I gamle dager, som det så fint heter, var det ikke alle forunt å gå på skolen og bli akademikere. Kun eliten ble til noe, det være prest, sorenskriver eller andre fine ting. I dag er det heldigvis bedre. Alle har sjansen til å "bli noe".
Av og til har jeg lurt på hva som legges i dette "noe". Mange sier at de gjerne skulle hatt en snekker eller rørlegger i slekten. At det er så fint med handymen i slekten når noe skal gjøres. Klart det er fint, det er jo billig! Men uansett; dette "noe" er en akademisk utdannelse. Man leser mange fagbøker, man er engasjert og ønsker å bidra. Vel og bra. For de som ønsker dette.
Hva om man ikke ønsker slik lærdom? Hva om barna våre syns det er vanskelig, kjedelig og rett og slett bortkastet å sitte og pugge ligninger med tre ukjente eller skrive et kåseri?
Jeg kan ikke skryte på meg bred erfaring fra ungdomsskolen. Faktisk begrenser den seg til usle 6 uker. Ikke er jeg pedagog heller, så jeg kan ikke bidra på den fronten. Kanskje skolen jeg var innom er særdeles dårlig, kanskje den hadde unormalt mange bråkmakere eller ligger over landssnittet med antall elever med atferdsvansker. Ikke vet jeg. Likevel så slår det meg at en del barn ikke hører hjemme på en skole der pugging, tentamener og eksamener, karakterer og hvor høyt man skal klatre på karrierestigen er i fokus. Disse barna som bråker og ødelegger for andre, kanskje de hadde hatt det bedre på en litt annerledes skole. En skole der 6-7 timer bak en pult var unntaket fremfor regelen. En skole der ulike håndtverk var i fokus, der man lærte brøken gjennom snekkerfaget, der man lærte om slaget på Stiklestad ved å spille det.
Er det på tide å dele opp skolen igjen? Er det på tide å gi barna våre et likeverdig tilbud, fremfor å henvende seg til eliten i en skole som skal være for alle? Er det på tide å la de barna som opplever skolen som et slit uten like å kunne velge en annen retning, allerede i løpet av ungdomsskolen?
Desverre faller veldig mange svake utenfor i skolesystemet vårt, og ofte får ikke de sterkeste elevene det de trenger. Med L07 har skolen blitt enda mer teoretisk enn den var før.
Jeg tror at det vil tvinge seg fram et tilbud for de flinkeste og de svakeste.
Slik det er nå skal alle barn ha tilpasset undervisning. Så lenge hver lærer har så mange elever de skal følge opp vil det bli elever som ikke har sjans til å henge med. Det kreves ekstra ressurser til disse og det blir for dyrt. Det er elever som etter 4. klasse ikke har evner eller mulighet til å lære så mye. De kan forsterke og forbedre det de allerede kan, men å avansere har de ikke sjans til å klare. Da tenker jeg at man må tenke hva som er best for disse elevene.
Livskvalitet er å mestre noe. For disse barna er kanskje det viktigste at de kan gå i butikken for å handle (altså addisjon og divisjon med penger). De må kunne å lage mat med bruk av dl, liter, kg og gram. De må få tro på egne evner på andre områder enn sannsynlighetsregning og andre faglige utfordringer. De jeg snakker om nå er de elevene som er av de svakeste.
Enkelte elever har ingenting i den vanlige skolen å gjøre. Det er noen sterkt utviklingshemmede barn som kan komme langt faglig, men som i dag må bruke all sin energi på å fungere sammen med andre barn. De opplever sjelden eller aldri mestring, fordi man krever mye mer enn de har mulighet til å klare sosialt sett. Hvis de får mulighet til å få faglige utfordringer i et miljø med begrensete sosiale utfordringer kan de kanskje klare seg "normalt" etterhvert. Dvs: Spesialskoler.
Mange elever har ingen interesse av, eller rett og slett ikke evner til teoretiske fag. La dem slippe! Lag yrkesskoler der de får utfolde seg med praktiske oppgaver. Lag lærlingeplasser i bedrifter slik at ungdomsskoleelever kan få oppleve skikkelig mestring.
Det er enorm forskjell på de teoretiske bakgrunnskunnskapene allerede i ungdomsskolen. Det nytter ikke å skulle drive tilpasset opplæring i en klasse hvor noen kan regne hele ungdomsskolepensumet på 3 uker mens andre ikke har lært de fire regningsartene. Lag nivådelte klasser. Elevene vil havne i ulike klasser alt etter hvilket fag det er, så det er sjelden at noen alltid vil havne i "dusteklassen". Legg vekt på å finne et område hvor de kan oppleve mestring, om det så er valgfag "Brigde". Mestringsfølelse på et område sprer seg til andre fag.
Jeg er enig med dere. En annen ting er at det må satses mer på rådgiving og veiledning i ungdomsskolen mht videre skolegang. Vi har alt for mange elever i videregående skole som burde ha gått rett ut i lære etter ungdomsskolen, og som i hvert fall aldri burde valgt studiespesialiserende/ almennfag.
Jeg har erfaring fra smågruppetiltak på ungdomstrinnet, og må abbonere på tråden. Jeg er for trøtt til å engasjere meg nå, men kommer sterkere tilbake.
Problemet er jo at vi nå er på vei i stikk motsatt retning av den du beskriver, Sitron. Nå må jo alle gjennom en betydelig andel teoretisk undervisning også i videregående skole. Tidligere var det jo reine yrkeslinjer for dem som var godt forsynt med teori, men nå skal også alle som velger disse studieretningene ha generell studiekompetanse. Jeg synes det er noe forferdelig tull å skulle putte alle inn i samme forma.
De som velger yrkesfaglige studieretninger og som har hode til mer teoretisk kunnskap, de greier å få sine mesterbrev eller sine påbyggingskurs og høyere utdanning om de vil. De som virkelig gjerne vil jobbe med hendene og ikke har tenkt å lese ei bok mer i sitt liv, de bør da vitterlig få lov til å velge det.
Jeg synes kanskje det er litt tidlig å dele opp allerede i ungdomsskolealder, men det har sikkert mye med vane å gjøre. I andre land kommer jo skillet i 11-12-13-års alder. Motforestillingen mot å dele så tidlig er at mange ikke er modne nok til å ta et valg som vil påvirke resten av livet så tidlig. Det samme kan sikkert sies om 15-16-åringer, men det er enda verre å kreve at en umoden 11-12-åring skal vite hva som er det rette valget for fremtida.
Som Nenne er inne på så er kravene til teoretisk lærdom stor i dag. Og det er jo ikke bare fordi skolene har bestemt det, men fordi yrker som før i tiden var svært manuelle yrker i dag krever mer kompetanse også av teoretisk karakter. Det er ikke nok å kunne slå inn spiker for å bli snekker, man må også vite noe om styrkeberegninger, dimensjonering, materialer og teknikker.
Samfunnet i dag er langt mer komplekst enn det var for bare 20 år siden. Data er ikke lengre forbeholdt nerdene, det er et hjelpemiddel som selv kassadama på Rema bruker daglig i jobben sin.
Hvis man nå skulle begynne å dele elevene i teoretiske og praktiske linjer allerede på ungdomsskolen ville man i praksis utdannet en hel haug med tapere som aldri ville kommet inn på yrkesskolen en gang.
Ungdomsskolen er slik jeg ser det allmennkunnskap. Ting alle burde vite og kunne. Alle burde kunne regne enkel geometri og ha kunnskaper nok i engelsk til å gjøre seg forstått eller lese en bruksanvisning. Uten slike kunnskaper har man ikke sjanse i dagens arbeidsmarked.
Det er selvsagt mange som sliter med ett eller annet, og da må man tilrettelegge for dem. Men å la ungdomsskoleleelever leke seg gjennom dagene og slippe teoretisk kunnskap er å gjøre dem en alvorlig bjørnetjeneste. Man må heller sørge for større lærertetthet og bedre kompetanse blant lærerne slik at de kan ivareta de elevene som av en eller annen grunn faller utenfor.
Vanskelig dette her, men jeg tror at enkelte elever ville hatt godt av å bli "skilt" ut alerede i ungdomskolen. Det er da ikke dermed sagt at skal få lov å leke seg gjennom dagene, men at ting ikke blir riktig så teoretiske. Det er andre måter å lære fornuftige ting på enn tørre, teoretiske bøker.
Det er ikke den biten som er problemet. Teoretisk kunnskap som er direkte relevant for yrket greier de fleste å se nytten av og tilegne seg. Det som er problemet er allmennfagene. Full fordypning i norsk for eksempel, men norrønt og det hele, har liten verdi for en som er skoletrøtt og som ikke har evner og anlegg for den slags. Det er synd at en som kan bli en god rørlegger ikke får sitt fagbrev fordi vedkommende strøyk i norsk på grunn av misforståelser om bruk av språklige virkemidler i diktanalysen. Det er den typen teoretisk kunnskap som er blitt pådyttet de yrkesfaglige studieretningene. Statikk, styrkeberegning og dimensjoneringsteknikker har alltid vært en del av snekkerfaget, det er ikke nytt i de nye reformene.
Problemet, bina, er at vi ikke utdanner tapere som ikke kan det de trenger i dag. Istedenfor får vi tapere som ikke har gjennomført noen skole. Og hvorfor stryker de? I matematikk strever de mest med temaer jeg tror er fullstendig irrelevante for dem: brøk, sannsynlighetsregning, proporsjonalitet og algebra. Ja, det er morsomme temaer som man kan få bruk for. Men de burde likevel bli kuttet ut av pensum for de svakeste elevene allerede på ungdomsskolen. De bør bruke tiden på å lære seg å sette opp et regnskap, fylle ut en selvangivelse for selvstendig næringsdrivende (det er ikke lett!) og regne ut moms. For disse elevene bør man også droppe alle krav om hoderegning så tidlig som mulig. Gi dem en kalkulator og lær dem å bruke den godt. Selvsagt er det beste om alle kan å regne i hodet, men det er ikke alle som har mulighet til å klare det.
Jeg er litt usikker på om du nå snakker om ungdomsskolen eller videregående opplæring. Jeg er usikker på hvor stor fordypning i norsk som er i ungdomsskolen, yrkesfaglige studieretninger på videregående, eller allmennfaglige studieretninger. På hvilket nivå ligger full fordypning i norsk med norrønt og diktanalyse?
Det jeg mener er at den kunnskap de skal tilegne seg på ungdomsskolen i stor grad er allmennyttig kunnskap, som også en snekker trenger. Du må ha et visst begrep om både algebra og geometri for å kunne regne på styrke og dimensjonering. Hvis man lar ungdomsskoleelever velge dette bort vil de ikke være kvalifisert for å bli snekkere.
Forsåvidt helt enig i at hoderegning ikke er noe must. Det er det jeg kaller tilrettelegging - la heller eleven bruke kalkulator enn at de ikke skal ha matematikk i det hele tatt. La dem heller bruke PC enn at de ikke lærer engelsk, osv.
Det er da ikke spesielt mange i Norge som ikke fullfører ungdomsskolen? Er det noen som har statistikker eller tall på dette? Jeg har ikke. For en del år siden kom den lovfestede retten til videregående opplæring, og fortsatt sliter man med stort frafall fra videregående opplæring. Men ungdomsskolen?
OK, da er det jo ikke så helt annerledes enn da jeg gikk på skolen. Ble plutselig i tvil om den slags var inne på ungdomsskolen - for i så tilfelle ville jeg vært enig i at det er unødvendig "allmennkunnskap".
Jeg heller nok mot å være enig med Bina her.
De bør ikke deles allerede på ungdomskolen, men legge mere til rette for de som sliter litt.
Enklegrep kan gjøres som f.eks å la de bruke kalkulator i matte, for mange vil det hjelpe.
Mere bruk av pc vil gjøre susen for de som sliter i norsk, gjerne med litt bedre retteprogram en Word har. LingDys, som også har et alternativ i engelsk (LingRight).
Når man har en elev som sliter med skrivingen sin bør man kanskje ha litt mindre fokus på rettskriving, men heller tilate litt av det og heller ha fokus på setningsoppbygging f.eks.
Men når man ommer over på vidregående kan de kutte ut all den uvesentlige tørre teorien på yrkesfaglige linjer. Ha de fagene som er relative for utdannelsen som skal bli tatt. Som tidliger nevnt en snekker har ikke veldig stor nytte av norrønt, ei heller den språklige utviklingen her i Norge. Når og hvorfor vi har hatt folkeavstemning her i Norge er lite relativt for noen yrker egentlig, men det er også noe man må lære av en eller annen grunn.
Når det gjelder videregående opplæring er jeg enig i at man i langt større grad bør skille ut de teoretiske fagene fra de praktiske, men på ungdomsskolen er jeg altså for tilrettelegging og hjelpemidler, ikke "fritak" for teori.
Matematikk burde deles allerede i ungdomsskolen i praktisk og teoretisk linje. Det er ingen grunn til at en som virkelig sliter skal få 1 og matematikk virkelig i vrangstrupen, når kravene på praktisk linje i vgs er LAVERE enn i 10. klasse på ungdomsskolen! Hvorfor skal de lære masse brøkregning i ungdomsskolen når de slipper unna så å si alt av det på vgs? Hvorfor skal de lære sannsynlighetsregning på ungdomsskolen når så å si hele greia er droppet på yrkesfag vgs fordi det er for vanskelig for elevene?
Jeg har møtt mange elever som ikke klarte matten på ungdomsskolen, men som syns vgs-pensum er enkelt. Slik skal det vel ikke være? Man skal vel ikke gå ned i vanskegrad fra ungdomsskolen til vgs?
De som tar teoretisk matte på vgs har bruk for alt de lærte på ungdomsskolen, og vel så det.
gajamor, problemet er jo hvordan man skal avgjøre hvem som skal ta en teoretisk og en praktisk linje. Skal en tolvåring få valget mellom "lett" og "vanskelig" matte? Skal foreldrene - og hvordan hindrer man i så fall at barn låses fast i foreldrenes yrkesvalg? Skal det testes og skal det i så fall testes i egnethet og evne til å tilegne seg kunnskap, eller i ferdigheter man eventuelt skal ha lært i løpet av barneskolen?
Det er noen ungdomsskole som har eksperimentert med nivådelte klasser. Der velger ungdommene i samarbeide med læreren hvilken målsetning de har i faget: vil de stå, ha 3-4 eller ønsker de en toppkarakter. Det fungerer visst veldig bra. Problemet med disse klassene er at de likevel skal lære litt av alt. Jeg mener det beste hadde vært hvis de som var i den enkleste klassen kunne konsentrert seg om færre temaer.
Utfordringen er selvsagt å hindre at de binder seg til noe for tidlig. Men i de fleste fag i grunnskolen er det slik at hvis elevene behersker det de faktisk har vært gjennom og er motiverte nok, så kan de lære resten av pensum i et intensivkurs over noen få uker.
Med det gamle kursplansopplegget der de som var svake som 12-åringer ble skilt fra dem som var sterke, fikk man virkelig sementert forskjellene på folk og de var "dømt" for resten av livet. Ingen vei ut av kursplan C, for å si det sånn. Nå kan det faktisk være slik at svake og sterke elever har godt av å være sammen, selv om de trenger ulike utfordringer. Og å legge opp et livsløp basert på hvordan du er som 12-åring er ikke noe særlig. Man skaper tapere, rett og slett. Og de foreldrene som ikke akspeterte kursplan C for sitt barn, tvang igjennom at barna deres skulle ha en for vanskelig kursplan og så ble det jaggu tapere av dem også. Ikke bra.
Det som må gjøres er at det må bli mer informasjon om praktiske fag, mindre teori i de praktiske fagene, større oppfølging av dem som faller ut, mer fleksibiltet mellom linjene slik at man lettere kan rette opp et "galt" valg.
Poenget er ikke å unngå teoretisk kunnskap, men at enkelte trenger å lære teorien gjennom praktisk læring. Jeg ser ikke hvorfor det skal være så galt.
Igjen, ingen stor kunnskap på området annet enn personlig erfaring; de ungdommene jeg kjenner til som har falt utenfor den type skole som tilbys i dag og som har fått lov til å lære i sitt tempo på såkalte spesialskoler, de har blomstret der. Problembarn har blitt mindre problematiske og de opplever mestring og aksept på et helt annet nivå enn en vanlig skole. Jeg er av den oppfatning at disse barna har behov for en annen skole enn den de tilbys i dag.
Nei, ikke slike skoler som jeg mener. Det er skoler for ungdom som er helt normale mentalt sett, men som sliter med andre ting, blant annet det å lære på samme måte som de som tar teoretiske fag lettere.
Sånn å forstå ja. Da hadde vi egen klasse for de når jeg gikk på ungdomsskolen. De brukte oftest praktisk opplæring - feks verksted osv.
Tenkte bare det var den type spesialskoler du mente når jeg leste lengre opp om at det man kunne forvente var at de skulle klare seg i hverdagen. Såkalt ADL opplæring, som jeg har drevet med med mine PU-elever i den videregående skole.
Nei, nei, dette var det vanlige opplegget på den såkalte realskolen etter krigen. Frem til ungdomsskolen kom på slutten av 60-tallet. Det var 4 kursplaner, en for de smarte, en for de ganske smarte, en for de som ikke var så smarte og en for de som var helt bakom, men ikke så ute at de måtte på spesialskole. Husk også at det var mye mer bruk av spesialskoleer tidligere, så klassene var mer homogene enn de er nå. Alle med ekstra behov av noe slag ble sendt avgårde på inetrnatskoler fra de var små. POFF, så var det problemet borte. Ikke noen med ADHD på femtitallet nei. De var på spesialskole, de, nemlig. Alt var bedre før?
Det må jo kunne gå an å dele inn mer i det daglige, men det krever kanskje mer planlegging og samarbeid fra både skole/timeplan og lærerteamene.
F.eks alle skal lære det samme temaet. Noen lærer det ved å se på film, andre ved foredrag, noen ved å lese selv og gjøre oppgaver, andre ved å lage spørsmål og intervjue mennesker, og noen i små grupper sammen med lærer så de får kontinuerlig veiledning. Men det krever nok kanskje for mye.
Og bedre rådgivere. Og sosionomer på skolen, slik de feks har på Holmlia, som kan hjelpe til med en del utenomfaglige utfordringer som kan gå utover skoleprestasjonene.
Det er et problem at samfunnet er blitt så "teknisk" at det så og si ikke finnes enkelt, "manual labour" igjen å gi til folk som ikke har teoretisk skolebakrunn av en eller annen grunn. Eksempel: Selv vaskepersonalet på sykehuset, hvis fysiske jobb jo dreier seg om å dytte mopper, må kunne data for å kunne logge seg på, finne arbeidsplanen sin for den dagen (rom og avdelinger) og kvittere for hva som er utført. Ikke lett for en flyktning/analfabet som ikke snakker språket engang, men som gjerne vil jobbe.
Lærere er fagfolkene og bør bli mye flinkere til å kreve skikkelige arbeidsforhold og nok ressurser til å utføre den jobben de skal. Hvem sier at det blir for dyrt? Det er ikke for dyrt å investere i kunnskap - men samfunnet og skoleeierne må få gode argumenter for hvorfor man skal ha flere personer i klaserommet. Lærerne må bli flinkere til å selge sine pedagogiske opplegg inn til "ledelsene".
Dette blir jeg faktisk litt sjokkert over er skrevet av en lærer! De du eventuelt snakker om her er elever som min søster (som er psykisk tilbakestående) men jeg tror hun var mer til berikelse enn et problem for medelevene. Når det gjelder normale barn så tror jeg at alle selvsagt kan lære mye mer enn hva du påstår - men at enkelte skoler og lærere ikke klarer å få det fram er en annen sak.
Jeg er opptatt av at vi ikke skal henge ut lærerne som gruppe, men etter å ha vært innom videregående skole og ungdomsskole de siste to årene (som fersk lærer) så ser jeg også mange tafatte lærere som ikke har tatt inn over seg den lederrollen og det faglige ansvaret de har for å utvikle skolen. Mens man innen mange yrker i dag snakker om FOU-arbeid, synes jeg det var merkelig lav interesse for dette der jeg jobbet - og blant de lærerne jeg traff.
Tvinge seg frem et tilbud for de sterkeste og de svakeste? Eh...Opplæringsloven? Hørt om den? Den sier jo at alle barn har rett til tilpasset undervisning, både de sterkeste og de svakeste og de midt i mellom, alle skal ha et tilbud som passer dem, og det er din fordømte plikt som lærer å følge dette opp.
Og det å påstå at det finnes mennesker som ikke kan lære noe etter fylte ni, hva er dette for et menneskesyn? Kjære vene, det finnes jo folk med Downs syndrom som tar videregående og lappen, og så påstår du at løpet er kjørt for enkelte niåringer? Gir du opp? Gidder du ikke? Blir det for vanskelig?
Jeg blir bekymret og skremt når det finnes forholdsvis nyutdannete lærere med et slikt syn på unger. At læringsløpet er kjørt når ungene er ni, bare fordi denne læreren ikke makter og kan.
Men det skal være sagt: det trengs flere lærere, slik at man alltid kan ha fokus på kjerneaktivitet og skjerme leseundervisning og lignende. Det trengs flere lærere, slik at alle får den hjelpen og tilpassingen de har krav på, og da tenker jeg særlig på de sterke elevene, for de svake peker seg gjerne lettere ut som en gruppe med behov, mens de sterke kan man plassere i en krok med ekstraoppgaver eller bruke som hjelpelærere. (veldig kjipt, forøvrig)
Jeg har alltid trodd at alle kunne lære alt hvis de bare er motiverte, og fått en vond smak i munnen når folk snakker om "evner" og "svake elever". Men etter noen år i skolen har jeg måttet innse at det faktisk finnes folk som ikke klarer å lære uansett hvor motiverte de er. Ofte skyldes det fysiske hindringer (konsentrasjonsproblemer, spesifikke lærevansker osv.), eller problemer hjemme. Selvsagt vil jeg gjøre alt jeg kan for at også disse elevene skal komme så langt som mulig, men jeg skjønner hva Jessica mener. Man kan ikke forlange at alle skal klare å lære alt. Av og til må man plukke ut enkelte temaer og fokusere på at elevene skal lære disse. Det som er så dumt i dagens system, er at hvis man tilpasser undervisningen på denne måten så skaper man en taper. Eleven vil ikke få måloppnåelse og karakteren blir dårlig.
Jeg savner muligheten til å undervise elevene på det nivået de er på, uten at de blir tapere fordi de ikke har sjanse til å holde følge med læreplanen.
Jeg synes det er tidlig å dele barna i ungdomsskolen. Har ikke noe problem med å se at interesse og evner er individuelt, men synes at det er viktig at alle har en basiskunnskap innenfor det viktigste fagene.
Det ER viktig å FORSTÅ norsk, ikke bare kunne lese. Tenk på alle kontrakter og avtaler hvor du skal lese det med liten skrift for å forstå rekkevidden av hva du skriver under på. Det har ikke noe med yrke å gjøre, det er en del av livet, uavhengig om man er advokat eller rørlegger. Vi lever i en verden hvor fremmede språk stadig utgjør en større del av vår hverdag. Både hjemme og på jobb. Klart det er viktig med en basiskunnskap i engelsk. Matematikk bruker vi da daglig i hverdagen. Det er et poeng å kunne passe egen husholdning, vite hva prosenter er mtp lån, og skjønne at 1/3 er større enn 1/4.
Jeg tror vi gjør kommende generasjoner en bjørnetjeneste hvis vi slutter å gi dem viktig kunnskap fordi de som 12-åringer gir uttrykk for at de er lei av skolen.
Har ikke hørt at dette er noe stort problem i land vi liker å sammenlikne oss med, er dette en unik problemstilling i Norge? Hvorfor er det i såfall sånn at vi her sliter med å få barn til å ta til seg teoretisk læring så mye MER enn i andre land?
Jeg er enig i at det er vanskelig å gi barn (sammen med sine foreldre) for mange valgmuligheter allerede på ungdomskolen. Med et godt undervisningsopplegg bør det være plass til de aller fleste i den "vanlige" grunnskolen. Det som den nyeste forskningen viser, er at ekstra ressurser inn mot barn som sliter blir satt inn altfor sent, gjerne nest siste året på ungdomskolen. Det er for mye en sånn "vent-og-se-om-det-går-seg-til"-holdning, som gjør at tiltakene kommer for sent. Ekstra ressurser må settes inn tidlig for at ikke barna skal stagnere når de er 8-9 år. Og etter min mening viser PISA-undersøkelsen og skoleforskning ellers at veldig mye kan forbedres i norsk skole. F.eks.: Hva er det med undervisningsopplegget som gjør at guttene scorer så veldig mye dårligere i lesing enn jentene? Dårlige leseferdigheter skaper trøbbel i mange andre fag.
Jeg skjønner godt at Falkberget kan være tung å fordøye. Det jeg er redd for er bare at man hele tiden skal velge minste motstands vei og ikke kreve for mye, fordi man redd for at noen av elevene (foreldrene) kan synes det er vanskelig eller miste selvtillit.
Jeg ser absolutt verdien av mestringsøyeblikk, det er veldig tilfredsstillende å oppleve at man klarer oppgaver. Samtidig har man ikke vondt av å lære kjedelige ting. Kjedelige ting blir fort "helt umulig å forstå", og jeg er litt redd for at når vi slutter å forvente noe, blir det som ikke er fargerikt og festlig det første som må vike plass. Kjedelige elementer som tilsynelatende virker unyttig og bortkastet, men som man kanskje nettopp må være VOKSEN for å forstå at kan være brukbart å kunne.
Gutter scoret dårligere i lesing på femtitallet også. Kanskje en deling i enkelte fag ville vært en idé?
de skolene der både leseferdighetene, og ikke minst leseforståelsen, øker mest, er de skolene der de setter inn ekstra ressurser i fht lesing. Om jeg ikke husker feil har Skedsmo kommune et slikt prosjekt som heter "Gi rom for lesing" og det går mellom bibliotek og skole. Her er det alltid skjerming av leseundervisningen, og samme hva som skjer holder man på de timene. man har ekstra lærere. man setter inn ekstra ressurser i fht å ha et bra bibliotek og man bruker ressurser på å øke leselyst hos gutter, man har høytlesing og øver masse. Man gjør som i Finland, bruker de første ukene på skolen til å kartlegge nivået og setter inn ressurser etter det, istedet for som så mange steder; la det skure og gå til de går i 9. eller 10. og så sette inn noen krampaktige sisteliten-ressurser som egentlig er helt fånyttes.
I Finland pøser de på med ekstra ressurser helt i starten og det viser seg at man etter de første årene på skolen nesten ikke trenger mer ekstra hjelp. I Norge gjør man ingenting før helt mot slutten. Gjett hvor lese- og regneferdighetene og leseforståelsen er best?
Sitron: Å lære på en annen måte enn den som involverer å sitte stille ved en pult i 6 timer er da vel ikke å velge minste motstands vei?
Nei, ikke nødvendigvis.
Men noe kunnskap er faktisk teoribasert, og selvom en som ønsker å blir snekker kan lære masse om vinkler og annen matematikk i praksis, ser jeg ikke helt hvordan annen viktig kunnskap (om samfunn, historie, geografi osv) skal kunne ivaretas.
Jeg er veldig for å gjøre undervisningen mer spennende, og ser gjerne at ungene får delta mer, men jeg tror ikke at å dele barna på ungdomsskolen er fornuftig. Jeg har selv barn på en skole som praktiserer MILL (Mange Intelligensers Læring), og blir faktisk litt satt ut av at ungene selv skal velge hvilke måte de lærer best på. Er det ikke litt skremmende at de fleste guttene ligger opp ned og på tvers i trappa mens de hører på musikk, mens de fleste jentene sitter ved pulter på grupperommet. Har det BARE å gjøre med at evnene til å ta til seg teori hos gutta er lavere enn hos jentene?
Og, når vi skal sende de små ut i samfunnet ellers. HVordan funker det da å ikke ha gode leserutiner? Ingen på min arbeidsplass får anledning til å ligge på gulvet og arbeide fordi de da "er mest effektive" og tar til seg kunnskapen best...
Jeg gikk forresten på musikklinje på vgs. fordi det var eneste måte jeg ville greid å fullføre videregående på. Jeg kjeder meg veldig veldig om jeg må gjøre monotone teoretiske greier uten avbrudd, særlig hvis jeg ikke har bestemt det selv. Jeg måtte ha 15 timer med noe annet hver uke. (Og ja, jeg scorer ganske høyt på ADD-tester. :sparke:, men jeg har ganske god leseforståelse, da. Jeg bare kjeder meg lett og må ha mye avbrudd, ok? )
Grunnen til at barn syne så ta til seg mer teori i andre land er at man der fremdeles sorterer ut alle de som ikke umiddelbart virker innenfor det gamle systemet og at man faktisk nedvurderer barndom og lek fullstendig som en ting i seg selv som er viktig for motorisk og kognitiv utvikling. I tillegg er det streng disiplin.
Men Finland har altså veldig gode resultater og har hverken puggeskole, voldsom disiplin eller sjalter ut de "svake" som vil sinke laget. Hyvää!
Tror nok at det kan legges opp på en bedre måte enn det er i dag. Klart alle trenger elementære kunnskaper i diverse fag for å kunne klare seg i arbeidslivet, men jeg tror også at det er mange måter å lære dette på. Andre måter enn å måtte sitte bak en pult.
Det er ofte gjennom praktisk erfaring man lærer best.
Bare for å dra den litt på sidelinja - i forhold til egen studiesituasjon, så må jeg si at det er først nå i praksis jeg virkelig forstår hva det er snakk om. Å lese anatomi er greit nok det, men det er nå når jeg kan knytte det opp mot den enkelte pasient at jeg virkelig forstår.
Og slik tror jeg det er for mange. Jeg ser ikke helt poenget med å tvinge noen til å sitte bak en pult, når de overhodet ikke er motivert for det. La de få lære på den måten som passer for dem, det er alle tjent med, og ved å skape mestring får vi mange flere "vinnere" enn i dag. Det negative forsterkes jo bare om de mistrives.
Har du ikke lest det jeg har skrevet før? I Finland kartlegger de alle elevene med en gang og pøser på med ressurser i starten, så slipper de Norge-problemet der man sier :lalala: til ungene er 14 og man blir litt :sjokk: over at de ikke kan lese og man pøser på med ressurser siste året uten at det nytter det spor og man sender ut en haug med elever som ikke kan lese fra ungdomsskolen.
Det er BRA at det er 22 % som får spes-ped-støtte og det er sannsynligvis minst like mange i Norge som trenger det. I Norge lar man det skure, i Finland tar man tak fra dag 1. I Finland trenger nesten ingen ekstra ressurser etter et par år.
Jeg deltok på en NHO-konferanse i går som hadde fokus på skole - og selv om Bergesen kom sine vanlige og "enkle" formuleringer, var det flust opp med mange gode innlegg.
Finland - ja de satser svært godt på det forbyggende arbeidet - og det får de betalt for i PISA-undersøkelsene. Finland er altså på topp, mens Sverige og Danmark er kun på gjennomsnittet - og så har Norge falt ned på alt for dårlig. Jeg synes det er en klar sammenheng mellom reform 94 og dette - og håper at ro rundt kunnskapsløftet og fokus på å utvikle skolen vil føre oss oppover igjen på PISA.
En forsker fra UiO - Cathrine Schreiner - jobber på Naturfagsenteret (www.naturfagsenteret.no/) og har tatt doktorgrad på ROSE-prosjektet (www.naturfagsenteret.no/forskning/rose.html), hadde imidlertid mye fornuftige betraktninger rundt PISA - f. eks. at mange av de tingene vi mener er viktig har et negativt utslag på PISA-resultater. I norsk skole bruker vi jo nettopp en god del tid på å lære IKT, på selvstendigt arbeid med prosjekter, kreativt arbeid osv - og det gir oss mindre tid til å drille matte, norsk og engelsk.
Jeg mener at vi må sørge for å holde oss på et visst nivå i basisfagene - og vi er ikke der i dag - så det må vi bare få til. MEN - det vi nordmenn er så gode på - må vi også beholde. I Norge kan vi ikke konkurrere med Asia på produksjon av "ting", men vi er kjempegode på å sette sammen innovative og kreative produkter, og derfor må vi opprettholde at vi også får til det i skolen.
Derfor - Norge må få orden og struktur på innlæring av basisfagene - og sørge for at vi scorer i minimum øverste sjikt av gjennomsnittet på PISA. I tillegg må vi holde fokus på de mellommenneskelige egenskapene som vi er så avhengige av for å være en nasjon som kan konkurrere på innovasjon og ny teknologi.
Dette er ikke lenger mitt felt men jeg var involvert i veldig mange studieturer til Finland første gangen de kom så godt ut i PISA. Det var tre gjengangere for hva folk observerte som de største forskjellene:
Delivery of special needs education: Finland har en helt annen tilnærming til spesialundervisning en det vi har. Der blir det ikke sett på som ”stigmatiserende” å ta elever med behov ut av klasserommet for tilrettelagt spesial undervisning (slik som ble gjort her i Norge før). Ja Mim de tar tak i ting før oss men de har fortsatt i aller høyeste grad spesialundervisining i klasserommet (vel, med den store forskjell at de tar barna ut av klasserommet så de slipper å sitte seg gjennom timer som er helt uforståelige for dem)
De har en helt annen form for ro og disiplin i skolen, "bråk er ganske enkelt ikke tillatt" kommenterte flere og det er lærere og ikke elever som bestemmer dette
Men mest viktig - RESPEKT FOR LÆRERYRKE. Å være lærer er et statusyrke i Finland, det er vanskelig å komme inn på lærerhøgskolen … Jeg tror mye av cluet ligger her. I Norge blir det et ”problem” å forlage en snitt på 3 i norsk, matte og engelsk … herregud, finnene visste ikke om de skulle le eller gråte av dette. Jeg tror mye må gjøres for å løfte læreryrket opp igjen – noe er gjort i forhold til lønn men det langt igjen her i landet før læreryrket kan få igjen noe av den respekten det fortjener.
Det ble også ofte kommentert at finske elever muligens har god konsentrasjon pga det gode og sunne måltidet de får servert i skolen. De har ikke lov til å gå ut å kjøpe seg boller og brus slike norske elver ofte gjør…
Når det gjelder det noen sa her om noen 4 klassinger aldri vil kunne ”lære og bli flinke” så blir jeg bare så trist trist trist … er ikke dette mye av hovedproblemet i norsk skole? Å sette elever i forskjellige ”båser” fra veldig tidlig av? Er det ikke ganske oppsiktsvekkende at vi i et land som Norge har de samme klare skillelinjene mellom elever som tar høyere utdanning eller ikke (basert på foreldres utdanningsnivå)?
Som Abid Raja sa, samtlige rådgivere og lærere han møtte gjennom skolen rådet han til å bli bilmekaniker selv om han ville bli advokat … det er nok mange håp og drømmer som for forsvinner for mange elever når de møter sine overordende i skoleverket som allerede har bestemt hvilke bås de tilhører …
Ok, litt langt og rotete og ikke helt til poenget men dog ….
Veldig interessant var det, og jeg har hørt mye av det samme fra andre som har studert hva andre land gjør.
Visste dere forresten at ca 30 % av skoletiden (i Norge) går bort ting som ikke er relatert til undervisning? Her trenger vi ikke flere timer, men bedre bruk av den tiden som allerede er satt av.
Et regneeksempel fra en rektor på en ungdomsskole:
Hvis 6 min av en skoletime på 60 min går bort (og det er lett å tulle bort 6 minutter!) i hver eneste skoletime i 10 år - da har man mistet et helt år med skole!
Jeg er veldig enig med Sitron i at enkelte trenger å lære teorien gjennom praktisk læring.
Veien til kunnskap er ikke lik for alle, og deling av elever på ungdomstrinnet kan være veldig fruktbart. Det kan være deling i smågruppetiltak, i baser, gjennom forsterkninger i klassen, eller gjennom skjerming i klasse/grupperom. Dette avhenger av elevene som har behov for en annen tilnærming, og av skolens organisering.
Jeg har erfaring med smågruppetiltak for elever med lav skolemotivasjon og atferdsvansker. Hvem og hva som skaper atferdsvanskene kan jo være en diskusjon i seg selv, men at elever som daglig har opplevd nederlag i skolen begynner å skape uro eller skulker, det er ikke rart. Alle skal ha tilpasset opplæring, og det er ikke tilpasset opplæring om alle elever må sitte daglig med det samme som de andre - uten forutsetninger for å mestre det. De kan ha forutsetninger for å mestre oppgavene som de andre gjør, men ikke med den samme tilnærmingen. Å bruke flere andre tilnærminger er ikke særlig gjennomførbart med en pedagog tilstede.
Du kan lære det meste gjennom praktiske aktiviteter. Praktisk læring gjør det enkelt å jobbe tverrfaglig, i tillegg gir det rom for tett voksenoppfølging og sosial læring. Det er bare lærerens evne til tilpassing som setter grenser for hva og hvordan man kan lære gjennom praktiske aktiviteter.
Om elever som deles i ungdomsskolen stigmatiseres/settes i bås er et spørsmål som må tas hensyn til, men jeg tror at de stigmatiseres mer i ordinære klasser der de daglig får vist frem at de er en som ikke mestrer. Det går an å ha noen timer ukentlig i et smågruppetiltak og resten i klassen, og evaluere hvordan eleven profitterer på det; både i smågruppen og i ordinærklasse. Jeg opplever begge deler; noen profitterer på å være i smågruppetiltak, mens andre ikke gjør det.
Min skole har et sterkt ressursteam, samt sos.ped/spes.ped team, som er med på å forsterke skolen. Det er utrolig viktig!
Alle elever har krav på tilpasset opplæing i følge Opplæringsloven. Den sier også at de som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av ordinært opplæringstilbud har rett til spesialundervisning.
Som lærer gir man aldri opp, og uansett hvor sort det er i tunnelen, så kjemper man! Det er håp for de aller fleste. Selv ikke alle har forutsetninger for å bli jurister, så har alle forutsetninger for å mestre og for å ha et godt liv. Det er vår oppgave som lærere å legge til rette for dette all den tid elevene er på skolen!
Til de som mener det er feil å dele elevene i ungdomsskolen fordi de mener det er viktig at alle elevene må få basiskunnskapen: er det riktig at alle skal få basiskunnskapen på den samme måten? Hva med de som ikke har forutsetninger for å lære seg det i ordinærklassen? Hvordan tror dere læringsutbytte deres vil bli? Jeg blir ganske opprørt over at noen virkelig tror at elever ikke kan lære seg basiskunnskaper ved en praktisk tilnærming. Noen elever i ungdomsskolen har feks utplassering som en del av tilrettelagt undervisning/spesialundervisning. De må da skrive søknad til bedriften selv, de må kunne regne for å kunne snekre. Engelsk lærer man seg ved å bruke språket aktivt. Hvor og hvordan det gjøres bør være ganske lite relevant, om man arbeider mot et mål. Tilpassing, tilpassing, tilpassing!
Å dele elevene betyr ikke at man skal la de seile sin egen sjø, uten mål og mening. Man gir de et tilbud med et faglig innhold som de har mulighet til å mestre!
Skal alle være i ordinæreklasser hele tiden, og samtidig mestre det så trenger vi enda flere ressurser inn i skolen.
Det jeg oppfattet at vi diskuterte i utgangspunktet her var jo at man kunne ha ulike læreplaner. At ikke all teoretisk kunnskap var nødvendig for alle. Jeg mener at den teoretiske delen av ungdomsskolen er en viktig basiskunnskap, for alle, uansett hvilke yrkesvalg de gjør senere i livet. Men for å illustrere: de skal lære det samme, men ikke nødvendigvis på samme måte! Derfor er jeg helt klart tilhenger av tilpasning - og jeg er også av den klare oppfatning at det må mere spesialpedagogikk inn skolen slik at alle kan få den basiskunnskapen.
Jeg syns ikke det er noen god løsning å dele dem inn i klasser for smartinger og dummies - for samme hva du kaller det vil elevene (og foreldrene) raskt forstå hvilken gruppe ungene har havnet i. Det ER stigmatiserende. Det er sosialt ekskluderende. Og det forenkler så veldig. Det er ikke bare to grupper av elever, liksom. Det er mange ulike behov i en og samme klasse, og det er skolens jobb, og skolens utfordring å sørge for at alle elevene lærer det de skal (herunder også geometri, mål og vekt, osv). Det burde ikke være aktuelt i det hele tatt å gå tilbake til et system hvor man raskt bedømmer ungene og plasserer dem i klasser etter nivå. At man i enkelte fag deler gruppa etter nivå kan jeg forstå, men det er viktig at elevene uansett hvilke forutsetninger de har får være integrert i klassemiljøet.
.jpg)
