En "debatt" i noen blogger fikk meg til å lure litt på hva dere tenker om noe.
I kveld så jeg sånn halvveis på Frustrerte fruer, der Bree og en ny nabodame tydeligvis hadde en slags krig på gang, dekket med smil og liksomhyggelige, men syrlige kommentarer. Jeg har sett mye av denne typen til tider.
Rett etterpå leser jeg et blogginnlegg der noen virkelig går til frontalangrep på noen de tydeligvis har fått i vrangstrupen.
Nå er det heldigvis flere alternativer for å håndtere en situasjon dersom man er forbannet på noen. Men jeg lurer nå litt allikevel, jeg. Hva foretrekker dere? Smilende, spydige folk som ikke klarer å være tydelige og innrømme at de er pissed på en annen eller folk som virkelig ikke legger to fingre imellom når de er rasende?
Hvordan pleier du å bli når du er sinna på noen?
Sånn?----> :snill:
Eller sånn? -----> :realmad:
Hva foretrekker du fra folk som er forbannet på deg?
Det er jo ikke til å legge skjul på at :snill:-metoden kan virke tryggere rett og slett fordi den er mer uangripelig. Folk som er mer :realmad:-typen får jo som regel mer pes for personangrep etc. og har færre retrettmuligheter med mindre de faktisk legger seg flate og beklager.
:snill:-metoden har kanskje sine fordeler, men jeg synes det er et tveegget sverd. Det kommer selvfølgelig an på mottakeren, men i mange situasjoner har denne reaksjonsformen noe nedlatende over seg. Et ordtak hevder at du aldri skal glemme hva en sint person sier til deg, men jeg synes et raseriutbrudd er langt enklere å forholde seg til. Man kan si mye dumt i affekt, og for meg er det lettere å tilgi uttalelser som er sagt i raseri, enn uttalser som oser av nedlatenhet, og som virker mer gjennomtenkte.
En litt søkt parallell, men stafferammene man har for forbrytelser gjort i henholdsvis affekt og overlegg gjenspeiler i alle fall min holdning om at det er lettere å komme seg unna og forklare affeksjonsrelaterte handlinger og uttalelser.
Jeg kan oppføre meg saklig selv om jeg er rasende, men jeg sliter virkelig med å holde maska. Det er også begrenset hvor lenge maska kan holdes før jeg spruter ild.
I jobbsammenheng er jeg ganske direkte, og forventer det samme tilbake. At folk går rundt og surmuler, baksnakker og hinter på en arbeidsplass, opplever jeg som svært frustrerende, og total borkastet tid og energi.:mad:
Er nok ganske direkte på privaten også, men jeg tror jeg er ganske overbærende, så det skal en del til før jeg blir irritert på feks venner og familie.
Jeg er slik :realmad: , og jeg fortrekker folk som er slik også. Det er rett og slett lettere å forholde seg til - ikke minst fordi det som regel varer kortere. Jeg vil sammenligne det med å forholde seg til influensa hvor du er dausjuk i 14 dager kontra mindre plager som er kroniske. Ting som er kroniske er slitsomme på en helt annen måte.
Eg er heilt einig med him. Flott fasade og spydige kommentarar skaper mykje uhygge både for dei som er innblanda og dei som er til stades. Dessutan må det då vere frykteleg belastande å alltid måtte vere mentalt klar for spydige hugg? :undrer:
Tror jeg er begge deler. Det kommer an på situasjonen tror jeg, og hvem jeg har foran meg.
På jobb er jeg ganske direkte, og hjemme også. Blant venner er jeg kanskje ikke så direkte.
Tja. Jeg føler meg i grunnen som noe midt i mellom. Jeg sier hva jeg mener, men kan ikke huske at jeg noen gang har hatt voldsomme raseriutbrudd. Jeg foretrekker beherskede folk, også om de slenger rundt seg med spydigheter. Folk i raserianfall skyr jeg. Jeg har opplevd det i jobbsammenheng, og har ved en anledning forlatt et møte fordi en annen møtedeltaker var så sint og brølte og skrek og ropte. (Det var meg hun var sint på). Jeg kjenner også at jeg ser litt ned på folk som lar seg så til de grader styre av følelser.
Jeg er både :snill: og :realmad:. Det kommer helt an på hvem jeg har reagert på. Noen bringer frem tigeren i meg, mens andre gjør at jeg blir litt mer pusekatt. Det avhenger også veldig av årsaken til at jeg har reagert.
Vanskelig å svare på, det er jo ikke ofte at jeg er veldig sinna på folk. Som regel er jeg ikke sinna nok til at :realmad: kan forsvares, jeg er vel mer irritert på en slik måte at spydige kommentarer er det eneste jeg kan slippe unna med.
Jeg hadde en sjef som var slik :snill: . Utrolig hvor ondskapsfull og nedlatende hun kunne være under den hyggelige, sprudlende tonen. Ofte skjønte jeg ikke hvor giftig kommentarene var før etterpå. Det gjorde meg både usikker og mistenksom, jeg klarte aldri å stole på hva hun sa, måtte analysere det i fillebiter etterpå. Da jeg unntaksvis konfronterte henne med det, benektet hun alt. :rolleyes: Hun hadde ikke ment det på en nedlatende måte, det måtte jo være meg som misforsto. "Unnskyld at jeg uttrykte meg på en måte som du feiltolket. :snill: "
Jadda. :mad: Jeg foretrekker definitivt klar melding.
Er jeg sint, virkelig sint på noen, eksploderer jeg.
Grad på eksplosjon varierer utifra hvem det er jeg er sint på.
Men uansett alltid konfronterer jeg der og da , og er ferdig med saken med en gang.
Er noen sint på meg, foretrekker jeg at det blir tatt opp umiddelbart.
Jeg er nok begge deler, men mest :realmad:
Er jeg forbanna, så vil jeg gjerne at den jeg er det på, skal merke det.
Men jeg kan også sette opp en isfront eller bli superfalsk Bree-hyggelig, men det er mest for å gjøre det motsatte av det som blir forventet :)
Det bruker å sette den personen svært ut av fatning.
Hvis strikken min først er dratt langt nok, så er det ingen tvil om at jeg er :realmad: Det kommer ofte overraskende på folk, for da kommer det som regel veldig brått og hardt etter at tålmodigheten min og snillefjeset mitt har sprukket. Jeg tror jeg kan skremme folk litt. Jeg kan også være spydig og skjult ekkel, men det krever sin motpart og situasjon.
Jeg foretrekker å bli :realmad:, og takler også den type reaksjoner best selv, men noen ganger og i en del settinger er :snill: den eneste måten man kan reagere på.
(men jeg synes ikke det har noe med ydmykhet og evnen til å legge seg flat å gjøre, som en nevnte. Jeg kan bli skikkelig, eitrandes forbanna, men jeg har ikke noe problem med å innse at jeg har tatt feil eller legge meg flat hvis det trengs likevel).
Det kommer helt an på situasjonen, men jeg tror at jeg oftest er en mellomting. Det er sjelden noen tvil at jeg er sint når jeg er sint og heller ikke hvorfor, men jeg går sjelden helt av skaftet.
I privat sammenheng er jeg mest :mad:. Kan bli rasende, og da klarer jeg rett og slett ikke å la være å rase fra meg. Det verste jeg vet er å gå og irritere meg, da tar jeg heller en utblåsning og blir ferdig med saken.
I jobbsammenheng er jeg nok mer den :snill:typen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
