Hadde for en tid tilbake en diskusjon med ei venninne som bor i Bergen.
Hun fortalte at barna der (hennes sønn med andre ord) lært muntlig at vi hadde 3 kjønn på ord, med at de i skriftelig ikke trengte å ta hensyn til dette. Det fordi bergensere i sin dialekt kun har 2 kjønn.
Hvorfor er det sånn??
Det er jo helt høl i hue at ungene skal gå ut av skolen og ha blitt vant til at man bare kan skrive i vei slik de prater, hvordan skal man da kunne forvente at de skal kunne skrive korrekt bokmål/nynorsk?
Vel, nå er det sånn at hunkjønn er valgfritt i skriftlig norsk. Man kan altså operere med bare hankjønn og intetkjønn, sånn som i bergensk, og allikevel skrive helt korrekt norsk. Det er jo ikke noe galt i å oppfordre folk til å velge de tillatte formene som ligger tettest opp mot den dialekten de snakker.
Dette har jeg også hørt, og jeg har sett i praksis at en av mine elever som hadde lært å snakke da han bodde i Bergen hadde store problemer med å vite hva som skulle ha hvilket kjønn.
Har hunkjønn alltid vært valgfritt? I min barndom var det aldri snakk om noe sånt. Jeg husker at jeg syntes det var så teit å si ei ku/jente. Det naturlige for meg er å si e ku, men en ku kan aksepteres det også. Derfor lurer jeg veldig på hvorfor læreren tvang på oss dette ei-ordet, når det er mer nærliggende for oss å si en, altså hankjønn? Er det fordi vi sier kua, at det i så fall blir blanding av kjønn, og at tvekjønnede kuer/jenter ikke var akseptert på den tiden?
Nei, det er ganske nytt at du også kan kjøre signalord som ku, hytte, geit, jente o.l. i hankjønn. Det er et av vedtakene Språkrådet har gjort for å glede riksmålsbanden.
Er du sikker på at dette er nytt? Jeg hadde blandingsdialekt, og syntes det var rart å skrive ei foran hunkjønnsordene da jeg gikk på skolen. Læreren sa at det var i orden at jeg for eksempel skrev en jente, men da måtte jeg også være konsekvent, og bruke jenten som bestemt form. Ikke sa han det fordi jeg var svak skriftlig, og jeg tror ikke han sa det for å være sivilt ulydig heller, for vi bodde på et sted der de snakket og skrev temmelig bredt østnorsk. Jeg syntes uansett at jenten og kuen ble rarere enn å bruke ei.
Nei, det er visst jeg som rører litt. Jenten, kuen, bryggen osv. var klammeform i lengre tid (dvs. kunne ikke brukes i lærebøker og i offisielle sammenhenger, men var tillatt å skrive), men nå er klammeformene fjernet fra bokmål, og formene er dermed likestilt. (Det er lett å gå seg vill i norsk normeringshistorie. :svimmel: )
For å svare på spørsmålet i overskriften: Bergensere som skriver nynorsk må selvsagt forholde seg til tre grammatiske kjønn. Det er det som er korrekt.
I bokmål er det korrekt å bruke bare hankjønn og intetkjønn, ELLER å bruke alle tre kjønnene.
Divine: Med signalord mener jeg ord som har blitt brukt i norsk språkstrid, å skrive hytten, kuen osv. er en typisk riksmålsgreie, skriver du det, heiser du riksmålsflagget til topps på samme måte som når du skriver sprog og efter og denslags.
Jo, det er ganske vanlig. Men det er ikke lov å skrive det likevel. ;) Selv tror jeg jeg sier noe i retning av æ jente, jenta, men en gutt, gutten, og skiller dermed.
Hunkjønnet er i grunnen en truet dyreart i mange norske dialekter. Det er veldig mange som ikke har noe mer skille enn at de sier jenta mi vs. gutten min. (De sier min jente og en jente og en liten jente, ikke mi jente, ei jente, ei lita jente.) Hvis det ikke er noen forskjell i samsvarsbøyningen på artikler, pronomen og adjektiver, har man heller ikke noe man kan kalle hunkjønn, bare noen hankjønnsord som tilfeldigvis ender på -a i bestemt form.
Men da er det fordi jeg er inkonsekvent at det ikke er lov? Jeg kan skrive en jente - jenten eller ei jente - jenta, men ikke en blanding? Blir nok sivil ulydighet på meg også, for jeg nekter å si eller skrive ei jente og jenten.
Uenig med deg, Nennemor. Alle andre dialektformer av ord blir jo tillatt (synes jeg det virker som ihvertfall), hvorfor er riksmålsord annerledes?
Heldigvis har jeg såpass sjelden noe med hytter og kyr å gjøre at jeg for det meste greier å unngå å bruke ordene i bestemt form entall. Jeg bruker så å si ikke hunkjønnsbøyninger når jeg skriver, så jeg synes det skjærer litt med a-endelser, men jeg har ikke noe ønske om å flagge riksmålssaken heller. (Og jeg skriver ikke sprog eller efter heller, ikke en gang garage eller giraff. ;))
Apropos fysisk vs. grammatisk kjønn: Jeg ble dypt fascinert da jeg lærte på tyskstudiet at ordet Mensch, som jo vanligvis er et hankjønnsord og ganske enkelt betyr "menneske", også finnes i en intetkjønnsvariant, og da er et meget stygt ord som utelukkende brukes om kvinner.
Jeg synes jo ikke man trenger bruke hunkjønnsbøyning på alle ord der det er tillatt, selv om man gjør det på noen. Og "venninnen" oppfatter jeg som ganske alminnelig bokmål, mens "solen" er konservativt på grensen mot riksmål. Så jeg synes godt man kan skrive "sola" og "venninnen". (Gjør ikke du det, for eksempel, Toffen?)
Høres ut som om du burde lese George Lakoffs Women, Fire and Dangerous Things: What Categories Reveal about the Mind. :) Der står det veldig mye interessant om hvilke typer ord som organiseres sammen i grammatiske kategorier, f.eks. altså kvinner, ild og farlige ting! Eller altså den gruppa nedsettende betegnelser på kvinner som vi var inne på her, og som er intetkjønn.
Jeg skriver sola og venninnen, ja. Jeg mener absolutt ikke at man må bruke enten alle eller ingen hunkjønnsformer, men det er greit å ha en viss følelse for hvilke som er vanligst og hvilke som har veldig radikalt-bokmål-klang. Det blir rart å skrive "dronninga", men "solen", liksom, men å skrive "dronningen" og "sola" ser helt fint ut.
Jeg var ikke engang klar over at hunnkjønnsord var frivillig i skriftlig bokmål jeg.
Om jeg ikke har misforstått helt så må man altså fortsatt bruke det i nynorsk, men trenger ikke det i skriftlig bokmål. Eller er det fritak i begge skriftspråkene?
Hva søren er vitsen med det da?? Kn vi ikke ha likt skriftspråk som talespråk?
(da slippe "schu schyllinger lagde jeg på schøkkenet før jeg schørte til schinoen, selv om dette er andre veien igjen da)
Det er vel den "finere" delen som sier jenten og hytten osv (tenker da på her på Østlandet)
Jeg som er fra bondelandet sier jenta, hytta og venninna osv.
Hva spør du egentlig om her? :undrer: Hva søren er vitsen med hva? At man på en del ord kan velge om man vil bøye dem som hankjønn eller hunkjønn? Det er jo for at man skal kunne velge det som føles riktigst eller mest naturlig for en selv å skrive. Og naturligvis kan vi ikke ha likt skriftspråk som talespråk, det ville jo bli helt uleselig dersom alle skulle skrive sånn som vi snakker.
Jeg har nettopp hatt besøk av en Bergensk venninne som sier dukje til dusje. Dvs. med kj-lyd istedenfor skj-lyd. Sier dere fra Bergen det, eller sier hun feil? Synes det høres helt feil ut, men jeg er ikke god på skriftlig Bergens-dialekt...
Jeg er fra Bergen selv, men har aldri hørt om å dukje. Jeg dusjer som andre folk:)
Men, som Bergenser forbeholder jeg meg retten til å ikke bruke hunkjønnsformen på ord. Jeg sier og skriver kuen, hytten, solen, dukken osv. Kjenner jeg blir litt irritert når folk beskylder meg for å skrive feil.
Men er dette vanlig? Er det vanlig at skriftspråk har flere valgfrie varianter? Har aldri hørt om det i andre språk. :liker å tenke at norsk er spesielt: Neida, men på en måte så høres det litt eksotisk ut med sideformer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
