Vi har foreløpig bare en, men håpet er å kunne få en til når Lillemann er rundt 3. Ser positive og negative sider både rundt det å få barna tette eller mer spredt. Men for oss så er det greit med en aldersforskjell på 3 år. Mye med tanke på at det passer i forhold til studiene mine.
Men av en eller annen grunn så sier jeg aldri "når vi får vårt neste barn..". Jeg tar meg selv i å hele tiden si "om vi får et barn til... Er nok noe med at jeg ikke tar det som en selvfølge at vi kan få flere barn. Selv om jeg ble gravid mnd etter at jeg sluttet med p-plaster sist så er det ikke sikkert det går like bra denne gangen!
Me har ikkje veldig tett men sånn passe tett og ideelt for oss. Me hadde ikkje lyst å vente med sistemann når me hadde bestemt oss for at me ville ha tre. Skulle me hatt fire kunne me kanskje fått dei i to puljer liksom, altså venta nokre år mellom. Men me ville ha tre og ville at dei skulle vera ein liten flokk me kunne finne på like ting ilag med alle sammen. :) Eg blei 30 år to dagar før minstemor blei født og syns det er veldig passe alder for sistemann.
Berglijot og jeg er plutselig enige, du og jeg er jo vanligvis enige og vips så er du og Berglijot enige også. Jaja. Hvem skulle trodd.
Jeg er muligens steinhard, men jeg synes at store som bor hjemme bør betale husleie og at å få mat på bordet er en service langt utenom det jeg ville gitt noen over 19. Jeg kjenner skikkelig motvilje, fysisk motvilje, mot sånn degging. Jeg vet du mener det godt og tenker at dette er et flott bidrag, emn som apan tenker jeg at en del av voksenlæringen, som man driver med mens man studerer, er nettopp det å selv skaffe mat på bordet og betale sin egen husleie, skaffe seg ekstrajobb når man er blakk og heller komme hjem og få litt fra frysen når det kniper. Jeg ville ALDRI ha gjort dette, fordi jeg synes det lukter bjørnetjeneste lange veier. Jeg synes jo også at store unger skal hjelpe til hjemme og ikke få mat på bordet, men med jevne mellomrom lage mat, vaske, vaske tøy osv.
Ellers er jeg enig med Maximillia. Kommer til å ha en tiåring når jeg er 44, og jeg tror det kommer til å være helt fint.
Gutten vår fyller 8 år nå snart og jenta er 2 år, det er 6 år imellom de, og det synes jeg var ganske mye. Så hvis det skulle bli familieforøkelse, så skulle det ikke ha vært så stor aldersforskjell.
Vi håper på flere barn, men tar det ikke som en selvfølge, men du verden hvor
koselig det hadde vært:)
Jeg er forøvrig 32 år, men tror ikke at alderen er til noen hindring:p Og kan tenke meg hvor koselig det hadde vært med småbarn i huset...leeeeeenge....
Nå kom jeg plutselig på at det faktisk er over fem år mellom eldste og yngste hos oss. De er veldig nære og har delt rom de siste tre årene. Nå har de hvert sitt, men er ofte på campingtur hos hverandre og har mye kjekt selv om yngste bare er seks år.
Jeg synes man kan forvente at besteforeldre engasjerer seg i barnebarn, jeg.
Men det er kanskje fordi jeg gjør det selv?
Å ikke ha kontakt med dem, å bare reise, tenke på meg selv, aldri være barnevakt, etc, er for meg utenkelig og sammenlignet med et stort tap.
For meg er barnebarn utrolig verdifullt, og jeg vil være det for dem også.
Som min bestemor var for meg.
Selv om hun var i en helt annen situasjon.
Barn trenger besteforeldre, tror jeg.
Så selv om jeg kan tenke mer på meg selv i HVERDAGEN, betyr ikke det at jeg uteblir fra hverken barn, svigerbarn eller barnebarns liv.
Men jeg ser poenget ditt, det gjelder bare ikke i vårt familieliv.
Man har jo det, selv om man er ferdig med å befolke den familien. :humre:
Har lest gjennom tråden nå, og er sannelig ikke sikker. Det er så mange delte meninger og synspunkter som får meg til å veksle mellom å ville ha to tette nå, til å være helt ferdig, til å vente litt osv. Jeg visste at noen kom til å henge seg oppi overskriften, men det får så være. Det er ganske beskrivende uten at det betyr fraskrivelse av mors- og farsrollen når barna flytter ut (trodde det var opplagt!).
Jeg ser poenget til Line, er ganske på nett med Bokormen, og vet hvor vanskelig det er å spå forholdet ungene i mellom. Det lureste er kanskje å vente, samtidig er det også rom for å nyte spedbarnstiden med barn tett-i-tett. Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:
Ja det gjør det. Vi skjønner faktisk forsatt ikke hvordan det var mulig lille bonus siste damen ble til. Vi var veldig veldig forsiktig og det skjedde kun engang på lenge før og etter! Og vi var liksom helt ferdig med barnelaging der og da trodde vi.
Hun ble rett og slett servert på sølvfat til oss! :D
Det synes jeg er en god tanke.
Men ikke lett om man har mange barn heller, det. Også noe å tenke på når det gjelder antall barn...;)
Skal jo ikke gjøre forskjell, heller....
Selvsagt stikker jeg til dem noe innimellom, men i hovedsak må de klare seg selv. :)
Før jeg selv fikk barn var teorien min at jeg ville ha to veldgig tett , og litt mellomrom før det kom to tette til. (optimist med bra fruktbarhet i familien=KJEMPEHELDIG og vet det..).
Argumentet mitt med å få tette var at da fikk de mer glede av hverandre, nærmere i alder betyr muligheter for flere felles venner og felles opplevelser på f eks treninger (hvis man klarer det med et skoleår i mellom, f eks 1. og 2. klasse), rett og slett mer på samme nivå som hverandre.. (selv har jeg 4 søsken som er veldig tette, alle 4..)
Med årene så har teorien min endret seg endel: mine søsken som er tettest har ikke bare hatt gode erfaringer med felles skolevennekrets osv... Det søskenet som er nærmest meg i alder er den jeg har fjernest forhold til, er selvfølgelig glad i vedkommende, men vi er så natt og dag forskjellige at folk nekter å tro at vi er biologiske søsken (nesten, iallfall)..
Da jeg fikk mitt første barn var jeg følelsesmessig teoretisk klar for nr 2 med en gang!! Og skjønte at fort at jeg måtte nok spre på med litt tid ,både pga fødselsangst, sykdom og et tydelig snev av fødslesdepresjon, men også fordi jeg ikke ville bli ferdig med småbarnstiden så fort!! Av ymse praktiske årsaker med jobb/ikke jobb, egen bolig/ikke egen bolig, ble det 4 år i mellom nr 1 og 2.. De har mye glede av hverandre, og tror det har like mye med personligheten som selve foskjellen om søsken får tett kontakt! Jeg vet at jeg vil ha flere, og er ærlig nok med meg selv til å innrømme at jeg vil ha to til, samtidig som jeg har blitt mer ydmyk på "jeg har bestemt meg for antall barn-delen.."
Tiden vil vise, rett og slett.. Jeg har trengt noe tid etter begge svangerskapene til å "komme meg på beina" ( en gang fysisk, og en gang psykisk), og derfor vil jeg gjerne ha litt tid mellom nr 2 og evt nr 3. Jeg må være i form til å kunne nyte småbarnslivet i fulle åndedrag, og etter sistemann ble født KJENTE jeg at hvis jeg hadde fått nr 3 veldig fort, hadde jeg hatt større problem med å slå meg til ro med at nr 4 kanskje ikke skulle blitt noe av..uff knotete skrevet..Hadde jeg fått barna altfor tett tror jeg at bare hadde ønsket enda flere..
Ang økonomi og egentid med fete ferier og alt det der, så ergrer jeg meg for itden endel over nettopp temaer som går i den retning: greit nok å ha dårlig råd i etableringsfasen av voksenlivet, for på den måten å lære seg både det ene og det andre.. Men når man da begynner å få barn, og skal etablere seg med partner og kjøpe/bygge bolig osv, syns jeg det er et tåpelig paradoks at flesteparten vil ha dårligst råd i fasen med småbarn, og kanskje best råd når barna har blitt voksne.. (ialfall hos oss vil det økonomiske forløpet se ca sånn ut, pga arv, som forhåpentligvis ikke kommer på mange år enda)
Det første utsagnet jeg har uthevet er bare dumt så det er egentlig ikke verdt å kommentere. Vi har tydeligvis forskjellig syn på hva degging er. Unger som bor hjemme og jobber bør betale for seg, men studenter blir noe annet. Hvorfor skal de ha mest mulig gjeld når de skal etablere seg? Bare fordi du hadde det? Nå forutsetter jeg selvsagt at ungene ikke studerer i 10 år etter vgs. Friår med snylting på mamma er heller ikke aktuelt. Det er ganske mange andre ting man trenger penger til når man er student enn husleie og maten man får hjemme og det får de skaffe seg selv.
Hvem har sagt at det å bo hjemme er synonymt med å få alt gjort for seg? 12 åringen min har da hatt faste oppgaver hjemme siden hun var 6 år og hun gjør flere ganger så mye som venninnene sine (som jeg syns gjør altfor lite). Jeg har ingen planer om å være en tjener for barna mine og det vet de allerede veldig godt. Det vet til og med 4 åringen min så jeg tror ikke noen av de kommer til meg som 19 åring og forlanger at jeg plutselig skal bli det.
Selvsagt er det det. Det blir litt sånn "benn there, done that and bought the t-shirt". Argumenter om å ha tid til seg selv osv, blir helt fjerne, det er jeg jo forlengst ferdig med. Jeg vet jeg er langt mere reflektert og en mye bedre mamma nå enn jeg ville vært for 20 år siden. Ikke har jeg nevnverdig mindre energi enn foreldrene rundt meg heller. Virker som Mazungen er med på langt mere enn unger flest.
Jeg kunne aldri ha tenkt meg to tette.
Er glad vi har 4 år mellom di.
Turbo elsker lillesøster og omvendt.
Og jeg har en hjelpende hånd
Og når jeg er 41 er turbo 20 og snoopy blir 20 når jeg blir 45 :)
Så da kan jeg være fri og "frank" å bare tenke på meg selv.reise alene osv hehe Og så håper jeg at det kommer barnebarn sånn etter hvert :)
Men i mellom tiden så får man reise med familien,så mye som det lar seg gjøre når man har en mann som hater å reise på ferie og sånt.
Det er selvsagt fordi jeg HAR hatt barn i så mange år at jeg føler meg ferdig med det å ha ansvar for småunger.
Og at jeg ikke tror jeg ville vært en like energisk mamma nå som den gangen.
Ikke BARE alder, altså, men at jeg faktisk har vært der.
Litt viktig å tenke på, egentlig.
Jeg tror det har MYE med mine holdninger til dette å gjøre.
Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21. :humre:
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.
Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.
:dulte:
For meg handler det ikke om å hatt egoår før jeg fikk barn, jeg hadde da det før jeg ble mor i en alder av nesten 28, men at jeg fortsatt er bare MEG og at jeg fortsatt har behov for egentid, å oppleve noe alene uten barn og bare sammen mannen min eller venner. Og det kan man ha selv om man har barn, men det er klart at frihetsgraden blir større jo større barna blir.
Jaja, vi tenker forskjellig rundt dette, Trøtt, og jeg kommer faktisk til å hove ut mine når de er ferdig med vgs, om det ikker veldig spesielle ting som taler for noe annet. Jeg kommer til å bidra med ting fra frysen, en flybillett her, et depositumslån der, men absolutt selvstendighet er mitt mål. Ellers ser jeg at vi har eldig samme filosofi når det gjelder å hjelpe til hjemme. Det undrer meg at folk ikke lærer ungene sine å hjelpe til.
Maz: helt enig! Jeg synes i hvertfall det er bedre (og litt mer stilig) å herje litt før man får barn enn å skulle krampeherje som 40-åring. Og det er jo veldig forskjellig hvor ungdommelige 40-åringer er, men jeg er jo en fjortis nå, så at jeg skulle slutte å være leken og tøysete hvert øyeblikk virker fjernt. Faren min er snart 60 og så barnlig og leken som noen. Det ligger ikke til familien å bli gammel til sinns og finne sin indre kjerring før man er fylt tretti. Jeg er ikke redd for at folk ikke skal se på meg som voksen og seriøs, så jeg har rom rundt meg til å være ungdommelig uten å være krampete. Og jeg ser godt for meg å ha småbarn og få noen små til spredt utover de neste årene. Hvis jeg er så heldig.
Line: Vi har Lilles besteforeldre 25 mil og 50 mil unna. Selv om de er deltagende, interesserte og engasjerte, så er de ikke til hjelp i hverdagen. de hjelper oss masse, så langt de kan. Men vi kan ikke flytte hverken hit eller dit, og trenger dem forsåvidt ikke i nabohuset. Vi har derimot fått oss et tett og godt venne- og nabonettverk som kan hjelpe hverandre med barnevakt og vennetjenester. det har vært en vei å gå, særlig for min Kjære, som har tungt for å be om hjelp av andre. Men det går bra nå.
Jeg er bare veldig, veldig glad for at det ikke er vår situasjon. At vi lever langt fra hverandre.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får barna/svigerbarna og barnebarna rundt meg.
Virkelig!
De har også ett nettverk med venner og naboer. Likevel er det annerledes med mamma/svigermor/bestemor. Det synes tydelig.
Så vi er nok heldige, synes jeg.
Jeg hadde nettverk, slik du snakker om, da mine var små. Jeg savnet den situasjonen mine egne er i. Å ha et godt forhold til meg, at barnebarna kjenner meg, er trygg på meg, og vet at jeg alltid er der.
Dessuten er jeg veldig glad for at de er i nærheten mtp på at jeg faktisk blir eldre også, og at de også er her for meg.
Dette går jo begge veier.
Og jeg krampeherjer altså ikke som 41-åring. :knegg:
Jeg skal ikke ha flere barn. Mange mener jeg er egoistisk som lar poden forbli enebarn. Jeg kunne ikke tenke meg å få flere nå som han nærmer seg ni og jeg er tjueni.
min tanke er at det er greit å få dem så tett som man orker. For vår del begynte vi å prøve så snart vi orket tanken på en spebarnsperiode til, og det ble litt over 2,5 års forskjell mellom barna.
Grunnen er at jeg synes det er greit å ha barn som man kan gjøre omtrent det samme sammen med og som har glede av hverandre (selv om man aldri har noen garanti for sistnevnte). I tillegg høres det fristende ut å fremdeles ha litt liv igjen å leve når ungene flytter ut.
Jeg er nemlig enig med Mim. Jeg synes godt at ungene kan flytte ut når de er ferdige med videregående. De skal få massevis av hjelp og støtte, men jeg synes ungdom har best av å klare seg litt på egenhånd i den alderen.
Jeg har overskuddsbesteforeldre i nærheten. Jeg ønsker også å kunne være tilstede for både barn og barnebarn når den tid kommer og ha overskudd og helse til dem.
Ideelt sett burde jeg nok ha fått barn tidligere ut fra min filosofi, men slik gikk det altså ikke.
Angående å bli ferdig med småbarnstiden: Jeg skjønte virkelig ikke hva folk snakket om da de brukte dette begrepet tidligere. Det er som å "bli ferdig med gourmetmåltidet" eller "bli ferdig med den fine ferien". :p Men nå hender det seg at tanken slår meg, ja. Altså, vi nyter tiden nå. Det er deilig at de er små og pjuskete og kosete og kryper oppi fanget. Det er vidunderlig å ha en baby i huset. :hjerter:
Men det er jo utrolig intenst og slitsomt OGSÅ. Når de er små så er alt så intenst og umiddelbart. Er man alene med alle tre og det skjærer seg for alle sammen samtidig så er 101 ute. De har fortsatt litt begrenset impulskontroll, og det kan være vanskelig å vente det minuttet det tar å bytte en bæsjebleie eller legge en lillebror.
Og så har vi barn som ikke sover voldsomt godt hele natten. Eldste begynte å sove natta igjennom uten å våkne 1-3 ganger for smokk/trøst i 3-årsalderen. Da nattamet jeg fortsatt en 1-åring... Mellomsøster er i den nattredde fasen, med det det innebærer. Lillebror ser ut til å være samma type, så jeg antar at jeg vil ha som hovedregel at natta er stille sånn om 3 års tid. Det har jo HENDT at vi har fått sove en hel natt uten avbrudd de siste 5,5 årene. 10 ganger, kanskje.
Og akkurat det skal det bli godt når er overstått.
Og vemodig. Og rart. Det er jo så merkelig å se den store, fine 5-åringen. Hvor ble det av babyen min??
Det slår meg egnetlig som litt pussig at man såpass intenst skal diskuterer hva som er "best" i dette tilfellet, det må da være veldig individuelt hva den enkelte familie legger vekt på og hva de ønsker.
Uansett er det vel mange av oss som har deltatt i debatten, men likevel konstatert at vi ikke hører med til dem som kan velge :knegg: .
Jeg har gått over til mottoet "Det får komme det som kommer. Det får skje det som skal skje" (fra en Bjørn Eidsvåg sang) når det gjelder dette her, og det kan kanskje være like greit. Det blir nok ganske ok uansett hvordan det blir, Skremmern.
Jeg setter ikke livet på vent, vi har reist masse i både inn- og utland f.eks, og barna har blitt veldig fleksible. :) Men jeg ser at en del som får barn på samme alder som jeg var da vi fikk vår første, de bor hos foreldrene sine, fester som før, besteforeldrene blir reserveforeldre for sine egne barnebarn. Det hadde aldri jeg tillatt. Da får heller folk synes at jeg er kjerring. :knegg:
Da bør man kanskje vente bittelitt med å få barn. Om man ikke er klar for/i stand til å snu livet sitt opp ned, så er man kanskje ikke klar for en unge heller?
Jeg skjønner min mor som har fått nye barn med jevne mellomrom gjennom 19 år. Det er deilig med en baby i huset, hun er god på babyer, det er synd å avbryte gourmetmåltidet eller luksusferien, det er kjipt å tenke at nå er det siste gangen. Å, som jeg gleder meg til neste nurk! :elsker: (men jeg har nok litt større sosiale behov enn min mor, og vil nok ikke få 6 stykker)
Skal minne deg på det når en avde fortatt bor hjemme som 45-åring. :jupp:
Ser det som en selvfølge å hjelpe til uten å la dem få alt servert. Så lenge man har råd til det vel og merke. Jeg fikk en posesuppe i ny og ned, det var alt. Men er egentlig glad for det. Måtte lære meg å ta ansvar tidlig.
Overhodet ikke usaklig. :kos:
Nåja, ikke bare unge besteforeldre som er på det nivået skal jeg fortelle deg.
Hvorfor egoistisk. Det er da ditt/deres valg. :riktig:
Ellers må jeg si at jeg har tre år mellom mine to og det blir det samme mellom mellomste og den som fortsatt bor i magen min. Det jeg syntes var usigelig deilig sist var at jeg var ferdig med bleiene og den verste avhengighetsperioden på prinsessa mi.
Enig. Men livet forandret seg ganske mye,værtfall for meg.
Likte å være "fri" hoppe i bilen å eks kjøre 1 time sørover til bestevenninna mi kl 23 om kvelden.
Da turbo kom så måtte ting plannlegges litt mere.
Men har levd livet nesten likt etter vi fikk han.
Livet forandret seg mere etter at vi ble 4 istede for 3.Ble mere "komplisert"
:haha:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
