Jeg elsker dyr. Store og små, lodne og fluffy. Selv har jeg hatt hund, katt, fugl, rotter og fisk, og det er min store sorg nå at jeg ikke kan ha dyr pga familien. Derfor ser jeg dyreprogram på Animal Planet. Av en eller annen grunn ser jeg på program som Animal Cops, der et eget dyrepoliti avdekker mishandling og vanskjøtting av dyr og sørger for å få folk stilt for retten for grusomhetene de begår. Dyrene som blir reddet får som regel den behandlingen de trenger og blir adoptert bort, men mange vurderes som for syke, for grovt vanskjøttet til at de har mulighet til et verdig liv og avlives derfor. Det skjer overalt, syke og døende dyr får en sprøyte for å få slutt på deres lidelser. (Friske, uønskede dyr lider ofte samme skjebne, men det er en annen diskusjon.)
Vi har utropt oss til herrer over dyreverdenen, og bestemmer over livet og døden til de vi har gjort til kjæledyr. Men hva gjør vi med våre egne? De syke, de lidende, de døende menneskene som skriker etter å få en ende på et meningsløst liv i smerte, de blir holdt i live. Er det riktig å la et menneske som trygler etter å få en verdig og rask avslutning på livet bare ligge der, å forlenge et liv som egentlig allerede er gått tapt? Har vi en plikt til å leve så lenge som mulig?
Jeg har iallfall ingen plikt til å leve uten at jeg ønsker det. Snakker her ikke om å være frisk og begå selvmord, men rett og slett så mener jeg at jeg bør ha rett til å ikke pines. For det er det de gjør, langtrukken tortur i enkelte tilfeller der de må ta valget mellom å være smertelindret og ikke ane hva som skjer rundt seg eller våken med smerter.
Jeg er for aktiv dødshjelp, men samtidig så kan jeg ikke se hvilket regelement som kan regulere dette på en sikker måte.
Det bør være vanskelig og det bør såfall søkes om i GOD tid før vedkomne evt blir alvorlig syk, så det ikke blir muligheter for slemme mennesker å "spekulere" i dette.
Eg synest det er eit vanskeleg men viktig tema du tek opp her, Albertine. Kvar skal grensene gå? Kven skal bestemme? Kven skal ev. utføre "drapshandlingane"? På den eine sida meiner eg at ein ikkje har plikt til å leve, men på den andre sida meiner eg det er dårleg gjort å ta sitt eige liv. Men så har ein ytterpunktet. Dei situasjonane der ein har kort tid igjen å leve, kroppen sviktar og smertene er uuthaldelege. Kanskje er det då ein bør vurdere å gjere det lovleg å setje att ei stor dose tablettar på nattbordet til den som er sjuk. Men på den andre side: dersom dette vert normalen så vil kanskje alvorleg sjuke menneske kjenne seg forplikta til å ta livet sitt for ikkje å vere til bry for andre.
Nei, eg er fryktleg ambivalent til akkurat dette kjenner eg. :like klok:
Dette er et utrolig vanskelig tema og jeg greier ikke å bestemme meg for hva jeg synes. På den ene siden så synes jeg det er umenneskelig den smerte og den tiden enkelte må gjennom før de får slippe. Men, det reiser så mange nye spørsmål og dilemmaer, blant annet dette som Alfa sier
Men på den andre side: dersom dette vert normalen så vil kanskje alvorleg sjuke menneske kjenne seg forplikta til å ta livet sitt for ikkje å vere til bry for andre.
Hvem skal bestemme når livet ikke er verdt å leve lenger?
Det er vel spørsmålet.
Og hvem skal bestemme?
Sykdom og smerte oppfattes forskjellig, og det er umulig å si at den og den diagnosen automatisk burde følges opp av aktiv dødshjelp.
Vi har nylig hatt et dødsfall i nær familie, hvor vedkommende døde etter å ha ligget 17 år uten kontakt med omverden.
Er det noe liv? Men kroppen har virket og h*n døde av hjertesvikt.
Jeg tror at dette er noe som må på dagsorden, slik at vi kan få belyst alle muligheter og eventualiter.
Hvem skal bestemme? Det er nå fader meg det enkleste med dette. Det er kun en som kan bestemme, eller som kan stille spørsmålet rettere sagt. Og det er den som ønsker å dø.
Den som skal bestemme det er jo selvsagt den som skal dø, men det må jo settes en lov på det når det er lov å gjøre det. Hvem som skal gjøre det, ja det er jo en lang diskusjon å ta.
Jeg så et tv program og aktiv dødshjelp da jeg var 16 år, den var fra Nederland. Det er noe av det vondeste jeg har sett på tv noen gang, det har brent seg fast på netthinnen min. Denne mannen hadde bestemt seg før han ble så syk. De hadde avtalt på fohånd hva slags beskjed han vill gi og hvordan. Tiden var ute for han, det eneste som gjenstod av livet hans, var å ligge i en seng å visne bort. Han hadde alzheimer.
Den dagen jeg kanskje ligger der forkrøplet av leddgikt, kroppen sliter i smerter og det er ikke mer igjen av meg. Den dagen håper jeg å kunne slå av meg selv. Stoppe det der. Det er jo noe vi alle skal, det å dø. Men når man dør er det kroppen som bestemmer. Hva med de som har en kropp som kjemper mot alle ods? Hva da? Vi har ikke smertelindring nok til å kunne lindre alt. Da må man legge folk i koma.
Og det er spørsmålet da en bred nemd må ta stilling til. Jeg syns pasienter som skal motta dødshjelp må være terminale med smerter eller utsikter til vond død, f.eks. ved muskelsvinn. Selv om de stiller spørsmålet, så betyr ikke det at spørsmålet er ensbetydende med et ja til dødshjelp.
Samt om den dødende personen kan ansees å være tilregnelig eller ikke.
Man kan også tenke seg situasjoner der pårørende ønsker å gjøre slutt på lidelsene til sine kjære. Skal det bare være de med taleevne/skriveevne som skal få lov til å gjøre slutt på lidelsene sine?
Og dere leger: blir ikke en dødende pasient pumpet full av morfin ved behov? Etter legens, pasientens og de pårørendes skjønn?
Vanskelig tema, men jeg kjenner at jeg er mer for enn imot. Jeg er vel egentlig utelukkende for, men ser jo problemene i forhold til dette (hvem som skal avslutte pasientens liv feks). Jeg har sett grusomme skjebner på nært hold og har selv ei mor som sannsynligvis har en grusom død å se frem til innen få år.
Til samanlikning så bad eg hjerteleg om å få dø då eg låg med igangsette rier. Hadde det ikkje vore sjukehuspersonel i rommet hadde eg hoppa ut vinduet :nemlig:
Men eg ville ikkje dø. Eg ville berre sleppe unna smertene.
Det er jo bare den som lever et liv som vet om dette livet er verdt å leve. Og alle ønsker jo å bestemme over sitt eget liv. Dette at man kan befinne seg i en situasjon hvor man ønsker sterkt å dø, enten på grunn av smerter eller andre ting og så ikke være i stand til å gjøre det selv, er vel alles mareritt. Tanken på miste selvråderetten er skremmende.
Likevel så er det en del vanskelige spørsmål synes jeg angående dette. Hva om en person kanskje ikke er helt tilregnelig, altså er deprimert og dødsønsket ikke er personens egentlige ønske, men en håpløshet som kommer av sykdom? Altså at selv om personen ikke ønsker det livet som h*n lever, men helst vil ha et annet liv, som kanskje samfunnet kan hjelpe til med å oppnå, men at det er mangelen på andre alternativ som gjør at døden blir det eneste?
Skal samfunnet stille opp med hjelp til de som ønsker å avslutte livet? Det finnes tilfeller hvor "alle" er enig om at det kan være et rimelig ønske å slutte å leve, f.eks ved totallammelse og sterke smerter. Men hva om det er en 20-åring som akkurat har blitt skadd, og som ikke har kommet seg psykisk etter skaden? Hvem vet om 20-åringen kan endre mening? Skal 20-åringers ønske respekteres? Eller skal det bare gjelde folk over en viss alder? Kan man skille på sånt så lenge man har en myndighetsalder?
Jeg har tenkt mye på denne problemstillingen og har vel landet ganske trygt på at å smertestille nok til at et menneske kanskje dør av en morfindose et kvarter før sykdommen hadde tatt livet av det har jeg ingen problemer med, men er imot aktiv dødshjelp. Men ofte er det gode diskusjoner på FP med kloke kvinner og menn som kan komme med argumenter som jeg ikke har tenkt på, så jeg kommer til å følge med på denne tråden.
Då hadde det vore stor skilnad på å vite at det var håplaust og å frykte at det var håplaust. Som Esme seier så er det stor skilnad på å ville dø og å ønske å leve eit anna liv.
Nei. Og vi har jo sett gang på gang på film at dødene mennesker ikke vil ha dop, men ønsker å avslutte livet med noen gullkorn.
Men jeg syns likevel at morfinvarianten er bedre enn å trekke ut kontakten. Man kan f.eks. lette litt på dosen hvis man ser antydning til en midlertidig bedring, vel?
Ja, men poenget er at det er ein rett å kunne leve til det tek slutt. Eg fryktar at aktiv dødshjelp vil kunne føre til at ein ikkje føler at ein har rett til å halde seg fast så lenge ein kan.
Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp, til for 2,5 år siden så slet jeg veldig.
Min far ble dårligere og dårligere han tryglet meg gang på dang om å hjelpe ham. Hadde jeg ikke hatt Mazungen å ta hensyn til hadde jeg nok gjort det og sittet i fengsel nå. Men så plutselig var han klarere og sa, jeg mener det ikke, jeg vil leve. Da ble jeg skremt. Skremt fordi jeg hadde tatt hans bønner om hjelp som oppriktige.
Han døde jo like etter dette, mindre enn 24 timer etter å ha fått morfinplaster. Jeg satt hos ham til en time før han døde, og det var godt å høre hvordan han slappet av og på en måte ble seg selv. (selv om han var i rus).
Etter dette vet jeg ikke helt hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Jeg mener jo mennesker bør ha lov å dø med verdighet, men jeg er ikke så sikker på hvor oppriktig ønsket er og hvor mye det er fortvilelse som snakker. Mange syke, gamle og pleietrengende har skyldfølelse for å være en byrde. Det er ikke ok med dødshjelp på det grunnlaget.
Vel, jeg tror at aktiv dødshjelp er noe som verken bør promoteres og så absolutt ikke snakkes om på helseinstitusjoner. Man bør på alle måter unngå press og det tror jeg i stor grad kan være mulig. Dessuten tror jeg (mye synsing nå) at familie ofte vil si imot. Dessuten; hvor mange er det egentlig snakk om i året? Det er jo ikke som om man kan gå rundt og aktivt hjelpe alle eldre som ligger i ensomheten på sykehjem og venter på døden og er generelt lei livet.
Eg trur faktisk at aktiv dødshjelp er eitt av dei einaste tema der ein ikkje kan polarisere meiningar. Det fins ikkje noko enten-eller- synspunkt. Eg er heilt einig med sitronen, men likevel ikkje ...
Enig. Men det må være jævlig å få en diagnose som med 100% sikkerhet gir en lang og smertefull død. ALS og cystisk fibrose er vel sånne? Hvis det var meg så tror jeg at jeg i god tid i forveien ville funnet meg en lege som var raus med morfindosene.
Jeg kjente faktisk en som valgte bort livet etter en diagnose som det ikke var noen vei tilbake fra. Hun satte en kule i hodet, da tenker jeg, er det slik vi vil ha det da? At mennesker som VET de kommer til å dø en smertefull død, de vet de skal dø, det er overhodet ingen kur mot dette, men eneste utvei er å drepe seg selv?
Jeg er også veldig ambivalent til dette. Går det an ikke å være det, forresten? Jeg er prinsipielt helt klar på at det må være hvert enkelt menneskes soleklare rett til ikke å leve et ikke levverdig liv. Jeg ser for meg skrekkscenariet: totalt paralysert, i smerter, ute av stand til å kommunisere, men måtte leve i tortur i åresvis.
Samtidig vet man (som esme bringer på bane) at f.eks. depresjon gjør mennesker suicidale. Det er ofte heldigvis en reversibel tilstand, men hvem skal bestemme hvem som skal få avslutte livet på en "verdig" måte? Hvor mange terminalt syke har en midlertidig depressiv reaksjon som egentlig hadde gått over, der den syke og de pårørende kunne fått en bedre avslutning på det hele, men der man etter den sykes ønske avsluttet det hele på et tidlig tidspunkt?
Jeg tror jeg har landet på at aktiv dødshjelp ikke bør tillates, men heller ikke straffeforfølges. Og hyppig tilgang til smertepumper.
Men er det bare når kroppen forfaller at vi våger å snakke om aktiv dødshjelp? Hva når hjernen svikter og personen bare blir et tomt skall? Alzheimer i ung alder, osv?
Ja, eg er ikkje ueinig i tanken, men korleis meiner du i praksis at det bør gjerast? At legar skal avgjere kven som skal dø? At dei skal gi dei ei sprøyte? At vedkommande sjølv skal be om det? Kven bør i så fall ha rett til det?
Eg signerer i tillegg Scarlett. Eg får ikkje prikka deg.
Eg ser absolutt poenget ditt, men mitt poeng er at retten til livet bør vere større enn retten til å dø. Vil ein dø fordi ein vil dø, eller fordi smertene er store eller at ein er til byrde for familien, liksom.
Den som selv lever livet sitt, skal den dagen de ønsker det selv få bestemme, men det må som sagt være en lov på det først. Det skal også være en nemd som bestemmer.
Dette er jo et utrolig vanskelig tema, det finnes enda ingen fasitsvar, men det må være strenge regler her. Man kan liksom ikke komme som deprimert å si man vil dø, det må være andre kriterier en som så. En dødsdom og man vet det overhodet ikke er noen vei tilbake.
Er trist at mennesker må ta skjeen i egen hånd å avslutte livet for de orker ikke tanken på å enten forsvinne før man dør, alzheimer, eller man får dødsdom som tilsier at det du har igjen er et smertehelvete. Jeg VET med meg selv at da hadde jeg sagt stopp selv og spart opp medisiner til å avslutte selv, både for min del og barna mine sin del. Jeg syns imidlertidig at det er en lege eller en annen autorisert person som skal hjelpe, ikke en selv.
Jeg velger å sitere litt av det de sier om dødsstraff i USA; cruel and unusual punishment. Det er grusomt å la et menneske ligge og sakte kveles fordi kroppen svinner hen i muskelsykdommer. Det er grusomt å la en person med kreft i hver eneste organ ligge der dopet full av morfin og vente på døden, full i drit og faenskap, mens familien får et siste minne om sin kjære som en helt annen en den som de levde sammen med. Man gjør ikke sånt med dyr, man gjør ikke sånt med dødsdømte, men man gjør det med dem man elsker.
Som sagt: eg forstår godt poenget ditt, men kva med dei som klamrar seg til livet? Kv amed dei som faktisk vil vere til stades så lenge som mogleg? Eg ser abolutt poenget med aktiv dødshjelp, og i prinsippet er eg for, men kva med dei (om enn få) offera som kjenner seg forplikta til å dø fordi det "er slik ein gjer det i den situasjonen"?
Det er jo det som er hele poenget. De må jo få lov. Skal man la mennesker som ønsker å dø måtte lide fordi noen, få eller mange, kanskje ber om noe de ikke ønsker? Har man så dårlig tillit til psykologer, leger, pleiere og andre at man ikke tror at de vil klare å skille de som ønsker å dø fra de som tror at andre ønsker at de skal dø?
Men det veit ein sjeldan. Vi veit alle at vi skal dø, men vi veit (heldigvis) ikkje når. Eg er, som sagt, ikkje prinsippielt imot aktiv dødshjelp, men eg har vorte stadig meir imot dei siste åra.
Nå snakker jeg ikke om de som kanskje dør av sykdom, men de som VET de gjør det. Det jeg tenker er ikke at det kun er den som ønsker å dø skal bestemme det, men legen og helsepersonellet rundt.
Psykologar, legar, pleiarar og andre er yrkesutøvarar, ikkje overmenneske. Dei veit ikkje. Dei trur, men dei veit ikkje. Det er ingen som veit om folk som ytrar at dei ønskar å dø faktisk vil dø. Det er utallig mange psykologiske aspekt ein bør ta omsyn til då.
Om einhjelper folk å dø skal ein vere temmeleg sikre, ikkje tru og anta ...
Men med hvilket tidsperspektiv? Innen ett år, to, fem? Hva med dem som som er fanger i sin egen kropp, med smerter, men som kan leve i ti år til? Hvem skal bestemme hvem som får og hvem som ikke får?
Iom at man ikke kan kjenne et annet menneskes tanker, så sier du jo med dette at den eneste som kan bestemme, er pasienten selv. Og da sier du jo egentlig at du er mot, iom at vi aldri kan tillate aktiv dødshjelp uten at et større apparat er involvert.
Ein lege i dag vil då t.d. måtte kunne seie: om du går med på å dø vil vi ha ressursar til å behandle 3 kreftsjuke pasientar. Vi du ha det valet? Eg vil ikkje.
Økonomiske eller religiøse hensyn? Nei, hvorfor det? Man bør jo vurdere et ja eller nei ut fra om tilstanden oppfyller kriterier til dødshjelp og om pasienten er mentalt klar. Uansett vil jo de fleste som oppfyller det jeg mener er tilstander der man bør gi dødshjelp vite på forhånd at de kommer til å dø. Ergo blir jo det en tankeprosess man må gjennom hvor man om man ønsker kan samtale vel og lenge om dette. Jeg tror dessuten at det å skulle dø gjør noe med en som person. Jeg tror man gjerne blir enten veldig bevisst og veldig rasjonelt klarer å ta beslutninger, eller så lever man med fornektelsen og tror man skal overleve. Vil den siste gruppen be om dødshjelp?
Eg synest ikkje at nokon skal tvingast til dødshjelp om dei ikkje vil. Det strid mot alt eg trur på. Ein sjukdomsprosess er også langt meir komplisert enn at ein får beskjed om at ein skal dø. Det er ei myte at alle får beskjed om kor lenge ein har att. Vitskapen har også sine begrensingar. Eg er, som sagt fleire gongar, ikkje imot aktiv dødshjelp, men eg er heller ikkje for. det kan få langt meir alvorlege konsevenar enn eg er villig til å tole. Det er ofte rimeleg tilfeldig om ein dør eller om ein overlever. De som er udelt for dødshjelp: når meiner det at denne retten skal tre inn, og kva for reglar skal gjelde?
Det kan, i ytterste konsekvens, bli resultatet av ein aktiv dødshjelp-politikk, jau. Alt er politikk. økonomi og ressursar. Slik er det i helse-noreg i dag. :nemlig:
Jeg har stilt meg selv akkurat de samme spørsmålene, Alfa, eneste forskjellen er at jeg er ikke ambivalent. Jeg er så sterkt imot aktiv dødshjelp at jeg kan ikke få sagt det nok.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
