Litt dårlig tittel kanskje, men jeg er i stadige diskusjoner om dette med dialekt, og en av de tingene vi gjør her i Stavanger er å bruke "når" i stedet for "da" (noen sier "då"). Man sier feks. "når eg gjekk te skolen". DA høres helt feil ut i vår dialekt, og jeg kjenner ingen som bruker det, det blir mer "bokmål".
Men nå mener ei jeg diskuterer med at dette er helt feil i vår dialekt, at det egentlig ikke ER dialekt men bare en uvane vi har lagt oss til og at vi også skal bruke "da"? Men det ser jo helt absurd ut. Er det regler for dette? Hun mener altså at det er det, og at det blir feil å si "når". Jeg vet det er feil å SKRIVE det slik i den sammenhengen vi bruker det, men talemessig? Vi bruker jo ikke ordet "da" i det HELE tatt i vår dialekt, så hva annet skal vi si?
Kommer hjem fra jobb, du lissom. :haha: Svaret er at det ikke finnes noen andre regler for dialekter enn dem som finnes inni språkbrukernes hoder. Hvis stavangerfolk systematisk bruker når i stedet for da på den måten du beskriver, da er det en del av dialekten. Det er ingen «lov» som tilsier at alle varianter av norsk må skille mellom da og når (bare tenk på alle de språkene som ikke gjør det, som engelsk, f.eks.), det er bare en regel som gjelder for skriftspråket. Den regelen er der fordi noen har bestemt at det skal være et logisk skille, selv om skillet i praksis er dødt eller på dødsleiet i de fleste norske dialekter. (Skillet mellom og og å er et eksempel på et slikt skille som er steindødt i muntlig språk.)
En ting jeg lurer på er om man i det hele tatt kan snakke om at folk sier noe feil?
Hvor går skillet mellom det man kan legge i sosiolekter og dialekter og det som har med åpenbart dårlige vaner å gjøre?
Hvis man i en familie har lagt seg til å bruke når i stedet for da, mens alle andre med samme dialekt gjør det annerledes, har det noen hensikt å påpeke dette eller er det slik at det ikke bør påpekes?
At voksne snakker slik de vil er jo selvsagt, men jeg tenker litt på barn.
Jeg har barn som blander 3-4 dialekter. Det blir ei rar suppe ut av det. I barnehagen ble det en gang påpekt at eldstemann sa noe feil og at de trente på å venne ham av med det. Dette var en ordstillingsmåte som er helt vanlig i min dialekt og som er naturlig for meg.
Man sier ikke "da" der jeg kommer fra heller. Det er et sånt "søringord", på lik linje med en haug andre ord. ;)
Vi skriver derimot "da" der det skal være, men det er ikke en del av talespråket.
Jeg bruker det aldri nei, men jeg hører de som bor mer utover mot Bryne og lenger den veien bruker det ofte. Stavangerfolk sier det sjelden, ser det ut til.
Bryne, du liksom. :snurt: Tror ikke Stavangerfolk i min generasjon bruker det sjelden, men jeg kan jo alltids ta en reality check på et utvalg i kveld.
Ja gjør det. :knegg: Det er iallfall min erfaring at det helst er gamle røyer (fnis) og folk fra yttergrensen av Sandnes (mot Klepp) som bruker "då". Jeg vet om 2-3 stykker som bruker det bare, og de er fra Klepp og utover, og så er det ei på 55 år fra Stavanger. :p
Ja det er ikke så enkelt når man blander flere dialekter, slik blir det nok her med oss også. Skjønner ikke helt hvorfor barnehagen skulle legge sg oppi talemåten til din sønn i det hele tatt, er det vanlig?
Oppdaget i uken at gutten min dro frem igjen noen trønderske dialekt ord som han ikke har benyttet siden før jul. Merkelig siden der ikke var noen trøndere tilstede, bare østlendinger og vestlendinger...
Forøvrig sier jeg i min dialekt både "når" og "då" omhverandre i samme setning (altså på samme plass), uten at jeg vet hva som er "riktig" for dialekten. Og i følge gamlingene snakker jeg til tider feil, men dette har jo med at dialektene hele tiden er under utvikling/ endring. :vetikke:
Jeg tror det er vanlig at det jobbes med språket og jeg innbiller meg at de trodde dette var en ren uvane han hadde lagt seg til, ikke noe han hadde hørt fra min dialekt. Etter at jeg sa at han hadde det fra min dialekt har de ikke gjort noe mer med det.
Da jeg møtte mannen min var jeg ikke vant med trønder/østerdalsdialekter. Da han sa "han heter for" lurte jeg på om han virkelig kunne si noe så feil. Jeg har skjønt at det er flere fra samme trakter som har samme "feilen":knegg:.
Klart. Dette går på kva som er konvensjonalisert, og konvensjonalisert vert språklege konstruksjonar først når mange nok bruker dei sånn at dei er innprenta i språkbrukarane sine hovud. T. d. kan ikkje eg berre plutseleg slutte å bøye verb og skulde på dialekt, for da vil eg vere den einaste som gjer det, og folk vil tru eg er galen eller snakkar gebrokkent på ein merkeleg måte.
Det er vel òg dette som er skilnaden på "norsk dialekt" og "dårleg norsk". Vi er jo som morsmålsbrukarar stort sett aldri i tvil om ein konstruksjon er dialektal eller gebrokken. Det som er dialekt er relativt konvensjonalisert også for dei som ikkkje snakkar den dialekten, av di ein veit eller fort finn ut at det er ei større gruppe menneske som bruker konstruksjonen. Ein konstruksjon som ikkje er konvensjonalisert, vil gjerne verke uidiomatisk og gebrokken for morsmålsbrukarar.
Akkurat det med konvensjonene er litt vanskelig når det er snakk om blandede dialekter, noe stadig flere har. Enkelte dialekter blir jo også blandet så ofte at de nesten eksisterer som egne dialektformer. Sørlendinger i Stavanger har for eksempel ofte en rar blandingsdialekt.
Når mine gutter nå kombinerer 4 svært så ulike dialekter blir det veldig rart. Pronomenbruken hos eldstegutten vår har lenge vært veldig rar. Han sier både jeg, e, æ og æg. Nå sier han mest jeg, men lenge varierte han og noen ganger brukte han begge formene i samme setning. "Æ vilj itj det jeg." I 1 p.flertall har han aldri sagt vi, men brukt min dialekt og sagt "mi" eller den lokale varianten "oss".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
