Jeg har opplevd mye, ikke bare dette med at minstemann døde, men også andre ting om vekt, graviditet o.l.
Nå var det virkelig en som tok kaka.. En som jeg må forholde meg til flere ganger i uka..
Det begynner ganske vanlig med at jeg får spørsmål ang barn. Hvor mange jeg har og sånt.. Alt er helt greit.. Jeg velger da å fortelle om minstemann, at han fikk kreft og døde ikke lenge siden.
Jeg forteller at vi hadde prøvd lenge for å få han, og lykken stod i taket når vi endelig lykkes og det er minstemann vi skal få.
Jeg får da et svar om at da var det ikke meningen da. At vi på en måte hadde lurt naturen og han ikke skulle vært til..
Jeg ble så sjokkert :eek: Er det virkelig en normal holdning? At barn som lever godt over et års dagen sin og blir syke og dør, så er det naturen som "rensker" ut de svake?
Jeg skjønner jo at det er slik kroppen kan fungere i starten av et svangerskap ( på noen, ikke alle hvor ting går knirkefritt) og at man da kan bruke det uttrykket ( selv om jeg ikke er videre glad i det)
Men jeg må virkelig vite om hvor normalt er det å tenke slik når barnet er større? ( ja, flertallet på fp er normale :knegg: )
Jeg må si at personen ble mildt sagt sjokkert at så små barn kan få kreft, så det lyste uvitenhet her, men jeg ble så vippet av pinnen.
Jeg forklarte at det ikke var noe slikt jeg mente, og jeg absolutt ikke trodde det. Mer snakket vi ikke om det..
Ja, jeg trodde jeg hadde hørt det meste egentlig.. Men dette er en person jeg skal forholde meg til over lengre tid. Derfor ville jeg få avklart dette med "hvor mange barn har du" greia..Men nå datt personen flere hakk ned for meg.
Jeg svarer så ærlig jeg kan. Jeg har to jenter hjemme.. Det er sårt, det er vondt, men det er sannheten. Han er ikke der.. Men om det føles riktig så sier jeg at jeg har to jenter hjemme, og en liten gutt som ikke lever lenger.
Men da må det være tid til å kunne svare på evnt spørsmål.
En jeg snakket med misforstod meg og trodde jeg hadde mistet i graviditeten. Det hadde hun også opplevd. Ingen big deal liksom.. Jo, det er det om det så hadde vært det. Det var det eneste gangen jeg ble sint, på mine og på andre vegne. :mad: ( også en person jeg må forholde meg til omtrent daglig.. :sukk: hva er det med meg og disse menneskene ) Når jeg forklarte saken, ble det kjapt stille, men jeg liker ikke å skulle "bruke" det slik.
Du har jo en lengre fartstid enn meg i dette, så jeg får vel oppleve mye mer.. Håper bare jeg blir raskere til å svare. :klemme:
Jeg tror ikke jeg skal begynne å fortelle om de kommentarene jeg har fått ang dette med å få flere barn. :dåne:
" enkelte er ikke ment å skulle få flere barn" Nei, takk for den..
Det er helt utrolig hva folk kan få seg til å si. Vi får håpe det var en glipp som kom av sjokket han eller hun fikk av svaret ditt. Det er ingen unnsklydning overhodet for denne typen uttalelser, men noen mennesker takler dårlig å få så sjokkerende nyheter. For lillemanns historie er jo nettopp enormt sterk og trist.
Fortsett å være åpen du, så får folk lære seg å takle de svarene de får.
Trodde ikke noen fikk seg til å si noe så utrolig dumt, hvor tar enkelte ting fra? Greit att man kan få litt sjokk men er det grunn til å si sånne ting for det. Nei det må ha vært utrolig sårt å få slengt sånne ting etter seg, å jeg håper virkelig vedkommende tenker seg litt om å ber om ynnskyldning.
Det er heldigvis IKKE normalt at folk har slike holdninger. Jeg håper det i alle fall.
For noe mer respektløst og stygt har jeg knapt hørt.
Det er ALDRI noen mening i at små barn blir rammet av sykdom og dør.
Det er totalt meningsløst. Så meningsløst som det går an å bli.
Å få barn, samme hvilken måte det skjer på, er et stort mirakel i alle foreldres liv. Noe av det største et menneske får oppleve. Å få et lite barn som man vet man skal hjelpe fram i verden. DET er meningen. Ikke at man skal miste det.
Ingen som er ved sine fulle fem skal få komme med noen vurdering om hvorvidt dette er naturens gang eller ikke. Det er i alle fall ingen trøst eller empati i å si noe slikt til mennesker som har opplevd det dere har.
Det er godt at du, slik det ser ut av det du skriver, har klart å komme deg såpass bra igjennom det du har opplevd at du kan takle slike meningsløse utsagn.
Prøv å overse slike tankeløse folk. De har ikke peiling. Og de har tydeligvis heller ikke klart å oppdage hvor heldige de selv er som ikke har opplevd det.
Hadde de skjønt det så hadde de ikke sagt slikt tull.
Folk sier de merkeligste ting når de blir vippet av pinnen og konfrontert med en tragedie som dette. Men det er ingen unnskyldning for å si noe så ufølsomt og tåpelig. :nemlig: Da er det kanskje bedre om de er åpne nok til å si som sant er: at de faktisk ikke vet hva de skal si?
Jeg blir helt rystet og lei meg på dine vegne, Superior!! :klemme: Slik går da virkelig ikke an!
Han vil for alltid være gutten din, selv om han ikke er her mer. Å si at det ikke var meningen er meningsløst.
Nei nå ble jeg ordentlig sinna! Sånne folk får jeg lyst til å banke opp, altså!
Jeg tror den personen du snakket med ble så satt ut at hn ikke visste hva hn skulle si. Da kommer det fort dumme ting ut. Jeg skjønner at du ble lei deg! Ikke sikkert at vedkommende mente det h*n sa, men prøvde å komme med noen trøstende ord? Som ble helt feil, riktignok, men likevel. Det er ikke lett å uforberedt få innblikk i andres sorg. Det kan få utslag i form av et lite gjennomtenkt utsagn.
Noen mennesker mener mye rart, og har dessverre ikke evnen til å holde slike latterlige/teite/hårreisende meninger for seg selv.
Hadde man enda kunne kalt det et forsøk på å trøste (tror no mange kommer med noen veldig uheldige uttalelser der også), men dette var jo nesten mer for å såre en trøste i mine øyne.
Det tror jeg må være noe av det styggeste jeg har hørt! :mad:
Enn å si at en sånn liten søtnos ikke er ment å skulle være til?? Jeg kjenner jeg blir skikkelig provosert over hvor hjernedøde enkelte kan være!
Det var en fryktelig ting å si, men jeg hører nok også til dem som tolker det dithen at vedkommende ble vippet av pinnen og klarte å lire av seg noe dumt. Det hadde vært langt bedre å la være å si noe som helst. Mange synes det er vanskelig å møte folk som er åpne og sårbare, og tror at det forventes at de sier noe klokt. Som kjent er det som regel lite klokt å si, dermed blir det bare dumt og leit.
Det var utrolig klønete sagt. Jeg håper iallefall at det kun var en misforstått trøstende kommentar som kom helt feil ut og at det ikke er meningen til denne personen om barn som dør. Jeg ville forresten tatt det ille opp om noen hadde gitt en sånn kommentar om jeg hadde abortert også.
Jeg tror de fleste mennesker føler hva de ikke kan si i lignende situasjoner, selv om det ofte kan være vanskelig å vite hva en kan si.
Dessverre så er det mange som lirer av seg ubetenksomme ting som kan virke ekstremt krenkende. Jeg velger å tro at de ikke gjør det av ondskap, men av dumskap og/eller ubetenksomhet. I ditt tilfelle kan det jo hende at det ble sagt som et forsøk på trøst - at det ikke var din feil, at det var ment å være sånn. Jeg vet ikke. Helt forferdelig å si noe sånt, uansett.
Jotakk, du, det er nok en utbredt holdning blant dem som (tror de) ikke kjenner noen som er ufrivillig barnløse eller noen gang reflektert over de mange mange ulike årsakene til å bli ufrivillig barnløs.
En sånn skjebnetro, (aka. det er en mening med alt) er kanskje en måte å beskytte seg på, for å slippe å reflektere over livets urettferdighet. Vi har valgt å være ganske åpne om at vi ble UFB'ere etter første barn. Det har tvunget mange rundt oss til å tenke gjennom ting på nytt. Jeg er oppvokst i en familie der man er veldig skeptisk til å "tukle med naturen" og der man nok, før problemstillingen kom dem nær innpå livet, ville kunnet komme til å si at det nok "ikke var meningen at man skulle få". I tillegg hadde de en forestilling om at "kunstig befruktning" ga sykere og svakere barn enn unger unnfanget på vanlig vis.
Nå gjelder det ikke de andre lenger, men spørsmålet om et nytt barnebarn/oldebarn eller ikke, og da har plutselig pipa fått en annen lyd. Gitt. En god del fordommer har måttet gå på båten, de har fått ny kunnskap, de har skjønt at det er mange ulike årsaker til ufrivillig barnløshet og at barnløshet ikke nødvendigvis betyr "naturens måte å gi beskjed på at dette/disse individ (-ene) ikke bør få formere seg.
Stakkars Superior, for et ynkelig uvitende krek av et menneske du har møtt. Måtte h*n brenne.
Jeg blir så sjokkert jeg. Man blir jo helt stum av hva folk kan finne på å si. Opplever mye rart noen ganger jeg også, fikk iallefall stoppet munnen på en dame på NAV her om dagen som virkelig ikke kunne forstå hvorfor jeg var sykmeldt, og hvorfor dette svangerskapet mitt var litt "utenom det vanlige".
Det var en helt hårreisende ting å si! Det er virkelig ikke en normal holdning, og man har virkelig ikke lov til å si noe slikt.
Jeg tenker i samme retning som ullmor m.fl.: Dette var forhåpentligvis en totalt feilslått og upassende respons på sjokket over å få servert en tragedie når man regnet med small talk.
Kunne det vært bryet og påkjenningen verdt å si eller sende en e-post til vedkommende å informere om at du syns det var en uallminnelig sårende/upassende/ufin ting å si, hvis det er slik at du skal jobbe tett med denne personen i lengre tid fremover?
Eg burde vere djupt sjokkert. Sånn går rett og slett ikkje an å seie, sjølv om ein kan bli forfjamsa over det du fortalde og kan finne på å lire av seg noko som kanskje høyrdes meir trøystande og fornuftig ut inne i hovudet, enn det som faktisk kom ut. Dessverre har eg vore ute for tilsvarande folk sjølv, og veit at det finst mange rare meiningar og synsing der ute. Felles for alle er at dei ikkje har begrep om kva dei uttalar seg om og eigentleg berre burde holde kjeft.
:skuffet: Nei og nei, jeg blir kvalm når jeg hører sånt. Det verste jeg hører - det var nok en mening med det. Nei, det finnes ingen mening med sånt, det er bare blodig urettferdig!
JA, akkurat den er vond. Hvorfor skal man alltid måtte finne en mening. Jeg vet at jeg har et hvorfor som aldri vil bli besvart, men jeg ville aldri kunne funnet på å tenkt aha, det er nok derfor. Han skulle bare ikke leve han..
Skal vi snakke om å tukle med naturen må vi jo fjerne alt helsevesen også. Må jo være konsekvente her. :nemlig:
Jeg har heller ingen religiøs tilknytning, og mener at det nettopp ikke er noen mening i at sånt skjer -og heller ikke andre former for ulykker. Det er derimot en egenskap - et trekk - ved levende liv, at sykdom inntreffer, ulykker skjer, at uhell er ute. Der det er liv, er også faren for død - det er jo den sjansen man tar ved å involvere seg i livet og kjærligheten. Men vi våger jo. Vi tar jo den sjansen. For gleden over livet - over kjærligheten og tilknytningen til de vi er glade i, er jo så mye større og viktigere enn redselen for alt som kan skje. Det er det som er meningen. For mennesket er det også et trekk å utvikle seg og overvinne utfordringer.
Jeg kjenner jeg blir så provosert her jeg sitter, over det tankeløse og ufølsomme i et sånt utsagn. Jeg blir faktisk litt målløs.
Dette er vel ikke særlig til trøst for deg, Superior, men jeg har inntrykk av at folk som aldri eller sjeldent har opplevd motgang selv av og til kan bli litt månefjes når andre, som har opplevd motgang, kommer dem inn på livet. Jeg har hørt mange rare kommentarer fra slike som har vært skånet selv. Både om UFB, foreldre og barn som dør og alt mulig annet også. Bl.a. møtte jeg en som ikke kunne forstå at jeg trengte fri hele dagen da Pappa skulle begraves. Samme person reagerte med sinne da et møte måtte avlyses fordi møtelederen hadde mistet svigermoren sin på natta. "Det var jo bare svigermoren" sa hun.
Selvfølgelig er det umulig for en som selv ikke har mistet et barn, å forstå hvordan det er, men det får være grenser på å være hjerteløs og tankeløs overfor andre.
Jeg tenker at de som klarer å lire av seg slike ting som Strå beskriver ikke bare mangler erfaring med motgang, de mangler også en god dose empati. Så vanskelig er det ikke å skjønne at et tap av et menneske gjør vondt uansett.
Det var en fryktelig kommentar du fikk, Superior. Jeg tror også det er en slags misforstått måte å trøste på. En slags hjelp til å finne meningen med det som skjedde. Helt på jordet er det uansett. Håper du får sagt fra til personen hvor sårende det var.
Jeg blir helt målløs jeg. Jeg kan tildels forstå argumenter som at noe ikke er meningen osv, men ikke når det er snakk om en mor som har mistet ettåringen sin. Jeg hadde klikket i vater om noen rundt meg hadde sagt noe slik til en sørgende mamma.
Om man glipper og sier noe så tåpelig til noen som har mistet barnet sitt så burde man jo iallefall ha såpass omløp at man i etterkant sier noe om at man ikke mente det sånn eller utdyper det man har sagt sånn at det kan få en mening(om det er mulig da)
Å nei og nei! Dette er uendelig trist. Jeg lar meg sjelden overraske over hva noen kan få seg til å si, for livet har lært meg at det er ikke småtterier :eek:
Jeg føler omsorg for deg som måtte ta i mot de ordene. Det var ondskapsfullt.
Kjære kjære deg og dere!
Nei, det er ikke en vanlig ting å si, og det vedkommende sa er helt grusomt og uakseptabelt å si. Jeg tror heller ikke det er vanlig holdning blant folk.
Det der er ikke normalt. Så synd at du er nødt til å forholde det til dette mennesket.
Må bare fortelle litt selv også. Et av nabobarna hjemme ble påkjørt og drept, hvoretter ene kjerringa klarer å lire av seg at det var det beste som kunne skje for barnet, å slippe og vokse opp i familien sin. :snill:
Underskriver den. Det var en forferdelig ting å si, men gjennom egen kreftsykdom så har jeg også vært gjennom andres reaksjoner. Det kunne til tider være slitsomt..... Men jeg prøvde å tenke at de vet ikke bedre og de plumper ut med ting fordi de ikke vet hvordan de skal takle slike ting.
Godt sagt. Samtidig så vil jeg si at det er en gammeldags forklaring. Før i verden kunne de ikke forklare alt og da kunne det nok være lett å si at det var en mening i at sånne ting skjedde, men i vår moderne verden så har vi kommet lengre enn som så.... Trist at noen kan si noe sånt uten å skjønne hva det gjør med deg. Særlig når du skal forholde deg til denne personen daglig.
Jeg tror nok mange forklarer og trøster med slike tanker. For meg er det på mange måter lettere å godta tunge og vanskelige ting som skjer, når jeg møter det med holdningen "det var nok en mening med det". For meg handler det noe om at livet ble litt lettere å leve da jeg innså at livet skal være en blanding av de gode ting og utfordringen i de tingene som er tunge og meningsløse.
Men - det er tanker man må få gjøre seg selv. Det er kanskje noe som gjør meg godt, men det er overhode ikke noe å servere som løsning for andre. Det blir jo på en måte bare å avfeie andres sorg! Men ikke alle er like flink til å møte andres sorg og problemer, så hvis du vil legge godviljen til så kan det være årsaken.
:klem:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
