Idag var jeg og barna på Solsiden kjøpesenter i Trondheim. Etter å ha handlet litt på Ultra, ble vi stående ved kassaområdet etter å ha betalt. Der er vises det film for barna, samt at det er en bil der som barna kan sitte oppi og "kjøre". Vi stod der for å spise litt banan før vi trasket videre, og ved siden av er en pappa med to jenter på ca 3 og 5 år. De står ved siden av bilen.
Plutselig sier pappan: "Jeg stikker i bilen med varene". Dermed gikk han og jentene stod alene igjen. Jeg ble litt perpleks og tenkte: "Jaja, bilen er sikkert rett utenfor". Men, han var borte 5-7 minutter. Jeg klarte ikke å gå før han kom tilbake og jeg visste at jentene var trygge.
Da vi skulle gå, hørte jeg han si: "Da går jeg inn på butikken, så venter dere her", og så gikk han inn på Ultra og jentene stod igjen alene ved den lekebilen.
Jeg stod og vurderte om jeg skulle stå eller gå, men valgte å gå. Likevel tenkte jeg på disse jentene og pappan som lot dem stå alene mens han handlet.
Møtte dem senere på senteret og da bar pappan på en hel pose fra Ultra, så han måtte ha vært inne i butikken ei stund, skulle man tro.
Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men måtte bare skrive det av meg. Jeg ville ikke ha etterlatt mine barn alene på et kjøpesenter mens jeg sprang hit og dit, selv om det var bare for noen minutter.
En hel pose fra Ultra kan da være kjapt gjort å plukke med seg. Jeg tenker egentlig at han sikkert hadde kontroll. Men det finnes jo mange rare folk der ute.
Jeg hadde ikke sluppet så små barn ut av syne på et handlesenter. Det skal ikke store distraksjonen til før de forsvinner fra den "avtalte" plassen. Den risikoen ville ikke jeg tatt.
Joda, om man er kjent på butikken, så finner man fort det man skal ha. Hvis ikke, blir det noen turer hit og dit. Han kan også ha kjøpt flere ting av samme slag, for alt jeg vet. Poenget var egentlig at han forlot barna enda en gang.
Jeg hadde aldri kunnet gå fra min snart 3-åring i alle fall. Hun insisterte på å stå og vente på parkeringsplassen mens jeg skulle gå tilbake til barnehagen og hente noe for en tid siden, og ble skikkelig sur da jeg sa hun måtte være med meg :knegg:
Hvorvidt en 5-åring kan holde styr på en 3-åring... nei, det hadde jeg ikke tatt sjansen på. Kanskje de var veldig veldresserte? Jeg skjønner bekymringen din.
Min 3-åring kan ikke vente NOE sted av den typen. En 5-åring kan vel kanskje det, og kanskje passe en 3-åring, men jeg ville ikke gjort det siden man aldri vet hvem som kommer forbi.
Barna oppførte seg eksemplarisk og gjorde ikke antydning til å stikke av, så dette visste sikkert faren også, vil jeg tro. Men, likevel, jeg synes de er små.
Litt på siden, men, jeg føler for å dele denne hjerteskjærende historien fra min grimme oppvekst: Vi skulle på Barnas Holmenkolldag da jeg var ca 7, og lillesøsteren min var 5. Men da vi kom på t-banen kom moren min på at hun hadde glemt min søster Skiforenings-kort, som ville gi rabatt. Så hun etterlot oss på Majorstua stasjon og tok t-banen hjem igjen for å hente det. Det varte og det rakk, og da hun endelig kom tilbake dro vi avgårde med holmenkollbanen. Jeg glemmer ennå ikke synet av barna som kom glade og fornøyde med holmenkoll-sekker og startnumre, på vei tilbake til t-banen etter endt holmenkolldag. Da vi kom frem var det bare skiskyting. :leppe:
Men vi var store nok til å klare å vente der, og hadde enda en storesøs med oss, så..
Eldstemann ville ha sittet pent og ventet. Yngstemann er fem, og han får ikke være alene et eneste sekund. Fåglarna vet hva han kunne ha funnet på. :skremt:
Jeg går ikke fra barna mine på noe måte. Aner ikke når jeg kommer til å klare å gjøre det... Storebror vil forresten ikke være alene et sekund heller.
Det lengste vi kommer i nærheten er når vi er i lekebutikk. Da går storebror alene og jeg følger med lillebror. Men jeg har laaange øyne etter han for det men derifra stikker han iallefall ikke.. :o
Jeg kan ikke svare for andre, men jeg hadde ikke gjort det selv. Har et minne selv fra da jeg var liten og min far gikk ifra meg og min søster for å ordne noe. Han var bare vekke i 10 minutter, men jeg husker at jeg ble så redd for at han ikke skulle komme tilbake. Det var inne i en sti i skogen, midt på lyse dagen og med mange folk tilstede, men jeg ble allikevel redd.
Jeg ville aldri ha forlatt så små barn noe sted. Ikke to minutter engang.
Jeg har friskt i minne de ti traumatiske minuttene da datteren min da hun var 3 plutselig ikke var sammen med oss på kjøpesenteret. Vi fikk begge en følelse av panikk. Det første jeg gjorde var å løpe mot inngangen for å sjekke at hun ikke hadde gått ut på gata.
Jeg sendte en inderlig bønn til Gud om at vi måtte finne henne igjen. Jeg så for meg at hun var kidnappet av en gærning eller overgriper.
Heldigvis hørte vi etter en stund en velkjent latter fra et utstillingsvindu.
Hun hadde bare lekt utstillingsdukke !!
Jeg glemmer aldri følelsen da vi fant henne igjen.
Nå i disse maddie-tider er det vel også enda større grunn til å passe på.
Eklinger som vil barn vondt har det dessverre blitt flere av, er jeg redd.
Vi har faktisk latt ungene sitte og se tegnefilm på Ultra på Bryn. Det var inne i butikken, ungene var ca.4 og 7 år. :uansvarlige foreldre:
Hadde nok ikke gått fra de ute på en senter og vært borte i det vide og det brede.
TV kroken på denne butikken er ikke mye skjermet. Det var temmelig travelt på der også.
Jeg har latt 5 åringen vente sammen min mor (som det ikke er så mye hjelp i) mens jeg har sprunget "rundt" Ultra etter en vare. Jeg har en ansvarsbevisst og fornuftig 5 åring som er veldig godt kjent på Solsiden. Likevel er det kun i det siste jeg har gjort dette.
Synes dere ikke det er stor forskjell på en 3åring og en 5-åring? Jeg går helst ikke fra vesla på slike steder uansett, for jeg er ei skikkelig hønemor og vil heller passe ekstra godt på henne enn å risikere det ene og det andre (da tenker jeg på skumle menn osv, for jeg vet at HUN hadde blitt der vi avtalte), men jeg synes det er himmelvid forskjell på en treåring og en femåring når det gjelder dette.
Nå er lille bare 2.5, men jeg ser ikke for meg at jeg går ifra han når han er blitt 3, da er han garantert ikke der jeg forlot han.
Men jeg vet ikke helt om jeg ville reagert på at andre hadde gjort det. Nå kjenner jeg ikke til det aktuelle kjøpesenteret, men jeg ser jo på kjøpesenter her at barn sitter alene og ser på film.
Min femåring ville aldri ha gått med på å stå alene og vente i et kjøpesenter, men hvis hun hadde hatt ønske om det så kunne jeg fint gått fra henne uten at hun hadde stukket av eller funnet på noe galt. Hun venter for eksempel av og til i bilen hvis jeg skal kjapt i butikken.
Jeg reagerer også når jeg ser slikt, for jeg kan ikke skjønne at barna er modne nok til å ikke følge en eller annen impuls og dra av gårde. I tillegg til at det faktisk finnes noen gærne ekle mennesker der ute.
Stesnuppa er 10, og det er bare såvidt det er mulig å gå ifra henne noe sted enda, men Poden virker litt mer selvstendig og trygg i slike settinger, så om vi er et sted han er kjent og det vises film (og jeg føler meg trygg på at han holder seg der så kan jeg sikkert gå ifra ham en liten stund. Litt tidlig å si enda, for enda er han så liten at jeg ikke vil gå i fra ham.
(Han sitter noen ganger i bilen mens jeg springer inn på butikken for å poste brev, mens jeg betaler for bensin og slikt da, men da sitter han jo fastspent i bilstolen. Og han velger det selv)
Regner med den pappan kjenner sine døtre, og handler deretter.
Jeg har en seks åring og en tre åring og jeg kunne ha gjort det (men yngste min er nærmere fire enn tre). Den yngste kunne ikke ha vært alene. Jeg er ikke redd for "skumle menn", det er ytterst sjeldent at barn blir bortført etc. Nesten alle overgrep mot barn skjer av noen barnet er i et tilitsforhold til (foreldrene, slektninger, barnehageansatte, trenerere, lærere etc)
Jeg ville ikke ha gått fra barna mine der. Jeg har vært på Ultra Alnabru og Sandvika, og det er slik du beskriver det, helt åpent. Alikvel pleier det å være en masse barn der, og så er jeg en av få voksne som står der. Selv på Bryn, der vi handler ofte, har vi alltid barna med oss. Men de vil jo gjerne trykke på "ku-knappen". Jeg reagerer derimot ikke på hva andre foreldre velger i en slik situasjon og kanskje naivt tenker at de kjenner barna sine såpass at de vet hvordan de vil oppføre seg.
Ja, poenget er vel neppe kun hvorvidt man kan stole på sitt eget barn eller ikke.
Man kan selvfølgelig ikke stole på et helt kjøpesenter fullt av folk man ikke vet noe som helst om.
Lørdag "gikk jeg fra" Lillemor i Frognerparken ved lekeborgen. Eller; Det kom en liten gutt gråtende(ca 2 år), som lette etter mamma'n sin, og jeg hjalp han å lete etter henne. Det innebar at Lillemor(som satt og drakk kakao), måtte bli sittende på benken mens jeg lette. Jeg allierte meg med en annen mamma som satt der da, og hun så etter Lillemor for meg. Men jeg kunne gått fra henne de få minuttene det tok også, for når hun skjønner alvoret, så gjør hun som hun får beskjed om.
Når det er sagt, ville det ikke falt meg inn å gå fra noen av dem utenfor en butikk for å handle. Hvorfor det liksom?
I dette konkrete tilfellet er det sikkert fordi det er en "lekeavdeling" (litt lego, en TV med film og en slik automatisk bil) utenfor butikken, og barna gjerne vil være der fremfor i butikken.
Jeg innbiller meg at mannen min kanskje kunne ha funnet på noe sånt. Vi diskuterer stadig hva hun egentlig er stor nok til og hva hun ikke klarer.
Selv får jeg rare blikk en gang i uka. Før vi går på svømming er vi innom en butikk og kjøper litt mat. Den butikken har bare trapp innvendig, men man kan gå rundt på utsiden med vogn. Snuppa vil veldig gjerne gå trappa. Jeg går rundt og lar henne gå trappa alene. Jeg kan se henne hele tiden, og vinker til henne når hun kan begynne å gå. Det er ikke få stygge kommentarer og blikk jeg har fått; "gå fra et så lite barn helt alene" osv. Men jeg føler virkelig ikke at det er noe farlig med den situasjonen. Må kanskje bemerkes at ingen vil anta at min datter er 3 år, hun er veldig liten for alderen.
Jeg kom med den anekdoten fordi noen ganger er kanskje ting mindre farlig enn de ser ut til for utenforstående.
Jeg syns det høres skremmende ut at foreldre kan gå fra ungene sine på kjøpesentre, om det så bare er for noen minutter, når de er 3 og 5 år gamle. :sjokk:
Det er mye som kan skje på få minutter på steder der det er mange folk samlet. Hva om noen skulle finne på å stikke av med barna når de står å venter på mor/far som "bare" skulle i en butikk eller i bilen med varer? Tror de foreldrene skulle fått litt problemer med å forklare seg for politi og barnevern da gitt.
Det er lett å tenke at ting helst ikke skjer, men når vi har barn så er det vårt ansvar å passe på at det ikke skjer noe med dem.
Jeg velger faktisk å ikke bekymre meg for farlige mennesker der ute, og lever etter min tro om at verden er god.
Det betyr ikke at Poden får være alene når og hvor han vil, men at det sjelden er tanken på andre farlige mennesker som setter begrensningen for hva han får lov til og ikke.
Jeg tenker mer på at det kan være skummelt for de små å være alene sånn generelt sett. Men det er jo en helt annen grunn til å ikke la ungene bli stående alene.
Hvordan i alle dager klarer dere å tenke at "verden er god" og at farlige mennesker ikke kan utgjøre en trusel mot små barn på egenhånd?
Det klarer ihvertfall ikke jeg. Og at verden er god er vel rimelig motbevist?
Jeg tenker ikke at verden er god. Jeg tenker derimot at jeg kan ikke gå rundt å se fanden på flat mark hele tiden. Selvfølgelig finnes det farlige/syke mennesker der ute, men jeg kan ikke gå og kikke meg over skulderen hele tiden av den grunn.
Da sønnen min forsvant fra barnepassen på treningssenteret, for det ufattelig mange grusomme tanker gjennom hodet mitt, men tanken på at han kunne møte noen slemme mennesker var det jeg var minst redd for. At han kunne ha falt ned trapper, åpnet dører til farlige rom, blitt sittende fast, låst seg inne, gått ut og blitt påkjørt av bil eller tog, ramlet i elva osv. DET var det jeg tenkte på. Jeg ser på dette som en mye større fare enn potensielt farlige mennesker.
Det er vel nettopp også pga av slike ting man ikke går fra førskolebarn på et kjøpesenter heller.
Jeg kan dessuten se for meg at det ikke skulle store folkemengden til og litt lengre tid vekk fra pappa en hva en hadde regnet med, før en liten tass kunne få panikk og bli veldig redd, også. Da er det fort gjort å begynne å vandre, og det er ikke noe hyggelig verken for liten eller stor.
Klart folk flest er normale. Klart det ikke er overhengende fare for at et lite barn skulle bli kidnappet på et norsk kjøpesenter.
Men at det finnes en ørliten sjanse for at noen skulle finne på å gjøre noe ugreit med barnet ditt (lommemannen var på ferde i årevis, han) samt andre potensielle farer et barn i førskolealder aldeles ikke er gammel nok til å kunne vurdere, er selvfølgelig grunn mer enn god nok til at man ikke lar små barn være ute av syne i det offentlige rom. Mine venner som har skolebarmn, lar heller ikke de minste skolebarna være uten oppsyn i byen/på et kjøpesenter. Og de er ikke hønemødre noen av dem.
Hva hadde dere sagt om barnehagen hadde latt barna være uten oppsyn i skogen/i butikken "bare et lite øyeblikk"?
Kan ikke se for meg at det ville fallt i god jord.
Bare det at et lite barn kan bli redd når det er alene, er god grunn nok til å være sammen med dem hele tiden.
Å holde et øye på de minste er igrunnen noe som helt naturlig hører hjemme i "foreldrepakka".
Å la de være alene uten oppsyn på kjøpesenter kan man godt vente med til de er større skolebarn.
Jeg klarer ikke å tenke at verden er god, men har funnet ut at hvis jeg ser farer i enhver krok, vil jeg bli gal. Jeg lar barna mine utforske, og oppdage, men innenfor temmelig strenge rammer. På den måten tror jeg de lærer å "overleve" i den store verden.
Eller betyr det at så lenge barnet er rolig og ikke løper bort kan du plassere det hvor som helst, da verden er et trygt sted å bo? Jeg ville som sagt hatt problemer med å la den rolige jenta mi vente på meg, uten at jeg frykter heiser og rulletrapper av den grunn. Barn er barn og det kan oppstå situasjoner som er helt ukjente for barnet. Jeg synes det er greit å ta litt risikoanalyse av det jeg foretar meg. Jeg kan løpe inn og betale for bensinen selv om ungene sitter i bilen, da jeg har lite til ingen tro på at bilen plutselig antenner seg selv. Men å la en treåring og en femåring være forlatt til seg selv på et kjøpesenter? Nei, det ville jeg ikke gjort. Jeg ser nemlig på det som min jobb å beskytte de fra alle farer, faren for seg selv, ja, men også faren for andre.
Høres ut som faren er ikke vant med å ha jentene rundt seg. Regner med at det ikke var allverden storsenter siden det tok kun 5-7 minutter før far kom tilbake.
Jeg har latt mine 3 småtroll stå rett på innsiden av butikken her i bygda, mens jeg var og kjøpte ett par ting til middagen. Det gikk nå helt greit. Men jeg hadde aldri gjort dette i storby, eller en plass med mange tvilsomme folk i nærheten.
Tja, jeg vil jo ikke si at det er naivt, da hadde jeg jo ikke tenkt slik.
Og jeg trodde jeg forklarte at det ikke betyr at barna kan plasseres hvor som helst, når som helst. Men jeg kan jo si det igjen.
Når jeg ikke forlater poden ved lekerommet på butikken så er det ikke av redsel for andre skumle mennesker. Det er rett og slett fordi jeg ikke vet om poden vil holde seg der han får beskjed om. Hadde jeg vært sikker på at gutten holdt seg der, og visste hva han skulle gjøre om han tengte hjelp til noe hadde jeg fint kunne latt ham bli igjen.
Nå vet jeg ikke hvor gammel poden blir før jeg føler meg trygg på disse tingene, men når jeg er det kommer jeg ikke til å være redd for andre mennesker.
Og ja, jeg vil påstå at det stort sett er veldig trygt å være barn og vokse opp i Norge.
Jeg er ikke helt sikker på hva du mener (altså om du tenker på dette spesielle tilfellet, eller om du tenker generelt). Men jeg er av typen som veldig lett lar meg lede følelsesmessig av fakta. Jeg er feks voldsomt mye mer redd for trafikk enn jeg er for "fremmende menn" - spesielt fordi det er som jeg sier, at barn som blir misbrukt som regel blir det at folk som kjenner dem (lærere, trenere, slektninger etc). Jeg finnes heller ikke redd for å fly, men bil er jeg ofte redd for.
Jeg er også mer redd for trafikk enn for "fremmede menn", og jeg er mer redd i bil enn i fly. Men jeg klarer ikke overse at det fins voksne som vil skade barn, uansett hvor liten sjansen er. Derfor har jeg ikke gått fra småbarna mine alene på kjøpesenter, og kommer heller ikke til å gjøre det. Det er selvfølgelig en samlet vurdering, som innebærer faren for at de skal begynne og gå og havne ute i trafikken, at det skal være en feil person tilstede som ser at de er alene og tar dem med seg ... Sjansen er liten, men det fins da nok av pedofile overgripere også i Norge.
Selvfølgelig kan man ikke gardere seg mot alle farer for all framtid, de må ferdes ute i verden uten meg etterhvert. Men ikke når de er 3 og 5 år.
Jeg er jo ikke i tvil om at farlige mennesker kan utgjøre en trussel for små barn som er alene, så det er liksom ikke den biten jeg er uenig i. Farlige mennesker er jo farlige.
Men jeg tror ikke farlige mennesker er noe å bekymre seg for i det daglige. Jeg mener det er rimelig godt bevist at verden (som i den verdenen vi bor i her i Norge) er god.
Så med andre ord, i følge teorien din, kan de med rolige, blir-hvor-vi-forlater-de-barn faktisk ta det med ro og la de være alene på f.eks. kjøpesenter? Ja, hvis det er utelukkende seg selv, gjenstander, trafikk o.l. som utgjør den eneste faren.
Det har skjedd mange grusomme ting mot barn her i gode snille Norge. Baneheia, Marianne-saken ... Og mange der barn overlever, men bærer med seg overgrep resten av livet. Jeg tar ikke sjansen på å tenke at "verden er god".
Ja, hvis det er tilrettelagt for at barna skal være et sted alene, så syns jeg egentlig ikke det er noe galt i å la de være der.
Jeg ville sikkert reagert på om en 2åring ble forlatt ved en TV-skjerm mens pappan gikk for å handle, men det ville nok vært fordi min 2-åring ikke hadde vært klar for det ennå, og at jeg hadde tenkt at det gjaldt for alle.
Men jeg syns ikke bare det har med om barna er rolige eller ikke å gjøre. Det har litt med selvstendighetsgraden på barnet å gjøre, og om barnet syns det er greit selv, selvsagt.
Så forskjellig kan man tenke. Det at det er en barnekrok på kjøpesenteret, med tv og leker, har aldri fått meg til å tenke tanken at jeg skal gå fra dem der alene. Jeg har nok et mye mer pessimistisk verdensbilde enn mange andre.
Nei, og jeg har forståelse for at slike ting gjør deg engstelig også.
Jeg vet liksom ikke helt om jeg syns den ene eller andre måten er "best" å tenke på, men jeg vet at jeg er glad for å ha en indre oppfatning om at folk generelt er gode.
Mulig jeg hadde gjort ting "riktigere" ved å ta slike forhåndsregler som du og flere peker på, men jeg er virkelig ikke redd for skummle mennesker. Og jeg tror ikke jeg har lyst til å late som heller.
Kanskje finner jeg ut etter hvert som poden vokser til at jeg er redd for fremmede, eller kanskje jeg finner ut at jeg bør late som, og ta avgjørelser deretter fordi det er best.
Men enn så lenge tror jeg på det gode i folk, på at oddsen er på vår side, og at Poden vokser opp til å tro og mene akkurat det samme.
Fremmede mennesker er ikke skumle. Fremmede mennesker er bare fremmede.
Jeg har ikke gått fra mine barn på et kjøpesenter og vil ikke gjøre det heller, selv om det bare er for en kort stund. Men, jeg er hønemor og har barn som ikke stikker av, men vandrer, så jeg er både redd for at noen skal plukke dem med seg og at de selv skal gå seg bort.
Det tror jeg ikke. Du ser jo også ut i fra denne tråden at det er mange som tenker som deg. Kanskje flere som tenker som deg enn som oss andre som er litt "naive" som noen kaller det.
For min del er det dette jeg setter som kriterier, ja. For å si det slik. Hvis vi er i skauen får ungene mine løpe rundt og herje, og jeg holder ikke øye med dem hele tiden, selv om jeg kun går i turterreng hvor det er flust med andre folk. Pedofile kan jo også være skigåere eller joggere. Når vi er med sjøen sitter jeg derimot som en hauk og glaner på dem, og dette er fordi at der vi er kan man lett ramle i sjøen, og ingen av ungene kan svømme. (Men et kjøpesenter er etter min mening uegnet å være alene på, i lengre tid. Men det er i hovedsak ikke på grunn av pedofile.)
For å si det slik: Dere som er redd for pedofile sender vel ungene i barnehagen eller lar de gå på trening selv om alt viser at det er på slike arenaer det meste av misbruk foregår?
Jeg er veldig bevisst på å ikke overføre "verden er farlig" til barna mine, og jeg tror jeg har klart det sånn rimelig bra. De virker ikke redde eller uselvstendige eller veldig avhengige av meg, selv om de ikke har vært alene på kjøpesenter i ung alder.
Man har jo med seg sine egne erfaringer som har stor betydning for hvor trygg man oppfatter verden. Jeg har nok sett noen ting skje såpass nært innpå, da jeg var liten selv, og det har nok gjort at jeg tenker at "kan det skje med noen, så kan det skje med meg". Eller mine barn. Så jeg klarer ikke la være å passe veldig veldig godt på små barn. Noen sjanser står for meg som veldig unødvendige å ta.
Å gå i barnehage anser jeg som veldig mye mer nødvendig enn å være alene på kjøpesenter, både fordi foreldrene må tjene til livets opphold og for barnets del. Jeg bekymrer meg heldigvis ikke for pedofile i barnehagen.
Jeg deler ditt verdensbilde. Jeg har til og med fortalt guttene at det finnes mennesker der ute som ikke vil dem vel. Dette er ikke sagt for å skremme dem til å høre på meg, men fordi jeg vil de skal vite hvorfor de ikke får være med fremmede om de skulle bli spurt om det eller lokket med godis.
Det skjer nemlig! Min lillebror ble forsøkt lokket hjem til en ung mann som hadde godteri, og det var helt tilfeldig at mamma så ham gå sammen med denne unge mannen en helt annen vei enn hjem fra skolen.
Jeg forsøker å lære dem hvordan de kan være trygge når de skal ut i verden på egenhånd, men synes ikke de trenger å lære å være alene i et hjørne av et fullt kjøpesenter fordi jeg synes det er mest praktisk å etterlate dem der. Men, jeg lar dem være på barnepassen på IKEA, Elixia eller Sandvika Storsenter hvis de vil det selv. Der er det skjermet og det jobber tross alt mennesker der som skal passe på dem.
Selv om man overveier muligheten for fare betyr ikke det at man er hysterisk og nærmest holder barna i bånd. Å sende barna i barnehage eller på skole medfører tilsyn, noe jeg ikke kan si for treåringen og femåringen overlatt til seg selv på et kjøpesenter fullt av fremmede mennesker.
Poenget mitt var at hvis du ser helt objektivt på når misbruk av barn skjer så er det som regel i relasjon til noen barna har et nært forhold til. Det jeg vil frem til er at pedofile er ikke en eller annen ensom ulv med horn i panna som røsker med seg barn fra kjøpesentre. Ja, det forekommer, men det er mye mer vanlig at misbruk skjer slik jeg har skissert det. Faren er med andre ord større i andre situasjoner, og derfor var jeg nysgjerrig på hvordan de som var redd for pedofile tenkte i forhold til det.
Men man må jo være realistiske him, og realiteten er for mange barnehage og skole. Barna har i tillegg tilsyn på disse stedene, de er gjerne samlet i flokk og har i større grad flere tillitspersoner å forholde seg til. Jeg tror heller ikke sannsynligheten for pedofile er stor på kjøpesenter, men det er en situasjon jeg har vurdert og kommet fram til at det er en risiko jeg ikke behøver å ta stilling til. Jeg snakker ikke bare om pedofile heller. Hva om barnet blir redd, må akutt på toalettet, blir plaget av andre tilstedeværende barn? Jeg kan i bunn og grunn tenke meg til flere situasjoner hvor barnet har behov for en voksen.
Barn i den alderen har dårlig tidsperspektiv, de eier ikke retningssans og har ingen kritiske evner i forhold til sine egne fikse idéer. Noen mer enn andre, selvfølgelig. Jentungen på fire hører på mora si og er skeptisk til fremmede, men jeg hadde ikke gått fra henne på Ultra på Solsiden i alle fall. Hun kunne fint ha funnet på at nå har hun ventet i evigheter (fem minutt) og at mamma sikkert har gått i bilen så det er best hun går ut og leter. Jeg er mest redd for at hun skal gå seg vill eller bli overkjørt eller ramle i kanalen eller sånne ting, men selvfølgelig tenker jeg på at det kan dukke opp fremmede med skumle hensikter også. Det står derimot ikke øverst på lista mi.
Ja, og jeg er helt enig med deg i at et kjøpesenter ikke egner seg som en plass å være alene i timesvis for små barn. Utgangspunktet mitt var et innlegg hvor du spurte etter hvilke kriterier man hadde for å la barna være alene. Og mine kriterier er at ungene ikke kan finne på noe som medfører at de skader seg (eks ramle utenfor et svaberg og ned i sjøen), at andre skader dem (eks bli kjørt ned) og at de ellers klarer seg alene (i forhold til å være redd ol).
Timesvis? Jeg synes ikke det er greit i det hele tatt. Og jeg synes det er naivt å tro at så lenge barnet er rolig og ingen fare for seg selv er det greit å la det være alene.
Bare for å gjøre en ting klart: Jeg jobber selv i barnehage og for å jobbe der må man vise politiattest. Jeg syns det var en utrolig grov påstand du kommer med her. :mad: Skal du komme med en sånn påstand så bør det idet minste være hold i den og ikke vill fantasi.
Jeg vet ikke om det er du eller jeg som ordlegger seg slik at det blir helt feil, men jeg skjønner at andre mener at jeg tenker naivt om ting, og jeg skjønner at alle har en og annen naiv tanke. Men om jeg selv hadde ment at tankegangen min var naiv hadde jeg jo ikke tenkt det.
Jeg får ikke til å forklare meg bedre...
Men jeg tror ikke at jeg aldri tenker naivt selv. Jeg regner bare med at jeg gjør det uten å være klar over det.
Jeg har ikke noe å vise til nå, men det er da lagt fram rapporter i øst og vest på at overgrep mot barn oftest skjer på arenaer der barn er sammen med mennesker de stoler på og kjenner?
hjem, skole, barnehage, trening, og om det ikkeskjer på disse stedene så skjer det oftest med personer barnet kjenner fra disse stedene.
Det var nettopp en barnehageansatt som ble tatt for overgrep mot en femåring i mitt nærmiljø. Såvidt jeg vet har det aldri vært kidnapping av små barn der gjerningsmannen og barnet har vært ukjente for hverandre i mitt nærmiljø. Aldri noensinne. På landsbasis er det også uhyre sjelden at overgrep og bortførelser skjer umotivert blant ukjente på offentlige steder. Jeg syns ikke det er riktig å ta en masse hensyn til slike potensielle farer så lenge jeg tar med ungen ut på kjøreturer i bilen eller gåturer langs veien.
Selvsagt ville jeg ikke gått fra ungen min i timesvis noe som helst sted, men hun får gå alene til sine besteforeldre og oldemoren sin selv om deler av veien er uten tilsyn, jeg har planer om at hun skal gå til skolen alene til høsten og av og til venter hun i bilen alene mens jeg handler, hun leker ute alene uten at jeg ser henne til enhver tid også. Jeg nekter å gå med på at det gjør meg skjødesløs, naiv og uansvarlig. Da syns jeg man har et forvrengt virkelighetsbilde og krisemaksimerer og ser farer som ikke eksisterer.
Ja, og da regner jeg med at det er pedofile du tenker på? For hvis du tar vekk risikoen for at barnet kan skade seg selv eller rett og slett gå sin vei, er det vel ikke så mye igjen? Mulig jeg misforstår deg, fordi jeg ikke er helt sikker på hvorfor du mener at det er farlig at barn er alene på et kjøpesenter?
Mener du at det i de fleste tilfellene av misbruk av barn skjer hvor det ikke er noen relasjon mellom barnet og overgriperen? Av typen "fremmed mann kidnapper et ubevoktet barn". Jeg ser at i det innlegget du svarte på, ble forklaringen min litt kort. Dette var fordi jeg har skrevet mer utfyllende om det lengre opp. Poenget mitt var at i nesten alle saker med misbruk av barn er det en relasjon mellom barnet og overgriperen, dette er slekt, venner av familien, ansatte i skole, trenere, ansatte i barnehage, barnevakter etc.
Man kan ikke utelukke pedofile, kidnappere, mordere, psykiatriske osv. nei, og som jeg forklarte tidligere er det naivt å helt utelukke dem i troen på at verden er et trygt og godt sted. Men jeg kan i det hele tatt komme på mange situasjoner selv rolige, fornuftige barn kan komme oppi, og faren for fremmede er selvfølgelig med i den beregningen.
Jeg husker jeg stanset bilen utenfor en liten butikk i Industrigata i Oslo. Jeg skulle bare løpe inn for å levere noe. Det ville tatt meg 1 minutt, da jeg stoppet rett utenfor butikken. Jeg hadde 3 åringen min i bilen. Jeg vurderte det dithen at hun trygt kunne sitte i bilen mens jeg løp inn. Jeg hoppet ut, låste bilen og skulle til å gå inn da en dame begynte å skrike til meg. Jeg fikk kjeft så det holdt. Og etter å ha hørt på henne i 5 minutter om hvor uegnet og uansvarlig jeg var som etterlot et barn i låst bil for ett minutt, så valgte jeg bare å hoppe inn i bilen igjen å dra. Mulig hun er alene om å mene at dette var uansvarlig. Men kanskje ikke?
Ikke vet jeg.
Min 3åring hadde vært over alle haugene om jeg hadde gått fra han i 5-7 minutter, garantert! En annen ting er at jeg hadde ikke vilt gitt det ansvaret til en 5åring, det er ett for stort ansvar om det skulle skje noe.Hadde med minsten, nå 4 år, på butikken her om dagen, snudde meg i 2 sekunder og borte var han, jeg leita etter han i 5 minutter, og da var jeg helt skjelven. Men han hadde faktisk ikke gått noen steder, bare satt seg ned bak avishylla i butikken for å se på noe på gulvet. Alt mulig skumlt for gjennom hodet mitt på de minuttene.
Nei, jeg hadde ikke gått fra ungene sånn som beskrevet i HI.
Jeg hadde ALDRI latt ungene sitte i låst bil heller. Det er mye større sjanse for at noe skal skje i en låst bil og ingen får hjulpet barna, tenker på brann, at de får av brekket etc.
Jeg lar ungene (4.5 og 6.5) sitte alene i bilen utenfor butikken (bor i liten by) men alltid med ulåst dør og alltid med nøklene i lomma mi.
Ang. politiattest leverte jeg det når jeg startet i jobben min på skole, men de spør aldri etter oppdatert versjon... og man kan vel dessverre være pedofil/overgriper selv om man ikke er dømt.
Jeg vet ikke om jeg skal ta dette alvorlig. Jeg tar det naturligvis ikke som personlig kritikk. Jeg har vært så mange år i barnehagejobben og hører sjelden om overgrep på barn i barnehager. De tilfellene som har vært har vel vært slått stort opp i media.
Jeg er enig i at overgrep mot barn oftest skjer av mennesker som barnet kjenner, men him skrev på en måte som fikk det til å høres ut som det var allment kjent at barn var mer utsatt for overgrep i barnehager enn andre steder og det syns jeg var en drøy påstand.
Det at jeg vet at de jeg kjenner som jobber i barnehagen (og det er mange rundt om i Norge og utlandet) er der pga at de virkelig bryr seg om barn og ønsker at barna skal ha det bra i barnehagen og fordi det ikke er noe som gjør meg så vondt som tanken på at noen mishandler barn gjør nok sitt til at jeg reagerte så kraftig som jeg gjorde. Samtidig så oppfattet jeg innlegget til him som at det var en kjent sak at barn ofte ble utsatt for overgrep i barnehagen og på trening. Det er ikke sant og det finnes mange rundt om i landet som gjør en enestående innsats for at barna våre skal ha det bra.
Som jeg svarte deg på innlegget så ble det litt for kort formulert, men det skyldes at jeg hadde skrevet mer utdypende om det tidligere. Det jeg mente var at overgrep mot barn som oftest foregår på arenaer hvor det eksisterer en personlig relasjon mellom barnet og overgriperen. Dette betyr i praksis: Omsorgspersoner (mor, far, stemor, stefar, søsken), andre slektninger (besteforeldre, tanter, onkler) eller andre barnet har en relasjon til som lærer, barnehageansatt, nabo, trener. Dette i motsetning til noen som bare tar med seg barn fra kjøpesenter eller gata. Og dette er kjent, ja. Det er ikke noe jeg bare finner på.
Det er synd at jeg har formulert meg slik at det blir misoppfattet, men jeg trodde jeg hadde presisert dette i tidligere innlegg.
Og grunnen til at jeg trakk det frem er at jeg blir litt overrasket hvis det er slik at folk er veldig redde for at barna skal bli kidnappe eller lignende, når man vet at overgrep mot barn fortrinnsvis skjer andre plasser.
Da fikk innlegget ditt straks en annen mening. Da kan jeg til og med til dels være enig med deg. Selv om det også er andre grunner en redsel for at noen skal kidnappe barn som gjør at jeg ikke syns man skal overlate små barn til seg selv på kjøpesentre.
Sønnen min ble forsøkt lurt inn i en fremmed bil da han gikk på barneskolen. Det verserer mange historier om barn som har blitt forsøkt dratt inn i biler eller lokket med av fremmede.
Selv om det finnes potensielle farer rundt oss, så mener ikke jeg at vi skal gå rundt å frykte at det verste kan skje hvert øyeblikk. Men å ta forholdsregler og holde et øye med de små er ikke å være unødvendig forsiktig.
Bare i den delen av byen jeg jobber, har det vært flere tilfeller av overgrep mot barn utført av ukjente personer de siste årene.
Det skjer ikke veldig ofte, men i løpet av en ti-tolvårsperiode vet jeg om følgende tilfeller:
-Skolejente lurt med hjem i hagen til psyk. utv.hemmet mann som hadde egen bolig, lurt av trusa og befølt.
-Mann fulgte etter klasse på tur hjem fra en park, og blottet seg for en etterslenger i gruppa.
-To jenter lokket med i bil, og forgrepet seg på hjemme hos voksen mann.
-Skolejente lurt med opp i skogen og seksuelt misbrukt av en ung gutt.
-Mann fulgte etter unge jenter i mørket og blottet seg.
-Mann observert utenfor skolens område etter skoletid og spør skolejenter om de vil "se på mens han tisser".
Dette er som sagt bare i et lite område av vår by, og gir meg på ingen måte en følelse av at barn er "trygge i vår del av verden".
Alt dette har hendt med skolebarn. Selv de kan selvfølgelig ikke forsvare seg/ta de riktige valgene alltid. Vi snakker om barn.
Jeg synes det er helt vanvittig å la førskolebarn være uten oppsyn på et kjøpesenter. Jeg fatter seriøst ikke hva som har skjedd med vurderingsevnen til foreldre som finner på slikt.
Barnekroken utenfor Ultra på Solsiden ligger like ved to av inn/utgangene til senteret. Dene ene bringer en rett ut mot kanalen (meget dårlig sikret). Den andre rett ut i en bilvei. Forøvrig er det en rulletrapp bare noen meter unna, og en heis litt flere meter unna. Og selvsagt mange innbydende butikker som kan friste til en titt. Iom at "kroken" ligger rett ved inn/utgang, er det stor trafikk av mennesker akkurat her. Jeg har opplevd eldre barn som herjer og ståker voldsomt i denne barnekroken.
Så før jeg en gang har kommet til potensielle farlige mennesker, har jeg bestemt at en 3 og 5-åring overhodet ikke bør forlates der - ihvertfall ikke om jeg har ansvaret. Jeg hadde ikke latt min fem-åring vente på meg der. Muligens til nød snart-8-åringen min.
Jeg ville aldri gått fra så små barn på et kjøpesenter. Man vet ikke hva som reker rundt av gale mennesker og barn kan også plutselig finne på ting de ikke burde ha gjort.
Dessuten har jeg en 6-åring som til en hver tid må vite hvor jeg er/"se meg" når vi er ute og handler, så jeg hadde nok ikke klart å slippe unna så lett. :knegg:
Selv pleier jeg å inkludere barna i handlingene når vi er i butikken ved å gi dem en liten handlevogn eller gi dem oppgaver med å finne ting. Dette synes barna (6 og 4 år) er gøy og gjør handleturen hyggelig for alle parter. :)
Jeg tør ikke å gå ifra barna mine på denne måten noe sted!! :eek: Jeg bor i ei ganske lita bygd, men det hjelper ikke. Å gå ifra dem slik på et kjøpesenter er helt utenkelig. Helt enig med deg, Isbjørn!
Jeg kan ikke snu ryggen til min lillegutt et sekund uten at han farer avgårde på et eller annet spennende oppdrag, så å sette han igjen noe sted for å vente alene hadde vært helt utopisk.
Men hvis jeg tenker mer generelt: I et handlesenter er det mye som kan skje og misforstås. Ungen kan bli tatt med av raringer, men også av velmenende mennesker som får det for seg at de er "mistet" (meg f.eks, jeg kunne godt funnet på å tatt med en treåring til infoskranken hvis jeg fant en stående på et hjørne). De kan begynne å lete etter foreldrene, de kan begynne å lete etter bilen, plutselig må de tisse eller hva det nå er.
Ingen skal klare å overbevise meg om at en 5-åring er safe i lørdagstrafikken utenfor et handlesenter alene! Og hvertfall ikke med et yngre søsken svimende rundt. Hva om de klarte å forville seg dit?
Et handlesenter er fullt av visuelle inntrykk, lyder, folk. Fart, mye som skjer. Vi synes det er greit, men ungene våre er i en litt annen og mindre oversiktlig verden - det er vanskeligere for dem å tolke alle inntrykkene, også fordi de er lavere enn oss, ikke har vår erfaring i å tolke omgivelsene osv..
Hvis man er garantert at ungene står mokk stille, greit nok.
Men jeg klarer faktisk ikke å se at såpass små unger skal kunne klare det, jeg :sparke:
Også tenker jeg litt på hvordan ungen ville opplevd det, hvis de hadde fått et sånt ansvar, også skjedde det noe. Eller de ble skremt. Eller noe skjedde med mamma i butikken...
Det er noe annet utendørs, på et roligere sted, hvor det er rutine inne i bildet, og hvor det ikke vrimler av folk (skoleveien osv). Trafikken hadde jeg vært skeptisk til uansett.
Min største frykt ved å la barn stå alene er ikke pedofile, men hva de selv kan finne på.
Spesielt på et kjøpesenter hvor det er mange mennesker, og ikke like lett å finne igjen noen.
Jeg hadde noek ikke latt såpass små barn stå alene, men samtidig så vet man jo helle rikke alderen på barna det ble skrevet om av HI.
Hva om det er noen som ikke er så store som kanskje var 2-3 år eldre?
Da er det ikke lengre snakk om 3 og 5 men, 5-6 og 7 til 8....
Jeg kunne fint latt min nesten 6 åring stå alene sammen med han på 10 år, men det er sjeldent jeg gjør det. (de krangler så mye...)
Men minsten hadde nok ikke fått stått alene, men først og fremst fordi han ikke ønsker det selv. Sted er også avgjørende. Liten butikk og kjøpesenter er liksom ikke helt det samme.
Ja hadde han hatt min sønn der da han var tre år hadde han ikke gått fra han,jeg kunne ikke snu meg rundt før rakken var langt unna han var helt umulig, stakk av så fort han han hadde sjansen.
Han var ikke redd for å miste meg ut av synet og det var et MARERITT å ta han med på et kjøpesenter ,han holdt på sånn til han mellom 8/9 år.
Skatten på 5,5 kunne jeg latt være et sted alene en liten stund, dersom vi hadde en klar avtale. Han er ansvarsbevisst og fornuftig. Men Rusket på snart 4... nei. Da måtte hun være et sted jeg så henne.
Jeg mistet Skatten på byens kjøpesenter i vinter. Da han ikke fant meg, gikk han rett ut av senteret, og strake veien hjem (ca en km). Veldig fornuftig. Han fortalte meg at han ventet på grønn mann ved alle lyskryssene, og så seg godt for.
Usj, jeg begynner nesten å grine igjen bare ved tanken. Store trailere. Pedofile menn. Brygga.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
