Jeg vet at mange synes at den beste måten å gi kritikk på er å starte med å si noe positivt.
Selv er jeg usikker på om det er den beste måten å få kritikk.
Noen kommer bort til deg og sier kanskje at "Du, den greia du gjorde der var utrolig bra, altså!" Du stopper opp. Rødmer kanskje litt. Vokser en meter eller to. Og så kommer det et "Men..." Og du innser at rosen egentlig ikke var stort mer enn en slags inngangsport for å fortelle deg om noe du bør gjøre annerledes. En slags kritikk.
Du oppdager kanskje ikke med en gang hva som nettopp hendte. Fortsatt stolt av rosen. Først når den som har rost deg har forlatt åstedet, kommer tanken om at "Hm. Dette var litt rart. Hva skjedde egentlig nå?" Noen har villet fortelle deg at du bør gjøre noe annerledes. De har funnet en innfallsvinkel som skal gjøre deg i godt humør først og du har helt uforberedt stått der smilende og tatt imot tilbakemeldingen som raskt og umerkelig gled over fra positiv til negativ.
I mange settinger bør man være klar for å ta imot også mindre positive tilbakemeldinger også. Som f.eks. elev/student, i praksis, om man ber om råd til barneoppdragelse, som ny i jobben osv. Man er der for å lære, ikke for å blære. Som de sier. Og i nye settinger er det også normer og regler. Som f.eks. ny i jobben nå for tiden, så forventer jeg korrigeringer og kritikk. Jeg ber om det. Jeg vil mye heller ha det nå enn å oppdage om f.eks. 3 måneder at folk irriterer seg over noe jeg gjør uten at jeg har fått mulighet til å korrigere egen kurs.
Men er det virkelig sånn at korrigering må starte med å "si noe positivt først"? Er dette noe som gjør tilbakemeldingen lettere for den som gir den, eller den som mottar den? Er det farlig om noen sier "Du, kunne du gjøre det og det slik istedet?" Uten å måtte rose først?
Jeg merker at i møte med mennesker som alltid må starte hver eneste korrigering med blendende smiger, så blir jeg etterhvert litt avventende. Når de roser meg, så venter jeg på å få høre "baksiden". Det de egentlig ønsker å si til meg.
Er det bare jeg som har det sånn?
Synes dere det er lettere å få korrigeringer/kritikk dersom det serveres litt ros/smiger i forkant? Eller føler dere at dere blir litt tatt på sengen av fremgangsmåten?
Ja, jeg måtte liksom bare gruble litt etter å ha svevd på skyene etter en helt udelt positiv tilbakemelding og tanker om hvor deilig det er å få positive tilbakemeldinger når de er "rene" og ikke bare en innfallsvinkel for å si noe annet.
Jeg har lært at når skal man gi (negativ) kritikk, så skal det pakkes inn i to rosende kommentarer. Det er kjempevanskelig, det er lett å finne en positiv ting mot en negativ, men kunsten er å finne den andre positive tingen. Men det oppleves ikke negativt å få en kritikk som er gitt på en slik måte. Kunsten er kanskje å finne medarbeidere som kan gi tilbakemeldinger på den måten.
Jeg synes ikke sånne tilbakemeldings-sandwicher er noe særlig. De tar luven av både den positive og den negative tilbakemeldingen.
I situasjoner der man skal få konkret tilbakemelding/vurdering, feks i praksis og lignende som du beskriver, så synes jeg det på sin plass å både få høre hva som fungerer bra, og hva man bør forandre på/jobbe mer med.
Interessant problemstilling. :nikker: Jeg er ikke sikker på hva jeg ville foretrekke - hvis både det positive og negative var saklig og troverdig, ville det ikke plage meg, tror jeg. Men dersom jeg fikk følelsen av at det positive bare var en generell formulering som var "hektet på" som en overgang til det negative, ville jeg kanskje fått en litt flau smak i munnen over den initielle gleden, ja.
Hvis det var jeg som skulle komme med tilbakemeldingen, kunne jeg sikkert funnet på å gjøre det akkurat slik som du beskriver. Jeg ville synes det var vanskelig nok å gi en negativ tilbakemelding, og ville i alle fall ikke helt greie å gå rett på den. Så en eller annen innledning måtte jeg jo finne på, og den ville nok ganske sikkert bli positivt formulert. Ikke egentlig for å "pakke inn" det negative jeg skulle si og mildne slaget, mer som en måte å starte samtalen på. Jeg har ikke tenkt på det slik du sier det her, men det er et veldig godt poeng, jeg kommer helt sikkert til å ha det i bakhodet til det blir aktuelt.
Der har du meg litt også. Og jeg tar meg jo i å lure på om dette er en pedagogikk som fungerer mer for giveren enn for mottakeren.
En ting er jo en setting som "Nå skal vi gå igjennom dagen i dag". Men når det kommer som et uventet kompliment i førsten og så egentlig er innpakket kritikk, så tror jeg faktisk at jeg ville ha foretrukket kritikken på en respektfull måte og rosen for seg. Kanskje.
Jeg liker jo også å vite konkret hvor jeg trår feil, så for mye innpakning kan i grunnen gjøre det litt forvirrende. Å nylig ha vært student ga mange erfaringer på den måten. I forhold til noen kontaktsykepleiere ble det litt sånn at jeg tenkte "Å nei", når de kom med ros. Jeg ville i grunnen bare at de skulle rose ferdig og komme til saken. En kontaktsykepleier jeg hadde var sånn at hun alltid ga tilbakemeldinger med forbehold. Det var alltid et "men" uansett om det tilsynelatende var ment som positiv eller negativ tilbakemelding i utgangspunktet. Det var litt slitsomt.
Jeg tror det kommer an på. Hvis man gir ris hver eneste gang man også gir ros, ser jeg problemet. Er risen derimot gjennomtenkt og "fortjent", ser jeg ikke problemet med at den kan komme sammen med rosen. "Det er veldig bra at du plukker opp søppel fra bakken med den hensikt å kaste det i søpla, men plaster kan inneholde smitte og kan derfor få ligge i fred."
Jeg må jo innrømme at jeg også gjerne starter med noe positivt. Men etter å ha vært student som jo tross alt skal korrigeres og læres opp, så har jeg jo tenkt på hvem dette egentlig fungerer best for.
Jeg lærte engang på et kurs at all ros ble glemt så fort det store MEN kom. Du gjør en strålende jobb hos oss, men...........bla bla bla. Alt glemt som var positivt. Man bør heller formulere seg slik at det negative ikke kommer som et men på slutten. Da er det det vi husker.
Signerer dene.
Akkurat dette ble tatt opp på kurset vi gikk på som heter: "De utrolige årene"
Det gikk på ros da.
Man skulle kun rose og aldri slenge på litt kritikk på slutten.
Kritikk kan de fleste takle så lenge det kommer å en ok måte, ikke dermed sagt mans kal ha ros først, for det blir en sammensmøring av noe som ikke er hverken fugl eller fisk.
Jeg har veiledet en del studenter på masternivå, og jeg har ikke følt behov for å pakke inn kritikk og negativ tilbakemelding. Jeg har brukt å si at "nå går jeg rett på de tingene jeg ser problemer med, og det kan sikkert virke litt voldsomt". Når vi er ferdige og skal avrunde, så har jeg ofte følt behov for å dra fram det som er bra eller spesielt bra, om ikke dette har kommet opp underveis.
Jeg legger det nok opp slik fordi jeg selv liker det slik i veiledningssituasjoner. Det viktigste er å se an personen syns jeg, noen er veldig harde med seg selv og trenger å høre at det som helt klart er bra faktisk er det. (Andre igjen trenger så absolutt ikke det, men trenger å høre at delene de selv syns var utmerket kanskje likevel ikke er nobelprisverdig).
Jeg liker ikke å motta ros og ris på denne måten. Kommer noen og først skryter voldsomt av meg, for så å komme med kritikk/klage, så sitter jeg igjen med to tanker:
1: Den rosen kunne vedkommende spart seg, for det var slettes ikke noe vedkommende mente.
2: Vedkommende er feig, og tør ikke face meg med det egentlige budskapet, uten å først smøre meg med verdiløst skryt.
Jeg vet det ikke alltid er sånn, men med endel erfaringer på dette området, så blir man negativ i alle slike situasjoner.
