Kan noen gi meg en innføring i hva som er "lov" og "ikke lov"? (Eventuelt "godtatt" eller ikke?)
Jeg tenker særlig på partisipp og preteritum med a-endelse? Man må vel være konsekvent der, og ikke bruke a-endelse på noen ord og et-endelse på andre?
Jeg er litt rådvill, ettersom jeg bruker a-endelse i noen tilfeller, men ikke i andre. (Det vil si.. jeg gjør nok det, men det ser rart ut på trykk.)
Jeg har hatt en idé om at jeg vil skrive radikalt bokmål, men jeg lurer på om jeg har en skrivestil som ikke passer til det. (Jeg synes f.eks. det ser rart ut med mange fremmedord sammen med a-endelser i preteritum. Blir det ikke stilbrudd, liksom?)
Hjelp meg å huske hvilke forfattere som skriver radikalt bokmål... Gjør Jon Michelet det, f.eks?
Jeg synes du skal være konsekvent med verbene dine, skal du bruke a-endelser, bør du gjøre det på alle verb i den klassen, ikke bruke -et på noen. Og så synes jeg det passer med diftonger i sterke verb til, veit, skreiv osv. i stedet for vet, skrev. Og selvsagt a-endelser på substantivene så langt du bruker det i talespråket ditt. Jeg synes slett ikke det er noe problem å kombinere et radikalt formverk med mange fremmedord osv. (Ml-erne har gått foran deg der. Og mange av de ordene ser ekstra radikale ut med a-endelser. :humre: )
Om du skriver som du snakker, kommer du nok ganske bra ut, jeg har hørt deg!
:yessir:
Takk for svar! Jeg må nok jobbe litt med meg selv om jeg skal klare å skrive håpa og ønska. Men jo da, det må jo være konsekvent. Det er det jeg sier til elevene mine.
Håpe kan visst bøyes likt i preteritum på bokmål og nynorsk? Du verden, hva man lærer seg. Hvilke verb er det dette gjelder for, om jeg tør spørre, som kan bøyes både som v1 og v2? Finnes det en liste? (Ev. ei liste...)
Nei, jeg trur ikke det finnes ei liste, akkurat, du må bare slå opp og se på hvert enkelt. Jeg husker mine tidlige dager som korrekturleser, jeg var like overraska hver gang jeg hadde slått opp et verb. : prøver meg som raddis :
Du kan jo lese noe av Dag Solstad for å sette stemninga. Jeg liker godt å skrive litt radikalt, men det går ofte i dass fordi jeg ikke greier å være konsekvent. :sparke: På jobb fikk jeg for øvrig et brev fra en gammel ML-er her om dagen. Jeg fniste litt i skjegget av ordet "jamnlig", det tror jeg aldri jeg har sett skrevet før.
Jeg merker at det er en evighet siden jeg har bodd i Horten, så kanskje jeg heller skulle legge meg på en slags Drammen/Lier/Eiker-variant. Det er først nå jeg har begynt å gi slipp på en-endelsene fra årene i Bergen.
En ting til... A-endelse på annet enn hunkjønnsord er vel tabu skriftlig? Jeg kan finne på å si åra, skoa og folka.
De fleste intetkjønnsord kan bøyes med -a i bestemt form flertall. Et år-åra er altså helt gangbart, også skriftlig, mens en sko-skoa ikke er det. Et fok-folka er også et tillatt bøyningsmønster, men i betydningen "disse menneskene" ville jeg personlig ikke brukt det. Jeg kunne brukt folka om "folkeslagene" (for ikke å si folkeslaga :fnise:).
Intetkjønnsord, så klart.
Hvis vi fortsetter med dette kommer vi til å bli sånn. :fnise: Vedder på at jeg kommer til å skrive som Dag Solstad resten av uka.
Jeg skriver nok veldig bokmål, kanskje litt i overkant innimellom,men jeg skriver sånns om jeg snakker. Tror til og med at noen ganger skriver jeg penere enn jeg snakker.
Selvsagt ikke. Om man velger blant de tillatte bokmålsformene og konsekvent velger dem som er nærmest ens egen dialekt, vil man stort sett ende opp med en radikal bokmålsvariant, uansett hvor i landet man er fra. Med unntak av Bergen og Finnmark, hvor det er skralt med a-endelser. Dette er jo grunnen til at det er så mange valgfrie former i både bokmål og nynorsk, det skal være mulig å velge former som ligger nær talemålet for folk med alle slags dialektbakgrunner.
Man skal uansett velge former som ligger så nærme ens egen dialekt som mulig. Det finnes derfor forskjellige varianter både av nynorsk og bokmål. Det som er mest naturlig for meg når jeg skal skrive som jeg snakker, er å bruke radikalt bokmål. (Jeg grøsser over riksmål.) Å skrive på dialekt er noe helt annet, jfr. Margaret Skjelbred, som skriver dikt med Vestfolddialekt, eller Alf Prøysen.
Mange tillatte former på nynorsk er kun til for å drive en stakkars norsklærer til vannvidd hver gang vi nærmer oss terminslutter og rettebunker :nemlig:
Rettskrivningsreformen for nynorsk er på et veldig tidlig stadium, det er helt uvisst når den er klar. Men den vil gi en strammere norm med mindre valgfrihet, det er helt sikkert. Bokmålsnormen ble strammet en god del inn i 2005, særlig ved at mange nynorsknære former som var i ekstremt liten bruk, ble fjernet, og ved at klammeformene ble borte. Likevel har man fortsatt mange valgmuligheter.
Synes alt er lov nå, jeg :vetikke: Jeg strever i hvert fall veldig med å rette -det tar meg jo timesvis å slå opp alle ord, og jeg ender alltid opp med å måtte la eleven få la sine bokmålsendinger stå. I tillegg kom jo den instruksen om at man ikke lenger kunne legge vekt på at eleven skal være konsekvent.
Jeg synes ikke du skal tvinge deg til å skrive djup og slikt. Jeg synes du skal høre etter hva du selv sier, og bruke det som det finnes dekning for i normen. Det er så mye lettere å gjennomføre også. :)
Det synes jeg er mye verre enn å ha mange tillatte former. Når man skal ha så mange tillatte former, må det jo være enda viktigere å lære elevene sans for hvilke former som passer sammen. (Så man slipper "kampa" og "kuen" i samme setning, som jeg mener å huske vi snakket om i en tidligere diskusjon.)
Apropos konsekvens: Jeg merket meg i den siste boka til Carl Frode Tiller (på nynorsk) at han skrev hukommelsen og hukommelsa om hverandre. Når jeg nå slår det opp i Bokmålsordboka, ser jeg at ordet hukommelse (ikke overraskende) ikke finnes i nynorsk. :gal: Burde ikke forlaget, altså norsklærernes norsklærer, tatt tak i slike ting?
Vi lærer dem jo ikke inkonsekvens og alle klammeformer som finnes, da :)
Tinetoff: til en viss grad vil sivil ulydighet gjøre seg gjeldende for de bedre karakterene uansett. Uansett hvor mye departementet ønsker at vi skal klare å få en objektiv måling av språk og innhold, vil det jo alltid bli en viss grad av subjektivitet i vurderingen. Noe av vurderingen går selvsagt på den totale opplevelsen av språket til eleven, og helheten i teksten både innholdsmessig og språklig :)
Kom den instruksen fra departementet? Enig i at det er høl i huet, det strider mot alt jeg sier til mine elever, og oppfordrer til stilbrudd. Jeg synes det er greit å kunne si til elever som har bokmål som målform og som strever med hvordan de skal forholde seg til nynorsken at det kan lønne seg å velge en stil og holde seg til den. Siden nynorsk ikke er min målform, liker jeg å være helt Ivar Aasen når jeg bruker det, da blir det en slags fremmedspråkstilnærming. Jeg tenker at jeg lærer mye nynorsk ved å bruke de mest tradisjonelle formene. Strengt talt burde jeg nok skrevet en nynorsk som lå nærmere mitt talespråk, men jeg tar i hvert fall et bevisst valg og er konsekvent når jeg skriver!
Jeg synes ikke nødvendigvis de burde nektet ham å bruke ordet (skjønnlitterære forfattere bør ha en del slækk), men jeg synes DEFINITIVT at de burde tvunget ham til å være konsekvent i formvalget.
Jeg jobber i Drammensområdet, og oppfordrer gjerne elevene til å legge seg på en bokmålsnær nynorsk. Tenk radikalt bokmål, sier jeg gjerne. Men noen liker, som meg, å ta'n helt ut når de først skal skrive nynorsk.
Jeg pleide å ta nynorsken min helt ut før i tida, men nå legger jeg den ganske tett opp til Oslo Øst-dialekten min. Det er nemlig så uendelig mye lettere å være konsekvent og gjennomført da.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.