Det ringte på døren midt i leggetiden til de tre yngste. Amormannen åpnet og jeg hørte på stemmen at det var naboen. Etter en liten stund ble døren lukket. Da han kom tilbake igjen sa han stille; en av kattene er påkjørt. Sylvester. Han ligger i veien her nede og har dødt momentant.
Å kjære vakre vene... husets kjeledegge. En nydelig skipskatt. Så tillitsfull og fin. Senest i ettermiddag lå han strekt ut i sin fulle lengde på stuegulvet og småsnuppene satt ved hans side. De gredde og stelte han og Sylvester malte og koste seg. Etterpå kom Julia Mariel med pusen på armen bort til meg og sa; "Se så fin han ble mamma!" Pusen hadde sitt ansikt mot hennes og var tydelig stolt og følte seg flott.
Nå er han borte.
Da 7 åringen fikk høre det sa han; "Skal vi begrave han i hagen, mamma?" Jeg svarte bekreftende på det og gutten sa; " Så fint da mamma, for da kan Gomle fremdeles leke med han!" (Gomle er en av de andre kattene våre...)
Ja... uff og huff. Dette er trist. Eneste trøsten er at han døde momentant. Det vet vi med sikkerhet.
Han fikk et kort, men godt liv. Vi vil alltid ha gode minner om han. Alle sammen.
Å, så leit. Jeg var tolv da naboen vår sto på døra med samme beskjed. Tårene rant i strie strømmer hos hele familien, da vi begravde henne i hagen. Vi hadde en rørende seremoni, med blomster og salmesang og det hele. Så fin tanke 7-årningen din hadde om dette. :rørt: Det er jo ihvertfall en anledning til å snakke med ungene om livet og døden... Men fryktelig trist. :klem:
Jeg satt senest for noen timer siden og så på mine flotte hunder og reflekterte over hvor inderlig glad jeg er i dem.
Det er skrekkelig trist å miste dyr på den måten.
Jeg har også mistet to nydelige pusekatter, så jeg vet så altfor godt hvordan dere har det! :klemme:
