Ja, du har vel hørt uttrykket "taushet er gull".
Jeg har aldri fundert noe særlig på hva det betyr, men det er vel noe sånt som at det noen ganger er bra at folk tier og ikke babler i vei, gjerne om ting de ikke har peiling på.
Og noen ganger er man kanskje på steder der man IKKE snakker noe særlig, fordi det ikke passer seg slik.
Men hvorfor er det slik?
Blir det noe bedre å sitte på f.eks. venteværelset hos legen i stillhet? Gruer man seg mindre til legetimen ved å se noen grav alvorlige ansikter som sitter og glor ned i noen gamle ukeblader som de egentlig ikke er interessert i å lese?
Og har du tenkt på hvor lett hosting på venteværelser sprer seg? I den øredøvende stillheten er det noen som kremter. Så er det noen som hoster et tilgjort lite "host", og ikke lenge etter er det 4-5 stykker som akurat der og da får et akutt behov for å hoste. Eller om noen skulle være så uheldig å ha noe i nesen som de drar opp slik at en snufselyd høres, så kommer det helt sikkert 5-6 nye snufselyder i løpet av det neste halvminuttet.
På tannlegekontoret er det akkurat på samme måten. Folk kommer inn. Ser seg rundt. Håper her ikke er kjentfolk for da slipper de å prate. Så griper de et helt tilfeldig blad som ligger der og blar i vilden sky. Og hoster. Og snufser. Og kremter.
Men å si noe er uhørt.
Jeg husker da jeg var 16 år. Jeg skulle til legen. Jeg hadde akkurat kjøpt meg moped og på en av første turene veltet jeg og skadet litt ankelen. Så der satt jeg. I stillheten. Blant alle hostere, snufsere, kremtere og uinteresserte ukebladlesere som leste ukeblader fra i fjor. Bare for å få tiden til å gå.
Da kom det inn ei jente på min alder. Hun var fra en annen kant av landet og skulle gå på skole på hjemstedet mitt. Hun kjente ingen, og satte seg ved siden av meg, sa "hei" og presenterte seg og spurte hva jeg het, og fortalte at hun skulle begynne på videregående osv....osv....og om her var noe å finne på om kveldene, ting som skjedde. Ja, hun snakket om helt vanlige ting.
På et venteværelse hos legen !!!!
Og folk kikket på henne. Spesielt da hun spurte meg om hvorfor jeg skulle til legen. Heldigvis var det foten. Det hadde vært littegrann mer pinlig hvis det var noe med en mer privat kroppsdel f.eks....
Tenke seg til: Spørre om hva som feiler folk? Jeg husker ikke hva hun var der for, men hun fortalte det. Helt naturlig.
Og jeg tenkte: Herlig at folk bryter den øredøvende stillheten som er på slike venteværelser.
Ventetiden ble kortere på grunn av det. Og før jeg skulle inn til legen rakk vi å avtale å møtes samme kveld.
Dette er noen år siden nå. Men til min store frustrasjon oppdager jeg at det fortsatt er litt "uhørt" å prate for mye på venteværelser.
Hvordan er det der dere bor? I tillegg til den irriterende liksom-hostingen, er der prat også?
Er dette et norsk fenomen eller er det slik i utlandet også?
Etter å ha fått barn, så snakker jeg mer med fremmede i slike situasjoner. Og med eller uten barn, snakker jeg med fremmede som tar initiativ til samtale. Om jeg møter kjente eller bekjente på venteværelset, så snakker jeg med dem. Det jeg derimot ikke gjør, er å spørre hvorfor de er hos legen.
Jeg kjenner meg heller ikke igjen. Jeg snakker med folk på venteværelse om det passer seg slik - vel og merke kun "kontaktskapende" og trygg kommunikasjon - som været og andre "trygge" tema. Jeg diskuterer ikke politikk - eller spør hva de skal hos legen.
Kanskje jeg kan fortelle hva som feilier meg om det er noe trygt og ufarlig, men jeg spør ikke hva andre skal altså.
Jeg spør aldri hva som feiler folk, men det hender jeg slår av en prat. Hvis jeg ikke er i snakkehumør setter jeg meg for meg selv med et blad. Jeg synes ofte det er deilig å ikke prate.
Jeg også. Også snakker folk med meg. Jeg innbyr til betroelser og kontakt, tror jeg, folk forteller meg alt mulig, folk jeg aldri har møtt før, på bussen, på venterom, på trikken, i butikker. Overalt. Og de forteller meg virkelig alt mulig. :skremt:
Møter jeg noen kjente på venteværelset, snakker vi selvfølgelig. Og det skal godt gjøres å ikke treffe noen jeg kjenner der. Stedet her er så lite, at alle kjenner stort sett kjenner alle.
Kjenner meg igjen der jeg også. Det er helt utrolig hvor mye folk har på hjerte. Synes for det meste det er koselig. Men av og til skulle jeg gjerne hatt med meg en plakat og viftet: Too much information!! :knegg:
Jeg har ingen problemer med å prate med folk på trikken eller i kø/heisen etc. og er ofte den som kaster ut av meg en kommentar om ett eller annet.
Men på legekontoret og sykehus gjør jeg det ikke.
Når det gjelder "taushet er gull" uttrykket så forbinder jeg det med å fortie noe, ikke det å være snakkesalig eller taus.
Jeg er også en sånn som blir nedprata av fremmede, og tydeligvis inviterer til åpenhet om alle slags private og ubehagelige saker. Så hvis alle på venterommet er stille en dag, skal ikke jeg klage på det.
For øvrig kan jeg legge til at jeg stadig tar meg i å ikke ønske å bli snakket til av fremmede eller halvfremmede. Er jeg ikke i humør til small talk, eller dersom jeg ikke ser noen som vekker interesse, synes jeg ofte det er slitsomt å kjatre uten mål og mening. :nemlig:
Jeg er nok som flere av dere, jeg liker når det prates.
Jeg liker rett og slett ikke taushet.. Det var nok det denne tråden handlet mest om
Et annet eksempel er en gang jeg var i et bryllup, et litt mindre bryllup med ca. 30 til middag. 30 tause mennesker. Stillheten ble trykkende. Ingen sa et ord.
Jeg, som bare var der for å spille til sangene de skulle synge, kjente ingen. men jeg tenkte: FOR en forsamling, og stakkars toastmaster som skal i ilden senere på kvelden for å løse opp stemningen.
Taushet kan godt være gull for min del. Tomt prat uten retning blir jeg fort lei. Men alt til sin tid, selvfølgelig. Jeg forventer ikke en lang filosofisk utredning når jeg bumper inn i ei jeg ikke har sett på fem år, for eksempel (selv om jeg har en tendens til å hoppe over pjattet og rett på det jeg mener er mer interessant).
Når det gjelder taushet på venteværelser, heiser eller sånt må jeg si at jeg kjenner meg igjen. :ja: Men fordi jeg er imot uskrevne regler som ikke egentlig har noe for seg, så prater jeg villig vekk om jeg møter kjente der. Jeg spør dog ikke hvorfor de skal til legen (der har du en uskreven regel som har noe for seg).
