Jeg tror man bør unngå både man og en. :knegg:
Skjønte ikke det med å være i ett med noe?
Det spørs hva slags undersøkelse/studie det var. Jeg tror studie er best.
Det heter studieN.
Det heter et design (hvis det er snakk om forskningsdesign).
Det skal være godt men presist språk i vitenskapelige artikler. Dvs så enkelt som mulig uten at det blir unyansert. Ikke sleng på fine ord fordi det høres fint ut.
-Aldri en, man, jeg eller vi - bruk kun passiv form.
-I min verden ville jeg brukt studien - med undersøkelse tenker jeg mer på spørreundersøkelser.
-Med et studie tenker jeg på et studium på f.eks. universitetet, mens når det gjelder en studie så tenker jeg på et vitenskapelig arbeide/en eksperimentell undersøkelse.
-En design.
-Skriv aldri, aldri tungt - skriv kort og konsist. Korte og enkle setninger.
Man kommer vel ikke utenom bruk av man/en. Jeg tror ikke det er noen regel som sier at det ene er bedre enn det andre.
Man kan skrive både undersøkelse og studie (en studie; men hva forskjellen er, er jeg usikker på, vær i alle fall konsekvent).
Et design.
Språkbruk generelt: det er aldri en ulempe å skrive godt og forståelig, uansett hvor vitenskapelig man tilstreber seg å fremstå. Man bør holde seg til fagterminologi, og det er ikke nødvendig med lange forklaringer av begreper som de artikkelen er ment for forventes å kunne, men utover det synes jeg man kan holde seg til et språk som er lettlest og gjerne fengende (bare fordi man driver med vitenskap betyr det ikke at man liker å sovne over lesestoffet).
Takk for mange tips. Hun skriver om dysleksi blant sykepleiestudenter. Skal se hva vi kan få inn av dette. Det med å være konsekvent er vel en greie som må jobbes med ser jeg ja. Jeg hjelper til med det språklige. Hun står selv for det faglige. Er jo litt interessant da, selv om jeg heller skulle vært på føden nå. :p
Man og en er jo i dette tilfelle upersonlige pronomener, er de ikke? Kan ikke helt se at det er mulig å skrive generelt i alle tillfeller uten å bruke det?
Eksempel på personlig språk: Jeg likte filmen, den omhandlet et mor/barn senario ...
Eksempel på generelt språk: Det er stor enighet i forskningskretser om at man kan bevise ...
Selv har jeg en tendens til å rote med dette hvis jeg skal skrive om et emne hvor jeg selv har en bestemt mening, og jeg i tillegg skal referere til mer generelle utsagn - da skifter jeg gjerne form midt inni. :knegg:
...det kan bevises.. Men jeg ville aldri brukt orde bevise i en vitenskapelig artikkel, med mindre det dreier seg om beskrivelsen av en rettsak. :nemlig:
Mitt fagområde er egentlig utrolig konservativt, men til og med her har de begynt å løsne litt på kravet om passiv form. Det viktigste er at man skriver klart, tydelig og objektivt.
Hvis det er noe man personlig har sett skal man ikke bruke passiv form, men f.eks. "artikkelforfatteren observerte".
Men da sier man ikke hvem som har sett det, og det blir verre å etterprøve! Når du sier "der ble observert" kan det like gjerne være tante Agda fra Kyrksæterøra som så det på vei til butikken.
Der er jeg høyst uenig. En visuell observasjon presenteres på linje med resten av resultatene. Det er ikke nødvendig å fremheve hvilket individ som gjorde denne observasjonen/gjorde nevnte målinger osv. - alle resultater som presenteres er observert av artikkelforfatteren(e).
Hadde det derimot vært tante Agda som gjorde observasjonen så måtte det refereres til f.eks. på følgende måte: "... det har blitt visuelt observert (tante Agda, personlig meddelelse) ..."
Jeg ville uansett skrivemåte skrevet (pers. obs. gaja, Kautokeino 25.03.2008) bak beskrivelsen av observasjonen. For å presisere når, hvor og hvem som så det. I mitt fagområde vil man se forskjellige ting alt etter hvilken tid på året det er og hvor man befinner seg, i tillegg til at folk tolker det de ser forskjellig. Det er derfor viktig å være presis på slike ting.
Jeg tror det er en del forskjeller mellom fagområder her ja. I mitt fagområde (psykologi) er det veldig sjelden viktig hvem som observerer eller når på året det blir observert. Men det er viktig å beskrive selve observasjonsmetoden. Blir det brukt noen form for registreringsskjema, er det flere som har observert (og hvordan er samsvaret mellom observasjonene deres), har obervatøren deltatt i det som blir observert, osv.
At en person har observert en ting en gang er bare en anekdote og kan knapt kalles forskning. Da blir det i såfall en kasusstudie og det er vel ikke det er snakk om her, eller?
Ellers støtter jeg Veronal i det meste hun har skrevet her. Og bevise er et skikkelig fy-ord altså. Jeg ville skrevet at "Tidligere forskning (referanser puttes inn her) tyder på/indikerer/peker mot at...."
Det var masser av bevis i det nærmeste jeg har kommet å skrive en vitenskapelig artikkel, i alle fall. (Det ene beviset måtte jeg ringe og få fra storebroren min dagen før oppgaven skulle leveres, husker jeg. :knegg: )
På mitt fagfelt, hvis det var slike sprik i subjektiviteten, så ville individene blitt kalibrert før studiestart (og kalibreringen ville vært en vesentlig del av arbeidet).
I vitenskap kan man jo strengt tatt aldri bevise noe en gang for alle. Selv om du har sett 100 000 hvite svaner og ikke en eneste svart en, så vet man aldri om den neste du ser kommer til å være svart. Så det at du har sett 100 000 hvite svaner er ikke noe bevis på at det ikke finnes svarte svaner. Derimot tyder observasjonene på at det ikke finnes svarte svaner.
Jeg slipper heldigvis å kalibrere individer, men de som driver med olfaktometrisk deteksjon (dvs. at nesen er en detektor) ved separasjon av luktstoffer - der er det viktig at nesene kalibreres ved at nesenes eiere bruker det samme vokabular for å beskrive både hva og intensiteten av det nesen detekterer.
Det er observert klare forskjeller i språkbruken. Innlegg i denne tråden tyder på at Veronal benytter samme rettningslinjer som er anbefalt innen Kannes fagområde (se innlegg 4).
Det er forskjeller mellom de forskjellige fagspråkene. Typen medisinsk fagspråk bruker lite personlige uttrykk, mens fx økonomi og også tildels humanistiske fag vil argumentere åpnere og også være mer personlig i form av personlig pronomen ol.
I pedagogikk har jeg inntrykk av at man bruker et litt mer personlig språk, men til gjengjeld er man utrolig glad i lange, gjerne egenproduserte, ord. Det er viktig å vise at pedagogikk er en orntli vitenskap med masse orntlie vitenskaplige termer og teorier :nemlig:
Det er klart man kan bevise ting ved hjelp av logikk. (Men kanskje ikke så mye om svaner?) I en bloggkommentar her forleden videreformidlet jeg f.eks. et riktig elegant lite bevis for at alle tall er interessante. :nemlig:
Men man kan fint bevise ting ved hjelp av empiri også.
Det er derimot et veldig uimotsigelig bevis på at det finnes hvite svaner.
Hvis svanene kun er observert på avstand kan det være at dette kun tilsynelatende er hvite svaner. Er dette tilstrekkelig bevis for at det ikke er 100 000 rosa svaner som har badet i klorin?
Hva er en svane da? Kan du bevise at alle de hvite fuglene du har sett er svaner, og ikke andre arter? Tilhører alle svaner en art, eller bør de deles i flere arter? Hva skiller de ulike svaneartene fra hverandre? Er det det morfologiske, genetiske eller biologiske artsbegrepet som er riktig å bruke? Fungerer egentlig noen av dem tilfredsstillende for å avgrense "svane"?
Og er "svane" det riktige navnet på arten? Er du sikker på at det ikke ble publisert et annet navn på arten før "svane" ble publisert? Og er svanens latinske navn bøyd riktig i forhold til de grammatiske reglene som er utarbeidet i "The Code"?
Selvsagt ikke. Jeg trenger ikke å ha sett en eneste svane eller å vite hva en svane er (eller å tro på at de i det hele tatt eksisterer) for å kunne trekke den konklusjonen at "hvis man observerer 100 0000 hvite svaner, så eksisterer hvite svaner". Det er ren logikk.
Det skal godt gjøres å observere 1 000 000 (eller 100 000 for den saks skyld) svaner på en slik måte at man tilfredsstillende kan forsikre seg om at alle tilhører samme art.
Lingvister har vært kjent for å ikke bare bruke personlige pronomener i vitenskapelige artikler, men også for å slå vitser i ganske stort omfang. Hvert fag har sin egen tradisjon. Personlig blir jeg litt svett av manisk passivbruk.
Det er dessverre blitt forbudt nå, siden det viste seg at svanene tålte malingen dårlig. (Det er mye av grunnen til fraværet av godt svaneforskningsstoff på forskning.no de siste årene.) :søker opp tråd om riktig bruk av punktum ved parentes:
Ja, selvfølgelig, som i enhver god forskning krever også dette prosjektet planlegging, forsøksdesign og innhenting av tillatelser og midler. Ingen svaner må fanges før forsøksdyrutvalget har gitt sin tillatelse. Hører du det, Skilpadda?
Dessuten vil det ikke nytte, for du vil uansett møte en russer som mener at Skilpadda har fanget 100 000 forskjellige svanearter, og en svenske som mener at svanene egentlig ikke er en egen art, men bare er en underart av kråker.
Det blir litt vanskelig i forhold til "The Code" siden alle arter skal defineres ut fra et fysisk eksemplar som skal lagres i minst en offentlig tilgjengelig samling. Hvordan skal du klare det med 100 000 ideelle svaner?
Hvordan gjør man det med 100 000 ekte svaner? For ikke si med én svane: "fysisk eksemplar som skal lagres i minst en offentlig tilgjengelig samling".
Hvor er den offentlige svanesamlingen, liksom. Og hvordan lagrer man en svane? : ser for meg arkivskuff på arkivskuff med svaner av ulik nyanse og størrelse:
Torsk: jeg ble litt usikker nå, men kan dette virkelig sies å være en fullstendig setning, sånn egentlig: "Men jeg fant selvsagt også tråden, hvor en padde forklarte det samme".
Offentlige samlinger er som regel museer og universiteter. Mindre dyr har de i skuffer slik du beskriver, større dyr er utstoppede og står i skap, noen tar man avstøpninger av, noen tar man genetiske prøver av, noen tørkes og andre fryses ned.
Når du beskriver en art trenger du bare å lagre ett eksemplar: typen. Alle andre i arten må da være lik typen for å tilhøre arten. Eneste måten å få til det på uten å skape diskusjon er å klone den. Ideelle eksemplarer finnes ikke.
Av og til bommer de litt når de beskriver arten og lagrer en type som egentlig ikke tilhører arten. Da er det typen som har forrang over beskrivelsen. Hvis man f.eks. beskriver arten hvitveis, og lagrer en blåveis som type, så blir blåveisen hetende hvitveis for all framtid. Hvitveisen må få et annet navn. Hvis blåveisen er beskrevet som blåveis tidligere, blir navnet hvitveis novum nudum: navnet er tapt for all framtid og kan ikke brukes til noe annet.
Nå viste det seg jo at de fleste her ser ut til å være enige med meg i at man ikke kan bevise noe om hvite (og langt mindre svarte) svaner verken fra et kjemisk, filosofisk, lingvistisk eller zoologisk perspektiv.
Så hva tenker dere at vi egentlig kan bevise vitenskapelig en gang for alle her i verden?
(Takker forøvrig for oppklaring om bruk av punktum i paranteser, da dette er noe jeg alltid har lurt på.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
