gnuri sa for 17år siden:

Hvis det er galskap å få fire barn, så er i allefall jeg klin gærn :p
Neida- så lenge man har tid og ressurser til å følge opp de barna man får, så må jo folk selv få bestemme hvor mange som er perfekt for seg selv :)
Vi har fire barn, og sannsynligvis kommer det ikke flere, men skulle underet skje, at det ble en (eller to) til, så anser jeg det ikke som noen katastrofe, heller tvert om :D

Mamma Rosa sa for 17år siden:

Ja, den fikk vi høre flere ganger.

Ville gjerne hatt et barn til jeg.

trøtt sa for 17år siden:

:lettet: da er jeg innafor. Er 33 når nr 4 kommer. :knegg:

kie sa for 17år siden:

Nei. Jeg synes ikke det er galskap. Men jeg er muligens splitter pine gal, siden jeg har 5 selv. Ikke er jeg et overskuddsmenneske. Jeg er ikke engang spesielt glad i barn. Altså utover det "vanlige". Jeg kunne f.eks. aldri ha tenkt meg å jobbe i barnehage.

Min motivasjon for å få barn har vært den samme som de fleste andres. Bare at jeg har følt det flere ganger. En annen ting som er en fordel er jo at jeg allikevel aldri har vært særlig opptatt av det man kanskje må forsake. Hyppig barnevakt og uteliv er liksom ikke min greie. Det var det heller ikke før jeg fikk barn.

Det som er litt dumt i vårt tilfelle er jo at vi har et barn som på grunn av sin ADHD kan gi folk som ikke har så mye greie på ADHD inntrykk av at vi har mer enn vi klarer. Altså at de tolker symptomene hans som manglende oppdragelse, hyperaktiviteten som at han ikke får nok oppmerksomhet pga. antall søsken etc. Folk tolker i grunnen veldig mye når man velger å få mange barn. Bare et helt vanlig trassanfall i offentlighet fra en 2-åring som ikke får viljen sin kan visst tolkes dithen at man har tatt på seg for mye.

Derfor har det for oss vært viktig å vite med oss selv at vi gjør en god jobb selv om vi har et barn som ikke alltid fungerer som en PR-kampanje for god oppdragelse. Fra folk som har greie på vanskene hans får vi jo også gode skussmål.

Forøvrig har vi også erfart hvilken positiv effekt det å ha mange søsken har for en gutt som ham. Han har bl.a. sluppet unna mye av ensomheten mange med ADHD sliter med og det er mye sosial læring i det å skulle fungere sammen med flere søsken i det daglige.

vimjer sa for 17år siden:

Man hører det man vil høre. :blunke:

Nei, det er ikke galskap å ønske seg/sette fire barn til verden.
Kan likevel skjønne at det høres både vilt og utenkelig ut for mange.
Jeg har fått mange snodige spørsmål i årenes løp, men kan ikke akkurat si at jeg har tatt meg nær av det, eller blitt irritert.

Inagh sa for 17år siden:

Nei, så lenge du har overskudd, omsorgsevne og økonomi nok til å ta deg av nr 4 på en like bra måte som nr 1,2 og 3, så hvorfor ikke?

Jeg kjenner faktisk fler jenter som har fått nr 4 nå i det siste.

kie sa for 17år siden:

Tja. For min del handlet det nok litt om hvor følsom jeg selv var også. Jeg fikk mine 5 i de usikre 20-årene der jeg tilla andres meninger altfor stor vekt. Nå gjør jeg ikke det og synes heller ikke at jeg får så mange kommentarer.

Det som er litt kjipt er jo at jeg innbiller meg at jeg i gravid tilstand nok blir mer sårbar igjen og da kan det nok oppleves vanskeligere i de månedene. Ikke det at jeg har noen umiddelbare planer om flere barn, altså. Men jeg tror nok at det for min del hadde mye med hvor mye jeg registrerte også.

Jeg ser jo også på en del mailinglister og fora for familier med mange barn at de blir voldsomt fornærmet over ting jeg nok heller ville ha trukket på skuldrene av. Og jeg ser jo også at jeg med årene har blitt flinkere til å skille mellom oppriktig nysgjerrighet og fornærmelser.

Nå som jeg har vært fembarnsmor og jobbsøker har jeg forøvrig merket at antall barn nok kan vekke noe skepsis i den sammenheng.

Hyacinth sa for 17år siden:

Jeg tror ikke jeg har helse og overskudd til det. Jeg orker ikke tanken på et nytt risikosvangerskap, en babytid med kolikk og uten mulighet til å amme, nok et barn med refluks og ikke minst det faktum at jeg har en stoffskiftesykdom som gjør at jeg i perioder er trøttere enn andre, mye hodepine etc etc. I tillegg takler jeg søvnmangel ekstremt dårlig (også pga sykdommen). Og så har man det faktum at de skal føles opp etterhvert, det er flere foreldremøter, fritidsaktiviteter o.l. Det er flere klær å vaske og vi burde nok flyttet hvis vi skulle hatt tre barn eller mer.

I dag, for eksempel, har jeg bare orket å lage middag etter jobb og deretter ligge på sofaen. Det er sjelden jeg ligger på sofaen ettermiddagstid, men jeg er glad jeg har en mann som har tatt seg av de to barna våre i dag. Tenk om jeg hadde hatt fire! :gal: Jeg tok en rask sjekk av leksene til eldstjenta, men kjenner at jeg ikke fulgte henne opp slik jeg burde akkurat i dag.

Hyacinth sa for 17år siden:

Jeg må forresten understreke at jeg ikke mener at folk er gale som får fire. Men jeg beundrer dem som klarer og det hender jeg misunner dem det overskuddet de antakelig (som regel) er i besittelse av.

Pia sa for 17år siden:

Ja, som jeg skriver så hadde jeg jo klart det om de først var der. Men at jeg vil være en bedre mor med færre barn er det ingen tvil om.

Anne C sa for 17år siden:

For MEG er det galskap med mer enn de to jeg har, så det er jo klart at jeg synes 4 virker helt vanvittig. Men hva andre gjør bryr jeg meg lite om. Jeg er bare lykkelig at det ikke er meg.

Hyacinth sa for 17år siden:

Jeg tror også jeg ville klart det om jeg måtte, men jeg er ikke villig til å prøve...

maggypop sa for 17år siden:

Nei, jeg kan ikke skjønne hva som skulle være så gæærnt med det? Folk må da gjøre sine valg i forhold til hvilket liv de ønsker seg. Jeg kjenner noen som har 9 barn, og det synes jeg nok er mye, men jeg ville ikke kalle det galskap.

Enhjørning sa for 17år siden:

Jeg vil vel kanskje ikke kalle det galskap, jeg er full av beundring overfor dem som har kapasitet og overskudd til det.

Selv er jeg yngst (attpåklatt) i en familie med syv barn, så jeg synes det er mange fordeler med mange barn, både for foreldrene og barna.
Når det er sagt, skjønner jeg ikke hva damene i familien min er lagd av, som har hatt overskudd til disse familiene sine:
Vi er syv, en annen familie i nær slekt har åtte og atter en annen har elleve. :dåne:
Når vi da legger til at de er av den "gamle" generasjonen som oppdro ungene selv mens mennene forsørget familien, så skjønner jeg at de har hatt nok å henge fingrene i.

Maiden sa for 17år siden:

Syns ikke det er galskap.

Doxa sa for 17år siden:

Ja, på generelt grunnlag synes jeg at det galskap å få mange barn. Både personlig og sett i forhold til de globale utfordringene verden står ovenfor idag.
Så kan man jo diskutere hvor grensen går for hva som er mange barn ...

Olympia sa for 17år siden:

Her kan jeg skrive under helhjertet. :nemlig:

Canisa sa for 17år siden:

Nei, galskap er det ikke, men jeg er fornøyd med de tre vi har. Hadde det kommet en til (med storken), så hadde vi klart med det også.

Tuneland sa for 17år siden:

Javisst er det galskap - herlig galskap er det!:D

:gal firebarnsmamma:

Dronningen sa for 17år siden:

Nei det er det ikke.

Men helt seriøst: Hvordan løse det med bil?

Vi snakket om det her om dagen. Scenario som følger: Tredjemann i magen hadde vært 2 stk. Hvordan løse det med 4 barnestoler + tvillingvogn?

Vi hadde ikke hatt råd til en relativt ny bil av type Caravelle, og måtte kanskje ha satset på en gammel og dårligere løsning. Ikke så ideelt det da, men... :confused:

GinaK sa for 17år siden:

Det er jo flott at noen har overskudd og kapasitet til å ha både 3 og fire barn. Det er vel noe man føler selv at man har ro og ork til.

Jeg kjenner at jeg igrunnen har mer enn nok med mine to tasser. Nå begynte jeg alt for sent å få barn så uansett er det for sent her i gården å tenke på flere. Heldigvis, får jeg kanskje si for jeg kjenner av og til lysten til å prøve å få en liten jente, det må jeg innrømme. :)

Høyt&Lavt sa for 17år siden:

Man får både 6, 7 og 8 setere uten at det berører minibuss-lappen... Og en brukt bil trenger jo ikke bety dårlig bil?

Michayla sa for 17år siden:

Her er det ikke uvanelig med 3 eller fler.

Naboen har 12 barn og de 5 eldste der har rukket og giftet seg og få flere barn allt.
Den yngste går på barneskolen ennå.
Mora i huset har 16 søsken. (smits venner)

Ellers så er det mest 2 og 3 barnsfamilier men det er endel med 4 stk og.

Ønsker meg selv 4 barn, gubben 3 og vi har 3.
Men han har ikke satt streken så veldig hardt.
Uansett så har jeg ikke lyst på flere de første 6 åra.
Men en attpåklatt er ikke å forakte.

Vi vil først se hvordan eldste vil utvikle seg i forhold til hans ad/hd diagnose og allerede nå de siste året har vi møtt på mange større og tøffere utfordringer så tiden vil vise om vi har tid og overskudd.

Vi tar en dag/år av gangen.

Michayla sa for 17år siden:

Kjøpte en eldre caravelle vi og tok ut 2 seter så det ble en 8 seter og vips så slapp vi å ta busslappen.

Den var 10 år da vi kjøpte den og den er i utmerket stand.
Disse bilene var umulig å oppdrive da vi kjøpte denne, så vi var helt oppe i Alta for å hente den.

Skal aldri ha en mindre bil.
Denne skal vi ha til den ikke vil mer.
Neste blir også brukt, men i en litt nyere årsmodell. (aircondition)

En brukt bil betyr aldeles ikke en dårlig bil nei.
Langt derifra.

Lykkex3 sa for 16år siden:

Jeg syns overhodet ikke det er galskap, men venner derimot :rolleyes:
Har ikke helt slått meg til ro enda, men for å bli kvitt maset fra venner sa jeg at nå er jeg fornøyd. Svaret jeg fikk da var: Det er så godt å høre at du endelig har tatt til fornuft, Lykkex3. Hva skal man med 4 barn da? Må man alltid hige etter mere? Ja, for det blir jo litt som man sier; mye vil ha mer :dåne:

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg ser på denne personen lengre, for makan til idiotkommentar.

Avatar sa for 16år siden:

Nei, det er ikke galskap å sette fire barn til verden, men innimellom føles det som litt galskap å leve sammen med fire barn.

Avatar sa for 16år siden:

Det finnes da mange type biler til de med 4 barn.

Man må se mulighetene, ikke begrensningene. :)

Avatar sa for 16år siden:

Helt feil. Jeg er som deg. Men det er ikke så mye verre nå med 4 enn det var med 2. Veien blir til mens man går. Man venner seg til det. :)

Avatar sa for 16år siden:

Og jeg er godt innafor! Jeg var 30. :lettet:

Chanett sa for 16år siden:

Jeg slår et slag for minibusslappen, jeg. Tok den for åtte år siden og det var ikke særlig vanskelig. Veldig greit å kunne kjøre minibuss.

Høyt&Lavt sa for 16år siden:

:trasser: jeg vil også ha!! (men gubben argumenterer med at vi ikke trenger det siden vi "bare" har to barn :sarkastisk:.. Selv er jeg delvis vokst opp med minibuss (mamma kjøpte da 6.barnet kom..), og har utrolig flotte minner fra et par ferier der jeg fikk ha med bestekameraten min på turen!!

Chanett sa for 16år siden:

Vi kjøpte minibuss da vi hadde en ettåring og en treåring. Man trenger da ikke å ha barnehage for å ha minibuss.

Høyt&Lavt sa for 16år siden:

Jeg veit, men gubben vil ikke høre! Men neste bil SKAL være større enn det vi har nå!! Det er jo en kjempenyttig investering med den minibusslappen!!

Dronningen sa for 16år siden:

Hva slags bil av slik størrelse rommer 4 barnestoler og en tvillingvogn?

trøtt sa for 16år siden:

finn.no/finn/car/object?finnkode=12571129&sid=xz8rbdoklaT454676&WT.svl=Link

finn.no/finn/car/object?finnkode=12556743&sid=xz8rbdoklaT454676&WT.svl=Link

Høyt&Lavt sa for 16år siden:

:ønsker meg: !!

MorStine sa for 16år siden:

Mange lever med en oppfatning om at jeg (og andre "mange-barns-mødre") har fått utdelt dobbel eller mangedobbel dose energi, det kan jeg bare avkrefte. En føler seg ganske ofte som en oppvridd mopp, men himmel så glad jeg er i livet mitt.
Mange argumenter med at de ikke vil ha tid til seg selv osv... Jeg har den tiden jeg føler jeg trenger til meg selv. Vi har gode rutiner på ting, de to yngste legger seg kl 19, så leser jeg for de eldste to og de er i seng kl 20. Da er det enda mange timer til vi legger oss og vi får kjærstetid på sofaen sammen. Har alltid vært strenge (konsekvente) på dette med legging, og det har vi så mye igjen for.

Vi har Caravelle, kjøpte minibuss, men tok ut setet i bagasjen, slik at det nå er 8 seter, og den er omregistrert til personbil. Åh, jeg elsker den bilen, vår er en 2000 modell med masse utstyr, kjøpte den rett før 4'ern kom, ga 250000 for den, veldig glad vi gjorde det da, for nå som jeg er uten inntekt ville vi ikke fått lån til den. Vi kan jo aldri kvitte oss med store bilen, vi får jo høyst sannsynlig endel barnebarn, og jeg vil være en super farmor som tar med barnebarna rundt, da må vi ha plass;)

Jeg har "ofret" min karriere for barna, jeg går hjemme, tjener ikke penger i særlig stor grad, drar inn litt på Tupperware, men jeg får fulgt opp godt med lekser og fritidsaktiviteter. Mange av vennene til barna mine synes de er så heldige som har mamman sin hjemme og slipper sfo. Vi har laaangt fra god råd, men barna mangler ingenting, de har alt de trenger av klær, leker og andre ting som andre barn har. All mat er hjemmelaget og bakt av meg, så jeg tviler på at de føler de mangler noe.

Jeg anser meg selv som ung mor, hadde gjort unna 4 barn da jeg var 26, mannen 30, så vi har masse tid til å leve når de blir store, da kan vi reise og kose oss:) Vi vet at vi er ganske låste de neste 15 årene, men da (om 15 år) jeg jo bare tidlig i 40 åra...

Jeg snur ofte på det og tenker at JEG synes det er rart at enkelte velger å ikke få barn, det er for meg en gåte...

:hjerter: Elsker livet mitt!

Blondie sa for 16år siden:

Jeg synes på ingen måte det er galskap å få mange barn, jeg har alltid ønsket meg fire. :)

Mennesker mener så mye rart. I sammenhenger da jeg får spørsmål om hvor mange barn jeg har, så får jeg ofte dåne-kommentarer når jeg sier fire. Når jeg derimot spesifiserer at bare tre av dem lever, så blir det plutselig greit igjen. For veldig mange går dåne-grensen ved tre barn, tror jeg.

Alle er vi forskjellige og det preger nok ønsker om barn også. Jeg personlig stortrives med mye familie rundt meg (jeg er yngst av fem) og hadde det samme ønsket for barna mine.

carmenzita sa for 16år siden:

Siden jeg selv er enebarn,så ønsker jeg meg mange barn,men det blir nok ikke noe av det. Man må jo være to for å "danse tango"
Har foreløpig 1+ at sambo har 1 fra før.
Han mener dette er nok,men jeg skal klare å overtale ham til en til. Der går nok grensen.

Så nei det er ikke galskap å få 4 barn eller mer.

Nessie sa for 16år siden:

:jupp:
Der er jeg også. Klart det ikke er galskap. Men det er ikke noe for meg. Jeg har mer en nok med to barn, og nå vet jeg at det er slutt for min del. Og det er så utrolig deilig og befriende å vite at jeg er ferdig! :D

Jeg fikk jo :sjokk: reaksjon fra mange da jeg sa jeg vurderte sterilisere meg nå, i en alder av 30. Jeg ser ikke på det som galskap, men mange gjør det også. Nå ble det til at mannen skal ta den runden da ;)

Jeg hadde en tanke om 3 barn før jeg fikk noen. Men jeg er ikke typen til å ha mange barn - og det har jeg innsett.

Elisabet sa for 16år siden:

Jeg tror at det går helt fint med 4 barn, men for meg hadde det ikke vært aktuelt. Men skulle det blitt sånn så hadde det helt sikkert gått fint det også. Har flere venninner som har 4 barn, så jeg tenker ikke over at det er galskap. Har akkurat ei venninne som fortalte at hun ventet nr.5, og det synes jeg er litt galskap når de snakket om at de ikke skulle ha flere barn etter nr. 3, og i alle fall ikke etter at nr. 4 kom litt overraskende.

Maki sa for 16år siden:

Nei, selvfølgelig er det ikke galskap å sette fire barn til verden. Hver og en må selv få avgjøre dette, og jeg stoler på at de aller fleste er i stand til å vurdere sin egen situasjon.

Jeg skulle mer enn gjerne hatt fire unger, nå venter vi foreløpig på nr. 3.

bina sa for 16år siden:

Tja. Det kommer an på så mangt, selvsagt. Mest av alt på livsførselen. Jeg syns det er galskap å sette fire barn til verden hvis man ikke er i stand til å forsørge dem og ta seg av dem og følge dem opp. Og jeg syns det er galskap også hvis foreldrene jobber så mye at de aldri har tid til barna.

Men hvis man har lagt opp livet sitt slik at fire barn er det man ønsker seg og tilrettelegger for, da ser jeg ikke noe "galt" i det.

Lucifer sa for 16år siden:

Nei det er ikke galskap i det hele tatt, selv om det ikke er aktuelt for meg.
Får holde med den tredje som er på vei nå. (Regner jo egentlig den som det fjerde barnet da mannen er et stort barn :nikker:)

LilleRosin sa for 16år siden:

Man kan ha en liten barnehage uten minibuss også. Det er vel ni seter som er grensen.

Skremmern sa for 16år siden:

Men da er det ikke antall barn som er problemet. Hvis foreldrene jobber hele tiden spiller det ingen rolle om de har ett barn eller ti. (Eller, hvis man har ti må vel foreldrene jobbe hele tiden.)

Olympia sa for 16år siden:

Det er vel ikke å stikke under en stol at man bruker mer tid jo flere barn man har? Flere fritidsaktiviteter å følge opp, flere barn å følge til barnehagen/skolen, flere foreldremøter, flere barn å kle på (:knegg: Dette sliter vi med om dagen) osv.

Selv om det kanskje er bare minutter så summerer det seg jo. Jeg ser stor forskjell i tidsbruk allerede fra vi hadde ett til vi hadde to barn.

Chanett sa for 16år siden:

Det er da mange år siden vi hadde barn å kle på. Da minsta var tre kledde hun seg selv. Unger vokser jo.

Olympia sa for 16år siden:

Ja, det med påkledning og mating er jo bare når de er små.

Flere fritidsaktiviteter, flere barnebursdager som skal besøkes, flere legebesøk, flere foreldremøter, osv. Tidsbruk per barn minker jo sikkert jo flere barn man har, men likevel tar det jo mer tid å ha fem barn enn å ha ett barn, i hvert fall av praktiske gjøremål.

kie sa for 16år siden:

Men da forutsetter man vel egentlig status quo?

Selvsagt bør man ha overskudd før man får enda et barn. Både på penger, tid og krefter. Men det som er skikkelig dumt er jo når noen som i utgangspunktet hadde dette kommer ut for en krise, på linje med mange andre tobarnsfamilier etc. og får servert syrlige kommentarer om barneflokken da.

Selv har jeg nok blitt mer pysete med årene. Vi hadde en periode da vi trengte hjelp. En begrenset periode, heldigvis. Men vi er vel kun en bilulykke fra en helt annen virkelighet vi, som andre.
Viktig presisering:
Jeg ser jo at det ikke var det du skrev, så dette er kanskje litt mer generelt enn det man kunne tro.

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie. Allikevel kan det se ut til at terskelen er lav for å ta opp den greia der dersom ulykken rammer en stor familie. Da har de liksom seg selv å takke.

Det er en ting jeg synes er litt rart. At man forventes å kunne spå om fremtiden.

Når det er sagt; Jeg ville nok ha følt et veldig ansvar for å ha diverse ting på plass før jeg eventuelt ble gravid igjen nå. Både fordi jeg vet at ting kan skje, men også fordi jeg har hatt bekkenløsningsvansker i noen svangerskap. Altså ville jeg nok nå ha tenkt en del på økonomi, avlastning og ivaretakelse av de barna jeg har i tilfelle jeg f.eks. ble sengeliggende etc. i et nytt svangerskap. Jeg ville nok også ha vurdert overskuddet i forhold til eventuelle tilleggsproblemer et nytt barn ville ha hatt. Som astma, adhd etc. Ikke at jeg skulle ha satset på en superkvinnetilværelse der man aldri ble sliten og lei, men at jeg visste med meg selv at vi, som familie, hadde overskudd til et nytt barn.

Jeg babler fælt her nå. Men dette er jo kanskje forståelig nok noe som opptar meg. ;)

Tallulah sa for 16år siden:

Det er jeg enig med deg i. Allikevel er endel av disse tingene med i beregningen når hvertfall vi tenker på hvor mange barn vi skal ha. Fordi vi ikke ville greid å håndtere flere enn kanskje to barn rent økonomisk hvis en krise skulle oppstå så er det heller ikke aktuelt å få flere barn enn kanskje to. De er selvfølgelig en hel haug andre ting inne i bildet også, men jeg syns man bør tenke litt på at fremtiden ikke nødvendigvis er lik den man er i når man får barn.

Snippa sa for 16år siden:

3. barn i magen for meg, var 2 stk. Dermed 4 barn. Klart det er utfordring med bil! Hus/leilighet også. Vi hadde ikke råd til ny bil. Noen ganger kan man rett og slett ikke få det man vil. Vi måtte selge bilen vi hadde, og kjøpe en som hadde plass til mange barneseter og tvillingvogn. Kjørecomforten måtte komme i siste rekke. Men man må jo bare takle det, da! Hva annet skal man si, da? Nei, takk -jeg tar bare den ene med meg hjem? Fy søren så lei jeg ble av alle kommentarer av typen "Jeg er så glad det ikke er meg, jeg hadde ALDRI klart det" og "Skjønner ikke hvordan du klarer det, jeg, det hadde aldri jeg greid". Klare? Er det noen annen mulighet enn å "klare, orke og greie"?

:holder munn:

Marge sa for 16år siden:

Sånne kommentarer kan folk spare seg for. :nemlig:

kie sa for 16år siden:

Ja. Noe bør man ta høyde for. Men skulle man ta høyde for alt burde man jo strengt tatt ha sterilisert seg før man fikk et eneste barn.

Jeg mener vel også at en hypotetisk risiko for arbeidsløshet i en begrenset periode ikke nødvendigvis betyr at et barn som er ønsket ikke skal bli til. Livet må ikke nødvendigvis være en dans på roser for at valget om å få barn skal være riktig.

Som sagt tar vi høyde for en del ting. Det bør være overskudd nok til å f.eks. takle at det potensielle barnet f.eks. fikk astma, at jeg hadde bekkenløsning under svangerskapet etc. Altså bør man regne med overskudd til et "vanlig" barn og forløp, men også noe ekstra. Men alle eventualiteter? Nei.

bina sa for 16år siden:

Selvsagt spiller antall barn en rolle her. Det tar mer tid med 4 barn enn med 1 barn. Barna har (etter min oppfatning) krav på både tid og oppfølging fra foreldrene. Foreldre som konstant jobber 150 % får svært lite tid til barna sine. Har man da bare ett barn kan i det minste foreldrene bruke den lille tiden de har på dette ene barnet. Men har de mange barn går omsorgen fra barna over fra å være personlig til nærmest industri.

bina sa for 16år siden:

Til en viss grad forutsettes selvsagt status quo. For å illustrere hva jeg mener:

Hvis man i utgangspunktet er arbeidsufør, med store helseproblemer og dårlig inntekt bør man tenke seg om to ganger før man får barn i det hele tatt. Og tenke seg om igjen og igjen før man får enda ett barn, og enda ett barn, og enda ett. Selvsagt kan man fantasere om at livet vil ta en vending, at man vil vinne i lotto eller arve en rik onkel man ikke visste om.

Motsatt er det klart at de fleste av oss egentlig er bare en bilulykke unna problemer i tilværelsen. Jeg syns det er feil å alltid ta høyde for at man kan dø en voldsom død - i såfall burde man jo ikke få barn i det hele tatt. Men å sette barn til verden når man i utgangspunktet VET at man gjør seg avhengig av hjelp fra andre, det syns jeg er galt. Og så er det jo så enkelt at ett barn kan de fleste håndtere, også om helsa ikke er på topp og økonomien halter. Men for hvert barn man får strekker man strikken litt lengre.

Skremmern sa for 16år siden:

Hvis foreldrene jobber 150 % har de ikke tid til ett engang.

Anne sa for 16år siden:

Jeg har tre og vurderer stadig nr 4, syns ikke det er galskap.

Filifjonka sa for 16år siden:

Jeg syns ikke det er noe ekstremt i det hele tatt med fire barn, og syntes det heller ikke før jeg fikk det selv. Hvis det er "galskap" å få fire barn så er det vel temmelig vilt å få to eller tre også. Jeg tror de aller fleste som sier at de "aldri ville klart" å ha fire barn ville fått det til om de virkelig hadde fått det.

Skremmern sa for 16år siden:

Hvordan er overgangen fra to til tre og fra to til fire?

Filifjonka sa for 16år siden:

Det er helt sikkert veldig forskjellig og kommer også mye an på barnas alder, så jeg kan bare snakke for meg selv. (Å få fire barn i løpet av fem år er på lista over ting jeg "ikke hadde klart").

Overgangen fra to til tre var veldig enkel. Storebrødrene var 7 og 3,5 år, vi fikk en ekstremt rolig og fornøyd baby, ingen var sjalu og alt gikk helt på skinner. Overgangen fra tre til fire var mer merkbar, men det var flere ting som spilte inn, bl.a. at jeg var veldig syk etter fødselen og det tok lang tid å få tilbake energien.

Chanett sa for 16år siden:

Det tror jeg er et viktig moment. Om vi skulle velge å få et barn til vil vi ha minst en sjuåring, en elleveåring og en trettenåring. Det er stor forskjel på en slik aldersspredning og fire på fem år.

trøtt sa for 16år siden:

Jeg ville nok heller ikke taklet 4 barn på 5 år så veldig bra. Her blir de andre ungene 13 år, 8 år og 5 år når babyen kommer og det ser jeg ikke på som noe problem. De er rimelig selvstendige de jeg har fra før.

Harriet Vane sa for 16år siden:

Jeg er en av seks og har aldri følt meg hverken tilsidesatt eller lite oppfulgt. det er en myte at foreldre med mange barn enten lar ungene gå for lut og kaldt vann eller at de ofrer seg 24/7. Vi fikk hjelp til alt vi trengte hjelp til, det ble organisert car-pool i fht korps og kor, slik at foreldrene i bygda byttet på å kjøre, man ,åtte begrense antall aktiviteter inntil man kunne ta ansvar selv (men herlighet, skal små små unger egentlig ha 5 aktiviteter i uken?) og man fikk mer ansvar enn mange jevnaldrende.

Det med å ha mer ansvar, feks lage mat, vaske, vaske tøy, passe småsøken og andre ting har vært en udelt vesignelse i voksen alder. Søsknene mine og jeg er flinke. Dugandes selvhjulpne folk som klarer oss bra, som vet opp og ned på alt fra en stekepanne til en husholdningsøkonomi, fra sokkestopp til skifting av viftereim. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk ansvar og oppgaver.

Stordriftsfordelene med å være mange er også flere. Og hos oss har det aldri vært problematisk å ta med sge noen hjem, for vi var så mange uansett, at noen fra eller til gjorde aldri noe. Prosentvis stigning fra 4 til 5 rundt bordet er større enn fra 11 til 12.

Jeg håper inderlig jeg kan få flere, jeg, det er bare kjekt. Og jeg er en grunnleggende lat karriereorientert dame som trenger mye søvn. :knegg:

Bokormen sa for 16år siden:

Til en viss grad bestemmer man jo selv over hvor mye stress og mas det blir også. Jeg ser for meg at det å jobbe fullt og skulle hente fire barn, kanskje på ulike steder/ avdelinger, det vil ta halve ettermiddagen. Man velger selv hvor mye man skal være med på på fritiden, barn trenger ikke 2-3 aktiviteter hver. Det er opp til foreldrene om de vil skrelle poteter og smøre på brødskivene til alle barna, eller om man lar dem prøve selv. Barn kan tidlig greie mye påkledning og praktiske ting om man legger til rette for det. Om barna er forholdsvis tette i alder kan man ta felles bading og lesestund på kvelden.. Svigerinnen min har tre tette, og de gjør mye mer "fellesting" med barna enn oss egentlig, vi har to med 4,5 år mellom. Man trenger ikke ta storrengjøring og ha seks hjemmelagde kaker på bursdager, det går an å støvsuge og kjøpe is og 1-2-3-kaker. Det er ikke nødvendigvis barna som gjør en sliten, det kan like gjerne være ting rundt og rare krav man setter til seg selv.

Zip sa for 16år siden:

Veldig einig, dette ser eg også med dei som har barna tette. Mykje lettare å gjera ting sammen alle sammen.

Harriet Vane sa for 16år siden:

Jeg har voksne venner som ikke kan skrelle poteter. Det er litt rart, det må jeg si.

Jeg tror bokormen har mange poeng her. man legger litt lpet selv og kan gjøre det enklere for seg ved å fire på sine krav til seg selv. Man må ta noen valg på hvor strøkent, hvor hjemmelaget, hvor skinnende rent det skal være, og ta noen valg på hvor mye service, kjøring og styr ungene skal kunne kreve.

Jeg har lagt meg på nogenlunde samme linje som mine foreldre når det gjelder dette; nemlig lite service og mye kos, samtale, deltagelse og felles aktiviteter. I går laget vi middag sammen, veldig koselig, og lurt, for nå kan nemlig ungen lage ostesaus. Det vil helt sikkert komme til nytte en dag.

Med lavt forventet servicenivå blir det ikke noe sjokk når det blir søsken til høsten, for da er hun allerede ganske selvhjulpen.

Filifjonka sa for 16år siden:

Når de blir eldre er det nok det, men å gjøre så veldig mye med en nyfødt, en ettåring, en toåring og en treåring sammen har aldri fristet for min del.

Zip sa for 16år siden:

Nei ikkje mens ein har nyfødt. Tenkte meir når alle kan gjera ting.
Me har ikkje veldig tett men såpass tett at alle stort sett vil gjera dei same tinga :)

bina sa for 16år siden:

Ett sted går jo grensen. Veldig mange setter grensen mellom 3 og 4. Men du har sikkert også en grense for når du syns det blir ekstremt. 16, for eksempel.

Det har gått en britisk serie på TV om noen familier med 10 barn eller mer. Og et par av familiene gjorde spesielt inntrykk på meg. Det ene var en familie med 12 barn (tror jeg det var), hvor ingen av foreldrene jobbet og de levde på sosialstønad. Det andre var de som hadde 12 barn, og hvor kvinnen hadde vært gravid langt over 20 ganger. Hun hadde mistet rundt 10 ganger. I en alder av mange og 40 oppsøkte de spesialist etter spesialist i intens jakt på barn nr. 13. Begge disse tilfellene vil jeg kalle helt klart ekstreme.

Ekstremt er det ikke med 4, men det er mange. Og det krever mer å ha 4 barn enn å ha 2, både økonomisk og praktisk. Om folk ville greid det eller ikke er på en måte ikke spørsmålet. Spørsmålet er om de ville greid seg uten hjelp fra kommunen og besteforeldrene.

Maverick sa for 16år siden:

Min svigermor har femten barn. Fire er ingenting. :knegg:

bina sa for 16år siden:

I stor grad enig med deg. Men som du er inne på i det første avsnittet her, full jobb og 4 uker er krevende. Og så er det en grense for hvor langt man kan kutte på "service-nivå" også, uten at ungene må nektes ting som "alle andre" får lov til.

Eksempelvis det med fritidsaktiviteter. Nei, en 5-åring trenger ikke 3 aktiviteter i uka, men en 12-åring som trener fotball og svømmer vil fort ha treninger 3-5 dager i uka. Jeg har mange venner med eldre barn, og i perioder tenker jeg (med bare to barn) at jeg skal holde ungene mine langt unna både håndball og fotball. For det er nesten ikke en helg hvor de ikke skal spille kamp ett eller annet sted - med tilhørende krav om foreldredeltakelse, kjøring, eller pølsesalg. Og skulle det være en frihelg, ja så blir det ekstratrening. Det er i fra 10-12 års alderen allerede ganske store krav til barna som skal delta i ulike typer konkurranseidrett. Og skal du være god, så må du være med, på alle treninger og alle kamper. Men jeg må jo si på den annen side at både fotball og håndball er positive aktiviteter, og jeg syns det vil være galt å nekte barna å drive denne type idrett "bare fordi" foreldrene ikke har kapasitet til å stille opp og har mange andre barn.

Det blir fort et dillemma. Barna ønsker ikke å skille seg ut, men ender med å gjøre det - og bidrar raskt til stigmatisering av store familier som familier hvor barna ikke får delta i det som andre driver med.

Filifjonka sa for 16år siden:

Vel, jeg har fire barn, og har ihvertfall greid meg uten hjelp fra kommunen. Litt hjelp fra besteforeldre har vi fått iblant, men ikke mer enn at vi hadde klart oss uten også. Barna mine deltar/har deltatt i mange aktiviteter, og det har ikke vært noe problem å følge opp.
Selvfølgelig går det en grense for alle, men jeg syns det er rart at noen ser på det å ha fire barn som såpass voldsomt at det kan betegnes som galskap.

jane sa for 16år siden:

Nei.

Høyt&Lavt sa for 16år siden:

Når barna har blitt så gamle som 12 år bør de da kunne sykle/gå/ta buss til og fra treninga, evt også til kamper (der man møter opp for avreise)? Jeg klarte meg iallfall langt på vei på egen hånd hva trening og kamper angikk, og jeg hadde et stykke å sykle til fotballtreninga og kampene!

him sa for 16år siden:

Olympia sa for 16år siden:

Jeg håper mine barn blir like greie som jeg var som tolvåring og gjør som meg : melder seg inn i sjakkforening. :nemlig:

(at jeg drev med tre andre idretter ved siden av er noe helt annet... :knegg: )

Harriet Vane sa for 16år siden:

Er det ikke det man kaller en Rosinpakke? :knegg:

Bina: Som barn fra stor familie: eh..nei? Du tar feil, tror jeg. Det var barn fra familier ed langt færre barn, til og med enebarn, som hadde dårligere oppfølging hjemmefra enn oss. Vi kom jo fra et ressursterkt hjem, ikke så mye på penger, men på oppfølging i fht skole og fritid. Og oppfølging betyr ikke nødvendigvis 100 % tilstedeværlelse, følging og degging 24/7.

Men det nytter jo ikke å fortelle deg noe som hekst, for du har jo som vanlig bestemt deg. :sukk:

Olympia sa for 16år siden:

Men ærlig talt, det finnes da ikke noe riktig og galt i denne saken? Noen (ønsker å ) følger opp barna sine på en måte som gjør at de har hendene mer enn fulle med ett eller to barn, andre har andre ønsker om hvordan de vil at familien skal fungere, og hos dem går det rundt med både fire og flere barn.

Det betyr da ikke at de som har mange barn lar dem gå for lut og kaldt vann og de som velger å bare ha ett barn er curlingforeldre som ikke viker fra podens side ett sekund?

Hyacinth sa for 16år siden:

Det kan jeg bare signere.

KlaraKu sa for 16år siden:

Hele denne diskusjonen blir litt merkelig etter min mening. Hva er godt nok for at det ikke skal være galskap å få fire barn eller mere? Enn hvis man er aleneforsørger med to barn? Eller hvis man har en kronisk sykdom? Eller lavere inntekt enn gjennomsnittet? Eller ikke har råd eller kapasitet til å ha ungene på diverse fritidsaktiviteter? Eller bør man ikke få barn hvis man ikke har mulighet å gi dem en sydenferie hver sommer?

Blir så irritert over at enkelte skal utnevne seg selv som dommer over hva som er en bra oppvekst for et barn.

Må man være to rike, ressurssterke, friske og velutdannede foreldre for at det i det hele tatt er forsvarlig å sette barn til verden, Bina?

Snippa sa for 16år siden:

Nettopp. Mine unger går på karate, fotball og riding. Jeg har ikke noe behov for å være til stede på hver eneste trening, og det tror jeg ærlig talt ikke ungene har behov for heller. Jeg ser ikke alle kampene engang, uten at jeg tror at barna får varige traumer av det. Jeg tror ikke jeg ville sett flere kamper hvis jeg bare hadde hatt ett barn heller. Det er begrenset hvor artig det er å tilbringe hver helg i Trøgstad eller Hobøl. Jeg ser noen kamper for hver av dem, kjører når det er min tur å kjøre, stiller på foreldremøter og andre arrangementer der jeg synes det er naturlig å stille.

JA, jeg skjønner at det er veldig vanskelig for dem som føler et behov for å være tilstede på absolutt alle aktivitetene barna er med på absolutt hele tiden å se for seg livet med 4 barn. Men for de fleste vil det gå helt greit. Den forrige fotballtreneren til dattera mi syntes alle foreldre burde stille på alle treningene "fordi det var så sosialt". Jeg synes det er mer galskap å være med på alt enn å ha mange barn ;)

Folk er forskjellige!

nolo sa for 16år siden:

:lol: Nå ser jeg for meg him pakke sekkene til jentene sine som skal på hhv Monopolleir og hekleseminar. Her må man velge barnas fritidsaktiviteter med omhu. Jeg tenkte å la eldstemann starte med kostervals, og mellomste med synkronstrikking.

Pebbles sa for 16år siden:

Akkurat denne kommentaren trengte jeg å høre nå!

Har to, men ønsker meg tre. Egentlig.
Men senest i dag våknet jeg usannsynlig trøtt og sa til meg selv at jeg kanskje ikke er cut out til å ha tre barn - jeg som er så glad i søvn, egentid og faglig utvikling!

Men da ble jeg jo straks lei meg.

Før jeg ønsker meg virkelig én til. Og det er de første årene som er mest slitsomme for meg - å delta på fritidsaktiviteter og foreldremøter er langt mindre slitsomt enn å surre rundt i stua med en liten grinete tass som jeg ikke får til å sove... Og de er jo ikke småbarn så veldig lenge - ikke sant??

: overbeviser seg selv om at tre barn er en god idé :

Lykken sa for 16år siden:

:dulte: Der er jeg også.

Tante Grønn sa for 16år siden:

Der har du meg også. Time will show:)

Harriet Vane sa for 16år siden:

Men da handler det vel ikke lenger om ungenes behov, da handler det om foreldrene? Min tante er en "følger" og lever gjennom ungene. Hun gjør ingenting for seg selv, men har enorme ambisjoner på vegne av ungene og kjører og henter og henger rundt i timesvis mens de gjør ting og har sammen med lignende gale mødre laget et miljø, og får vel fylt en del av sine sosiale behov gjennom å sitte på sidelinjen og rope ting. Det går bra med han ene, for han kan leve opp til ambisjonene, han er et idrettstalent og god til alt. Han andre, derimot, er en liten vimsekopp som er helt superduperskjønn, men passer ikke inn i fht min tantes krav. Stakkars gutt.

Harriet Vane sa for 16år siden:

Jeg ser vi er en voksende flokk av late potensielle mangebarnsmødre. Vi får stelle pent med mennene våre. :)

Alfa sa for 16år siden:

Eg synest du er litt i bastantaste laget her, Mim. For meg er det også eit poeng med å ikkje ha så mange born at eg ønsker å vere handballtrenar, og å følge mitt/mine barn på slike aktivitetar. Det blir temmeleg nedlatande å hevde at det å ønske å vere med i miljøet handlar om å leve gjennom ungane. Eg var handballtrenar i mange år før lille A fart fødd, men ser at det ikkje er så lett å kombindere med fleire born som skal følgast opp på andre område. Når lille A vert stor nok vil eg difor trene hans lag, og ha ambisjonar på eigne vegne. Samtidig.

Og berre så det er sagt: nei, eg pressar han ikkje inn i mine krav. Han elskar fysisk aktivitet og spesielt handball.

trøtt sa for 16år siden:

Jeg syns det er vanvittig kjedelig å være med barna på fritidsaktiviteter, men velger likevel å få fire barn. Jeg tror ikke de tar kjempestor skade av at jeg ikke syns det er morsomt å sitte på svømmestevner x antall helger i mnd. Det er gøy å se min egen unge svømme, men fy flate så kjedelig det er de 8 resterende timene. Jeg syns likvel det var dumt at jentungen slutta på svømming etter 7 år.

Det er ikke alle unger som har stort behov for fritidsaktiviteter heller, noen foretrekker frilek med andre unger. 7 åringen min slutta på svømminga etter 1,5 år for hun ville heller være hjemme å leke.

bina sa for 16år siden:

Det eneste merkelige her er vel din tolkning.

bina sa for 16år siden:

Det kommer lissom litt an på avstandene, det. Og bussforbindelsen. Og når det gjelder alt av kamper som foregår i helgene er det forutsatt at en del av foreldrene må være med. Husk på at idrettslagene drives på frivillig basis. Det kan holdes så billig som det er nettopp fordi foreldrene stiller opp både som sjåfører, pølseselgere, trenere, dommere og organisatorer. Selvsagt kan man velge snylte-taktikken og sende ungene sine med på alt mulig men selv aldri stille opp. Hvis alle tenkte sånn ville det ikke vært mulig å drive idrettslag, korps og kor for barna.

bina sa for 16år siden:

Snille Mim, du er notorisk til å dreie alle generelle diskusjoner over på deg selv, din familie, dine søsken eller din Lille. Det er jo ikke deg og din familie vi diskuterer, er det vel?

Du har sikkert for lengst skjønt at din egen oppvekst ikke er representativ, verken for store familier eller for noe annet. Du har hatt en unik oppvekst (i positiv forstand) og du kan ikke gjøre det til allmenngyldig regel.

Jeg er overbevist om at mange barn fra store familier opplever en viss grad av "fordommer" om mindre oppfølging. Jeg tror til og med at barn fra store familier generelt sett FÅR mindre oppfølging enn barn fra mindre familier.

bina sa for 16år siden:

Nemlig. Jeg kjenner også ganske mange med barn i 10-18 års alderen, og det er MYE som forventes av foreldrene. Hadde det ikke vært for den frivillige innsatsen ville lag og foreninger raknet.

LilleRosin sa for 16år siden:

Dette minner meg om en artikkel i et lugubert ukeblad (som jeg leste på legekontoret, selvfølgelig). Den stakkars 17-barns faren var forlatt til fordel for en 28-åring hans kone hadde møtt på ferie. Men som hun sa "vi hadde lenge slitt i ekteskapet. De siste 4 barna fikk vi for å prøve å bøte på forholdet".

Sånn for å sette ting i perspektiv. :glis:

:humre:

konemor sa for 16år siden:

Har litt erfaring andre veien jeg da. At det ofte er de med 2 barn som er "så slitne" og ikke stiller opp, men de med 4 barn tar på seg flere verv og kjører hit og dit.
Synes dette blir å dra alle med flere barn over en kam. Alle er forskjellige og det er ikke å dra under en stol at "jo flere barn jo mer jobb".

bina sa for 16år siden:

Nå vet jeg ikke om du siktet spesielt til meg - men jeg er altså enig med deg. Det er ikke noe riktig og galt. Det jeg sier er at det å ha fire barn krever mer enn å ha to - hvis man altså ellers ønsker at barna skal kunne delta på aktiviteter som deres jevnaldrende deltar på. Det handler ikke om enten-eller her, lut og kaldt vann eller curlingforeldre.

bina sa for 16år siden:

Ja, og da kan man spørre seg hvorfor - hvis det altså er sånn. Kanskje er det sånn (min erfaring) at de med 2 barn jevnt over kjører perfekt-linja, jobber fullt, har strøkent hus og foreldrene har 4 aktiviteter på kveldstid hver. Og kanskje har 4-barns familien innrettet seg annerledes, en eller begge jobber redusert, kravene for perfekt hjem er senket - og man setter barna i første rekke. Dermed får de tid til å følge opp barna sine.

Hvis man tilrettelegger livet sitt i forhold til det å ha 4-5-6 barn eller mer, så er det jo ikke verken uansvarlig eller galskap. Men hvis man samtidig vil ha mange barn, og jobbe fullt, og ha sine egne aktiviteter fire kvelder i uka - da syns jeg det er galskap. Da har man ikke prioritert ungene sine i alle fall - og da skjønner jeg ikke hvorfor de skal ha så mange.

trøtt sa for 16år siden:

Her diskuteres det som om alle som får 4 barn (eller flere) får barna tett i alder. Når min minste begynner med fritidsaktiviteter er eldste myndig. Det har litt å si for hvordan det vil bli det også.

konemor sa for 16år siden:

Du får det til å høres mye mer attraktivt (i mine øre) å vokse opp i en familie med 4 barn eller mer. :jupp: Iallefall ville jeg valgt det om jeg var barn!