Jeg spinner litt videre på det flere av dere skriver i tråden om å smake på egen morsmelk. Det blir skrevet at man gjerne kunne latt andre amme barnet sitt i nødstilfeller. Da lurer jeg på hva et såkalt nødstilfelle ville være? At det overhodet ikke fantes andre muligheter for barnet å få mat? At man ikke kunne amme selv men kunne gitt MME? Ville det utgjort en forskjell om barnet ble lagt til en annen kvinnes bryst enn om dere selv gav morsmelk fra noen andre utpumpet på flaske?
Jeg har selv vært i situasjonen hvor jeg ikke kunne amme ztjerna, og kjent på om jeg ville syntes det var ok om noen andre ammet han. Det ble for sårt for meg den gangen. Vi hadde MME tilgjengelig, hadde vi ikke hatt det ville jeg selvfølgelig ikke latt han sulte men gitt han den morsmelken som fantes - uansett opphav. Det ville også vært noe annet om han var prematur eller syk på andre måter. Om noen seriøst hadde tilbydt seg å gi meg såpass med sin morsmelk at jeg kunne gitt han litt på flaske hver dag vet jeg ærlig talt ikke hva jeg ville gjort. Jeg har et rasjonelt svar - basert på hvor mange unike stoffer jeg vet at morsmelken inneholder. Emosjonelt vet jeg at jeg følte en svært sterk motstand når jeg sto i situasjonen selv.
Jeg hadde nok gått for MME, med mindre man var på en øde øy og den andre personen som var der var en annen mamma som ammet barnet sitt. Men det hadde vært vondt å se det tror jeg.......
Utpumpet melk fra en annen hadde vært lettere å svelge enn å se at en annen ammet barnet mitt, selv om jeg visste at ungen trengte melka.
Jeg hadde ikke hatt problemer med at de fikk morsmelk fra andre, men selve ammingen synes jeg blir for personlig. Men jeg hadde ikke latt dem sulte ihjel ved brystvorta.
Hadde ikke hatt problem med å gi gutten melk fra andre på flaske. Han hadde jo bare hatt kjempegodt av det siden jeg ikke klarte å gi han det. Å amme han ville nok vert veldig upraktisk og litt merkelig. Jeg fikk tilbud om utpumpet melk. Men denne moren røyker så jeg sa nei takk. Ellers hadde jeg tatt i mot.
Jeg kunne godt latt noen andre amme babyen min (hvis jeg var sikker på at vedkommende ikke hadde trøske, vel å merke). Det trengte ikke være noen spesielt ytterliggående krise.
(Det var kanskje ikke til meg, men jeg svarer jeg også)
Ja, jeg tror det er annerledes for meg fordi amminga har gått veldig lett og greit med begge barna, derfor har jeg ingen anstrengte følelser omkring det. Hadde det vært sånn at jeg ikke kunne amme, ville jeg nok foretrukket at de fikk eventuell givermelk på flaske, det får da være måte på å gni det inn.
Samme her. Då lille A vart fødd med krise-snitt gjekk det lang tid før eg fekk melk, og eg er sjeleglad for at han fekk MM og ikkje MME i den perioda. Sjølvsagt var det litt sårt at han fekk ei anna mamma si melk før mi, men tanken på alt det gode det gjorde for barnet mitt overskygga totalt det lille stikket eg kjende.
Det var vel egentlig en spesifisering til hovedinnlegget, og absolutt til deg også. Så at jeg burde dobbeltsitert etter at jeg hadde postet - og tenkte at du sikkert skjønte den var til deg også. Og det gjorde du jo :D.
Denne situasjonen har eg ikkje vore i, og eg veit ikkje om eg kan setje meg så godt inn i det at det kvalifiserer til å ha ei meining om saka. Eg forstår at dette vart for sårt for deg, og det er trass alt eit anna perspektiv at ei anna kvinne skal ha den nærheita til barnet ditt som du sjølv ikkje får/fekk oppleve. :klem:
Det hadde også noe med lukt å gjøre for meg. De dagene jeg ammet hadde ztjerna en helt spesiell lukt - den var helt vanvittig oppslukende og personlig. Og den forsvant da jeg begynte å gi MME. Ved å gi han noen annens morsmelk ville jeg vært redd for at han skulle begynne å lukte en annen dame, og få en lukt som jeg ikke kunne knytte meg til.
Har forøvrig aldri hørt noen andre snakke om denne lukten - eller noen som har merket at den forsvant - så det kan ha vært hormoner som lurte meg.
Den unge mann drakk litervis med morsmelk fra bank da han lå på nyfødtintensiven, men jeg klarer ikke helt å sette meg inn i hvilken situasjon som skulle gjort det nødvendig at en annen kvinne skulle ammet ham. Hvis det bare var et engangstilfelle så hadde jeg ikke hatt noe problem med å gi ham MME i stedet for. Etter å ha foret den unge mannen med alt fra flaske via skje og sprøyte til nebbkopp klarer jeg heller ikke å leve meg inn i at det skulle vært umulig å få i barnet noe som helst (hvis "tar ikke flaske" skulle være et scenario).
Hadde jeg hatt mulighet til å kjøpe morsmelk i bank eller privat, ville jeg uten tvil gjort det fremfor mme. Så utrolig uten tvil at jeg ikke får sagt det. Og ja, jeg har gitt ungene mye mme.
Min sønn har blitt ammet av en annen. Jeg hadde pumpet meg å sendt med flaske, hadde testet ør jeg dro også om han tok flaske noe han gjorde da. Men når min vennine skulle gi flaske slo han seg helt vrang, dem prøvde det mest å han ble mere å mer desperat å oppjaget. Der var å en vennine av henne som ammet sin datter, så hun la han till til slutt siden han gråt sånn. Synes det var riktig å gjøre i situasjonen.
Det er vel forskjell på om man klarer å amme eller ikke også, jeg ville selvfølgelig synes det var sårt om noen andre ammet barnet mitt da. Men da vill jeg tro barnet er vant med flaske, å ikke ville tatt puppen. Min datter gjorde ikke det etter kort tid når jeg fikk problemer med amminga, prøvde å få henne til å ta puppen igjen men det nektet hun selv om jeg forsatt hadde godt med melk.
Jeg er enig med Isolde i at det antakelig har mye å si om man selv sliter med ammingen. Det var ikke et problem hos oss, så jeg må svare ut fra min erfaring.
Jeg har selv ammet min søsters barn - det var ikke en krisesituasjon, men det føltes riktig der og da. Om jeg hadde vært i samme situasjon hadde jeg latt henne amme min sønn. Å la en vilt fremmed amme barnet mitt vet jeg ikke om jeg hadde likt, men å gi barnet mitt andres morsmelk hadde nok vært greit (og et førstevalg om jeg hadde barn på nyfødtintensiv).
Sånn er det med meg også; de fine og uproblematiske ammeperiodene mine gjør nok at jeg først og fremst ser for meg situasjoner der en barnevakt med melk i puppene legger til ungen min som gråter sårt. Og det ville jeg oppfattet som en utmerket løsning.
Om jeg ikke kunne amme selv, ville jeg uten tvil tatt imot morsmelk om en venninne hadde et digert lager i fryseren e.l. En fast amme til ungen ville jeg overhodet ikke hatt, jeg ville ikke ønsket at ungen min skulle hatt den tilknytningen til en annen kvinne når jeg ikke kunne ha den selv. Men jeg ser ikke akkurat for meg det som noe særlig realistisk scenario heller. De tider er vel forbi?
Jeg ville foretrukket en annens morsmelk på flaske fremfor at barnet mitt diet ved en annens bryst, rett og slett fordi jeg selv vil ha den kontakten barnet får ved ammingen. :egoist:
Det kunne brydd meg mindre. Jeg syns ikke amming er noe særlig. Eneste grunnen til at jeg gadd det og gadd å stresse med det når det ble vanskelig, er at mm er best.
Jeg husker denne lukten. Den forsvant da jeg begynte å gi mme, men kom tilbake da jeg gikk tilbake til fullamming. Fullt mulig at den har med hormoner å gjøre.
Jeg synes også at ungene luktet spesielt deilig når de ble fullammet. "Alle" er vel enige om at spedbarn har en spesiell lukt?
Om hovedspørsmålet: Jeg kan ikke helt tenke meg en situasjon hvor det egentlig hadde vært aktuelt. Jeg hadde selvfølgelig heller latt barnet mitt fått melk hos noen enn å sulte, men når hadde det skjedd, liksom? Jeg syntes det var veldig trist da jeg ikke kunne amme vesla fordi jeg hadde tatt noe medisin. Hun tok ikke flaske og skrek helt til jeg kunne gi henne melk, da kunne hun godt ha fått melk hos noen andre, men da var det ingen der. Tror nok det hadde føltes forskjellig hvis jeg hadde hatt problemer med ammingen.
Jeg hadde ikke uten videre latt mine barn ammes av en annen, men i nødstifelle uten tvil. Motta melk fra sentral eller noen jeg kjenner godt blir noe annet.
Jeg har gitt morsmelk til min venninnes premature tvillinger, pumpet og frøs ned til dem :)
Her sliter jeg med å forklare meg helt rasjonelt tror jeg. Har tenkt på denne situasjonen mange ganger, uten å bli helt enig med meg selv.
Akkurat nå tenker jeg at melk fra melkebank er helt topp om barnet var prematurt eller jeg av annen grunn ikke kunne amme selv, en nær venninne eller søster hadde vært en god løsning i en "krisesituasjon".
Jeg vet ikke om det er tanken på intimsoner, nærhet til en annen kvinne, eller at man ikke har kontroll på hygienen/ kosthold/livsstil om det var en fremmed kvinne.
Han luktet fortsatt spedbarn, seg selv og helt spesielt da jeg sluttet å amme - i mitt hode er det dermed ikke spedbarnslukten jeg snakker om. Ikke er jeg sikker på at den lukten han hadde da han ble fullammet var deilig heller. Den var bare intens. Og melkesprengende :knegg:.
Avkommet fikk bankmelk på nyfødt intensiv, og det var jeg bare glad for.
Ellers ville jeg vel synes at det var ok at noen andre (noen som stod meg nær) ammet mitt barn i en krisesituasjon. Eller en barnevakt som gjorde det for å roe mitt hylende barn foreks.
Men da engangstilfeller.
Derimot, hadde jeg ikke kunnet amme og en venninne hadde overproduksjon hadde jeg gladelig tatt i mot mm fra henne for å gi fremfor, eller i tillegg til, mme.
Fast amme ville jeg overhodet ikke hatt nei.
Min jente fikk morsmelk fra banken de første dagene i sitt liv. Vi måtte signere ett skjema hvor vi godtok dette. Det var en enkel avgjørelse. Jeg ville nok ikke latt noen andre amme henne, nei :rolleyes: (annet enn i nødstilfelle selvsagt)
Nå var Junior puppenekter og svaret blir jo farget av det. Jeg skulle gjerne ha hatt tilgang på mm fra andre da han var liten, det jeg pumpet ut dekket ikke dagsbehovet hans og han måtte få mme i tillegg. Men å la noen andre prøve å amme han... det hadde knust meg (da) om han hadde tatt puppen hos noen andre, når han aviste puppen så konsekvent som han gjorde hos meg.
Nå hadde det i grunnen vært greit å vite om puppene mine er "umulige", før jeg utsetter meg for en ny ammeperiode.
Jeg tror bare jeg signerer alt Aminta skriver, jeg. :nemlig:
Jeg er fortsatt utrolig takknemlig for at noen der ute pumper melk til melkebankene, slik at små, syke nyfødte kan få det beste i verden helt fra starten. :rørt: Det var lett å godta at Lillesøster ikke fikk min melk de første dagene, men kanskje også litt fordi jeg visste eller i hvert fall regnet med at det bare var for veldig kort tid. Min egen produksjon kom jo i gang, og jeg var veldig optimistisk med tanke på ammingen av henne (til tross for at hun veide under kiloen og ikke kunne suge selv før etter mange uker). Litt for optimistisk, kanskje, sett i ettertid. Jeg tror nedturen hadde blitt gedigen dersom det ikke hadde gått. :sukk:
Om jeg ikke hadde vært der så kunne godt noen andre ha ammet Poden, men hvis jeg hadde vært der selv tror jeg jeg hadde foretrukket at han fikk det på flaske.
Vi fikk aldri til ammingen og måtte gi fra flaske, så det ville nok vært ganske sårt å sitte å se på at han lå ved noen andres bryst.
Ikke sårt kanskje, men jeg finner ikke noe annet ord.
Om min baby var sulten og jeg ikke kunne tilby melk der og da, hadde jeg nok prøvd flaske først. Hvis babyen ikke tok flasken og ikke roet seg, kunne noen andre kjente fått prøve å amme han. Det hadde nok stukket litt i mammahjertet å se en annen mamma amme mitt barn, men heller det enn en sulten og hysterisk baby.
Når det gjelder å ammen en annens barn, har jeg overhodet ingen sperrer. Der kommer det an på den andre mammaen, og om hun synes det er greit. Hvis jeg passet et spedbarn og det var sultent, og ingen annen mat var tilgjengelig, ville jeg kontaktet mammaen og spurt om lov til å amme barnet hennes. Var jeg i samme situasjon og ikke fått tak i mammaen, ville jeg gitt babyen pupp og fortalt det etterpå til mammaen.
Og: Jeg har faktisk ammet babyen til søsteren min en gang, og hun ammet min baby. Vi gjorde det egentlig bare for moro skyld, for å se hvordan de stakkars babyene reagerte på eksperimentet. Hennes baby, som var tre måneder eldre, kikket litt undrende opp på meg, men spiste så i vei. Min gutt, som var ganske liten, tenkte bare på å få i seg maten.
Med babyer som har vært komplett flaskenektere hadde det forsåvidt vært en bra løsning om jeg hadde hatt en barnevakt som kunne tilby melk direkte fra puppen en gang iblant, men det hadde vi aldri. :) Hvis jeg ikke hadde kunnet amme, hadde jeg vært lykkelig over å få morsmelk fra noen andre og slippe å gi erstatning. Men en amme ville jeg ikke hatt.
Det er en litt merkelig tanke, men jeg vet jo at jeg uten tvil ville ha tatt i mot melk fra morsmelksbanken til ungene, så hvorfor ikke la dem die andre eller motta melk på flaske i grunnen.
Jeg kunne helt klart gitt barna enn annens mm, på flaske vel og merke.
Husker en venninne av meg som var på besøk langt nordover, når hun ammet sønnen sin. Nabokona stakk innom en tur i håp om en kaffetår til seg selv og en melkeskvett til barnebarnet.
Hun syns venninnen min var en sær østlending som ikke ønsket å amme hennes barnebarn :humre:
Jeg ga faktisk morsmelk til en baby i 6 mnd, etter at hun hadde mistet moren sin i en bilulykke. Det ble et par måltider om dagen som hun fikk på flaske. Jeg hadde mye melk, og synes det var fint å hjelpe til.
Men jeg måtte først sjekkes på Ullevål for antistoffer o.l. Fikk da vite at jeg kunne gi melk til de mest premature babyene :)
Tror ikke jeg hadde latt hvem som helst gi melk til babyen min. Jeg hadde blitt lite blid hvis en fremmed hadde ammet barnet mitt .....
Å ta i mot mm til barnet mitt fra noen kjente eller fra bank for å gi på flaske (spesielt dersom barnet er prematur), hadde jeg ikke sagt nei til. Men å la mitt barn die ved en annens bryst hadde jeg ikke taklet, jo kanskje et engangstilfelle i krise eller nød, men ikke til vanlig.
Jeg hadde store problemer med ammingen selv, og det å la andre gi min mm til mitt barn på flaske var også svært sårt, jeg hadde tross alt kjempet for å få pumpet ut denne melken. Å lese denne tråden og svare gir meg klump i halsen og tårene triller... Jeg trodde faktisk at det ikke ville være så sårt å tenke på dette nå, men det var det vist. Kanskje spesielt på at jeg gruer meg til hele ammeprosjektet med lillebror, jeg vet det blir jæ.. denne gangen også. Selv om jeg kanskje har gått å håpet på et mirakel, noe som ikke er spesielt sannsynlig. Dette ble svært sårt å tenke på så nå tror jeg det er på tide å avslutte. (Dette ble mye mer personlig enn jeg hadde tenkt meg. :trist: )
Hadde gladelig tatt i mot MM fra banken, men tror jeg hadde hatt større problemer med å la andre amme barnet mitt eller jeg amme et annet barn.
Da måtte det ha vært krise.
Minstegutten min tålte morsmelkerstatning dårlig de få gangene han fikk det, han gulpet surt og fikk vondt i magen. Så om jeg ikke kunne amme selv, ville jeg absolutt latt ham få morsmelk fra en annen dame, om jeg hadde hatt muligheten.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.