Jeg avsporer fra tråden til Estrella, uten å egentlig gjøre det. Ikke personlig rettet Estrella - selv om hun startet det hele.
Dette handler om høflighet. Husker en laaang tråd på NM om å takke for maten, og Estrellas tråd satt i gang samme tankeprosessen. Høflighet, "hva sier du nå" og tilbedingen av giveren skal komme sporenstraks på våre premisser. Det er ikke lenger tanken som teller, for når barnet river av julepapiret, så er det ikke hans reaksjon og glede over gaven som teller, men hvorvidt han sier tusen takk, for ikke å snakke om måten han sier det på. Jeg har kalt det kunstig før, og det mener jeg virkelig. Vi er så utrolig opptatte av vårt kakestykke, som vi må få før det smelter, at vi ikke gir folk sjansen til å komme med en normal reaksjon.
Var på et kurs hvor de bla snakket om hvor forskjellig vi mennesker reagerer på ting, bla å takke for gaver ol.
Da ble det snakk om hvilket "språk"(kjærlighetens 5 språk) vi "snakket".
Noen elsker feks gaver, samme hva det er så er det ekte glede,det være seg sokker, såpe osv.
Mens andre ikke bryr seg på den måten. Men det betyr ikke at de ikke er takknemlige.
10 åringen min blir like glad hver gang, vi har meter på meter med film som viser hurra rop for hver minste lille gave på bursdager, jul ol.
Så har jeg en på 9 år som pakker opp gaver, og viser ikke ikke særlig takknemlighet for mye, jeg har jo blitt flau på hans vegne mange ganger, og vi har snakket MYE om det.
Men det er ikke hans språk, han vil mye heller ha enkle opplevelser(fisketur, skitur, spille spill)da er det ekte glede.
Må si at vi jobber fortsatt med det å vise takknemlighet uansett, men jeg er glad for at jeg forstår han bedre.
Jeg synes ikke man hele tiden skal komme barna i forkjøpet med mas om at "Nå må du takkke pent" osv. Men jeg synes det er viktig å lære seg å takke. Men ikke bare frasene, også hva de innebærer. Og selv om det noen ganger kan virke litt automatisk, så tror jeg det har en positivt effekt. Ord har potensiell energi, for å sitere en mann jeg kjenner. :D
koma; helt enig med deg at barn er forskjellige med tanke på hva de setter pris på. Og da må de få lov til å gi sterkere/svakere uttrykk for takknemlighet i forhold til det.
Jeg synes det er lurt å uttrykke følelsene sine esplisitt (dvs i ord) og ikke bare implisitt via handling.
Jeg er nok ekstra var på dette ettersom jeg bor på en plass som er helt anderledes den plassen jeg vokste opp kulturellt sett. Jeg er også gift med en mann som er oppdratt helt anderledes enn meg. Vi er veldig forskjellige i måtene vi opplever ting på - bla fordi vi har forskjellige referanser. Mannen min oppfatter feks banning som veldig stygt, mens for meg er det en mer "naturlig" del av språket. Dette gjelder også i andre ting som feks gaver, hvordan man skal oppføre seg i bestemte settinger osv
For vår del er jeg i alle fall kommet frem til at det å snakke og være tydelig er mye bedre enn at vi satser på at vi tolker verden rundt oss likt. Og da mener jeg ekte snakking - ikke høflighetsfraser.
Folk er forskjellige; min lille introvert trenger innimellom påminnelser for å komme på at andre folk synes det er hyggelig om han snakker til dem, svarer når de sier hei, sier hadet når han går, viser at han blir glad for en gave. Jeg vet av egen erfaring at dette med å si ting eksplisitt er noe som det er lurt å lære seg og bli bevisst på, hvis det ikke kommer naturlig for en. Særlig når det gjelder positive ting, som takknemlighet for en gave, eller å vise (på en eller annen måte) at man synes det er hyggelig å få besøk. Noen barn har behov for å lære seg å bry seg litt mindre om hva andre mener og synes; mitt barn tror jeg har mer behov for å lære å bry seg mer om det (eller kanskje heller: ta mer ansvar for det). Så det er jo én side av saken - påminnelser om at når man har fått noe man blir glad for, så er det hyggelig og snilt å på en eller annen måte si eller vise at man ble glad.
En annen side av saken er det med rituelle høflighetshandlinger, som håndhilsing og takk-for-maten. Jeg liker et visst minimum av slike, men enten man liker dem eller ikke bryr seg, synes jeg uansett det er greit å lære ungene dem. Både fordi det ofte vil bli forventet av dem (og de risikerer å såre eller provosere uforvarende hvis de ikke kan dem), og fordi slike faste ritualer ofte gjør sosial omgang enklere, fordi man har en innlært metode/frase å holde seg til. Spesielt hvis man er litt sjenert eller utilpass, er det veldig behagelig å "kjenne kodene", så man vet noe man kan gjøre eller si uten å måtte finne på noe på egen hånd hver gang.
Synes skilpadda er inne på noe veldig viktig her. Det at man kan gjøre ukjente situasjoner mer kjent for barna ved å lære de en del "rutiner" eller "innøvde fraser". Det er jo akkurat det samme man gjør ved feks søvntrening, at barna forbinder visse ritualer ved soving (slik som min toåring som hyler og skriker hvis vi trekker ned rullegardinen på feil tidspunkt. :knegg: ).
Det at man i det minste vet littegranne om en situasjon gjør at man føler seg mer veltilpass. Det er jo derfor man i høytidelige anledninger skriver ut innvitasjoner med kodeks for antrekk ol. Det er jo fordi at man ikke skal føle seg som en dust i "feil" antrekk.
Jeg synes dette en interessant problemstilling og jeg er delvis enig. Det er ikke noe vits med høflighetsfraser som ikke kommer innenfra... med noen unntak.
Personlig sliter jeg veldig på julaften når man liksom skal være så takknemlig for alt rælet man får :S
Samtidig tror jeg nok at vi må guide barna våre litt på veien... som f.eks i det eksempelet som Skilpadda nevner. Noen barn vil kanskje aldri vise takknemlighet dersom de ikke får en viss "opplæring".
Jeg vil gjerne skrive mer, men nå må jeg ta minstemor her.
Jeg er uenig i dette. Høflighetsfraser og alminnelig "skikkelig oppførsel" er olje i samfunnsmaskineriet. Det får samfunnet til å fungere bedre og oss til å gå bedre sammen. Det er en selvfølge at man er takknemmlig for "ræl" (hva er det for noe forresten), selv om man egentlig ikke er det, fordi at den som ga oss det har ment det godt. Mine barn skal takke for gaver, enten de er glade for dem eller ikke, de skal takke for maten, enten de likte den eller ikke. De skal oppføre seg slik at mennnesker rundt dem synes at det er hyggelig å være sammen med dem og hyggelig å gi dem ting. Jeg er overbevist om at det kommer dem til gode både nå og senere.
I begynnelsen er høflighetsfrasene automatisk innøvd, ja, men etterhvert blir de naturlig og en del av hvordan de er, og oppfører seg, og det mener jeg er viktig.
Jeg synes det er viktig å takke for en gave eller takke for maten, det siste gjelder spesielt når vi er hos andre, og jeg minner derfor ungene på dette når jeg merker at de glemmer seg. Jeg ser på opplæring i alminnelig høflighet som en del av oppdragelsen.
Jeg minner de også på at de bør gå på badet og vaske seg rundt munnen når de er ferdig å spise og fjeset er fullt av saus, eller at de må vaske hendene når de har vært på toalettet. Unger glemmer seg, de er opptatt av andre ting enn oss, og alle slike ting, på lik linje med høflighet, må innarbeides for å bli gode vaner. :)
Jeg mener selvsagt at ungene skal takke for gaver de får.
Men de trenger selvsagt ikke å takk med det samme gaven mottas. Eksempel julaften. Jeg forventer at 4-åringen skal takke oss og de andre som er til stede, men om det gjøres med det samme eller ved leggetid spiller overhodet ingen rolle.
Jeg syns det er vikig at ungene lærer å takke og å VISE at de blir glad selv om de ikke blir så hoppende glade egentlig. Det handler litt om andre menneskers følelser også og det syns jeg barn som alle andre kan også lære seg.
Her takkes det og klemmes og susses det hver gang og jeg ser at hun alltid mener det. Her takkes det også for maten hver gang vi har spist. Og vi sier takk for oss/takk for i dag når vi går fra et sted:ja:
Nevøen min er ikke like flink, dessverre. På 5 årsdagen hans hadde alle andre kjøpt voldelige leker som han ønsket seg, mens jeg nektet å kjøpe slike ting i prinsipp så jeg kjøpte et barneleksikon og et bildelottospill. han rev av papiret og så på det i 2 sek og kastet det unna.:eek: Jeg ble veldig skuffet.:( Greit nok at det kanksje ikke var "helt han", men han kunne værtfall gitt meg en klem og sagt tusen takk.
Ja, det man kaller alminnelig høflighet bør unger lære. Å ikke lære dem slike koder, skaper ikke bare uhøflige barn - det skaper ungdom og voksne som ikke kjenner til en del av samspillet mellom mennesker.
Jeg synes også man skal takke for det man får, sjøl om pakken ikke falt helt i smak. Verdien av å glede andre er viktig å ta med seg.
Jeg er enig i dette.
Men jeg husker godt en episode da eldste gikk i barnehagen. Dette vare en barnehage med kristen formålsparagraf. Helt ok, men jeg kom å skulle hente en dag, og da var ikke prinsessa i noe humør. Personalet hadde prøvt å få henne til å takke for maten, men hun nektet å takke noen for maten, for det var mamma som hadde smørt den til henne! Så da så!
Enig! Jeg blir litt satt ut av (større) barn som aldri takker for seg når de får noe. Har et par i blokka her som har fått både avlagte leker, penger, mat osv her i huset, men de har ikke takket EN gang. Ikke virket takknemlige engang. Ikke at det er det viktigste for meg med all denne takkingen, men jeg synes det er litt kjipt, dessuten virker det en smule frekt overfor andre når man gir og gir og aldri får noen som helst takknemlighet tilbake.
Det er annerledes med små barn, men jeg synes allikevel vi foreldre kan lære dem normal høflighet fra de er ganske små. Min datter på 3 år takker alltid for ting hun får, hun takker tilogmed når jeg tar på henne jakken. :knegg:
Vi er en del av et samfunn, og normal høflighet er faktisk viktig! Jeg synes også det er trist å lese om folk som kaller julegaver for "dritt" (var vel egentlig et annet ord som ble brukt, men nå snakker jeg jo generelt uansett). Ikke alle treffer spikeren på hodet når de kjøper gaver til andre, men som regel er det alltid gode tanker bak. Jeg er alltid takknemlig for ting jeg får, og om det ikke skulle falle i smak, kunne det aldri ramlet meg inn å vise antydning til dette overfor giveren!! Jeg takker varmt for alt jeg får, uansett hva det er!
Er enig i at man ikke må la kravet om en høflig "takk" komme foran den gleden som av og til er tydelig når barn får noe de virkelig blir glade for.
Tinkeliten er flink til å si takk han, han sier "mett i magen" når han er mett og vet at vi da ønsker at han skal si takk for maten. Det gjør han som oftest, det fungerer som et lite ritual for at nå er han ferdig med å spise, måltidet for hans del er avsluttet. Han sier som oftest takk når han får andre ting også - og ja, han har nok lært det et sted.
Får han derimot noe som står høyt i kurs, alt som er søtt :rolleyes: er det dessverre sjelden han har tid til høflighetsfraser - men det er heller ingen tvil om at han da setter pris på det han får. Jeg ønsker at han etterhvert også da kan lære seg å takke pent, men på nåværende tidspunkt ønsker vi ikke å ødelegge gleden med mer enn et par spørsmål om å si tusen takk. Da prøver vi heller å være voksne å si tydelig tusen takk i hans sted. (Selv om vi ikke alltid er like hjertelig takknemmlig over søtt som skal stappes inn i den lille kroppen).
Jeg forbeholder meg retten til å takke fint og høflig for en hvilken som helst gave, og å understreke når noen virkelig har truffet blink eller lagt inn ekstra ressurser på nåe jeg virkelig trenger/har ønsket meg.
Men hva vil det si å være uhøflig, da? Vi har jo en viss formening om hvordan vi synes det skal være, personen skal altså takke på en bestemt måte, og selvfølgelig skal ritualet finne sted med en gang - på våre premisser - alt annet betyr at vedkommende er uhøflig, har dårlige manerer osv. Vedkommende har, som komo også nevner, kanskje en helt annen måte å takle og vise sin takknemlighet på. Det er godt mulig at vår fasit på hvordan det skal være, ødelegger våre muligheter for å se akkurat den personens tegn til takknemlighet.
Jeg har ikke nødvendigvis noe imot rituelle høflighetsfraser, jeg takker også når jeg får noe, men jeg synes alt har gått over styr. Hvis jeg f.eks ikke går med jakken jeg fikk av min mor til jul hele tiden, likte jeg den ikke, da er jeg utakknemlig og skal aaaldri mer få klær av henne.
Å være uhøflig dekker jo egentlig et større område, fra det å være direkte frekk (si æsj og kaste fra seg det man har fått) til det å ikke gjøre tegn til å være høflig. Jeg er enig med deg i at man ikke bør forvente eller kreve av andre at de følger våre egne regler, dersom våre regler er veldig detaljerte. Men nå har ikke jeg så veldig detaljerte regler, da. Noen forventer kanskje at et barn skal komme og takke ved å bukke og ta giveren i hånden - jeg synes det holder helt fint å si takk tvers over rommet.
Jeg synes man skal bestrebe seg på å vise giveren at man faktisk mener det når man takker (f.eks. ved blikkontakt og et smil, og kanskje si noe om hvor fin eller nyttig gaven er), men jeg synes ikke dette er krav som alle andre må oppfylle for at jeg som giver skal være fornøyd. Det er mer sånt jeg synes jeg selv skal gjøre, og som jeg kommer til å prøve å formidle til sønnen min etter hvert. Sånn i første omgang holder det for meg å lære ham at man skal takke når man får en gave, og at grunnen til at man gjør det, er for å glede den som har vært snill og gitt gaven.
Sånt som moren din gjør da, synes jeg er uhøflig. Det er uhøflig å insistere på at man har rett til å bestemme over andre på den måten, og det er ufint å legge slike føringer på en gave. (Jeg kan strekke meg til å si at det kan være en fin gest å la giveren få se at man bruker gaven man fikk, men å kreve det og klage hvis det ikke skjer, er definitivt uhøflig.)
Hva som er høflig og uhøflig er jo kulturelt og sosialt betinget. Og det er jo nettopp derfor jeg synes at man bør være mest mulig eksplisitt fordi man da ikke går i en masse "feller" om hvordan ting skal/må/bør gjøres.
Men er det ikke akkurat det som er problemet da? Du og din mor har forskjellige måter å uttrykke takknemlighet på (for eksempel på grunn av aldersforskjeller). Og i stedet for at din mor spør deg hva du synes eller du forteller henne det så antar hun bare at det hun oppfatter er sant.
Når det er sagt så synes jeg moren din er temmelig urettferdig hvis hun mener du må bruke jakken hele tiden for å være takknemlig. Håper det bare var et eksempel.
Høflighet er en ren selvfølge, og hva som er uhøflig vet man veldig godt dersom man har lært alminnelig høflighet og oppførsel.
Man takker for maten etter man har spist, man takker for seg når man reiser hjem fra folk man har besøkt, man takker for gaver (selv om man ikke liker gaven).
Hvis man ikke gjør det ovennevnte er man uhøflig, og bør lære seg et par regler for god høflighet og oppførsel.
Ingen har vondt av å lære seg å takke. Det blir forventet på alle arenaer i livet at man vet å takke for seg, og jeg synes synd på unger som ikke har hatt såpass ansvarsfulle foreldre at de lært det. Før eller senere vil det å ikke takke, sette dem i et dårlig lys, selv om de kanskje er helt ok unger.
Når det er sagt, så er høflighet mer enn å takke for seg.
Det er voldsomt store kulturelle forskjeller på hva som er høflig. Jeg vil for eksempel ikke bli fornærmet hvis du tar i meg med venstre hånden din, men det kan godt en araber bli. Samme med intimsoner. I Norge har vi en relativt stor intimsone i forhold til mange andre land. Her i Norge vet jeg (som er norsk) hvor nær jeg kan stå inntil andre folk før det er uhøflig, men det betyr ikke at jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg i østen.
Jeg synes din definisjon av høflig blir for snever i forhold til hvordan jeg bruker ordet.
Høflighet er hensyn og vennlighet satt i system. Det betyr selvsagt ikke at etablerte høflighetsregler er den eneste måten man kan ta hensyn eller være vennlig på, men at det er det som er intensjonen bak reglene. Og det betyr også at dersom man er hensynsløs og uvennlig, så er man uhøflig, samme hvor mange "regler" man følger.
Det er langt "høfligere" å vise ekte omsorg og vennlighet på en måte som folk forstår og setter pris på, enn det er å mekanisk følge reglene uten tanke på hvordan det blir oppfattet eller hva folk har behov for eller ønsker. Så jeg er litt enig i det Skremmern sier, men samtidig så synes jeg også ritualene og reglene og tradisjonene har verdi, og at det er nyttig og bra å lære seg dem og å følge dem dersom det lar seg gjøre.
Ja, jeg er enig at jeg kanskje ordla meg med noe norsk form for høflighet i tankene. Jeg vet mye om kulturelle forskjeller og viktigheten og forståelsen for andres forskjeller, og andre måter å tolke god/dårlig oppførsel/høflighet på. Tro meg, jeg har måttet bite meg selv i tungen flere ganger her jeg bor nå også. Her er det bl.a. helt ok å bryte avtaler. En avtale er aldri en avtale, for dersom noe som er viktigere dukker opp, er avtalen glemt, samme hvem man er og hva avtalen går ut på. Det synes jeg er lite respektfullt, og rett og slett dårlig oppførsel. Jeg har bl.a. ventet i 14 dager i dag på rørlegger. Flere firmaer er ringt og 6 avtaler er hittil laget, men ingen har så langt villet gjøre jobben. Her på Antillene er slik oppførsel helt ok, og alle lever etter den (så sant de ikke har bodd i andre land tidligere og fått med seg at andre kulturer mener noe helt annet)
Så jeg tar tilbake noe av det jeg sa tidligere her ja. ;)
Det er klart man kan stille spørsmål ved hvor mye et automatisk og tillært 'takk for maten' eller 'unnschyll' betyr, men for meg er det likevel viktig å lære ungene dette.
Jeg er ikke overstrømmende takknemlig når jeg får igjen vekslepenger på bussen, men jeg takker likevel. Og jeg føler ikke oppriktig anger når jeg har dultet borti noen på gaten, jeg sier allikevel unnskyld.
Elin: Jeg hadde vært skallet av å rive meg i håret av frustrasjon hvis jeg hadde bodd et sted med et sånt forhold til avtaler! Jeg blir sur på folk som misbruker min tid så skamløst.:nemlig:
Jeg er nesten skallet blitt, eller har i alle fall måne....Neida, fra spøk til alvor, men det er veldig frustrerende og jeg synes det er fryktelig respektløst å skalte og valte med andres tid på den måten. Skulle aldri falle meg inn å ha et slikt slapt forhold til avtaler. Og jeg som da dukker opp til mine avtaler her, må gjerne sitte vente både lenge og langt, for de forventer jo ikke at man kommer til avtalt tid....
Det er en grunn til at jeg etter hvert har skaffet fransk frisør, amerikansk negldesigner, amerikansk pest-control osv. for der gjelder avtalt tid, heldigvis.
Det minner meg forresten om ei jeg kjenner som jobbet i Thailand. Der var det direkte uhøflig å ikke svare på direkte spørsmål så det måtte man alltid gjøre - selv når de ikke ante hva svaret var. ;) Hun ble sendt i alle mulige retninger når hun lette etter veien (siden folk svarte uansett om de visste hvor x og y var).
Jeg må humre litt for det er typisk norsk tror jeg. At ærlighet verdsettes langt over høflighet. Jeg er slik selv også. Hvis folk blir så høflige at det går utover ærligheten så blir jeg sjokkert og irritert og kategoriserer de straks som noen falske typer. :snurt:
Ja. Jeg tenker litt sånn; hva har jeg mest bruk for av en totalt fremmed? Hans eller hennes beundringsverdige ærlighet eller vedkommendes høflighet? Høflighet til meg, takk. Når det gjelder nære og kjære setter jeg pris på ærlighet, det må til i nære relasjoner. Men i forhold til folk jeg ikke kjenner godt eller ikke kjenner i det hele tatt, klarer jeg meg stort sett fint hvis de opptrer noenlunde høflig. Jeg blir rett og slett ille til mote av åpenhjertighet og brutal ærlighet i tide og utide :humre:
Ja, jeg mener ikke at jeg setter pris på at folk jeg ikke kjenner stopper meg på gata og sier hvor fæl jeg ser ut! :lol:
Men, hvis folk på direkte spørsmål velger å være høflig fremfor ærlig så synes jeg det er lite hyggelig. I ettertid lurer jeg alltid på når vedkommende snakker sant og ikke.
For meg trenger ikke relasjonen å være så veldig nær heller. Jeg blir usikker uansett. Hvis jeg feks hadde vært hos legen med et symptom som kunne ha passet på en alvorlig sykdom og på en bagatell, så hadde jeg direkte mislikt det hvis hn på direkte spørsmål hadde sagt at "Nei, det er ikke mulig at det er det!". Samme med kollegaer som skryter ovet middels bra utført jobb. Jeg merker med meg selv at det første jeg tenker er: "Hva er det hn er ute etter?"
Men jeg mener (i motsetning til deg?) at man godt kan være ærlig uten å være brutal. :) Jeg mener heller ikke at man må være totalt ærlig helt uoppfordret. Jeg hadde feks blitt sjokkert hvis jeg gikk til legen med et symptom og uten direkte spørsmål så hadde legen konstatert at: "Ja, dette kan jo være kreft, så da må vi ta noen ekstra blodprøver." Da er man ikke ærlig, man er bare grusom.
For å sitere min bestemor:
"Alt man sier skal være sant, men man skal ikke si alt som er sant."
Jeg er nok på linje med din bestemor. Selvsagt skal det være ærlighet i situasjoner der ærlighet er naturlig. Som ditt legeeksempel. Jeg tenker på situasjoner der det, for meg, ville være mest naturlig med høflighet. Som for eksempel hvis man mottar en gave man ikke synes er så fin. Eller der man får en invitasjon som man kanskje kunne vært foruten. Man spør noen hva klokken er, og vedkommende svarer på en ordentlig måte (selv om h*n kanskje føler for å ignorere spørsmålet) - hverdagslige situasjoner. Så det jeg tenker på er vel egentlig sosiale antenner og normal høflighet vs. egoisme og retten til å uttrykke sin innerste følelse i enhver situasjon.
Jo, enig i det! Men henger det ikke litt sammen da synes du? Det synes jeg.
Jeg har litt vanskelig for å gi mitt vakreste smil, overveldende høflighet og varmeste velkomst når elektrikeren som vi lagde avtale med ikke kommer etter at vi har purret flere ganger, nye avtaler laget, nok en gang ikke dukker opp, ogs så kommer han endelig, på en ettermiddag da vi IKKE har avtalt og uten å ringe eller varsle først.
Jeg synes nemlig oppførselen hans ikke er spesielt høflig når han driter i avtalene han har laget, langt mindre unnskylder seg for at han kommer flere dager for sent. Det hjelper ikke å fortelle meg om kulturforskjeller da altså.... Jeg må tilpasse meg her i dette landet ja, men de skal respektere min tid også.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
