Pepper Lemon sa for 16år siden:

Overskriften sier det meste, men altså: Har du venner med fremmedkulturell bakgrunn? Hvis ikke - hvorfor? Og hva med barna dine, har de?

Sitron sa for 16år siden:

Nei. Fordi det ikke er noen her.

Nabojenta sa for 16år siden:

Javisst. Både fra Irak, Iran, Brasil, Eritrea, Algerie, Kina, Russland og Bergen.

malena sa for 16år siden:

Ja, ei av mine beste venninner er fra Italia. Har også en del venner fra Bosnia, Kroatia og Serbia.

Susse sa for 16år siden:

Jeg har ikke det, dessverre. Det bor så å si kun etniske nordmenn i vårt nærområde og heller ingen av våre nære venner har fremmedkulturelle venner. Trist synes jeg, det hadde vært både hyggelig og spennende å kjent noen med en annen kultur. Mannen min har sjef som kommer fra India, men han er så norsk som noen med hytte på fjellet og lusekofte :knegg:
Eldstemann har en kamerat med foreldre fra Palestina, mellomste har en kompis med foreldre fra Iran.

him sa for 16år siden:

Nei. Grunnen er at jeg ikke har hatt steder hvor jeg har hatt en naturlig kontakt med fremmedkulturelle. De fleste av mine venner er folk jeg har møtt via skole og jobb, og siden jeg ikke har gått på skole eller jobbet, med fremmedkultrurelle, så ... Nå som eldste har begynt på skolen har vi fått noe kontakt med foreldrene til de andre barna, men det er ingen fremmedkulturelle her heller.

Maxine sa for 16år siden:

Ei venninne som er fra Filipinnene, hun er vel også bortimot den eneste "fremmedkulturelle" i mils omkrets.

Ellers har jeg mange svenske venner da, men så veldig fremmedkulturelle er de vel ikke :knegg:

Nabbe sa for 16år siden:

Ja, Sitron er bergenser.

Alvorlig, ja, det har jeg. nesten bare... Ungene leker nesten bare med norske barn, men det har jo noe med hvor vi bor, og hvor lite innvandrere som bor her, det er noen pakistanere, og de er litt sammen med de også, men mest på skolen.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Nå har jeg tenkt så det knaker her, men kan ikke komme på noen. Vi hadde tidligere omgang med noen singalesere, men har mistet kontakten. Jeg har ingen kollegaer med fremmedkulturell bakgrunn, det har heller ikke min mann. Og det er ikke et eneste barn i barnehagen heller. Eller naboer. Merkelig. Og vi bor i Oslo altså.

Ina sa for 16år siden:

Ingen fremmedkulturelle voksne venner, men noen bekjente+ mannens svigerinnne. Vi kjenner noen barn med afrikansk bakgrunn, samt noen barn der en av foreldrene ikke er etnisk norske.

LilleRosin sa for 16år siden:

Nei, akkurat nå er det vel dålig med fremmkulturelle venner. Egentlig er det litt stusslig med venner. :asosial og trøtt:

Grunnen er at jeg ikke er i noe miljø der det er fremmedkulturelle. Jeg har hatt noen fremmedkulturelle venner før, men har ingen kontakt med dem nå.

Agent Scully sa for 16år siden:

Jeg har en venninne som ikke likte The Matrix. Det er ganske fremmed for meg.

Ellers går det mest i vestlig kultur for min del.

polarjenta sa for 16år siden:

Jeg er gift med en fremmedkulturell mann, teller det?

Men sånn egentlig har jeg vel ikke så mange venner med fremmedkulturell bakgrunn. Vi er invitert til middag hos noen fra Rwanda i påsken, dette er en familie der minstegutten går på min avdeling, om det utvikler seg til vennskap gjenstår jo å se.

Veronal sa for 16år siden:

Ja, jeg har en vietnamesisk venninne i tillegg til en chilensk venninne. I tillegg har jeg en kamerat fra Botswana som jeg traff da han studerte her og som jeg har besøkt etter at han dro hjem til Botswana. Tidligere hadde jeg han irakisk kamerat, men vi mistet kontakten (han bodde i Nord-Norge).

Tallulah sa for 16år siden:

Det kommer litt an på hvordan man definerer fremmedkulturelle, bare førstegenerasjons innvandrere, eller andre generasjons også? Bare de fra utenfor Europa?
Jeg har endel "halve". Dvs. venninner med mor eller far fra et land utenfor Europa, men de kan knapt kalles fremmedkulturelle mener jeg. Sambo jobbet sammen med en fyr fra Kenya som bor her som vi har sporadisk kontakt med, og jeg har endel venner i Zambia og i USA. Men de er jo ikke her.
Jeg har flere i min omgangskrets, både blant barnehageforeldre og studiekamerater. Studiekameratene er hovedsaklig andre generasjon, mens foreldrene i barnehagen er første generasjon.

Når jeg var ung hadde jeg betraktelig flere, men desverre har jeg ikke mye kontakt med dem lenger. Det er ganske vanlig, at barn og ungdom er mer kosmopolitiske enn voksne, når man velger utdannelse og familie havner man ofte sammen med sine "egne" igjen.

Ginger2 sa for 16år siden:

Jeg kan rett og slett sitere denne. Litt merkelig når man bor i Oslo.

Miss Norway sa for 16år siden:

Gremli Skremli sa for 16år siden:

Jeg har jo vært gift med en meksikaner i sju år, men jeg vil ikke kalle ham fremmedkulturell. Det er ikke en kultur som er fremmed for meg, som har bodd i Mexico og har bakgrunn i Latinamerikastudier. Dessuten synes jeg fremmedkulturell er et horribelt uttrykk. Det er fremmedgjørende, rett og slett.

Ellers omgås jeg folk fra andre kulturer på jobben, der jeg har elever fra bl.a Pakistan, India, Chile, Vietnam, USA, Somalia, Afghanistan og Iran. Og Danmark. Også har jeg endel latinamerikanske venner.

Frost sa for 16år siden:

Nei det har jeg ikke, men jeg har en fantastisk kollega fra Sri lanka.

Ene guttungen har klassevenner fra Bulgaria og Jugoslavia, men han har ikke så mye kontakt med dem.

Guttemammis sa for 16år siden:

Barna våre har fremmedkulturelle barn i barnehagen, men ingen spes. venner
som er det. Jo forresten, de leker av og til med en gutt fra Somalia når
de er hjemme...men de har aldri vært hjemme hos hverandre eller noe(tenkt å
innvitere han hjem snart en dag!)
Vi har inngen nære venner eller kollegaer av fremmedkulturell bakgrunn, men jeg
har bekjente fra Etiopia, Tyrkia, Pakistan og Marokko.

Maverick sa for 16år siden:

:dulte:

Jeg har mange ikke-etnisk-norske ( :knegg: ) i omgangskretsen, men ikke i den innerste sirkelen. Vet ikke hvorfor. :gruble:

Mikkeline sa for 16år siden:

Nei, det har jeg ikke. Har flere bekjente (mest via jobb), men ingen som jeg kan kalle venner.
Det har ingen annen forklaring enn at vennene mine har jeg fått gjennom jobb eller skole, og der har det knappest vært noen med annen bakgrunn enn det jeg har selv. Jobber i et stort internasjonalt konsern, så det er igrunnen underlig at vi ikke har flere med annen bakgrunn enn etnisk norske nordmenn. De senere årene har det kommet en del tyskere, tsjekkere og polakker og jobbet hos oss for en periode, men de blir her stort sett bare noen år før de drar tilbake til hjemlandet sitt.

Barna har heller ingen venner med annen kulturell bakgrunn enn dem selv. Det mest eksotiske i barnehagen er en jente som har en engelsk far, og en som har en dansk far. I nabolaget bor det en vietnamesisk familie, men de har voksne barn (og har nettopp flyttet inn, så jeg kjenner dem igrunnen ikke jeg heller)

Palmen sa for 16år siden:

Er gift med en som ikke er født i Norge (men bodd der lengre enn meg) så det teller kanskje?

I nærmeste vennekrets i Norge er det en franskmann, nederlender, mexicaner og en bergenser. Så det er jo ganske internasjonalt.

I Midt Østen er vennegjengen min veldig internasjonal, og alle verdensdeler er representert.

Jeg velger allikevel å se på vennene mine som internasjonale og ikke fremmedkulturelle, fremedkulturell er for meg en bås som også inneholder "gebrokkent språk" og "fordommer" som jeg ikke helt er komfortabel med.

Frost sa for 16år siden:

Jeg har jo ei tysk venninne, men regner henne ikke som fremmedkulturell. Er tysk fremmedkulturelt?

Miromurr sa for 16år siden:

Ja, det har jeg, både venner og bekjente. Jeg har funnet de aller fleste av dem på jobb.

Kaz sa for 16år siden:

Kommer jo litt an på hva en mener med fremmedkulturell. Både vi og ungene (spesielt) har mange i vår omgangskrets som har foreldre som er født i et annet land enn Norge. Jeg synes fortsatt ikke at de kan betegnes som fremmedkulturelle, de er jo en like stor del av vår kultur. Jeg liker heller ikke ordet fremmedkulturell spesielt godt.

Fluke sa for 16år siden:

Nei ikke det jeg kan komme på.
Vi har dårlig med venner sånn generelt egentlig.

daffy sa for 16år siden:

Av venner jeg har jevnlig omgang har jeg kun en venninne fra Vietnam. Jeg studerte utenlands en periode og fikk mange gode venner fra hele verden, men de fleste av disse bor jo nå på andre kontinent, så selv om jeg fortsatt regner noen av dem som venner er det fint lite jeg ser til dem i løpet av et år.

Ellers snakker jeg jo daglig med de to somaliske ansatte på barnehageavdelingen til sønnen min.

Nenne sa for 16år siden:

Hva er fremmedkulturell da? Mannen min og den tidligere konen til broren min er mellom-europeere, teller det? Det er ellers ikke så mange andre i vårt område, men noen omgås vi fordi vi har barn i samme barnehage eller samme klasse.

Muad'Dib sa for 16år siden:

Vel, med min blandingsbakgrunn har jeg vanskelig ved å definere, hva min kultur er, så alle andre enn meg er vel fremmedkulturelle for meg, da ? ;)

Kan ikke sie at jeg har noen skikkelige norske venner/veninner, mer "friendly colleagues". Når man kommer til et nytt sted har de "innfødte" gjerne en etablert omgangskreds allerede. Mye nemmere å bygge opp vennskap med andre i samme situasjon som en selv.

Nenne sa for 16år siden:

Nelly Nickers sa for 16år siden:

Sønnen min hadde bestevenn med meget eksotisk navn på den forrige skolen, men da vi flyttet har han fått bestevenn med norsk rampunge-navn på R.

Jeg har ingen utenlandske venner. Kommer ikke så lett i kontakt med nye folk.
Eller forresten, mannen min har en chilensk venn og han er jo forsåvidt venn med meg også.
Min andre sønn går i en barnehage med bare norske barn, og kjenner ingen med annen etnisk bakgrunn enda.

cora sa for 16år siden:

Hvordan defineres fremmedkulturell? Tenker du på mennesker som er født utenfor Europa og som bor i Norge? Hvor går grensen?

Storesøster har ei venninne som er født i Norge av palestinske foreldre. Teller det?

Pamina sa for 16år siden:

Fremmedkulturell er avstandsskapende!

Jeg har gode kolleger fra Pakistan, en god venninne fra India, 50 % av ungene jeg jobber med er minoritetskulturer. Ei anna venninne er fra Romania - det er noen, men ikke så mange. Inntrykket mitt er at veldig mange minoriteskulturelle holder seg til sin egen kultur og er lite nysgjerrige på den norske kulturen og holder dermed avstand. De jeg har god kontakt med har god greie på det norske samfunnet, og er dermed mottakelige for å ha norske venner.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Det har jeg ikke tenkt på. Men du har selvfølgelig helt rett, og jeg skal moderere meg. Det jeg tenkte på var mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. Jeg har både familie, venner og kollegaer fra USA, Tyskland, Frankrike og de skandinaviske landene. Bakgrunnen for mitt spørsmål var en artikkel jeg leste om assimilering versus integrering, og at svært få nordmenn omgås mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. Og det er til hinder for integreringen. Det var da jeg måtte gå litt i meg selv, og oppdaget at jeg heller ikke hadde noen kontakt med mennesker typisk fra Afrika eller Asia. Dessverre.

Maverick sa for 16år siden:

Barnehagen er forresten særdeles multikulturell, så begge mine barn er fargeblinde. :hjerter:

Elias sa for 16år siden:

Ja, jeg jobber sammen med en.
Og barna har venner fra andre kulturer. Både Sør-Amerika og fra Balkan og Iran.

Hvorfor? Jo, hvorfor ikke? De er jo naboene våre.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Her må jeg bare presisere at jeg ikke spør hvorfor man har venner altså, jeg spurte om hvorfor ikke for de som svarte benektende.

Elias sa for 16år siden:

Slik var det også med yngstemann her. Han hadde gått i barnehagen i to år før han oppdaget at bestevenninna hadde mørkere hud enn ham. Han fikk litt av en aha-opplevelse da en kompis sa at hun var mørk fordi faren var fra Afrika. Det hadde han ikke tenkt over i det hele tatt.

Vi har definitivt noe å lære av ungene i mange sammenhenger.
Og det har vi ikke vondt av.

Lykken sa for 16år siden:

Hm, ingen nære venner som er fremmedkulturelle. Sønnen har en venn fra Polen i barnehagen, og mammaen er jeg litt på prat og hils med. De har også en jente på samme alder fra et arabisk land, men de svarer ikke på bursdagsinvitasjoner eller innbyr til mer enn et kort hei.
Jeg har gått på skole med flere fra forskjellige land, hadde ei venninne fra Polen på ungdomskolen, men ingen som er venner idag.
På jobb har jeg vært borti noen, men svært få egentlig. Opp gjennom livet har jeg har perifere bekjente. Det bor et par familier fra Kosovo i nærområdet her, han ene drev kiosken før og var veldig hyggelig og pratsom, men de har tenåringer og det har ikke falt seg naturlig å bli mer enn på hils. Ja, og det er en del mer, men det blir bare å fortelle om bekjente i forskjellige perioder i livet mitt.

Ariel sa for 16år siden:

Nei, det tror jeg faktisk ikke jeg har. Hvorfor? Nei, si det?
Eller; jeg har en veldig god spansk venninne i Spania, men det regnes ikke som fremmedkulturell i mitt hode...

Storemor har en fremmedkulturell venninne fra klassen, og noen fra katekesen.
Lillemor har vel ingen som jeg vet om...

Og ja, vi bor i et område med ekstremt mange etnisk norske, og det er nok mye av grunnen.

Cascaye sa for 16år siden:

Jeg har et par norsk-pakistanske kollegaer som jeg omgås på jobben.
I barselgruppen min var det ei dame fra Spania/Cuba og ei fra Rwanda.

Benmurphy sa for 16år siden:

Men, som flere har vært inne på, blir jo det en definisjon som neppe egentlig dekker det som er spørsmålet slik jeg forstår det heller. Jeg har venner fra Istanbul og Brasil, men de jobber jo med IT, telefoni eller reklame de også, og på fest hjemme hos en av dem i Istanbul kom nå deltagerne – av begge kjønn – med hver sin pose øl eller vin, og musikken skilte seg ikke mye fra det vi spiller hjemme heller, så fra mitt ståsted er nok de fleste fra bygden der jeg er vokst opp mer fremmedkulturelle enn de nevnte muslimene og katolikkene.

Ben "urbanistan" Murphy

Dixie Diner sa for 16år siden:

Jepp. Svigerfamilien min er italienere, og så har jeg venner fra bla. Kosovo og Iran.

Dixie Diner sa for 16år siden:

Sånn er vår barnehage også, helt knall. :)

Gremli Skremli sa for 16år siden:

Må bare presisere at fremmedkulturell sto på den berømte fy-lista sammen med neger. (Ord som anbefales ikke å bruke. Hvem var det som lagde den lista igjen? Var det en afrikansk ungdomsorganisasjon?) Men bevar meg fra å starte neger-diskusjonen igjen..

Sønnen min skal forøvrig begynne på en veldig flerkulturell barneskole, som også er den skolen i byen med størst sosiale skiller. Det blir interessant. Kanskje han ender opp med å bare henge sammen med de hvite, rike nabobarna fra åsen? I blant er det vanskelig å tro at vi lever i 2008. Men det er en annen diskusjon.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Hvis vi ser bort fra uttrykket fremmedkulturell (som jeg altså er enig i at var et dårlig uttrykk) så synes jeg egentlig tyrkiske og brasilianske venner hører hjemme innunder hva jeg tenkte på. Med det mener jeg at de kanskje har vanskeligere for å få innpass i Norge enn f eks en danske. Og at de fleste nordmenn kanskje ikke kan skilte med et nettverk som innbefatter tyrkere, brasilianere, somaliere, indere eller colombianere. Det er vanskelig å forklare hva jeg mener, jeg kjenner jeg får krøll på fingrene når jeg skriver. Og det skyldes muligens at jeg ikke hadde et klart formål med innlegget mitt. :o Men altså; det ser ut til at nordmenn ikke er så flinke til å involvere mennesker med ikke-vestlig bakgrunn i sitt kontaktnett, som hindrer god integrering.

turi sa for 16år siden:

Jeg har ingen veldig nære venner, men flere godt bekjente som jeg snakker med flere ganger pr uke. Jeg skiller ikke på nasjonalitet, men om jeg liker mennesket jeg eventuelt skal omgås.Eldste`s beste venninne kommer nok i kategorien fremmedkulturell, og jeg håper att minstens barnehage blir fargeblind! The more the merrier(med fare for skriveleif).

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Det var African Youth, tror jeg. Altså at de har en fyordliste. Jeg fant ikke fremmedkulturell der nå, men mulig det har stått i andre artikler.

www.ayin.no/integrerings-relatert.71983.no.html

Nebbia sa for 16år siden:

Uten å kverulere over hvorvidt fremmedkulturell er et heldig uttrykk eller ikke reagerer jeg på spørsmålsstillingen. Det er mulig jeg fullstendig misforstår intensjonen med spørsmålet, men jeg synes det oser av politisk korrekthet på avveier. For å svare på spørsmålet, nei jeg har ingen fremmedkulturelle venner. Hvorfor ikke? Tja, si det - jeg vet ikke, men både på skole, jobb- og i bosammenheng har jeg møtt svært få fremmedkulturelle, og således blir sannsynligheten for et vennskap tilsvarende liten. Jeg har i det hele tatt svært få nære venner. Av venner jeg vil karakterisere som gode er det noen flere, men det er allikevel ikke mange. Felles for alle er at personkjemien stemmer, og dette er uavhengig av kjønn, hudfarge, vekt, seksuelle preferanser eller dialekt. Derfor synes jeg selve spørsmålsstillingen med hvorfor jeg ikke har fremmedkulturelle venner virker veldig bakvendt.

Left sa for 16år siden:

Samme her. På skolen jeg går på er det utrolig mange forskjellige nasjonaliteter (ca 50), men jeg opplever at jeg er for "gammel" til at det blir naturlig å omgåes dem så mye. De er forresten i det andre bygget, i hovedsak "oljefag" og logistikk, økonomi osv, slik at vi på helsedelen ikke har så mye med dem å gjøre.
Med små barn, og liten mulighet for barnevakt er det ikke så lett å være med på kulturarrangementer heller, selv om vi har fått helt nytt og fint studenthus, så derfor blir det lite kontakt med fremmedkulturelle. Desverre. Hadde mange gode arbeidskollegaer fra Pakistan, India, Kosovo osv tidligere, men har ikke kontakt med dem nå.
Barna mine er for små til å ha så nære venner enda, men det går fremmedkulturelle barn i bhg, så mulighetene er jo der.
I blokka vi bor, bor det flere fremmedkulturelle enn etnisk norske, men har ikke så mye kontakt med dem heller. Noen av ungene har vært litt inne hos oss, og sønnen min hos dem, men bortsett fra det er det lite kontakt.

nolo sa for 16år siden:

Dette kan jeg relatere til. Før jeg ble 'satt' hadde jeg flere venner fra ulike land.

Nå har jeg en god kollega/venn fra Iran, en kollega fra Bosnia og en god bekjent fra Polen.

I min nære familie er det folk fra Japan og USA.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Da håper jeg du har misforstått intensjonen med spørsmålet, ellers kom jeg nemlig skikkelig dårlig ut. :blond:

Jeg synes det er interessant jeg, selv om mine intensjoner blir trukket i tvil. Altså, du sier at du ikke har møtt så mange. Det er den samme følelsen jeg sitter med. Det er ønskelig med en god integrering, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det, fordi det er ingen rundt meg. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert. Men det har ikke blitt sånn. Så derfor syntes jeg det var legitimt å spørre hvordan det var med dere andre. Særlig interessert er jeg kanskje fordi jeg selv venter et mørkt barn, og all faglitteraturen jeg leser om dagen forteller meg at jeg må forvente at barnet mitt vil møte mange av de samme utfordringer og holdninger som "mennesker med innvandrerbakgrunn" (som er betegnelsen faglitteraturen har brukt gjennomgående, men som heller ikke er et akseptert begrep i følge denne artikkelen: www.aftenposten.no/kul_und/article1977933.ece), med unntak av de kulturelle ulikhetene, som gjerne er kjernen i integreringsproblemene. Og derfor er jeg altså nysgjerrig. Men jeg skjønner at dette er touchy for mange, og det er vanskelig å formulere seg på en riktig måte. Jeg mener naturligvis ikke å insinuere at man ikke ønsker kontakt med mennesker med annen hudfarge, fremmed språk eller andre religioner enn en selv. Men ut fra svarene her inne så får jeg inntrykk av at de som svarer ja har kollegaer eller naboer av utenlandsk opprinnelse, mens de som svarer som meg (altså nei) bor i et område eller tilhører et arbeidssted med lite mangfold. Altså ser det ut til å være tilfeldig, og ikke at noen bevisst oppsøker flerkulturelle miljøer med slike vennskap for øyet mens andre ikke gjør det. Altså at det ikke er bevisste valg man tar.

Macky sa for 16år siden:

Jeg har desverre ikke det, hadde en god del da jeg bodde i Oslo. Grunnen til at jeg ikke har, er fordi det er så få av dem i vårt nærmiljø.

Storesøster har heller ingen venner med annen kulturell bakgrunn. I bhg hennes går det kun etnisk norske barn.

Benmurphy sa for 16år siden:

Og for å klargjøre mitt svar over; jeg kunne egentlig skrevet det samme som Nebbia. Jeg har ingen «fremmedkulturelle» venner, tyrkerne og brasilianerne som ble nevnt kunne forsåvidt kvalifisere; de fleste av dem bor riktignok i Tyskland eller USA så jeg har ikke hyppig kontakt med dem, men hadde de bodd i Oslo hadde jeg jo sikkert hatt det, men det blir helt urimelig å regne dem som «fremmedkulturelle». Det er ingenting fremmed ved kulturen deres, de er en fullverdig del av den samme post kald krig, ironisk distanserte, urbane kulturen som jeg, og svært mange andre her, er. Og om noen hevder at jeg ikke innvolverer mennesker som ikke deler mine kulturelle referanser og preferanser i mitt kontaktnett så har de naturligvis helt rett. Og jeg kan ikke se at dette er særlig relevant for «god integrering» i det hele tatt; hva er det meningen jeg skal integrere?

Ben "peasants are boring" Murphy

Pepper Lemon sa for 16år siden:

... men om vi nå altså fjerner uttrykket fremmedkulturell og i stedet vrir spørsmålet over til å handle om venner av ikke-vestlig bakgrunn (som er SSBs måte å definere en gruppe mennesker på), er det da noe mer å svare på? Jeg catcher poenget ditt, altså. Jeg må bare fortsette å gnage på at dette er et interessant spørsmål.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Det var en definisjon i artikkelen jeg linket til overfor her.

Nebbia sa for 16år siden:

Kanskje, men du vinner ikke i sjakk uten dem. Nå kalles de vel ikke peasant der, men én gang bonde alltid bonde. :D

LilleLeo sa for 16år siden:

Njaa.. Eneste jeg kan komme på er mannen til ene venninnen min, som er fra India.

him sa for 16år siden:

Jeg vil tro at virkelig integrering skjer i det øyeblikket man deler noe. Det kan være musikkinteresse, man sitter i FAU sammen, man har barn som leker sammen, man elsker å gå på ski eller man liker å se på hesteveddeløp. Og hvis politikerne ønsker å jobbe mot integrering er det å skape slike arenaer viktig.

Tallulah sa for 16år siden:

Mangfoldsåret har dette som utgangspunkt. Jeg har lest endel om det svenske mångkulturåret (som var bedre forberedt ennd et norske). Det handler om at for å delta må man bli invitert, og det som vises må føles relevant. Og det går begge veier. Like lite som kanskje pakistanske førstegenerasjons innvandrere har interesse av Ibsen i Nationaltheatret har Laila fra Tåsen interesse av pakistansk popkonsert i Spektrum. Som det for øvrig er endel av, uten at norsk presse bryr seg det spøtt. I tillegg har arrangørene liten interesse av å sende pressemeldinger til norsk presse fordi deres målgruppe treffer de helt andre steder.

Sorry, en liten (forenklet) avsporing, jeg er bare midt i denne problemstillingen akkurat nå. :)

Nebbia sa for 16år siden:

OK, da forstår jeg deg bedre. Jeg tror nok mangelen på integrering i samfunnet har sin basis i at alle ønsker trygghet, og dette resulterer i at innvandrere klumper seg sammen med mennesker og kultur de er kjent med, mens nordmenn som ser med skepsis på fremmedkulturelle elementer, helst ser at sitt nærområde er i minst mulig grad "innvaderes". Jeg tror dessverre det er veldig mange som har holdningen "Jeg har ingenting imot innvandrere, men ...". Til din problemstilling synes jeg diskusjonen om hva slags uttrykk man bruker for å beskrive gruppen er essensiell. Det er mulig at fremmedkulturell ikke er et politisk korrekt uttrykk, men jeg tror skepsisen mellom etniske grupper primært er kulturelt begrunnet og har svært lite med hudfarge å gjøre. Adopterte får den samme kulturelle baggasjen som etniske norske, og at disse vil føle en naturlig tilknytning til alt som er norsk, og at å putte dem i båsen ikke-vestlig bakgrunn blir helt feil.

Jeg tror mye av utfordringene adopterte mener er av mer overfladisk karakter. Ikke at det er heldig, men jeg tror ikke adopterte møter brøkdelen av problemene som innvandrere gjør.

Tallulah sa for 16år siden:

Det adopterte vil møte er samme første skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

astrid_d sa for 16år siden:

Jeg har hørt at minoritetsspråklig er det rette uttrykket nå, fremmedkulturell er det mer negativ klang i.

Har jobbet med mange, men har ingen i nær omgangskrets.

Tallulah sa for 16år siden:

Var det ikke forresten Frp som innførte begrepet fremmedkulturell?

Mani sa for 16år siden:

Ja det har jeg.

Benmurphy sa for 16år siden:

Joda, men er det faktisk et særlig stort problem for adopterte? (Jeg påstår ikke at det ikke er det altså, jeg spør.) Fra mitt ståsted vil hvem jeg begynner å snakke med være veldig mye sterkere knyttet til hvor jeg treffer dem enn hvilken hudfarge og hårtype de har; hvor er det man faktisk treffer folk man blir kjent med? For voksne skulle jeg tro at jobben og skolen/universitetet er de viktigste stedene, og der må da det at man, nærmest av seg selv, hører til samme gruppe være mye viktigere enn hvordan man ser ut? Og hvis man legger til kulturarrangementer, og for den saks skyld utesteder, vil vel de som er der i mange tilfeller være selvselektert i så stor grad at det at en person faktisk er der overskygger utseendet deres? Så jeg skulle tro at den skepsisen du nevner sikkert kan være plagsom i en god del situasjoner, men jeg er ikke overbevist om den egentlig spiller noen særlig stor rolle for integrering elelr funksjonsdyktighet i samfunnet.

Ben "a cool t-shirt always helps" Murphy

Harriet Vane sa for 16år siden:

Ja, gjennom partiet jeg er medlem av. Før det hadde jeg ingen, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg er fra et hvitt bittelite sted uten innvandrere, fordi jeg har studert i Bergen hvor det er få av ikke-vestlig herkomst i universitetsmiljøet, jeg har holdt på med ting som som er ganske norske og hvite; korps, klassisk musikk, studentkultur, øl og rock'n roll. Og så bor jeg på Oslo vest. Det er kanskje 5 % maks med ikke-vestlig bakgrunn her hvor jeg bor. Og de er vel dataingeniører, leger og stipendiater.

Nenne sa for 16år siden:

Nebbia sa for 16år siden:

Nei, det har du rett i og det er et problem. Problemet er derimot begrenset i forhold til hva innvandrere møter. Med norsk navn og norske skoler stiller de f.eks på lik linje med etnisk norske i jobbsøkersammenheng. Det finnes jo heller ingen språklig barrierer som også skaper hindringer for innvandrere.

Et vennskap har uansett et startpunkt som innebærer at man snakker med hverandre, og med mindre man kommer ut for en rasist tror jeg ikke adopterte har vanskeligere for å etablere vennskap enn etnisk norske har.

Tallulah sa for 16år siden:

Jeg vil tro det varierer, men for noen vil det nok den initielle skepsisen de møter være like stor som den innvandrere møter. Dette er så vidt jeg vet noe som blir tatt opp og diskutert i adopsjonskretser, så det er nok langt fra ikke-eksisterende. Jeg har også erfaring med dette fra egen familie, og adopterte venner.

Men igjen så har nok omgangsmiljø også noe å si. Tenkt situasjon: Even, adoptert fra Eritrea, vokst opp på Bøler, på byen med sine venner fra alle verdenshjørner tror jeg nok vil ha større vanskeligheter med å komme inn på et utested enn f. eks. Daniel, adoptert fra Chile, vokst opp på Ullern og med bare hvite overklassevenner.

Jupp, jeg tror også at innvandrere kan møte flere problemer, knyttet til navn, kulturell bakgrunn, språk osv, slik som adopterte ikke vil møte.

Éowyn sa for 16år siden:

Nei.

Skremmern sa for 16år siden:

Fremmedkulturelle. :knegg:

Jeg har for det meste bare norske venner. Tror det skyldes forskjellige miljøer, rett og slett. Jeg har heller ingen ikke-norske kolleger og sett bortifra omgangskretsen min, er det i det miljøet jeg vanker.

IOA sa for 16år siden:

Jeg har mange venner med ikke-norsk bakgrunn ja. For det første bor jeg sammen med og har barn med en. Både i min, hans og vår felles vennekrets er det mange med tilknytning til andre land og kulturer på en eller annen måte. Vi bor i en bydel i Oslo med mange med utenlandsk bakgrunn. Og i min avdeling på jobben er det ca 40% som har utenlandsk bakgrunn.

Nenne sa for 16år siden:

Jeg endret overskriften for deg.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Takk!

Her er for øvrig en link til liste over uttrykk vi skal bruke med varsomhet: www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/veiledninger_brosjyrer/2007/et-inkluderende-sprak.html?id=479767

Hilsen Monsoon, som lærte noe nytt sent en skjærtorsdag.

Fruktflua sa for 16år siden:

Nei, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde venner med annerledes kulturell bakgrunn. Jeg er i overkant fascinert over andre kulturer, og jeg skulle gjerne hatt nære venner med annen bakgrunn enn meg selv.

Jeg gikk på skole med ei jente fra Kosovo for noen år siden, og henne hadde jeg en del kontakt med utenom skole. Datteren min og jeg var på flere familiemiddager hos henne og familien, og det var ordentlig koselig.

Her hvor jeg bor nå, så er det faktisk ingen med ikke-vestlig bakgrunn. Det er trist med tanke på ideen om mangfold. Jeg synes det er elendig at min sønn skal begynne i 1.klasse på en skole som ikke har noen elever med innvandrerbakgrunn.

Helle sa for 16år siden:

Vi har noen veldig gode venner fra Hellas. Har også ei venninne fra Bosnia, men hun bor ikke her lenger så vi har ikke så mye kontakt nå.

Filifjonka sa for 16år siden:

Min mor kjenner ekstremt mange fra utrolig mange forskjellige land, og mange av dem har jeg også blitt kjent med oppigjennom. Og sønnene mine har venner og venninner fra bl.a. Iran, Filippinene og Kosovo.

Candy Darling sa for 16år siden:

Jeg har norskfødte med ikke-vestlig bakgrunn i nær familie, teller det? Til og med en (sekularistisk) muslim! :sjokk: Også har jeg venner fra Mellom-Amerika og Karibien. Jeg har en del friends-in-law også, men de regner jeg egentlig ikke med.

Jeg skjønner litt av tankegangen til HI, tror jeg. Jeg hadde nemlig en litt tilsvarende for 10 år siden; jeg kjente ingen åpent homofile. Det synes jeg var litt merkelig og noe bekymringsverdig - ikke fordi jeg skulle ha noen å smykke meg med, men fordi jeg statistisk sett burde kjenne noen. Hva var grunnen til at jeg ikke gjorde det? Gikk jeg i et ekstremt begrenset (begrensende) miljø, eller ønsket de av en eller annen grunn ikke å være åpen om det (til meg)?

Nå har dette endret seg temmelig mye (og jeg har forsåvidt også skiftet miljø), men jeg synes den samme øvelsen kan være grei å gjennomføre for seg selv på alle minoritetsgrupper. Er det noe med meg som gjør at jeg ikke har venner fra denne gruppen? Har jeg bevisste eller ubevisste holdninger som støter noen bort?

Man skal selvsagt ikke samle på venner for å være PK, det tror jeg ikke man klarer heller. Men en fundering over egne holdninger og fordommer en gang i blant er aldri å forakte.

Strå sa for 16år siden:

Nå har ikke jeg mange venner i utgangspunktet, men jeg har en venninne fra Sri Lanka, en fra Pakistan og en fra Irak og min Svigerbror er muslimsk USAer. Alle barna har venner med både den ene og andre og tredje og fjerde kulturelle bakgrunnen, dog er de fleste av barnas kompiser født i Norge. Hvor ikke-vestlig er bakgrunnen deres da?

I barndommen hadde jeg en venninne fra Kashmir, hun var veldig nøye på å ikke være fra India og ikke fra Pakistan heller.

Stompa sa for 16år siden:

Nei, men jeg har perifer omgang med flere via jobb. Herremannen leker litt med en gutt med afrikansk bakgrunn på SFO (ikke nære venner), og han var kjempegod venn med en gutt med afrikansk bakgrunn i barnehagen som vi dessverre ikke har klart å holde kontakten med.

Señora sa for 16år siden:

Nei det har jeg ikke, dessverre.

De foreldrene som har ikke vestlig bakgrunn er heller ikke særlig sosiale. Her vi bor finnes det heller ikke mange med ikke-vestlig bakgrunn, så da begrenser det seg veldig.

Jeg liker godt å lære om andre kulturer, og elsker å smake all slags mat, så jeg skulle ønske jeg hadde venninner fra alle verdens land.

Ru sa for 16år siden:

Nei, jeg tror faktisk ikke det. :undrer:
Det vil si, jeg kjenner jo en haug med vietnamesere som jeg er vokst opp med og slikt, men de er jo født og oppvokst her, så det teller liksom ikke.

Jeg jobber sammen med en iraner og en latinamerikaner da, teller det?

Det er ingen grunn til at det ikke er flere, annet enn at det bare ikke er det.

Solen sa for 16år siden:

Ja, og ungene dems løper inn og ut her hele dagen.

Azi sa for 16år siden:

Ja, jøss skulle bare mangle.

Tøtto sa for 16år siden:

Jeg har en god venninne fra Kosovo. Hun er førstegenarasjons innvandrer. Jeg vokste opp med mange vietnamesiske barn men jeg har bare sporadisk kontakt med dem nå.
Vi har også en del venner fra Chile.

Miromurr sa for 16år siden:

Æsj, nå er overskrifta endret. Da ble det ikke like morsomt å fortelle at jeg i mine studiedager i hovedstaden følte meg rimelig fremmedkulturell på fest i Bærum. :knegg:

Obelix sa for 16år siden:

Har vel ingen jeg kan kalle venner, men mange bekjente.
Men ungene har mange venner med ikke vestlig bakgrunn.

Enhjørning sa for 16år siden:

Javisst.
To av min og mannens nære venner er fra Bosnia.
De har dessverre flyttet herfra begge to nå, så kontakten blir mer sporadisk, men man har hatt mye moro før i verden. :knegg:

Mandarin sa for 16år siden:

Chile? Er det vestlig? Vel har gode venner fra Chile.

Filifjonka sa for 16år siden:

Jeg har vært hjemme hos folk fra mange land, hvis jeg tenker etter så husker jeg ihvertfall Iran, Irak, Somalia, Tyrkia, Syria, Vietnam, Thailand, Chile, Bosnia, Russland... Sikkert enda flere. :)

Bluen sa for 16år siden:

Kun ei venninne fra Kina.

MorStine sa for 16år siden:

Nei, det har jeg faktisk ikke. Bor ingen innvandrere eller ikke-etnisk norske her hvor vi bor. Guttene har en gutt i hver sin klasse som er mørke i huden. Han ene har indisk pappa som ikke bor her, han andre er adoptert fra Russland og er mulatt.
Så her er det dårlig med sånne muligheter.

Fadese sa for 16år siden:

Jeg har ikke det. En bekjent var samboer med en kvinne fra Bosnia for en stund siden, og da hadde jeg litt kontakt med henne. Men vi har ikke hatt kontakt annet enn småprat på gata etter at de flyttet fra hverandre.

Lillemor har en venninne som har tilknytning til Pakistan.

Mandino sa for 16år siden:

Har venner fra Sør-Afrika, Kongo, Serbia og Kosovo. Har akkurat fått nye naboer fra Polen og vi håper å bli bedre kjent med de. De forrige var fra Tyrkia og det var trist når de flyttet.

Eldstejenta er mye sammen med en gutt fra Romania og to jenter fra Polen og Marokko i barnehagen. På hennes avdeling finnes også barn med Somalisk, Chilensk og Pakistansk opphav.

Tangina sa for 16år siden:

Samme her. Hadde tenkt å legge ut om min for meg svært fremmedkulturelle svigermor på Sørlandet sammenliknet med min latinamerikanske venninne som det er tusen ganger lettere å identifisere seg med.

Jeg har mange venner med ikke-vestlig bakgrunn. De fleste bor ikke i Norge. Her i Norge kjenner jeg ganske mange, og kan kalle en del av dem venner, men har for tiden ingen i min nærmeste omgangskrets (som er blitt atskillig mindre enn den pleide å være før jeg fikk små barn).

Enig.

Myrsnipa sa for 16år siden:

Nei, faktisk ikke. Nå er det ingen på jobb da, og ingen i nabolaget eller i barnehagen. Kan liksom ikke bare sjekke de opp på Rema 1000 heller.

Carrera sa for 16år siden:

Hmmm, jeg har vist ikke det. Hvorfor? Kort og godt fordi at det ikke har vært anledninger til å bli kjent med noen.

Ungene går i klasse med noen med delt bakgrunn. Altså en av foreldrene er Norsk, og den andre ikke-vestlig.

Esme sa for 16år siden:

Jeg har venner og bekjente fra flere ikke-vestlige land: Sri Lanka, Iran, Irak, Kroatia, Ghana, Tyrkia.

Men jeg tror ikke at det betyr nødvendigvis at jeg er fylt med mer forståelse for andre kulturer eller har mindre fordommer enn de som ikke har venner fra ikke-vestlige land.

Tvert i mot, det er enkelte folkegrupper som jeg har hatt mye med å gjøre og som jeg har store problemer med å kunne like noe særlig. På samme måte som at jeg i utgangspunktet er svært positive til de som kommer fra Sri Lanka f.eks, uansett om de er tamiler eller singalesere, de har generelt utrolig kul humor og er arbeidsomme og hyggelige. En positiv fordom er jo en fordom det også¨.