Jeg snakket om min tante, jeg. Og bittelitt om noen av de foreldrene jeg har møtt om lærer på musikkskole i mange mange år. Det er veldig ulike holdninger ute og går, og jeg tror feks det er veldig forskjell på om man har fått utnyttet eget potensiale eller om man må la ungene gjøre det for seg.
Det er denne typen uttalelser som får meg til å se rødt, fordi det ikke er sant. Ikke som en allmengyldig regel. Og det handler ikke om at min familie er almenngyldig, men jeg tror ikke omsorgssvikt er det et generelt problem i store familier, slik du får det til å høres ut som.
Helt enig. Og det handler ikke om min familie heller. Om du definerer "store familier" som familier med ned til fire barn, så tror jeg virkelig ikke at de barna generelt får så mye mindre oppfølging enn om de hadde vært bare to. Fire barn er virkelig innafor det veldig mange klarer å følge opp på en utmerket måte, det er jeg veldig overbevist om.
Jeg har ingen motforestillinger mot store familier. Tvert i mot! Jeg tror faktisk at mange (de fleste?) som velger flere barn enn snittet gjør bevisste valg rundt det, og tilrettelegger livene sine slik at det blir plass til barna der. Jeg tror derfor også at det på mange måter ER mer attraktivt å være barn i en litt større familie - altså igjen forutsatt at foreldrene ikke jobber 150 %, ikke er kronisk syke, osv.
Eg har fleire venninner som har 3 eller 4 søsken. Dei vil veldig gjerne ha mange barn sjølv. Dei argumenterar med at dei syns det har vore topp og syns det er topp å ha mange søsken. Eg har ikkje inntrykk av at dei med fleire søsken mistar noko vesentleg med tanke på oppfølging. Mange stader trur eg dei har like god oppfølging som andre. Dei som har fleire barn velger kanskje oftare mindre stillingar og dermed har meir tid så det endar opp ganske likt med dei som jobbar meir. Eg hadde nok jobba meir om eg hadde hatt færre barn, det er ein balansegang syns eg.
Jeg tror du tolker mer inn i de uttalelsene enn det som ligger i dem.
Hvor mye oppfølging et barn får, er antagelig avhengig av veldig mye annet enn hvor mange søsken det har. Jeg tror til og med at antall søsken har lite å si i forhold til alle de andre tingene.
Men det sier seg da selv, at hvis en familie som har fem-seks barn, istedenfor bare hadde hatt ett, så hadde de hatt bedre tid til det ene barnet. Hvis du hadde vært enebarn, ville foreldrene dine hatt mer tid til deg.
Om det er positivt, er en helt annen diskusjon. Det tror jeg ikke nødvendigvis det er. Jeg mener generelt at mange søsken gir mer tilbake enn det man kanskje mister gjennom redusert oppmerksomhet. Og som du selv er inne på, kanskje ikke mye oppmerksomhet er av det gode i det hele tatt?
Enig.
Signerer både deg og Mim. I tillegg må jeg bare si at det er da helt naturlig å snakke ut fra seg selv og sin egen situasjon, uten at man nødvendigvis gjør en allmenngyldig regel ut av det.
Jeg er vel en omsorgssvikter, jeg da. Jeg har som sagt 4 barn, både jeg og mannen har 100% jobb og vi har egne fritidsaktiviteter også (ikke 4 ganger i uka, men 2 dager hver). Jeg skjønner ikke helt at det om man har 2 eller 4 barn skal avgjøre hvorvidt man skal få jobbe fullt eller ha egne fritidsaktiviteter? Jeg vil nesten si motsatt; så mye som livet mitt dreier seg om logistikk og familie, er jeg helt avhengig av å få ha mine egne aktiviteter der jeg ikke holder på med barn. Uten jobb ville jeg heller ikke vært noe hyggelig menneske å være sammen med, verken for barn eller voksne. Jeg trives ikke med å gjøre lite eller ingenting.
Jeg er oppvokst i en familie med 5 barn + 2 som pappa hadde med seg fra et tidligere ekteskap. Jeg har ikke lidd noen nød, annet enn at det var enkelte materielle ting jeg ikke fikk som barn. Jeg fikk hjelp til lekser, det var alltid mat på bordet, vi ble kjørt hit og dit på aktiviteter m.m.
Og, i dag er jeg kjempeglad for alle mine søstre, og syns det er veldig trist at snuppa mi ikke skal få oppleve det samme som meg. Hun har en lillebror og en lillebror på vei, og jeg tror vi gir oss med det. Heldigvis har hun et par kusiner som fungerer som søstre.
Jeg har også sett at der det er flere barn så jobber foreldrene mindre, og de barna får minst like god oppfølging som i familier der det er 2 barn.
Altså, det finnes ikke galskap i å ha fire barn. :D
Men dere som har 4 barn. Er det merkbart på økonomien i fht til å bare ha tre barn? Økonomi er det tyngste argumentet til mannen, mot å få nr 4. Jeg har lyst på en attpåklatt om noen år. Tror jeg.
Ja, joda. Merkbart er det jo selvfølgelig, men er det så merkbart at man i mange tilfeller kan tenke at man har råd til tre barn, men ikke fire?
Man kan jo arve endel klær og utstyr?
Ang. oppmerksomhet: De jeg har pratet med som har vokst opp med mange søsken sier ofte det helt motsatte av hva mange antar om store familier og oppmerksomhet. At det kunne bli for mye oppmerksomhet til tider. Fra foreldre, søsken etc. Utfordringen for foreldrene ble derfor heller at hvert barn fikk sin egen oppmerksomhetsfrie sone. Privatliv.
En til en-kontakt med barn synes jeg også ble lettere etterhvert som de ble flere. Når ungene leker sammen med f.eks. lego er det mye lettere å ta seg spesielt av et barn mens de andre underholder hverandre, enn når man har to barn og leken stopper opp når en ikke er med. Da blir det vanskeligere å gi en-til-en-kontakt siden det andre barnet gjerne også vil være med.
Ja det merka eg godt når me fekk nr 3. Det var mykje greiare med tanke på at da hadde dei to største kvarandre å leike med og var ikkje så avhengig av meg når eg måtte amme og stelle vesla. Var værre når det berre var storebror.
Næsj, det er bare noe med den litt humørløse tonen din som får alt til å høre så negativt ut, regner jeg med. :knegg: Du fremstiller det ikke som veldig staselig å ha mange søsken/barn og fikk det jo til å høres ut som jeg hadde hatt en eksepsjonelt bra oppvekst, mine mange søsken til tross.
Jeg vokste opp i et kjempedigert hus, men det er jo ikke akkurat fredlig i store familier, og jeg lærte meg å lukke ørene veldig effektivt. Det har vist seg som en veldig nyttig egenskap senere, jeg kan være konsentrert i min egen verden hvor som helst. Jeg pleide å sitte på vedkassa og lese, mens noen øvde, andre gjorde lekser, noen laget middag og noen lekte. Da jeg ble fjortis så hendte det jeg satte vekkerklokken poå 4-5 om morgenen for å å være litt i fred. Og jeg var veldig glad i å være på rommet mitt og holde på med mitt. Ellers var det jo folk overalt.
Det blir da ofte litt rart når mange antar at det er oppmerksomhet det skorter på i en mangebarnsfamilie. Det er vel nettopp det omvendte. Det kan bli for mye oppmerksomhet om man ikke passer på.
Selvfølgelig kommer det an på!!! Det kommer an om mor tør å sende gullungen sin alene på bussen, om far tør å stole på gromungen i trafikken, og det kommer an på ungen, om den i det hele tatt HAR en sykkel (! dårlig råd??), om barnet klarer å gjøre leksene i et passe raskt tempo så det kanskje er litt tid til overs for fritidsaktiviteter og en hel del andre ting.. Jeg hadde 1,5 mil til trening, og 1,5 mil fra trening. Måtte til og med krysse veien noen ganger. Buss tok 60-90 minutter, EN vei, avhengig av om det var helg eller ukedag.. Og det beste: jeg kunne bytta lag og trent mye nærmere!! Jeg spilte både håndball, fotball, gikk med avisen 5 dager i uka, gikk på ungdomsklubben samtidig. Jeg fikk også gjort ALLE leksene, aleine , fordi jeg alltid fikk fnatt hvis mamma eller pappa blanda seg!
Og på den tiden rullerte man hvem som skulle kjøre til hvilken kamp, man hadde faktisk ikke en oppgave for alle foreldre hver dag det skjedde noe..
Snyltetaktikk-argumentet ditt opplever jeg som usannsynlig barnslig og trassete! Mulig du mista litt fokus i iveren?? Eller at jeg misforstod??
Jeg følte faktisk at jeg fikk for mye oppmerksomhet i perioder, ja. Og vi var 5, jeg eldst, mamma student og aleneforsørger etterhvert og fulltidsjobb etter endte studier. Kvantitet og kvalitet er ikke det samme for meg når det gjelder tid med egne foreldre, egne barn eller søsken. Eller med alle, forresten.
Nei, synes ikke det var spesielt merkbart fra å ha tre til å få fire, bortsett fra at vi måtte ha større bil, og da valgte vi en mye nyere enn den vi hadde, ergo dyrere. Ellers arver jo minsten av treer'n, og to'ern arver av en'ern... Så sånn sett er det ikke så mye utgifter til klær ol. Seff, alt kan ikke arves, men mye kan. Jeg tar godt vare på klærnemtp at de yngste kan ta over det som er helt og pent.
Er det så revolusjonerende å mene at noen foreldre ikke stiller opp? Det vil vel alltid være noen som ikke gjør det. Av ulike grunner. Noen sikkert gode, men noen fordi man ikke er interessert, ikke gidder, eller prioriterer å drikke øl med kompisene.
Ellers opplevde jeg innlegget ditt som engasjert og lett aggressivt, uten at jeg riktig skjønte hva du mente å si. Og jeg hang meg opp i at du dro 3 mil til trening, men kunne ha trent nærmere. Hvorfor gjorde du ikke det?
Snylting - jeg kaller det det, jeg. Når folk sender ungene sine på fotballtrening og aldri stiller opp. Trenerne får ikke lønn, de stiller frivillig. Kjøring foregår frivillig. Pølsesalg gir inntekter til bussturer - men noen må gjøre det. Når det er noen foreldre som ALDRI deltar, da kaller jeg det snylting. Det fremstilles ofte av snylterne nesten som en rettighet, det å delta i idrettslag eller foreninger.
Mange bytter på å kjøre, ja, men hvis noen ALDRI kjører.... så er det jo å snylte på de andre?
Jeg strødde bare ikke ut med smilier, men jeg var da ikke verken humørløs eller negativ for det. ;)
Og Mim, det merkelige er at på ett eller annet tidspunkt har du misforstått meg kraftig. Jeg syns ikke det er negativt å ha mange barn. Det jeg har sagt er at det er "galskap" å sette til verden 4 barn hvis man ikke er i stand til å ta seg av dem (grunnet sykdom, uførhet, osv), eller hvis man jobber 150 % - fordi jeg da mener at man ikke har TID til å ta seg av 4 barn. Hvordan i all verden kan du være uenig i det? Og hvordan kan du sammenligne det med hvordan du vokste opp?
Jeg har også i andre innlegg sagt at mitt INNTRYKK er at familier med mange barn jevnt over tilpasser livet sitt etter livssituasjonen, og at minst en av foreldrene ofte jobber mindre enn 100 %. De prioriterer tid og familien. Sannsynligvis slik dine foreldre gjorde. De jobbet, men var i nærheten, hadde ikke dere gård? Eller noe sånt? (Dårlig hukommelse, men mener å huske at du har sagt noe om at de jobbet, men var der likevel når dere trengte dem.)
Det er ikke galt å få 4 barn, eller 8 barn eller 12 barn. Men det ER galt å få mange barn dersom man ender med å måtte ha sosial-stønad eller kommunal avlastning. Det er også galt hvis man aldri har tid til barna sine, og at barna derfor ikke får anledning til f.eks. å delta i idrett.
Jevnt over er jeg overbevist om at store søskenflokker er positivt for barna, det gir dem mye. Men det finnes unntak, og det finnes noen "grenser" for når det ikke lengre er positivt.
Det finnes selvfølgelig "skrekkhistorier" om det meste, foreldre som ikke bryr seg, ikke følger opp hverken lekser eller aktiviteter, snylter og mye annet.. Men jeg følte vel at det lå en ganske generaliserende alle-over-kammen-påstånd mellom linjene, om familier som har mer enn to barn.
Jeg valgte å fortsette på det gamle laget mitt, (vi flytta to ganger i løpet av det året mine foreldre skilte seg,) og tok syklinga som oppvarming.
Min mor var faktisk "fritatt" (hun avtalte andre oppgaver, og bytta med andre foreldre!!) kjøring til og fra fotballkamper et par år, men jeg tenkte aldri på henne som snylter bare fordi hun byttet oppgaver, som f eks å bake kaker og heller la noen av de overentusiastiske forballinteresserte foreldrene bli med på kamper istedenfor henne... Men da mine søsken ble litt eldre, hun var ferdig med studier og fikk kjøpt seg minibuss bidro hun også med kjøring, som alle foreldre bør gjøre.
Jeg har også vært en snylter. Det var et par år jeg stilte lite opp på svømmestevner og dugnader for svømminga, av den enkle grunn at jeg var alene med tre barn. Det var ikke bare enkelt å ta med seg unger på 2 og 5 år til en svømmehall og slippe de løs mens jeg tok tiden på svømmerne. Dette skjønte de som arrangerte det veldig godt. Jeg stilte opp før jeg ble alene og var en av de få som gadd å ta frokostskiftet på svømmestevnene (oppmøte kl 05.00 i helgene). Noen ganger kan man ikke være så engasjert forelder som man kanskje ønsker og jeg opplever at de fleste har forståelse for dette.
Jeg syns det er et ganske utbredt problem faktisk, at foreldre ikke gidder å stille opp på vaffelsalg og loppemarkedsdugnader, aktiviteter som faktisk er viktige for driften av fritidsaktiviteter. Men det har sjelden sammenheng med antall barn. Noen mennesker bare er sånn.
Jeg har selvfølgelig forståelse for folk som ikke kan, fordi de er alenemødre, syke, har vanskelig reisevei, lite barnevakt osv. Det er jo slett ikke snylting! Men kanskje det går an å tilby seg å gjøre noe annet? Typ: jeg har ikke mulighet til å delta på dugnaden til helgen/vaffelsalget, men jeg baker gjerne en kake dere kan ha med å kose dere med.
Jeg synes det fort blir negativt når man bruker ord som "snylting" i denne sammenhengen. Selv har jeg mer erfaring med at ting går i bølger og at noen kan yte ekstra en gang, og neste gang er det noen annen. I tillegg har man kanskje kapasitet for forskjellige ting på forskjellige tidspunkt.
En periode er det kanskje umulig for en å komme seg avgårde på loppemarked, kjøring etc. men kanskje mer kurant å ha åpent hus for nabobarna etter skoletid før de andre foreldrene kommer hjem. En annen periode er det kanskje omvendt eller noe annet. Jeg har i grunnen sjelden møtt noen som ikke bidrar i det hele tatt. Selv om mange er raske til å bruke ord som "snylting" etc. kun i forhold til den aktiviteten man selv er på der og da, fremfor å tenke litt helhetlig.
Det jeg synes er trist på, er når f.eks. en mor kan sitte i en setting som f.eks. 17. mai-komité og trashe en annen mor for å ikke bidra, når denne andre moren kanskje har hatt førstnevntes barn på besøk og felles lekselesing både en og to ganger per uke i det siste. Jeg skjønner ikke helt dette behovet for at alle skal måtte bidra med det samme samtidig. Faktisk synes jeg ting fungerer bedre når folk bidrar på hver sin måte og de som eventuelt føler behov for å dømme tenker litt mer helhetlig enn akkurat det ene svømmestevnet, det ene loppemarkedet eller den ene arenaen der man selv bidrar mest.
Ja, og så vil jeg bare si noe om de som kanskje har barn som er inne i en krevende periode. For de får etter hva jeg ser ofte ufortjent pes for å ikke "bidra".
Når moren til jentungen som plager mitt barn daglig dropper ut av møter, frivillig arbeid og andre aktiviteter for å ta seg av sitt eget barn og være mer tilstede, så synes jeg at hun i aller høyeste grad bidrar. Og det på riktig måte. At man tar konsekvensen av at barnet trenger en mer hjemme enn ute på mer synlige arenaer, synes jeg er et godt bidrag til at andre barn skal få en bedre skolehverdag.
Jeg synes det heller er verre å få til endring i situasjoner der foreldrene kanskje nekter å trappe ned på den synlige "se som jeg bidrar"-aktiviteten. Det er både viktig og riktig at man i perioder fokuserer mer på hjemmebane enn de mer synlige arenaene, og selv om jeg ikke nødvendigvis har full innsikt (og heller ikke skal ha det) i andres hverdag og prioriteringer, så prøver jeg å ha dette i bakhodet før jeg fordømmer andre.
Jeg har jo også litt erfaring fra da barna gikk på Steinerskolen (der er det MYE på fritiden!) og hvor det nok kunne hende at foreldre og barn ikke hadde særlig ettermiddagskontakt annet enn i helgene. Og da var det gjerne også noe på lørdag eller søndag.
Min erfaring er at det meste løser seg så sant man sier i fra og forklarer. Med det mener jeg ikke at man skal gå i detalj, men det er frustrerende å være "på den andre siden", og være den som alltid holder aktiviteter i gang, den som alltid stiller opp på dugnader, alltid steker valfer og alltid sier i fra. Når det blir en veldig liten gruppe er det vanskelig å si nei de gangene man faktisk kunne tenke seg å gjøre noe helt annet. Da føler jeg at de som ikke stiller opp tar fra meg valget, og jeg blir tvunget til å gjøre det.
Den skjønner jeg veldig godt, glitter.
For oss har det alltid vært viktig å bidra med noe. Så vi er rimelig synlige sånn sett, selv om man kanskje må melde pass på noen områder og heller bidra mer på andre. Spesielt når jeg jobber turnus og det er arrangementer der søsken ikke er velkomne kan det da bli vanskelig å stille. Noen ganger får man barnevakt, andre ganger stiller kanskje barnas bestemor og noen ganger må vi bare melde avbud. Det hadde vært et problem om vi bare hadde hatt to barn også.
En ting som har vært viktige for oss som har et barn med særskilte behov og dermed også er mye på skolen og andre steder i forbindelse med dette, er å få slått sammen noen av de møtene for å kunne få delta på de mer vanlige tingene og ikke bli helt isolert fra foreldrefellesskapet ellers.
Ja, det vil jeg da tro. Selv om ønsket om engasjement er der, så går livet i faser. Det skjønner de fleste. Og du kan da ikke tro det er noen i denne diskusjonen som mener at du i din situasjon var en snylter? Da vrangleser du.
Likevel er det noen som aldri stiller opp og aldri gidder. Uten noen god grunn. Annet enn å være noen dumminger.
Da, så, bina. Nå skjønte jeg bedre hva du mente. :nikker:
Det er alltid noen som "snylter" på fellesskapet og som vil ha, men ikke yte. Min mor drev barneteatergruppe, nesten uten kommunal støtte, uten særlig kontingent og med masse egeninnsats. Hun fikk lite skryt og støtte, men mass eklage da barneteateret ble nedlagt. Eller sånn som i hjembygda, det er 5 familie som gjør alt i fht ulike arrangementer i påske, jul og 17. mai. Og hvis de ikke kan eller vil, da blir det ikke, og alle de andre klager.
Problemet er jo at de andre foreldrene vet ikke dette, det er kun de som arrangerer som vet og da er man like langt. De jeg får forklart det til forstår, men de fleste vet ikke annet enn at jeg nesten ikke stilte opp i to år.
Vi har 4 barn tilsammen og alle bor sammen med oss. (3 sammen og min mann har en fra før). Folk synes veldig synd på oss virker det som, å det må være så travelt osv osv. :rolleyes:
Det er travelt, men vi har det fint. Vi er veldig mye foreldre, og har ikke tid og mulighet til å være med på så veldig mye annet, men det tar vi igjen siden.:) Jeg kjenner også at jeg blir litt lei av at alle skal reagere så voldsomt. Jeg ønsker liksom ikke noe tema rundt at vi har 4 barn.
Om dere har lyst på 3-4 barn så er det egentlig bare dere som kan ta avgjørelsen. Og bil har vi byttet og kjører nå rundt i en lang Toyota Hiace 6 seter ;)
Ville bare kommentere det med "snylting"
Ja, det er alltid noen som ikke bidrar, det være seg på skoleting, fridtidsaktiviteter eller annet. Slik var det da jeg var liten, og slik er det nå.
Imidlertid så har jeg ikke intrykk av at dette er noe som oftest forekommer blandt folk med mange barn. Like ofte kan det være folk som har et eller to barn . :nemlig:
Har man barn, så må man følge de opp.
Jeg snakket med en pappa en gang, han hadde (har) 4 barn, fulltidsjobb med nattevakter, og stilte opp på tilstelninger av alle mulige slag da de andre foreldrene i klassen ikke hadde kapasitet, og han orket ikke se på alle de skuffa tenåringene som hadde fått avlyst arrangementet om han ikke stilte.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
