Mim nevnte disse som står med røyken i hånda, og som ikke har råd til å betale kontigenten til ungenes fritidsaktiviteter.
Er det ikke oftest kvinner dette gjelder? Og jeg mener at kvinner har en større psykisk avhengiget til røyk, enn fysisk. Altså at de røyker vekk følelsene sine, på samme måte som en med spiseforstyrrelse drukner følelsene sine i mat?
Jeg tror at nesten uansett hva det står på, så har en røyker alltid penger til røyk. Det skjæres effektivt ned på noe annet.
Og ja, jeg tror også at i ekstreme tilfeller ville barnas fotballkontingent gått i vasken fordi det ikke var nok penger til både røyk og sport.
Jeg så bare selv da jeg røyket - samme hvor stakkarslig det var med mat dagene før lønn, så var det alltid rom for røyk. Prioriterte heller det enn skikkelig middag etc. Får legge til jeg ikke hadde barn da. Vet ikke om det hadde blitt annerledes, for er man avhengig av svineriet så er man det, og da er det ikke så nøye med alt annet. :vetikke:
Om røykingen var fysisk eller psykisk betinget skal jeg ikke si, men et substitutt for noe kanskje?
Jeg tror de nevnte kvinner eller menn som eventuelt lar røyken gå foran idrettsbetalingen for ungene har større problemer enn røyken. For å si det sånn, da tror jeg som regel det er andre ting å fokusere på enn at de røyker.
Og om du forteller disse at de er usle personer som bruker pengene på røyk til seg selv fremfor fotballtrening til ungene, kommer de til å være enige med deg og synke ned i selvmedlidenhet og røyke enda mer ...
Oisann. Her skjærer vi alle over en kam, ser jeg? :himle:
...men selvfølgelig, generalisering sparer tid. Selv sørger jeg alltid for å ha røyk og vin, ungene er jo fornøyd med nudler til middag i en uke. :blånn:
Jeg syns jeg har lov, røyker som jeg er. :p Jeg har spist fiskepinner en uke i strekk omtrent fordi jeg måtte ha røyk og ikke hadde råd til både røyk og skikkelig middag. Og om noen hadde fortalt meg at jeg burde prioritert annerledes, hadde jeg vært enig og så sunket ned i selvmedlidenhet og røykt enda mer. :Påsegselvkjennermanandre:
Jeg synes annemede har et godt poeng. Klart at enkelte trøster seg med røyk på samme måten som enkelte trøster seg med alkohol og andre igjen trøster seg med mat. Det betyr ikke at alle som røyker har psykiske problemer, eller at alle som er overvektige har spiseforstyrrelser eller alle som er glad i et glass vin er alkoholikerer - men noen er det.
Men det er jo sant. Ellers hadde jo ikke folk vært avhengige og hadde klart å slutte over en lav sko. Man gjør temmelig mye for å stille en avhengighet.
Ja, kanskje det. Jeg er eks-røyker, og jeg var typen som alltid hadde penger til røyk. For meg var uten tvil røyken en skikkelig sutteklut for voksne. Nå er det lenge siden jeg sluttet, da.
Okei. Jeg har aldri hatt problemer med å la være å kjøpe røyk hvis det er noe annet, være seg mat, vaskemiddel, klær eller i det hele tatt stort sett det aller meste jeg har trengt å bruke pengene til. Nå har jeg heller ikke noe problem med å la være å røyke i barnas våkentid, så det er jo rimelig smått med penger jeg egentlig bruker på røyk.
Nei, vettuhva. Ungene må seff på fotball sånn at de kan bli oppdaget av talentspeidere og etterhvert betale sin gamle mors sigg.
:fjaser:
Nei, altså. Jeg skjønner hva dere mener, men når det gjelder akkurat den typen som jeg tror dere tenker på, tror jeg problemet, også det økonomiske, er veldig mye mer sammensatt enn at det kun er nikotinavhengighet som gjør det.
Jeg skjønner ikke egentlig hva du spør om. Om kvinner er mer avhengige enn menn? Jeg tror graden av fysisk og psykisk avhengighet er like stor for begge kjønn, men hva de snakker om - og dermed hva slags inntrykk de gir- kan være ulikt. Når det er sagt er jeg enig i at det er noe rart å være storrøyker å samtidig klage over dårlig råd, men siden jeg har vært røyker selv en gang for ørten år siden, skal jeg holde kjeft.
Jeg skal ikke si noe om at det er mest vanlig for kvinner. Men for min egen del ble røyken en "sorgslukker" da jeg hadde en spontanabort sist sommer. Da hadde jeg egentlig sluttet, men fant fort trøst i den igjen. Hadde jeg hatt matlyst hadde jeg sikkert heller valgt å kaste meg over mat og godteri. Så ja, jeg røyker bort følelsene mine. Den tanken har jeg tenkt flere ganger.
Angående det at man alltid har råd til røyk: Som barnløs hadde jeg det. Kostholdet mitt var en tragedie, lommeboka likeså. Men røyk hadde jeg alltid! Nå som voksen og med barn ville jeg aldri ha latt røyk komme foran mat og treningsavgifter, uansett hvor dårlig råd jeg hadde hatt (håper jeg!)