.
Jeg tenker også at en tvungen tredeling kan slå sosialt uheldig ut. Jeg tror at jo mer A4 og ressurssterk en famillie er, jo bedre evne vil de (typisk) ha til å tilpasse seg disse strenge rammene for permisjonsdeling. Krydre A4-tilværelsen med diverse atributter som følger lav klassestatus, så tror jeg resultatet fort kan bli lavere yrkesdeltakelse blant en gruppe som absolutt er tjent på å tenke mer på egen økonomisk uavhengigehet og pensjonsopptjening.
På Island får man ni måneders fødselspermisjon med 80 prosent av lønnen. De første tre månedene er forbeholdt mor, tre måneder må tas av far og tre måneder kan foreldrene dele på eller selv velge hvem som skal være hjemme.
Ordningen med tre måneder for far ble innført i 2002. Men selv om fedrene tar permisjon fra sin faste jobb, viser undersøkelsen at de slett ikke bruker all tiden på barna. Mange tar i stedet ekstrajobber.
Det er store ulikheter mellom forskjellige land når det gjelder hvor mye permisjon fedre har rett på.
I Sverige er fødselspermisjonen på hele 16 måneder, 480 dager.
13 måneder er med 80 prosent lønn, 3 måneder med svært lav utbetaling. Permisjonen kan tas ut inntil barnet har fylt åtte år.
Fedre rundt meg orker ikke tanken på å være hjemme mer enn det som man har muligheten nå, flere dropper det og de søker om at mor kan overta.
Et par har gjort det slik at far får fri en dag i uken noen mnd istedet og bruker dagen på å få unna vedlikeholdsarbeid.
De færreste som var hjemme i de ukene de hadde rett på var sammen med barnet sitt (mor passet på å ta ut ferie i samme tidsrom)
De gjorde vedlikeholdsarbeid i hjemmet så de slapp dette i ferier.
Slik jeg leser og hører om utenom også, så blir permisjonen til far ikke brukt på barnet, men til helt andre ting.
Men det er bra at det er flere menn som ønsker å bruke sin permisjon med barna, men dem har jeg tilgode å møte-
Jeg kan ikke helt se det nedlatende i det å reagere kraftig på bruken av argumentet "dette passet jo så fint for meg, så da må jo alle andre kunne slå seg til ro med denne løsningen." Det er tross alt et argument som går igjen ofte i denne debatten. Jeg syns det er like navlebeskuende å benytte argumenter av typen ”jeg klarte meg jo med tre måneders fødselspermisjon for 30 år siden”. Du skriver at ”målet helliger middelet”, men det forutsetter også at det er en reell vilje til å nå dette målet i samfunnet. For det denne debatten reelt sett dreier seg om er at man tror at det er mulig å tvinge frem økt likestilling og likelønn gjennom å innføre mer firkantede løsninger for avvikling av fødselspermisjon enn det man har per i dag. Og å gå fra valgfrihet til tvang kaller jeg faktisk et tilbakeskritt, ikke et fremskritt. Spesielt siden man per i dag ikke kan si noe om hvorvidt det å fjerne en rettighet (valgfrihet) og erstatte den med en plikt (tvangsdeling) er noe som faktisk vil gavne samfunnet i det lange løp.
Vi har per i dag en ypperlig foreldrepermisjonsordning i Norge. De aller fleste barna får være hjemme med en av foreldrene sine frem til fylt ett år og prosentandelen mødre som ammer ift. statlige retningslinjer er høy. Og det er faktisk flere og flere fedre som kommer på banen, og som (frivillig) tar ut mer enn sine øremerkede seks ukers permisjon. Fordi de ønsker det, og fordi de evner, sammen med barnets mor, å komme frem til en løsning som alle parter er fornøyde med. Foreldrene har mulighet til å fordele mesteparten av permisjonen på den måten som er mest praktisk for dem, uten at man tvinges inn i det ene eller det andre.
Jeg syns dessuten at ammeperspektivet er veldig viktig, selv om dette kun er et argument som gjelder for de som får til ammingen. Og det viser seg jo at Island er mye dårligere på amming enn det Norge er (nå siterer jeg fra et Nylanderintervju jeg så på NRK forleden dag.) Jeg har også lest at det er mange mødre på Island som velger å ta ut ulønnet permisjon fordi deres andel av permisjonstiden blir for kort. (Men her har jeg ingen konkrete tall å vise til, ei heller en link.)
Det jeg tror denne debatten kan gjøre er å bevisstgjøre fedrene på at de også har rettigheter i forhold til eksisterende permisjonsordning, at det ikke er snakk om ”mors” permisjon, men om foreldrepermisjon, og at de dermed kan bli flinkere til å fremme sine ønsker. Det kan også bevisstgjøre mor, slik at hun oppfordrer far til å ta ut mer enn sine øremerkede uker. Og jo flere fedre som gjør det, jo større aksept blir det for at menn også tar ut mer enn ”sine” uker.
Jeg lurer på, jeg, hvordan alle dere motstanderne ville reagert om dere var i mannens sko.
Mannen har jo faktisk rett til å kreve permisjonen fra 6 uker etter fødsel, og frem til permisjonstida er slutt. Akkurat like mye rett som kvinnene har til å kreve all permisjonen bortsett fra pappas 6 uker.
Mannen min kan i praksis si til meg at "nå har jeg tatt alt husarbeid i tillegg til full jobb nå mens du var gravid siden du ikke kan pga bekkenløsning, så nå vil jeg ha all permisjonen unntatt dine 3+6 uker, så jeg kan komme meg til hektene igjen".
Det er akkurat like tøft for mannen å måtte på jobb i stedet for å være hjemme med lillenurket som det er for kvinnen, det tør jeg å påstå.
Akkurat det er veldig vanskeleg å svare på da eg ikkje har vore i ein manns sko. Og hadde uansett vore heilt fjernt her pga amming. Men her er det ein selvfølge at dette har blitt diskutert og me har funne vår løysing.
Og her har det ikkje vore like tøft for mannen som for meg, nettopp pga amminga.
Etter første fødsel kunne jeg knapt sitte de tre første månedene. Det tok meg tre måneder før jeg orket å stå opp til normal tid på morningen. Jeg lå i senga til 11-12 nesten hver dag fordi jeg hadde vondt og var deprimert. Ungen sov ikke om natta med hele formiddagen istede. De re første månedene var helt pyton for meg. Det tok meg minst et halvt år før jeg i det hele tatt klarte å tenke på å jobbe. Jeg tengte rett og slett den tiden jeg hadde hjemme for å komme meg etter fødselen.
Med nr to var jeg frisk som en fisk etter knappe tre uker og kunne sikkert ha jobbet etter 6 uker. Når han var 6 mndr ville jeg egenltig ha startet å jobbe, men gubben ville ikke være hjemme.
Jeg er veldig i mot en tvungen tredeling. Jeg synes man skal få velge det som passer familien best. Selv om mannen min har vært litt treg når det gjelder det å ta ut permisjon så betyr det ikke at han ikke har vært en deltakende far. Han har vært og er en topp pappa som alltid setter barna sine først. Jeg tror ikke gutta har lidd noen nød eller har "dårlig" forhold til pappan sin bare fordi han ikke var så mye hjemme med de når de var små.
Så lenge dagens ordning består så har faktisk mannen mogelegheit til dette, og det er vel kjempefint om det er det som passar den aktuelle familie best? Så lenge foreldrene finn ein måte å fordele permisjonen på som er til det beste for familien, så spelar det vel mindre rolle kven som er i jobb igjen etter 6, 12, 15 eller 44 veker?
Klart at i praksis er det oftast mor til barnet som får størstedelen av permisjonen, men så lenge biologien er som den er, er ikkje det akkurat unaturleg. Poenget er at dersom mor har hatt eit lett svangerskap, ikkje ammar i nevneverdig grad (eller pumpar seg lett som ein plett og barnet tek flaske) og ynskjer/må/vil tilbake igjen til jobb etter f.eks. 6 veker, og far ynskjer/kan/vil ta resten av permisjonstida, så er det faktisk ikkje noko problem.
Med ei tredeling har ein ikkje mogelegheit til å velge i denne grad, uansett kven som ynskjer, kan og vil vere heime.
Jeg hadde sett på ham med bedende hundeøyne og sagt "dele?" :blafre:
:knegg:
seriøst, så ser jeg ikke på permisjonen som min, og jeg har jo heller ikke hatt noe fysisk (dog veldig psykisk) svangerskap eller hard fødsel som gjør meg mer berettiget enn mannen til å ha perm. Amming kan jeg heller ikke bruke som unnskyldning. I vår familie ble vi altså enige på forhånd om at det var jeg som skulle ha permisjonen ut over de ukene som far må ta.
Hovedårsaken til at jeg er i mot er ikke at jeg mener at permisjonen er kvinnens rettighet, men at jeg mener at det er foreldrene selv som skal bli enige om hvordan de skal dele den på en måte som er best mulig for dem, for ungen og for arbeidsgiverne, om det er tungtveiende argumenter for det ene eller det andre der :nemlig:.
Hvis mannen min hadde sagt det til meg så hadde jeg sagt noe som at: "Jeg hører hva du sier, og derfor så syns jeg vi skal sette oss ned og diskutere oss frem til hvilken løsning vi tror vil være mest fordelaktig for oss som familie." Hvis mannen min f.eks. hadde ønsket en 50/50-deling av permisjonen så hadde vi sannsynligvis i fellesskap sett på alternative løsninger for hvordan dette kunne løses og hadde vel endt opp med samme løsning som det Veronal og mannen har (og skal) praktisere - dvs. 10 uker hjemme samtidig, noe som man får til ved å mekke til med ferieavvikling mens den andre avvikler permisjon, og så 50 % jobbing resten av permisjonstiden, med to timer ammepermisjon for meg de dagene jeg evt. hadde jobbet. Som jeg tidligere har sagt så er ikke en tvungen tredeling som som hadde vært problematisk for oss som familie, og vi har da også satt oss ned og diskutert den mest hensiktsmessige fordelingen av foreldrepermisjon i forkant av fødsel. Forrige gang måtte vi dessuten justere noe underveis, uten at det overhodet var problematisk for noen av oss.
Det tror jeg er veldig individuelt. Min mann hadde selvfølgelig lyst til å være hjemme lenger enn de to ukene man får i forbindelse med fødselen, men han synes jo at det ikke er den beste løsningen når vi har en nyfødt unge som skal ha pupp 8 ganger for dagen. Jeg har vært frisk og rask i mine svangerskap, og har absolutt ikke overlatt alt av husarbeid og jobb til mannen.
I tillegg er det jeg som må opp 3-4 ganger om natten for å amme, og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skulle klart å fungere på jobb da. At kvinnen får de første månedene hjemme, synes jeg er naturlig, så kan heller mannen overta de siste 4 månedene.
.jpg)