Jeg tror det verste ved å være fattig i dag er at man får et så usigelig grått liv. Jeg tror at fattigdom kanskje er den kategorien som har forandret seg mest i Norge. Jeg tror det er like ille å være fattig nå som tidligere, men fokuset er kanskje endret fra fysiske plager (som det å sulte, fryse etc) til mentale plager (sosialt utstøtt for man kan ikke gå på kafe, ingenting å se frem til etc).
I gamle dager var det sikkert "lett" å hjelpe fattige. Gi dem mat og klær. Hva kan man gjøre (på et personlig plan) for de fattige i dag?
Veldig viktig det du skriver om, og som også kie tok opp i den andre tråden.
Jeg mener at man må sette fokus på de barna som lever i fattigdom, og da mener jeg ikke nødvendigvis fattigdom som at de ikke har nok mat, men den relative fattigdommen. Det er så undervurdert hva det gjør med et barn som er utenfor, som ikke vil innrømme at de liker å spille fotball fordi foreldrene ikke har råd til utstyr og til turer. Jeg synes det er en uting at idrett for barn (all annen aktivitet også) skal koste noe hele tiden. Det er jo snart ikke mulig for barn av fattige foreldre å være med på noe lenger.
Dette at barn går og føler skam er så utrolig ødeleggende, det er ikke det at man har lite penger i seg selv som er ødeleggende, så lenge andre har det på samme måte så takler man det mye bedre. Det er når barnet er den eneste uten PC hjemme, uten fritidsaktiviteter, skammer seg over klærne sine at det er nedbrytende for psyken.
Og jeg blir rasende på blårussidioter som mener at så lenge barn ikke sulter ihjel så trenger man ikke å gjøre noe mer for dem.
Jeg har dessuten inntrykk av at det er vanskeligere nå å komme seg vekk fra fattigdommen, særlig for barna som blir født inn i den. Å ha ressurssterke foreldre som makter å gi barna trygghet og lærdom fra dag én, ser ut til å bli mer og mer viktig, og det er ikke alltid like lett for foreldre i familier med dårlig råd (der enslige forsørgere, foreldre med lav utdanning og foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert).
Utdanning er en viktig vei ut av fattigdom, så et konkret bidrag kan jo være å delta i leksehjelp i regi av f.eks. Røde Kors.
Og så er det er viktig å huske at fattigdom ikke automatisk gir sosiale problemer og triste liv. (Selv om jeg er enig med Albert Camus: "Det er en slags åndelig snobbethet som får mennesker til å tro at de kan leve lykkelig uten penger." :blunke:)
Nei, det som blir sagt er vel at det kun er biblioteket man kan gå på gratis. (Hmmm. Der kom jeg på noe jeg kan gjøre - gi fra meg de DVD'ene jeg ikke vil ha til biblioteket.) Jeg har blandete følelser for dette. På vår skole har vi nå fått "forbud" mot at foreldrene støtter SFO med penger (veldig bra SFO), og argumentet for dette er at SFO skal oppleves likt for alle i byen. Men ... Tja, det er jo umulig å håndheve slikt. Jeg har selv gitt en del hobbysaker til SFO, er dette brudd på reglementet?
Dette var et bra og nyttig tips.
Tja. Jeg vil i alle fall si at det er mer krevende å ha et bra liv uten de økonomiske rammene. Noen greier det helt sikkert - det finnes jo folk som kom ut av konsentrasjonsleirene med vettet i behold - problemet er vel at mange ikke greier det. Jeg tror det hadde vært vanskelig for meg å være fattig i lengre tid.
Dette vakte barndomsminner for meg. oppvokst i kommunal leilighet med alenemor på sosialtrygd
Husker vi fikk dekket et par ferier av sosialen, disse barneleirene (Fiks ferige ferie, eller hva det het). Trist å reise uten mor da, men jeg og min bror fikk iallfall kommet oss litt bort fra hverdagen. Og jeg er helt enig med Esme i at det er grotesk hvor dyrt alt skal være for barn i dag (idrett, osv).
Hadde det gått an, tror dere, at man hadde prøvd å få igjennom at barn som ikke har foreldre i full jobb, kan få ting dekket av idrettslag/korps etc? Det blir jo selvfølgelig på lokalt nivå, at idrettslaget dekker utgiftene til de som ikke kan betale?
Jeg er nå ikke et dugnadsmenneske, men hadde glatt stilt opp på ekstradugnad for at flere barn kunne ha vært med ja.
En god tanke, men hvordan tror du de det gjelder ville oppfatte det? Jeg tror mange har høy terskel for å skulle motta slik hjelp. Det er det som er så vrient... :(
En ting jeg har tenkt på når barna blir eldre er at vi ikke skal bidra til utstyrspresset. Mange barn på 10-11 år som er med på skitrening har minst to par ski/staver/sko, og noen kjøper glider og annet til 500-1000 kr pr. stk. Hvis man avtaler med noen andre foreldre hvor listen skal legges, er det lettere å holde igjen når barna "trenger" noe fordi "alle andre har det". (Jada, her kan det blir kamelsluking om noen år, men vi skal i hvert fall prøve.)
Slikt blir jeg eitrende provosert av! Vi har råd til å kjøpe både vogn, klær og mye annet nytt, men har valgt å kjøpe så mye vi kan brukt pga. miljøet. Det er et av MINE bidrag til det ekle forbrukssamfunnet vi lever i. Jeg er fast kunde på den svære flotte Fretexbutikken her også, og er svært nøye med å levere fra meg klær jeg ikke bruker til butikken jevnlig. Synes det er helt fjernt at alle MÅ kjøpe nytt hele tiden, gjerne 10 vogner til EN unge og lignende.
Jeg har vært med i en organisasjon der man kan søke om å få dekket kontigenten for barn av foreldre med dårlig råd. Men det er vanskelig for en leder å bringe dette frem for foreldrene, at de ikke trenger å betale kontigent, at man ønsker å hjelpe dem økonomisk. Det er så lett å opptre sårende, så jeg tror at mange kvier seg for å ta den praten, og man kan jo ikke pålegge at foreldrene skal ta kontakt med organisasjonen for å høre om det finnes tilskuddsordninger. Dessuten så er det jo forbudt for en organisasjon å betale kontigenten for medlemmene sine. Jfr medlemsjukssakene.
Det er kommet noe i sosial-lovgivingen eller rettningslinjene for sosialkontor at man kan søke om støtte fra sosialkontoret dersom man har lav inntekt, inntil 3000 pr år pr barn, faktisk, men det er en viss egenandel, men jeg vet ikke hvor mye den er på.
Ei jeg jobber med i organisasjonslivet jobber i resepsjon på sosialkontor, så hun ga meg det tipset en gang, dersom jeg eller andre var i den situasjonen at vi kanskje trengte det, den gang vi hadde en inntekt.
Jeg kunne godt ha tenkt meg en eller annen slags sponsor-ordning - jeg har økonomi nok til å kunne hjelpe et barn som ikke har det så OK, men det må skje i ordnede forhold (helst anonymt kanskje?).
Det er klart at på mange måter trenger Leger uten grense e.l. pengene kanskje MER (hvis man tenker "kurert-nød-per-krone"), men som HI skriver... det er forskjell på fattigdom her og fattigdom der. Og det blir ikke mer OK å være fattig her bare fordi det finnes noen som har det verre.
Jeg har ikke hørt om dette med egne normer i forhold til fritidsutgifter til barn, de statlige retningslinjene for sosialhjelp ligger her. Disse er kun veiledende, og kommunene kan derfor velge å legge seg lavere enn dette om de ønsker det. En del kommuner har muligens interne normer som er spesifisert nøyere, f.eks i forhold til fritidsutgifter til barn. For de som er interessert i tallene som kommer fram av linken er dette hva staten mener at folk bør greie seg på per måned dersom man holder husleie/boutgifter og strøm utenfor. (I praksis varierer satsene ganske mye mellom kommunene.) Som det framkommer er fritidsutgifter i utgangspunktet inkludert. Min erfaring er at man følger lovens oppfordring om å særlig vektlegge barns behov, og at det innvilges stønad til fritidsaktiviteter, ferietur (etter nøktern standard riktignok) og lignende til barnefamilier som mottar sosialhjelp - og at dette gis i tillegg til livsoppholdsstønaden. Dette varierer nok noe fra sted til sted, og det er absolutt viktig med fokus på temaet.
lever vist under minimumsgrensen for tiden vi og. Men kan ikke få noe hjelp for jeg er jo student med bare halv utbetaling fra lånekassen (altså jeg får utbetalt 3000 i måneden som eneste inntekt)
Jeg har hele livet hatt lite penger. Har aldri kunne reist på noe særlige turer og sånt og er glad vi ikke skulle ha skoletur på ungdomskolen for det hadde vert flaut å ikke være med.
Det er ikke lett å være fattig. Men av og til tror jeg det handler på hva man bruker pengene på og. Prioriteringer.
Vi hadde nok hatt litt mer penger å leve for nå hadde vi ikke hatt 2 biler. Men det er ikke økonomisk gunstig å selge en bil for 6 måneder for så å kjøpe en ny når jeg får utbetalt mer igjen til høsten.
Man kan leie ut en leilighet uten å få husleie. :snill:
Beklager - liten personlig utblåsing. Temaet er viktig og relevant, og noe jeg har tenkt på. Vi bor i et område der mange - men ikke alle - har relativt god økonomi. Jeg kan tenke meg at utstyrsjaget vil bli massivt. Mitt ønske er, som Embs også sier, å i det lengste ikke være med på det. Kjøpe brukt utstyr. La ungene arve. Ikke arrangere barnebursdager med innleide sjonglører og tryllekunstnere.
Barna mine er enda små, men jeg regner med det vil være dugnader etc etterhvert som de deltar i aktiviteter. Man får prøve å ha et fokus innad i idrettslag (eller hva det nå vil være) om hvordan man kan inkludere de som vil bli inkludert.
Ja det er dette som er så vansklig.De som trenger det mest er de som er "stoltest".
Kamelsluking kan være ok av og til det, men jeg tror du har et veldig viktig poeng. Det er tross alt vi som legger listen, og det er skremmende hvilke forbruk en ungdomsskole elev egentlig har. "Alt" koster penger, og er lagt opp til at de håpefulle skal bruke penger.
Jeg blir også litt oppgitt over dette og lignende. Men vi får ta vårt ansvar som foreldre og prøve å "lede" de håpefulle inn på den rette veien.Men det som er litt skremende er at det i dag blir forskjell på de som har råd og ikke råd til å henge på karusellen. Vi som har råd kan gjemme oss bak miljøtrusselen i ene øyeblikk, også glemmer vi det i det neste når vi kjøper oss en ny bil.
Idrettslag MÅ ikke ta betalt. Emma har spilt fotball i et år uten å betale kontigent, de har bestemt seg for at de skal slippe siden det uansett er foreldrebasert trening.
Jeg tror faktisk det viktigste man kan gjøre for fattige er å vise dem forståelse. Jeg tror faktisk at det må være verst å bli møtt med nedlatende holdninger.
Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?
Jeg kan se for meg dette som et problem hos barn og unge. Kanskje helst unge. At det ikke er en bevisstgjøring rundt tema, og at "likhetstanken" er større enn empatien.
Jeg tenkte helst frivillig, da. :fnise:
Jeg tror nok mange som ikke har vært fattig ikke skjønner hvor presset man blir av situasjonen. Jeg og mannen har feks anledning til å være økonomiske, nettopp fordi vi har råd til det. Eksempelvis; Handle på salg, bruke kredittkort på en smart måte, spare, ha klær og sko etter været. Dette har ikke folk uten penger mulighet til. Har man bare råd til ett par sko blir det dyrere i lengden fordi man må gå i det skoparet uansett vær og vind. For å si det slik: Jeg tror nok de som har penger tror de hadde håndtert situasjonen bedre enn de som faktisk er i den. (Ikke et uvanlig fenomen, tenkt på alle som ikke har barn som kan alt om oppdragelse etc.)
Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men det er mer enn nok av nedlatenhet, ja. Også blant de som skal hjelpe.
Da vi sleit skikkelig pga. at jeg ble syk og sykmeldt kort tid etter studier og dermed hadde veldig lite sykepengegrunnlag, var at jeg ikke var ressurssvak nok i atferd etc. til å frembringe den helt store forståelsen. Altså er det kanskje denne forventningen om at man skal være en "verdig trengende" som frembringer omsorgsfølelser og morskjærlighet som for meg i alle fall ble veldig feil. En del hjelpere ser ut til å forvente at de skal bli varme i hjertet sitt ved å ta vare på et ynkelig vesen. Om man da møter et menneske som tviholder på sin rett til å være oppegående og ressurssterk selv i en vanskelig situasjon, en som ikke lar tårene renne og blir et verdig veldedighetsprosjekt, så virker det som om mange kanaliserer velvilligheten andre veier.
Å da møte et menneske på et trygdekontor som behandlet meg med respekt og viste at "jeg ser at du vil" betød så utrolig mye, selv om hun ikke kunne bidra til økt sykelønn. Det å bli behandlet på en ordentlig og likeverdig måte er viktig. Det er noe av det jeg har tatt med meg videre når jeg i bl.a. jobbsituasjoner møter på fattigdom. Jeg vet hvor mye det betyr å for et lite øyeblikk bli behandlet med respekt. Få et smil og anerkjennelse.
Nå har vel jeg aldri vært bunnløst fattig med et evighetsperspektiv, så jeg kan kanskje ikke snakke for andre enn meg selv, men for meg var det også viktig å ha noe å bidra med. Aldri har det vært så viktig for meg å kunne gi noe. Om det så var å være barnevakt, la andre arve klær eller andre ting fra oss eller rett og slett være et medmenneske som tilførte andre noe. Det å kun stå i en mottakerposisjon er ikke godt.
Jeg kan også skrive under på at det at andre har et bevisst forhold til forbruk kan hjelpe litt. Jeg husker at jeg var litt brydd fordi jeg kjøpte brukt vinterutstyr til bursdag/jul. Så fikk jeg høre at andre, som hadde råd til splitter nytt, også kjøpte brukt. At det var lurt, miljøvennlig osv. Plutselig var jeg ikke så annerledes allikevel. Faktisk var jeg både lur og miljøvennlig. Selv så jeg jo ikke de argumentene for bare skam- og skyldfølelse. At såpass mange her på FP kjøper og selger brukt, samt at man har et miljø- og forbruksfokus på dette tror jeg er en veldig god ting. I motsetning til en del andre steder der man lett setter likhetstegn mellom det å gi barna sine de siste og dyreste toppmodellene av alt, og det å være en god og omsorgsfull forelder som bryr seg om barnet sitt.
At foreldre som har det ok økonomisk sier ifra dersom det i en klasse blir et kjøpepress og der man nesten ugleser de som ikke "bidrar" til klassekassa innen fristen, tror jeg også kan være godt for de som ikke kan. At sosiale sammenkomster for barn ikke preges av ting som er dyrt å være med på. At man i situasjoner der det er viktig å bidra også har noen ikke-pengerelaterte måter å bidra på kan også være fint. F.eks. at noen får i oppgave å kjøpe inn ditt og datt, andre kan yte praktisk hjelp osv.
Jeg husker i alle fall at det for meg var viktig å ikke miste muligheten til å bidra da vi hadde dårlig med penger i en periode. Enten det var å bake kaker av ingredienser noen hadde kjøpt inn, dugnader osv. At mannen min kunne reparere porten til barnehagen, at vi kunne bistå noen som trengte barnepass, at naboens barn kunne være hos oss og spise middag om det så bare var billig suppe osv. ble i en slik situasjon veldig viktig for oss som legger en del av stoltheten i det å være en likeverdig bidragspartner i et foreldrefellesskap.
Ellers er det jo ting som bursdager som merkes. Om man er med på å øke forventningene og prislappen på gaver, så er man også med på å heve terskelen for deltakelse for de som ikke har like god råd. Om man høylytt kritiserer foreldre som ikke har "bidratt" til klassekassa og gjerne slenger på noen ord om moral når man er på foreldremøte. Om man entusiastisk kjemper for det dyreste leirskole- eller klasseturalternativet og synes det er helt greit at alle foreldrene "bidrar" litt ekstra, fremfor å foreslå loddsalg eller andre alternative måter å skaffe penger. osv.
Jepp.
Det er veldig sant at det er dyrt å være fattig.
I tillegg er det noe med dette med å ha en stram økonomi som føles som en tvangstrøye. Da blir plutselig den lille uøkonomiske utskeielsen hvert jubelår viktig. Den kommer som regel når man føler seg nesten kvalt av å alltid måtte velge bort ting, har jeg inntrykk av.
Jeg lever kanskje littegranne i en boble, i og med at jeg personlig ikke har opplevd fattigdom (sånn rent bortsett fra at jeg ofte var blakk da jeg studerte, men da har alle dårlig råd. Det er akseptert, og det er ikke en tilstand man forventer å være i for evig). Men vi har heller ikke levd i luksus, og har blitt oppdratt til å se verdien av ting. Dette er holdninger jeg opplever mennesker i mine miljøer har.
Men som him sier - det er mulig man går rundt og mer eller mindre ubevisst tror man ville ha handlet annerledes om situasjonen var snudd på hodet. Og kanskje legger inn en reservasjon i hjerteligheten. Jeg vet ikke.
Ja, i slike miljøer har jeg aldri vanket. Som nordlening orker jeg ikke å utsette meg for det.
Er det noen som har meninger om hva man kan gjøre - på et samfunnsmessig plan - med fattigdom? Er økte sosialsatser svaret? Det eneste svaret?
Jeg har inntrykk av at man vet altfor lite om hvem som er fattige i Norge. Statistikkene teller av og til både pensjonister (som som oftest har minimale boutgifter og faktisk ofte formue, men altså lav inntekt) og studenter. Hvor mange er fattige pga. lave inntekter, hvor mange pga. rus, misbruk, spilleproblemer, etc? Det er jo like synd på de familiene som er "selvforskyldt" fattige som de som er "offer for omstendighetene" (og hvor går grensen mellom de to?), men tiltakene er gjerne forskjellige?
Det er vel en grense for hvor høye sosialsatser vi, som samfunn, kan tillate oss å ha, også? Eller?
Er borgerlønn svaret? I stedet for behovsprøvde ditt og datt?
Det er kommet ganske mye forskning på fattigdom og sosial eksklusjon, blant annet fra SSB og Fafo. Det ser ut som om det å hjelpe voksne inn i arbeidslivet er den viktigste veien ut av fattigdommen (gjennom utdanning, arbeidsmarkedstiltak osv.). Nå er det jo alltid noen som pga sykdom (fysisk eller psykisk) som vil ha problemer med å komme seg ut i jobb, og da er kanskje økt stønad som er løsningen? (Å være ung og uføretrygded gir ikke særlig gode økonomiske framtidsutsikter, noe som er grunnen til at vi har forsikret barna våre ift utbetaling ved kronisk sykdom/alvorlige skader ved ulykke. Men slike forsikringer er jo svindyre, og på langt nær alle har råd til det.)
En oppløftende ting jeg fant i en SSB-rapport var følgende:
Man bør vel gjerne tette smutthullene i trygdeloven slik at foreldre ikke faller mellom to stoler om de skulle bli syke. Enkelte har jo ikke rett på noenting.
Embs: Det med å hjelpe folk ut i arbeid tror jeg du har veldig rett i. Jeg tror det finnes mange som både vil og kan jobbe - i hvert fall noe - og som ikke får.
Venninna til ei venninne av meg havna mellom to stolar når ho blei sjuk før endt utdanning. Aleinemor med 3, starta utdanning etter ho blei aleine men måtte avbryte pga sjukdom, kan ikkje jobbe, ikkje rett på nokon ting.
Ikke bare studenter, også hjemmeværende som skilles etter mange år med barn for store til å motta stønader.
Men; prinsipp om at jobb= ytelser? Da er det jo et sjansespill å studere. Jeg går rett på ræv om jeg skulle blitt langtidssyk nå, så rett på ræv at det sikkert hadde vært best for ungene om de ble satt bort.
Nei, det sier jeg ikke. Men det kan være mange omstendigheter rundt et brudd, med mange ulike personligheter. Selv om det er lett for deg og meg å "bare" ta en utdanning eller vaskejobb, så er det ikke lett for alle. Jeg har en venninne der nå. Hun sliter som faen psykisk, men prøver og prøver og prøver. Og så går hun på ræv igjen. Og sitter hjemme og prøver å skrape sammen nok til brød på bordet.
Polyanna: Majoriteten av de nyfattige er folk som er syke. Unge uføretrygdete, eller de ble uføretrygdet før de har fått jobbet, lange studier etc. Eller de er alenemødre. Det er en (økonomisk) belastning å være helt alene om omsorgen for flere barn. Har du en lavtlønnsjobb går vinninga opp i spinninga mtp barnepass.
Det disse folkene trenger er enten en OK støtteordning eller tiltak ala vernete arbeidsplasser. (Nå er jo trenden vekk fra slikt og heller inn i "innkluderende arbeidsliv" og vernete bedrifter er det bare psykisk utviklingshemmete som bruker.) Dette gjelder for alenemødrene også. Gratis barnepass + en 50% stilling.
Borgerlønn ... Det er ikke min greie. Jeg synes den blir for generell, og i tillegg synes jeg det blir litt som sykehusene, bare man har penger ordner alt seg. For en som er fattig pga heroinmisbruk vil bare penger dra vedkommende lenger ned i søla (mulig jeg har misforstått hele poenget med borgerlønn?).
Jeg vil ikke kommentere kvinnen du forteller om konkret siden det kan være spesielle ting jeg ikke vet om, men dersom man avbryter studiene på grunn av sykdom og ikke lenger er student, skal man etter det jeg kan forstå stå på lik linje med andre sosialhjelpssøkere. Det samme gjelder også hjemmeværende, dersom man ikke har tilstrekkelig til sitt livsopphold har man som alle andre mulighet for å søke sosialhjelp. Dersom man er arbeidsfør vil man imidlertid møte forventinger om å være aktivt arbeidssøkende. Studenter (i aktivt studie) har i hovedsak ikke krav på sosialhjelp. Jeg tror at vilkårene i forhold til stipend og lån er bedre i dag enn den gang jeg studerte, men jeg husker iallefall at jeg og mannen min i en periode levde godt under normen for sosialhjelp. Jeg opplevde det som levelig, så lenge jeg visste at det kun var for en periode.
I forhold til fattigdomsspørsmål (hvis man kan si at sosialhjelpsmottagere er fattige, det er forsåvidt en diskusjon for seg) så er jeg spesielt opptatt av de som har dårlig råd over lang tid. For eksempel varig uføre med lav utbetaling, eller personer som lever på sosialhjelp i årevis. Man har for eksempel eldre personer med innvandrerbakgrunn som ikke har krav på alderspensjon, og som derfor må leve på sosialhjelpsnorm resten av livet. Da snakker vi ikke om halv skatt til jul, eller feriepenger som kommer deisende hvert år. Flat sosialhjelp resten av livet. Uføretrygdede som som ligger under sosialhjelpsnormen kan også motta supplerende sosialhjelp over mange år. Jeg føler at man fra politisk hold gjemmer seg litt bak at sosialtjenestelovens intensjon om at sosialhjelp i utgangspunktet er en korttidsytelse, derfor forsvarer man en lav sosialhjelpsnorm. Men i praksis fungerer det ikke slik, det er mange som har behov for og krav på sosialhjelp over lang tid - enkelte som sagt kanskje for resten av livet. Disse bør det gjøres noe ekstra for etter min mening. Og barna deres også selvsagt.
Jeg skulle ønske at også media kunne fokusere mer på de som har lav inntekt over tid. De som kommer fram i media er ofte de mest ressurssterke, som ikke nødvendigvis er de som har de dårligste forutsetningene. Jeg tenker at man må finne fram til en løsning med ulike sosialhjelpssatser (eller hva som måtte komme av trygdeytelser i framtiden) etter hvor lang tid man er mottager. Utfordringen blir selvsagt at det for enkelte vil være mer lønnsomt å være stønadsmottager, sammenlignet med det å jobbe. Slik er det jo forsåvidt i dag også, og jeg tenker at dersom man ønsker å legge forholdene bedre til rette en det som gjøres i dag, så må man faktisk også tåle at enkelte får en god del utbetalt i sosialhjelp/trygd. Personer som bor i sentrale strøk med mange barn f.eks vil kjapt ha behov for mye i stønad for å dekke sine livsoppholdsbehov.
Nå stiller jeg meg for hogg her med et spørsmål. Det er sant at mange alenemødre har dårlig økonomi, og at disse barna ofte lever i en fattig familie. Noen, jeg spør, noen av disse må jo ha en oppegående far? Hvorfor bor da barna sammen med en ubemidlet og muligens en psykisk syk mor istedet for å bo sammen med en far?
Eg har ei venninne som er tidsbestemt ufør (32 år). Faren har ungen annankvar helg og er ikkje interessert i å ha han meir. Han er sjøvlstendig og har ilfg han sjølv ikke moglegheit til meir, ikkje lyst heller. Tragisk. No er ikkje venninna mi fattig men det fløymer ikkje av peng akkurat.
Da antyder du samtidig at folk med dårlig økonomi ikke bør ha ansvaret for barn? Dette med psykisk sykdom synes jeg kommer litt utenfor økonomidebatten, dette tenker jeg er en barnevernsspørsmål - og ikke et en spørsmål i forhold til økonomi. Dersom man møter en aleneforsørger (jeg nekter å henge meg på alenemorgreia. ;) ) med dårlig råd i hjelpeapparatet og foreslår at barna flytter til den andre forelderen på grunn av personens økonomiske situasjon, synes jeg man tråkker over en grense etisk sett som er ganske ugrei. De som ikke har tilstrekkelig inntekt til livsopphold fyller i hovedsak vilkår for sosialhjelp, og det blir litt klundrete dersom man fra offentlig hold skal si at det vi mener at folk bør greie seg på av inntekt er såpass lav at man ikke bør ha ansvar for barn. Forelderen som ikke har daglig omsorg har uansett plikt til å bidra til utgifter i forbindelse med barnet. Min erfaring er at dersom den ene forelderen som har daglig omsorg for barna har omfattende problematikk f.eks helsemessig/psykisk/økonomisk, så er det ofte slik at den andre forelderen er i en lignende situasjon. Dersom man mener at det foregår omsorgssvikt bør barnevernet kobles inn.
Grunnen til at barn i familier som er dårlig stilt økonomisk blir hos sin mor framfor hos sin far, tenker jeg er av samme grunn som at barn av direktøren og advokaten som oftest også blir hos sin mor.
OK, om han ikke ønsker å ha barna så er det jo en annen sak. Men det er jo en del fedre som uttaler at de ønsker å se barna sine mer, men ikke får lov til det av mor. Og eg har full forståing for at det ikkje fløymer med peng sjå aleineforeldre.
No veit ikkje eg heller så mykje om denne dama så var kanskje dumt å nevne det. Men ho hadde visst fått ein sum sosialhjelp denne mnd og ho skulle ha eit møte så ho kanskje fikk hjelp. Fikk berre så vondt av ho, var heilt nede. Faren var ikkje interessert i ungane og hadde ikkje sett dei på 3 år.
Nei det skjønner ikkje eg heller, at ikkje mor lar far ha barna meir hvis han ønsker. Venninna mi skulle ønske faren stilte opp meir og kunne virkelig trengt meir avlastning. Istedet sitt ho med alle pliktene og faren kun med rettigheitene og han berre si ifra hvis ei helg ikkje passer så må ho fint ha han sjølv om det er pappahelg, ikkje aktuelt å bytte helg eller noko...
Jeg synes eksempler er helt fint jeg altså. Etter noen års erfaring i sosialhjelpssystemet så synes jeg ofte det virker som om mange som ikke kjenner til systemet tenker at sosialhjelp ikke er noen hjelp, og at man har falt totalt mellom to stoler dersom man mottar sosialhjelp - og da "har man ikke krav på noe". Det er jeg absolutt ikke enig i, selv om det selvsagt kan diskuteres om andre typer inndeling av trygd/sosialhjelp vil være mer hensiktsmessig.
Så bra. Fikk inntrykk av at ho berre kom til å få sosialhjelp i ny og ne, at det ikkje var noko fast liksom. Men skjønner jo at ho må få til livsopphold så for håpe det går bra.
Nå synser jeg muligens litt, men jeg tror at en del av dem som har vært hjemmeværende i årevis og levd på mannens inntekt også sliter med f.eks. sosial angst. At hjemmeværendetilværelsen har vært en mestringsstrategi.
Når det gjelder dette med å ha krav på sosialhjelp er det også noen som møter på uforstand i årevis før de får riktig tilbud. Altså defineres de gjerne som "kan, men er ikke motivert" etc. Jeg er veldig glad for at flere kommuner nå har psykiatrisk sykepleier med på laget. Jeg tror de kan fange opp og hjelpe en del som ellers ville ha møtt på mye uforstand.
Som Irma sier er det jo litt etisk betenkelig. I tillegg tenker jeg at det i mange tilfeller kan være psykisk vanskelig nettopp på grunn av situasjonen. Altså at belastningen, det at far ikke stiller opp, den dårlige økonomien, manglende nettverket etc. over tid sliter på psyken. Det blir litt høna og egget.
Jeg synes forresten det var interessant med den kommunen som prøvde å øke sosialhjelpstøtten, intensiverte hjelp i forhold til andre rettigheter og evt. arbeidstrening osv. Og endte opp med å spare på å gjøre det slik.
Det å ha altfor lite penger over tid er på en måte selvforsterkende. Det går ut over helse, psyke, det sosiale og det minsker sjansen for å komme ut av fattigdom. Da mener jeg det er bedre å heller gi mer. Et anstendig nivå på stønader, intensivering av hjelp i forhold til uføretrygd, frikortordninger,hjelpestønad, grunnstønad etc. (sosionomer er jo flotte guider i rettighetsjungelen!), mer helsehjelp, tannhelsehjelp og mer verdighet. Jeg innbiller meg at de fleste som jobber på sosialkontor har lyst og evner til å gjøre en god jobb her, men så står det jo på ressursene og politikere med et verdisyn som ikke alltid er helt bra. For mange fattige er problemene selvforsterkende og man synker stadig lenger ned i gjørma om man først har havnet der. Med utbrente saksbehandlere som frustrerte tilskuere.
Jeg synes også at f.eks. Bærum kommune har gjort en lur ting ved å ansette hele 3 gjeldsrådgivere. Altså satser de på flere områder enn kun den dagen man står der og strømmen er avstengt. Jeg skulle ønske sosialkontorene fikk mer midler og friere hender i forhold til å forebygge og løse kriser. Sosialhjelpssatsene og hva som regnes som inntekt mener jeg burde være litt mindre tilfeldig enn det det er nå. F.eks. har en av mine nabokommuner høyere satser for barn enn man har i denne kommunen. I tillegg regner de ikke der med barnetrygden som inntekt (som da trekkes fra stønadsbeløpet), mens det i denne kommunen blir trukket fra stønaden. Altså er det snakk om mange tusen i forskjell mellom nabokommunene.
