Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv. Hva vil vi. Bli ferdig med babyproduksjonen på noen år, slik at vi i senere år får en del tid for oss selv, til reising og planlegging og sånn, eller skal vi (for alt i verden) unngå to (tre) tette, og dermed forlenge babytiden? :gruble:
Hva er best? Spørsmålet er mest rettet mot de som vet de skal ha flere barn, men som enda ikke vet når de skal få dem. Hva veier dere for og imot?
Jeg ser fordeler og ulemper med begge, men jeg vet med meg selv at jo tettere barna er (blir), jo fortere blir vi "ferdige". Så tiden med to eller tre tette blir sikkert veldig hektisk, for så å roe seg veldig, kontra litt hektisk, rolig, litt hektisk, rolig osv når man venter noen år mellom.
Jeg skjønner meg ikke på dette bli ferdig argumentet. For meg er det å "bli ferdig med" noe som forbindes med noe negativt. Jeg synes småbarnstiden er herlig og forstår ikke at det er noe en skal forte seg å bli ferdig med.
Jeg tror jeg heller vil forte meg med tenårene... (som om det er mulig)
Fra spøk til revolver; Personlig ville jeg spredd årene litt. Jeg synes småbarnstiden er herlig, og det smerter meg at jeg er (98% sikkert) ferdig med å få barn. Hvis man "sprer" om seg sånn aldersmessig sett, så får man jo flere småbarnsperioder.
Vi har to tette, men kommer nok til å prøve på en til om noen år. Må bare bli enig med gubben først. Ønsker meg en babytid til, bare kose og snuse og dikke med babyen helt alene uten å være gravid eller ha et storesøsken hjemme.
Jeg har hatt det slik i tankene, og er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg vil.
Vi har to tette, men har hele tiden tenkt at vi skal ha 4 på sikt. Altså to tette til, for vi er veldig fornøyd med aldersforskjellen til ungene, nesten 18 måneder. De er 5 og 3 1/2 i dag. Nå venter jeg nummer 3, og føler det kanskje er nok. Kanskje fordi jeg er lei av å gå gravid, og da kommer tanker på at med 4 unger blir feriene dyrere, jeg må kanskje jobbe mer enn jeg har gjort, samtidig som der blir mer å gjøre hjemme, man må stille opp for ungene på forskjellige områder. Rett og slett mindre tid.
Og selv om jeg vet det hadde gått bra med 4 barn, så tenker jeg at det kanskje er mer behagelig med 3. :o
Jeg aner ikke, jeg håper bare jeg får en sånn ro i meg når nummer 3 er kommet til verden at jeg føler at familien er komplett.
Nå vet jeg ikke om jeg svarte på spørsmålet ditt, men jeg fikk iallfall luftet hva jeg tenker. :o
Jeg forstår hvor du vil hen. :dulte:
Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. Hadde jeg vært yngre når produksjonen startet hadde jeg først fått to, så sett an flere år senere om jeg var klar for flere. Nå er vi dessverre kommet i den situasjonen at her må det blir tette om vi skal ha tre. (Har to nå).
Hva er det du ikke skjønner? Er det noen som sier at babyårene er grusomme? Hvis du leser mine begrunnelser, ser du at jeg argumenterer for senere år. År jeg og mannen kan bruke på oss selv, og jo tidligere vi stopper produksjonen, jo yngre er vi når barna flytter ut og klarer seg på egenhånd.
Det har du jo ingen garanti for. Det er mye som kan skje før barna flytter ut eller evt ikke flytter ut. Det er nå du lever, og du må tenke på hva som betyr mest for deg nå også.
Vi tenker også på det med å bli ferdige tidlig for å nyte tiden sammen etter at barna har flyttet ut. :o
Jeg er av den oppfatning at to tette er pes, mens litt mer aldersforskjell er bra. Jeg vil helst ikke vente ti år, men om guttungen blir fire-fem før han får søsken så er det helt fint. Det er flere fordeler som teller for aldersforskjell, som at jeg vil ha mer tid til å nyte den koselige, men tøffe toddlertiden. Jeg synes det virker hardt å begynne på ny runde med søvnløshet rett etter to år med våkenetter, det skal bli fint å få sovet i et års tid. Dessuten er det gunstig for min karriere å ikke skulle gå ut i permisjon igjen på en stund. Jeg har ingen hast med å bli ferdig med småbarntiden, jeg er ennå ung (30) og vil kun være 45 år når han blir myndig. Å bli ferdig med barn slik at man kan reise er heller ikke et argument for meg, jeg synes det er helt greit å reise hvor som helst med barn, i hvert fall når de nærmer seg småskolealder. Så altså - no rush.
(Dette er imidlertid en konklusjon jeg har kommet til etter å ha vinglet verre. Det har aldri vært soleklart for meg om det beste var å bli ferdig eller ei. Nå ble det slik at det blir aldersforskjell på noen år, og jeg kjenner at det er jeg veldig godt fornøyd med.)
For meg er ikke småbarnstiden kun positiv, den er krevende og tidvis veldig slitsom. Jeg elsker ungerne mine og nyter denne tiden, men jeg er en hykler om jeg sier at jeg aldri er så slien og lei av dem at jeg mest har lyst å grine. Så selv om det er vemodig at denne tiden går fort så er jeg sjeleglad for at den ikke er "for alltid".
Vi prøver sånn delvis på nummer 2 nå, og jeg tenker som så at OM vi skal ha flere barn etter det, så blir det tett. Jeg har ikke lyst å dra det ut i "all evighet", om vi klarer å lage to tette, så blir det i så fall det da. Det har litt å gjøre med jobb og karriere, så lenge vi har små barn står det hele, i hvert fall for min egen del, litt på hvil. Jeg er ikke villig til å dra så mye og så langt, så lenge barnet/barna er små; samtidig må jeg det om jeg skal komme meg noe høyere opp i systemet. :vetikke:
På den andre siden, så ser jeg jo hvor opptatt poden er av babyer og slikt, og at bestekompisen som er like gammel, skal bli storebror.
Jeg vet at poden, som blir (minst) 4 år før det kommer baby her i huset, blir en kjempegod storebror; og at det enklere å forberede ham på det når den tid kommer siden det jo tross alt går an å ha en dialog med ham.
Aldersforskjellen mellom nr 1 og 2 her er 5 år og jeg syns aldersforskjellen var kjempefin da nr 2 var en uvanlig krevende baby og småbarnstiden med henne var ikke noen dans på roser. Da vi begynte å planlegge nr 3 så måtte vi ta hensyn til hvordan hun var og min helse. Pga mitt bekken og langvarige kvalme var det aldri aktuelt å få ungene tettere enn det vi fikk. Jeg ble gravid med nr 3 da nr 2 var litt over to år. Det er altså tre år mellom de to.
For min del er det viktig å kose seg med hvert enkelt barn når de er babyer. Jeg har hatt to som krever ganske mye og en som ikke har krevd så mye og jeg vet at for oss har det vært veldig riktig å vente såpass lenge mellom hvert barn. At vi forlenger småbarnstiden tenker jeg ikke så mye på lenger, tiden går så utrolig fort uansett. Jeg har snart en 13 åring som akkurat ble født. :skremt:
Her blir det 5 år mellom 3. og 4. mann og 13 år mellom første og sistemann. Det er mange år med små barn, men jeg er fortsatt ung og jeg driver ikke med aktiviteter som ikke lar seg kombinere med en familie. Jeg trives godt hjemme og jeg elsker å reise med barna og se gleden deres over å oppleve nye steder. Frem til jeg blir pensjonist må jeg uansett jobbe og har da ikke så mye fritid likevel. Jeg vil tro at jeg faktisk kommer til å ha mer fri fra jobb mens jeg har små barn enn når ungene er ute av rede. På den måten har jeg mer tid til opplevelser nå enn senere.
En ting jeg har skjønt etterhvert er at barna beriker mitt ellers kjedelige liv såpass mye at den dagen de har flyttet ut kommer jeg til å angre på mine tanker om mer tid. :knegg: Helt ærlig husker jeg ikke så godt hvordan livet var uten barn, jeg har jo hatt barn siden jeg var 20 og vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten de. Misforstå meg rett, jeg koser meg også med alenetid, men vet ikke om den hadde blitt satt pris på på samme måten hvis jeg hadde hatt det hele tiden.
Hadde jeg kunnet velge, så hadde jeg fått tre tette. Fordi barna da er nærmere i alder, og det er lettere å finne på aktiviteter som er kjekk for hele familien samlet.
Om jeg skulle få en til, så blir ikke det før om fem år til, og når da minstemann blir fem, så er eldstemann 15-16 år, og mellomste 10. Det er et ganske stort sprang, men så lenge jeg blir så syk som jeg blir både under graviditeten og etter fødselen, så må vi ha lang tid i mellom, og får bare ta livet som det har kommet.
Jeg har selvsagt et svar utfra egen erfaring.
Jeg synes det er kjempedeilig nå, at jeg bestemte meg som 25 åring å ikke få fler.
Nå er jeg 41, og begge har flyttet hjemmefra.
Min venninne er 42, og har en tiåring, det er i følge henne ikke noen drømmesituasjon.
For min egen del, har det ikke så mye med å nyte småbarnstiden å gjøre. Jeg elsker denne tiden, og skal oppleve småbarnstiden flere ganger uavhengig av tidsperspektivet.
Jeg skjønner godt hva slags tanker du sitter med. Vi har 4 1/2 år mellom våre, og har i grunnen lyst på en til. Men det hender vi synes det er litt galskap å få enda en om 3-4 år, vi blir aldri "ferdig" med småbarn. Det kan være en utfordring å følge opp barn på helt ulike nivåer synes jeg, men det har jo selvsagt sine positive sider også. Vi får automatisk mer alenetid med hvert barn.
Vi var såpass unge da vi ble foreldre at vi aldri hadde de ansvarløse studieårene som mange har. Jeg må innrømme at tanken på å ha litt mer tid for oss selv og litt bedre økonomi mens vi fortsatt er relativt unge er veldig forlokkende. Misforstå meg rett, vi har det veldig bra nå, men man kan jo likevel ønske seg andre ting senere i livet. :)
Av årsaker som du kjenner til så skal eg ikkje ha fleire enn to. Det har difor vore eit poeng for meg å ikkje få dei for tett fordi eg ikkje ønsker å bli "ferdig med babytida" så fort. Eg vil heller fordele det slik at det tek mindre krefter pr. gong, og at ein verkeleg kan kose seg og nyte tida. Eg ser at mange på ymse fora uttalar at dei vil ha to-tre tette for å bli ferdig med baby og småbarnstida, men eg vil heller dra den ut lengst mogleg ved å ha 4-6 år mellom lille A og neste.
Jeg fikk de to første med 3 års mellomrom, så gikk det 5,5 år før sistemann meldte sin ankomst.
Jeg er veldig glad for at vi har såpass mange år mellom dem. For min del ville det blitt veldig slitsomt å ha 3 stk tett, det vet jeg. Vi har feks ikke tilgang på særlig til barnevakt, og det er så greit at eldstejenta er så stor at jeg kan svippe på butikken for å handle litt mens hun er hjemme med minstemann.
Det er mange som sier at man skal ha barna tett for at de skal ha glede av hverandre, men våre 2 eldste har veldig glede av lillebroren sin selv om det er mange år mellom dem. Og lillebror har veldig glede av dem også, det synes på hele han. De leker med han, passer han, koser med han og jeg syns virkelig de på ett eller annet vis har fått utvidet følelsesspekteret sitt på en fin måte.
Angående dette med å finne på noe sammen som familien syns er morsomt, så er egentlig ikke det noe problem heller. Vi drar i svømmehallen, vi er på skitur, i slalombakken, på tur, og vi koser oss sammen alle sammen som familie.
Og jeg er 44 og har en pjokk på ti måneder, så jeg sikret meg litt alenetid først og skal nå kose meg med familien videre. :) Med litt flaks flytter han ut omtrent når jeg blir pensjonist, så da får jeg reise og herje fritt igjen. :knegg:
Vi får jo 4 relativt tette. Hadde vi vært yngre da vi startet produksjonen, hadde vi gjort det annerledes. To ganske tette (2-3 år), pause, og så to tette igjen.
Jeg synes det har vært slitsomt med barn som er på litt forskjellige nivå, men som ikke kan klare seg selv. Jeg har følt meg veldig som en servitør/stativ/maskin.
Men slikt har også mykje med kva ein vil ha utav livet å gjere. Om det å ha born er ein av mange ting ein vil gjere så er det sikkert smart å få borna tett og heller glede seg over vaksne born og barnebarn seinare. Eg gjekk på ein eksistensiell smell då eg var 15 år, og etter det fann eg ut at det å ha familie, ha ein trygg heim, ein ok jobb og ein mann eg elskar var det eg ville prioritere i livet. Eg har lita tru på at det å gjere ting periodevis passar for meg. Eg vil heller ha eitt lite barn i gongen og heller ha tid til konsertar, rødvinskveldar og skiturar ved sidan av familielivet. Ikkje utsette det til ungane vert store.
Skal vi se. Vi tenkte iutgangspunktet tre år mellom første og andre også tenkte vi ikke så mye mer enn at vi ønsket barn. Nå ble det bare 22 måneder mellom første og andre, og tredje er 3,5 år yngre enn andremann. Da vi fikk treeren sa jeg at fjerde kommer når hun begynner på skolen (til høsten), men av grunner jeg ikke vil komme inn på her er vi litt på vent. Ideelt sett kunne jeg tenke meg en til i år, men det blir det altså ikke. Heldigvis er jeg 34 år og uten angst for å ha unger hjemme til jeg er seksti.
Det blir vel ikke helt riktig. Slik jeg tenker, utsetter man ikke annet enn alenetiden sammen med sin kjære ved å bli "fort ferdig" med barn. Jeg er helt på linje med deg ang det å leve livet i nuet og mener selvsagt ikke man skal utsette alt det artige til etter man er pensjonert. Det må bli tid til romantikk, kjærlighet, litt fri, ferieturer sammen osv når man har barn, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å tenke tilbake til denne tiden og minnes den som min beste, uavhengig av hva vi finner på senere. Men det skader ikke å planlegge litt fremover, synes jeg. Vi har feks lyst å drive litt hjelpearbeid rundt om i verden, noe som er vanskelig når man har ansvar for barn.
Å bli ferdig med barn høres negativt ut for meg også, man beholder dem vel resten av livet? Jeg er nok ikke i stand til å kunne planlegge dette, og tar alle jeg kan få (som jeg har råd til å produsere) så jeg kommer sikkert til å strekke ut denne perioden. Tett eller ikke tett er ett fett. :motto:
Og jeg har i grunnen til gode å se dem som nettopp er ferdig med spebarn reise intenst over hele verden hele tiden. Hvem er de? det må man vel uansett vente med, de fleste er jo knapt gjeldfrie før de er 60, så om man får 4 tett eller spredt mens man er i trettiårene er vel egentlig temmelig likegyldig?
Eh...? Du er jo bare (snart) 34, da. Jeg synes ikke det er så himla gammelt, jeg. Min mor fikk siste da hun var 42, så jeg tenker liksom at det er tid.
Hadde eg fått fire tette så kan eg love deg at eg ikkje hadde klart mange toppturar på ski, konsertar og rødvinskveldar dei første 10 åra. Eg er ikkje slik laga, rett og slett.
Jeg planla egentlig ikke avstanden mellom mine (6 og 4 år), men når det først ble slik, ser jeg mange fordeler med det.
Først og fremst at jeg har hatt god tid til å kose meg mer hver av dem. Og så synes jeg det har blitt mer husfred og mindre søskensjalusi av det. Jeg kan selvfølgelig påstå at det er fordi jeg er en så fantastisk mor, men antagelig har det mer å gjøre med aldersforskjellen. Barna mine krangler ikke, de erter hverandre ikke, og de har aldri vist sjalusi mot hverandre. Og selv om det er stor aldersforskjell, har de glede av hverandre og leker sammen.
Jeg har aldri ønsker meg barna tett. Mest pga at jeg vil ha god tid til småbarns/babytiden, uten å ha en 1,5-2-åring å styre med samtidig som jeg har et nytt barn.
Jeg er over 40, og yngstemann er tre, det syns jeg er koselig, og er veldig glad jeg ikke er ferdig med småbarnsperioden, selvom jeg er fornøyd med at han skal forbli yngstemann i flokken.
Nei, sjølvsagt ikkje. Det var ikkje det eg meinte. Men som Line* er inne på så er det somme som er veldig komfortable med å få born tett og "kose seg" etter at dei har flytta ut. Nokre brukar jo det som argumentasjon for å få borna tett.
Jeg føler vel at dette er en problemstilling som er helt fjern for folk som er mer eller mindre UFB. Man blir vel fornøyd med det man velger eller hvordan det blir, uansett og det går neppe an å selge inn sin løsning som den eneste saliggjørende. Om man sprer fire stykker over 10 år eller får 4 på 5 år, så blir det vel uansett lite topptur og mest rødvin til medisinsk bruk når man ligger svimeslått i sofaen etter dagens dyst.
Eg ser absolutt kva du meiner, og eg er einig med deg. For meg er det å få barn og leve leeeenge i ein trygg, leikande og lykkeleg famile førsteprioriteten i livet, men får eg tid til meir så er eg sjølvsagt overlykkeleg for det.
Haha, det sier mannen også. Han vil ha hjemmeboende barn til de er ca 35. det er jo heldigvis ikke det minste patetisk. :knegg:
Nei, de skal ut etter videregående, ærlig talt. Selv flyttet jeg da jeg var 16, og det var veldig tidlig, og ganske tøft. Men veldig bra på mange måter også.
Siden alderen på førstegangsfødende stadig stiger, vil jeg tro at de fleste mødre i førtiåra i dag har barna forsatt hjemme. ;)
:humre:
Er veldig i tvil selv når det gjelder dette her, altså babyproduksjonen.
Nå blir det ca 3 1/2 år mellom gutta mine, det føles egentlig helt greit ut for min del. Men jeg vet ikke om det hadde blitt slik hadde situasjonen vært en annen. Når det gjelder nr tre da, når vil det "passe" å prøve på nr tre, det er værre synes jeg. Men på en måte får vi nesten bare se litt hvordan det går, det kommer jo ann på så mangt. Jeg synes det er utrolig praktisk med noen år mellom, da er det forhåpentligvis enklere for eldre søsken å ta hensyn til minsten. Men sammtidig er det jo kanskje koselig med liten alder mellom, med tanke på felles interesser ol, men dette er jo nødvendigvis ikke en selvfølge. Og man kan muligens unngå noe krangling om den samme leken ved å ha litt spredning på barna.
Så da blir det for min/vår del, vi får se hva fremtiden bringer.
Svigerinnen min har tre tette. Da de var veldig små var de mye hjemme, ¨nå er alle tre i passelig alder til å f.eks reise til dyreparken eller hunderfossen. Alle tre bader sammen om kvelden, de har felles lesestund og boms i seng med alle tre. Jeg ser for meg at vi om ti år sitter med en ganske liten en, en tween som helst vil være med kompiser eller noe, og en tenåringsdatter som er sur fordi hun ikke fikk reise til syden alene. :knegg: Nå overdriver jeg selvsagt, men ja, det er to forskjellige ting med tette eller spedte barn, hver med sine fordeler og ulemper.
Jeg flyttet også da jeg var 16 og håper ungene mine velger å gå på høyskolen her slik at jeg kan gi de den økonomiske fordelen av å bo hjemme under studiene. Etter endt skolegang kan de godt flytte ut. Jeg har nok ingen mulighet til å hjelpe de økonomisk på andre måter og da syns jeg det er en veldig fin måte å hjelpe til på.
Det finnes da studielån og ekstrajobber? Jeg synes det ligger mye dannelse i det å klare seg selv 100 %, og det er jo ikke alltid nærmeste høyskole har det studietilbudet eller den kvaliteten man er ute etter? jeg har ikke lagt inn i beregningene å hjelpe ungene økonomisk etter at de er blitt voksne, men jeg vil vel sikkert være i stand til det, med grei lønning og god jobb. Men det kan man jo aldri ta helt for gitt.
Vi fikk barn tidlig og har bestemt oss for å "bli ferdig" tidlig. Jeg har lyst til at ungene skal få glede av hverandre også. Småbarnsperioden er koselig, men slitsom, og jeg vil ikke spre den over mange år. Som du sier så vil vi fortsatt være noenlunde ung når barna begynner å klare seg på egenhånd og vi kan bruke litt tid på oss selv. Vi har lyst på 3-4 barn tilsammen, og de skal komme tett. Det er 2 år og 3 mnd mellom de to første og ca samme aldersforskjell vil vi ha mellom alle.
Men for de som er så heldige at det går an å planlegge, er det vel OK å få noen meninger og erfaringer? Men det var kanskje ikke det du mente?
Jeg innbiller meg at selv om summen av toppturer og rødvinskvelder i løpet av et liv muligens er konstant, gitt antall barn man får, så kunne det ha FØLTES som om man hadde litt ekstra egentid dersom det gikk noen år mellom nr. 2 og nr. 3.
Einig med Mim. Eg har ikkje tatt høgde for å hjelpe ungane mine økonomisk verken sånn eller slik. Å møte livets harde realitetar gjer ein til ein god hushaldningsøkonom på sikt. :erfaren:
Jeg klarte meg selv uten hjelp hjemmefra og jeg tror faktisk at det var en viktig lærdom. Og om ungene vil studere her må de enten bli det samme som mor eller far eller sykepleier elle økonom. Veldig begrenset, med andre ord.
Jeg kommer til å hjelpe barna mine økonomisk hvis muligheten er der. Jeg ser på det som en foreldrejobb. (Og, nei, selv om foreldrene hjelper til, betyr det IKKE at barna blir uansvarlige og uten økonomisk sans.)
Jeg har forresten en tante og onkel med 3 barn, de har 4 år aldersforskjell mellom hver av ungene og de har alltid sagt at de ikke anbefaler det. Barna deres har lite kontakt med hverandre (det endrer seg sikkert når de blir en del eldre), og foreldrene synes det var tungt å skulle ha såpass lang pause fra nattevåk og trassalder, for så å begynne på'an igjen.
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om dette argumentet. Har ikke søsken som det er litt aldersforskjell glede av hverandre? Jeg tror det er mindre sjalusi og mas mellom søsken som faktisk VET at de får søsken, og jeg har hatt minst like stor glede av mine søsken som er 5 og 9 år yngre enn meg, som hun som er irish twin. Jeg er sikkert litt ekstra fed up av dette argumentet etter noen år som UFB'er der hele verden syntes de hadde rett til å mene at jeg måtte få søsken til ungen fort fort, ellers så kom hun ikke til å nærmest kjenne evt søsken. Og ikke bli glad i dem, føle nærhet eller fellesskap.
Å, guuuud, ja, det er min store skrekk, tenk å se ungen sin med en bærepose med regninger på TV? :skremt: jeg hadde skammet meg!
Selvfølgelig har søsken glede av hverandre uansett alder. Men min erfaring er at søsken med litt større aldersforskjell ofte ikke får den helt nære kontakten før de er over 18 år. Den erfaringen hører jeg fra mange jeg kjenner også, i tillegg til mine foreldre og andre i familien.
Vi er ferdig med å lage barn. Kroppen min klerer nok ikke flere graviditeter.
Koser oss masse med våre to små på 2,5 år og 9 mnd. Om vi ønsker oss flere med årene er vi veldig åpne for adopsjon eller fosterbarn.
Jeg er veldig uenig. Min mor har nærest kontakt med den søsteren som er lengst fra henne i alder. Min søster og jeg har nær kontakt, Venninna mi og søsteren som er tette er hun og katt. Jeg tror det beror vel så mye på person som alder.
Ja, men no er de voksne. Hadde de/dere like god kontakt når dere var barn? Jeg sier hva jeg og mange jeg kjenner har erfaring med, ikke hva fasiten er for alle andre.
Min erfaring også. De som jeg har best kontakt med av mine mange søsken er han på 29, han på 25 og han på 14. Vi er mest like av type og personlighet, humor og (manglende) grad av følsomhet.
Jeg synes å notere en viss interesse rundt magen og den som bor der fra soon-to-be-Storesøster her i huset, som vil være seks år, og dermed etter definisjonen komplett avskåret fra all følelsesmessig involvering i den som kommer til høsten.
Vi har alltid hatt et nært forhold. Når man venter på et søsken i så mange år forguder man den lille og har man en storesøster som forguder en kan man ikke annet enn å ville dele alt med henne. :D
Tja, jeg VIL ingenting lenger, jeg vil bare ha flere barn jeg. En gang ville jeg ha tre tette, men nå er jeg der at jeg håper vi klarer å få to barn, og rekker vi det får vi kanskje en tredje også. For meg er det ikke noe mål å bli ferdig med barn, men jeg tenker vel at jeg er ferdig med å få barn i en alder av 36-37. Kanskje. Vel, men jeg er snart 33, så jeg skal aldri si aldri.
Dersom jeg har mulighet skal jeg vel hjelpe barna mine litt økonomisk ved behov, men jeg håper da inderlig de flytter ut for å studere, og jeg kommer ikke til å finansiere øl og kebab og skolebøker og kaffe for dem, det får de betale selv, slik jeg gjorde, stortrivdes med og lærte mye av. Litt sponsing av en flybillett i ny og ne og mye stell og omsorg fra mor i feriene skal vi nok få til.
Jeg var helt ferdig med babylaging i en alder av 26 år. Det var virkelig tungt å svelge. Men svelge gjorde jeg da. Og det er trist å tenke at det ikke blir noe baby på oss til vi blir besteforeldre. Eller skilt og jeg får meg ny mann! :p
Men på en annen side. Så merker jeg at jeg synes det er deilig å bli ferdig med babytiden og har begynt å sette pris på at dem har begynner å bli store nå og at jeg kan ta vare på meg selv også. Eh forhåpligvis snart hvertfall..
Jeg leste "kroppen min kler nok ikke flere graviditeter", og ble sånn passelig :dåne:. Hvem f** er det som kler så gudsjammerlig mange graviditeter lizzom (ikke jeg...).
Ja, og nå har den faktisk gått seg til slik at du og Mim har blitt samme person :sjokk: . Hva blir det neste, at du og jeg er enig i alle tråder? :knegg:
Ikke drømmesituasjon? Why not? :confused: Hun var altså 32 da hun fikk dette barnet, det er da på ingen måte spesielt sent?
Jeg er 42 og har en seksåring. Jeg har hatt barn siden jeg var 21, og gleder meg faktisk til mange år ennå med barn i huset.
Og jeg har barn med stor aldersforskjell, som har glede av hverandre. Så det så. :)
Tro meg, det er rart når de flytter. Men veldig, veldig deilig også.
Man får liksom "kvota si" etterhvert, og man venner seg sakte men veldig sikkert til at de er mindre og mindre hjemme.
Så kommer barnebarn, og man setter STOR pris på at de kommer, like fullt er det faktisk deilig når de reiser igjen også.
Jeg har barn i huset. Når JEG ønsker det. Barnebarn. ;)
Men nå var jeg mange år alene med mine, da. Og har nok fått "kvota mi" som sagt.
Jeg synes det er deilig å være i 40-årene og ikke være sliten småbarnsmor.
Jeg kan rett og slett unne meg å være egoistisk.
Jeg klarer ikke å forestille meg å ha fulltidsansvar for små barn lenger.
Og en ting til: Jeg er på ingen måte ferdig med barn. De er og bir mine barn nå også. Jeg er ferdig med å lage dem, lære dem opp, ha det fulle og hele ansvaret for mat, klær, hygiene, fritiden deres, etc.
Jeg har MASSE glede av begge mine døtre, begge mine svigersønner og begge mine barnebarn.
Og forhåpentlig, joa det er det, er det gjensidig.
Men nå er det mest på mine premisser.
Det betyr ikke at jeg ikke er mamma lenger, og er her for dem 24/7. :)
Det er bare det at de ikke trenger meg 24/7...
Jeg har ikke lest hele tråden, og gjør som Line* og svarer fra egen erfaring.
Jeg har fire forholdsvis tett, men to og to er veldig tette. Det er 16 mnd mellom de to eldste, født 07.99 og 11.00, så ble det 4 år mellom nr 2 og nr 3, nr 3 er født 10.04. Mellom de to yngste er det 15 mnd, nr 4 er født 01.06. Så mellom en'ern og fir'ern er det nøyaktig 6 1/2 år.
Det er til tider hektisk, men jeg ser (stortsett) bare fordeler med å ha dem tett. Føler ikke at jeg har mistet babytiden med noen av dem. Og for første gang kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er ferdig, og det føles godt. Følte meg ikke ferdig etter jeg fikk tre'ern, men mannen mente vi var HELT ferdig da, men slik ble det ikke;)
De store er flinke til å hjelpe til når vi ber om det, men vil ikke gi dem for mange og store oppgaver enda, de er jo fortsatt små de også. Men vi har gode rutiner og de har sine egne daglige gjøremål i husholdningen.
Det var ikke akkurat det jeg mente jeg ville hjelpe med heller, men fy flate det er mye hjelp i å få husleia betalt og mat på bordet. Alt annet får de stå for selv. (sånn tenker jeg ihvertfall nå) Velger de å studere et annet sted så har jeg ikke samme mulighet til å hjelpe til, ihvertfall ikke med de to eldste siden jeg fortsatt kommer til å ha en del utgifter på de minste. Jeg vil selvfølgelig ikke presse de inn i noen av yrkene de kan få av å studere her. Jeg klarte meg også selv, men jeg tror ikke jeg hadde blitt noe dårligere til å håndtere økonomien min om jeg hadde fått hjelp.
Jeg er ikke nærheten av å ha fått kvota mi enda med en snart 13 åring i hus.
Da har jeg lest meg gjennom hele tråden og er fullt klar over at det er usaklig og emosjonelt når jeg tørker snørr og tårer mens jeg misunner hardt de som kan velge å få flere barn. Punktum.
Lærlingen på såvidt tre har den siste tiden daglige små nyhetssnutter til meg som begynner med "Mamma, når jeg blir voksen snart skal jeg ..." :nedfor:
Håper jeg også får gleden av å bli ung bestemor, er jo sjans for det siden jeg fikk første da jeg var 20. Samtidig er han gutt, og de er jo gjerne litt eldre når de får barn...
Jeg våger meg på å svare etter å ha lest bare førstesiden. :)
Vi har tre relativt tette, og det har både fordeler og ulemper. Når alle er såpass små så er det for eksempel ingen som har en ordentlig forståelse av å vente på tur. Det blir intenst og kaotisk og av og til rett og slett uhåndterbart når alle trenger deg umiddelbart samtidig. Samtidig så er det en fin dynamikk i en "flokk" med tre. De får litt flere å spille på seg i mellom.
Men jeg tror kanskje at om jeg skulle ha fire, og hadde godt med tid, så ville jeg valgt to kull a to barn. Særlig om du nyter småbarnsårene. Da har du også to store barnevakter til de to små. :lur:
Jeg ønsket å bli ferdig med å tenke på graviditet, svangerskap, være gravid, gjennomgå IVF osv osv, rett og slett fordi jeg etter mange år som prøver var veldig forsynt av den tilværelsen, og ville ha kroppen min tilbake uten at noen andre skulle ha førsterett på den. Deretter tenkte jeg at det kan være greit å ha barn som gjennom oppveksten er nokså like i alder og hva de mestrer, slik at vi i større grad kan gjøre ting sammen som familie, uten at vi har flere barn med veldig ulike behov. Når det er sagt er jeg selvsagt klar over at tett i alder ikke behøver å bety like interesser.
Jeg synes ikke "det å bli ferdig med spebarnstiden" er noe negativt. Det er selvsagt en hyggelig og koselig tid, men kan være ganske krevende, og jeg har all mulig forståelse for at det er noe mange ønsker å bli ferdig med.
Det er litt tidlig å si, men det mer enn aner meg at hos oss komme nummer 1 og 3 til å være de med tettest forhold. De har rett og slett en veldig god kjemi.
Jeg burde holdt meg unna denne tråden, jeg så tittelen og ante hva som kom til å skje. Så bare for ordens skyld, jeg synes det er helt forståelig og legitimt å diskutere og vurdere dette. Å lese gjennom var min variant av å pirke på sårskorpe, fordi jeg fremdeles jobber med å forsone meg med å bli ettbarnsmor. Eventuelt får jeg skaffe meg en ny mann med små barn :cool:
kal jeg bidra litt med egen erfaring så har jeg alle varianter i omgangskretsen, inkl
de som begynte tidlig med tette barn og nå er "ferdig"
de som er nesten "ferdige" (og bruker fritiden sin som sjåfører i skytteltrafikk mellom treninger, vennebesøk etc)
de som er i 30-årene med tette små,
de som er i 30-årene med "utette" barn
de over 50 med barn i småskolenAlle sammen synes de har det fint og ser mange fordeler med å ha det slik de har det, og noen få ulemper. De minuskommentarene jeg hører mest er de som ikke hadde trodd søskensjalusi skulle bli så stort problem mellom tette barn, og de som mimrer nostalgisk over alt de glemte å nyte i travel småbarnstid.
Det kan egentlig slå ut begge veier. Unge besteforeldre kan jo være nettopp i den fasen at de gleder seg over at ungene har flyttet ut, og at de endelig har råd og mulighet til å bruke fritiden sin på seg selv. Da tenker jeg ikke på at de ikke sitter barnevakt, det kan man ikke forvente, men at de ikke er hjemme i helger og ferier, og bruker mye av fritiden sin på hobbyer og egne venner.
Ungene kan definitivt ha glede av hverandre selv om det er fire år eller så mellom dem. Det er fire år mellom mine to, og de har begge to veldig stor glede av hverandre. Det er nydelig å se de sammen. Selv har jeg en bror som er to år eldre og en søster som er fire år yngre. Jeg krangla så busta føyk med min bror, mens det var mye mer fred og fordragelighet mellom min søster og meg.
Jeg kommer aldri til å bli ferdig med barn, men ferdig med å få dem, blir jeg nok en gang.
Her er ønsket om fler større en sjansen til å få det til, så vi håper det skjer. Samme når. Det er mulig savnet etter fler blir mer merkbart når man ikke helt klarer lage dem på egenhånd, hvem vet? Jeg skulle gitt mye for fler barn, og misunner virkelig de som "bestiller" barn når de vil ha dem og blir gravide omtrent når mannen ser dem nakne. Det hadde vært noe det.
Samtidig har jeg verdens to skjønneste små troll, og jeg nyter dem alt jeg klarer.
Men jeg vet at familien ikke er komplett enda.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
