Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg lurer på en ting. Hvor mener vi at helsepersonells lojalitet skal ligge først og fremst? Budsjett eller pasienter?
Hva skal tillegges størst vekt? Pasientrettighetsloven eller budsjettene?
Det er vel ikke så rart at de som faktisk er nødt til å møte pasientene ansikt til ansikt synes lojaliteten bør ligge der? Hvordan skal man overholde pasienters rett til behandling uten å gå på tvers av politikerne som krever kutt og kutt og kutt?
Tror vi at legene som sier "dette er uforsvarlig" lyver? Vil vi ha et helsevesen som setter lojalitet til budsjettet høyere enn plikten til å hjelpe oss den dagen vi selv trenger hjelp?
Til sammenligning:
Jeg har selv sittet på møter med et PPT som har skreddersydd sin tilråding etter kommunens økonomi. Som har begrunnet med kommunens økonomi. Som ikke lenger er fagpersoner som skal vurdere og tilrå et barns behov for hjelp, men som har blitt kommunens økonomer. Begrunnelsene går ikke lenger på barnets diagnose og behov, men på kommunens økonomi og behov.
Pasientene burde komme i første rekke uansett!
Det er lovfestet at man har krav på behandling, og det er trist at sykehusenes økonomi styrer på denne måten! (samme med PPT oppfølging og lignende ting.)
Det er kjipt at politikere skal kunne sitte og kreve kutt etter kutt på denne måten. Noe burde blitt gjort med inntektssystemet til sykehusene, pluss at de burde blitt skjermet fra kutteglade politikere.
Jeg sier ikke at sykehusene skal få bruke penger ukritisk, så en viss kontroll må det jo være, men å la økonomi gå foran behandling av pasienter er hårreisende.
Og jeg synes i grunnen at denne saken er litt betenkelig, jeg. En del av kommentarene til denne artikkelen og selve artikkelen får meg også til å stusse.
I tillegg er selvsagt Brustad ute og demonstrerer politikerlogikken.
Det lurer jeg og på til tider.
Det virker jo som om enkelte mister grepet om hva som skjer i den virkelige verden med en gang de kommer seg inn på løvebakken.
Jeg har aldri forstått - og kommer antakelig heller aldri til å forstå - hvordan man kan drive helseforetak etter "blåruss"-prinsipper. Hva er stykkprisen på å sitte og holde en døende, gammel dame i hånden? Hvor mange minutter beregner man på å trøste et vettskremt barn som skal gjennom en ubehagelig undersøkelse? Hvor utgiftsfører man omsorgen for en pasient som nettopp har fått dødsdommen fra en kreftspesialist? "Trøste og bære"-yrkenes produkter kan rett og slett ikke stykkprises, budsjetteres og kostnadsføres som en hvilken som helst annen vare - i mitt hode...
