Vi har jo en super hund på 7 år - som etter at jeg begynte å jobbe 100 % og i tillegg til at vi er blitt 4 mennesker - har fått mindre og mindre oppmerksomhet.
Han havner alltid i siste rekke, og blir ofte bortpriorietert.
I går bestemte vi oss for at han skulle få en nytt hjem. Tok kontakt med oppdretter og hun sa at hun kunne ta han tilbake igjen (etter 5 år)
Når muligheten ble så nær, klarte vi liksom ikke helt å bestemme oss, men vi må tenke på Angus: Han fortjener mer tid - så nå flytter han til småbruk på landet.
Tenker det er en trist avgjørelse, samtidig som den kanskje er rett for hunden? Husker godt at jeg tenkte mye på det selv da vi fikk barn, og særlig da 2. mann kom. Hunden vår ble nedprioritert og kom alltid sist, og jeg følte alltid dårlig samvittighet for den... Kjenner meg igjen i din beskrivelse.
En tøff avgjørelse, men foruftig av deg.
Han ser ut som en hund som trenger mye av både fysisk og mental stimulans, og et småbruk på landet høres helt fantastisk ut for ham.
(Han er så nydelig - mener faktisk jeg har kommentert dette bildet av ham før!)
En skjønn hund med personlighet som kommer gjennom skjermen, han fortjener nok det aller beste, og det gjør du for ham nå. :klemme:
Kjempetrist avgjørelse, men Angus kommer til å få det helt topp :klemme:
Vi er i nogenlunde samme situasjon, med en hund som får mindre mosjon og oppmerksomhet enn ellers. Vi har heldigvis mange i familien som gjerne vil ha henne hos seg, så hun har basen sin hos oss, og er i skrivende stund på pensjon hos søsteren min. Der får hun mer oppmerksomhet og mosjon enn vi har kapasitet til i denne perioden.
For oss er denne våren spesielt tøff, da jeg ha dobbelt opp på studiet mitt. Til høsten vil det meste roe seg og det vil bli et mer normalt hundeliv for hunden vår :)
Hadde vi hatt det sånn, så har vi nok beholdt han. Mamma tar han gjerne med på tur, men om vi spør om hun kan passe han om vi f.eks skal bort en helg, så er det veldig uff og akk - så det utgår alltid. Søstra mi liker ikke hunder og broren min er aldri hjemme selv.
Det var synd. Da har dere hvertfall vurdert alle muligheter, og tilbake til oppdretteren er det beste alternativet. Han kommer til å få det helt topp :jupp: Tenk, det er sikkert andre hunder der han kan leke med, og masse plass å boltre seg på. Dere har jo virkelig tenkt på hundens beste, og det skal litt til å gjøre bare det.
Da er det nok en klok beslutning. Det er altfor mange hunder som lider en skjebne der de blir gående alene over altfor mange timer og blir nedprioritert i familien. Ikke alltid like lett å kombinere hund og småbarn. :klemme:
Jeg skjønner deg så godt. Vi måtte gjøre det samme med vår skjønne vofs etter at andremann kom. Jeg var omtrent invalid av bekkenløsning og kunne ikke gå tur med ei bikkje på seksti kilo, og Alberto måtte ta over barnestell da han kom hjem. Hun fikk sine symbolske turer, men det var alt. Så nå bor hun på et nedlagt småbruk rett ved skogen og kan bjeffe på elgen alt hun vil. :)
Er den en Whippet?
Mannen her i huset drømmer om en sånn, og jeg prøver å forklare
han hvor mye som kreves av oss hvis vi går til anskaffelse av en hund.
Jeg er oppvokst med hund og han med katt, begge deler krever nok en
del, men jeg tror nok det er annerledes med hund.
Utrolig vakker hund!
Det er så trist å bestemme seg for noe sånt, men det høres ut som det riktige for dere. Han vil sikkert savne dere, og vice versa, den første tiden, men det går over.
Angus er nydelig. Er det en Weimaraner (eller hva de nå heter)?
En trist avgjørelse for dere, men også en riktig avgjørelse, vil jeg tro for Boffen sin del. :klemme:
Det samme skjedde forøvrig med hunden vår da jeg flyttet hjemmefra. Da ble Kitty sittende igjen med to eldre eiere, mor var sjuk og kunne ikke gå tur med henne og far jobbet hele dagen og var seint hjemme. FOD overtok da omsorgen for vovven og ga henne et herlig nytt hjem hos et ektepar, langt inni skogen. Der ble hun dronninga i huset. Det er litt godt å tenke på.
Ja, det er en whippet. Forøvrig den perfekte hunderase for meg som menneske, egentlig. Det er mye jobb med hund ja - det er jo i og for seg greit med jobbinga, men når tiden ikke strekker til, så blir det veldig kjipt. Vi fikk Angus da han var 2 år, og det er derfor ekstra trist at han omplasseres igjen - selv om det er tilbake til der han kom fra. Han flytter hjem til søstra si, 2 halvsøsken og 6 chihuahuaer.
Du må jo ikke tenke på det som et nederlag! Du har gjort det som er best for hunden din, og innsett at det han trenger kan han ikke få hos dere akkurat nå. Tøft å innrømme det, men det er jo ikke noe nederlag - du har jo sørget for at han har det bra!
Min erfaring er at whippeter er noen luringer - og dessverre litt for glad i annen mat enn de skal ha (Ikke kjøp annet enn for fra dyrebutikker/evt Labb, det er ikke verd det)
En whippet jeg kjenner har spist en pakke twist - åpnet hver twist og spist av gårde. Samme whippeten har spist en halv ribbesteik (ikke så stor ribbesteik altså)
Bikkja vår hadde det med å bli dårlig i magen på de værst tenkelige tidspunkt (midt om natta, dagen etter en real fyllekule på oss etc..)
Angus kom fort på innkalling - han var helt genial sånn sett.
Heldige dere som skal ha whippet...bor dere sånn til at de får stor mulighet tilå springe? - De blir så fine da...musklene er så flotte på denne bikkja altså:) drømme
Fine hunden deres!! Angrer du på at dere gav ham bort? Jeg ville gjort som dere i den situasjonen. Hunder (og andre dyr) fortjener å få skikkelig trim og å bli prioritert og av og til passer ikke det med familielivet forøvrig.
Vi har jo tenkt litt på å omplassere Balthazar vi også, av samme grunn som dere. Men nå er våren her og da har vi en helt annen katt, så da kommer liksom kvalene igjen. Og poden har jo veldig mye glede av ham (ikke akkurat gjensidig fra kattemannen sin side da, men det kommer seg kanskje).
I dag fant poden leken til Balthazar og begynte å storle i mens han fortet seg bort til ham for å leke med ham. Stor glede og høylytt latter på responsen fra katta :humre:
(innser at jeg er helt på avsporingssnurren i dag)
tsk-tsk. Nei, jeg angrer ikke at vi gav bort boffen. Han var (og forhåpentlig er fortsatt) en super hund, men han trenger mer oppmerksomhet enn vi gav han den siste tiden. I hodet mitt, så så han ulykkelig ut på slutten - og slikt er og blir trist. Jeg sa det til gubben her om dagen at dette er den første våren vi slipper å være redd for hundskit i hagen - så noe er da bra med å ikke ha hund...
Jeg føler at katter stiller i en annen liga enn hunder når det kommer til barn. Angus var en super hund, snill og god som dagen er lang. Jeg stola veldig på han - uansett så var han et dyr, så jeg ville helst ikke la han og ungene være i samme rom alene (iallefall ikke over tid) - Lukas dreiv jo å LA seg inni buret hans sammen med Angus til tider - lå der og kosa seg...det var jo skummelt (ikke at vi lot han gjøre det, men buret var jo senga og "hula" til Angus, så den måtte jo være tilgjengelig, tross alt...)
Stor forskjell på hund og katt- uten tvil. Ansvaret kan jo ikke sammenlignes.
Er ikke i tvil om at man kan se på dyr om de er "ulykkelige", iallfall at de ikke trives. Og det skal jo være kos å ha hund (eller katt) ikke enda en ting å ha dårlig samvittighet for. Det er kanskje hovedgrunnen til at vi vurderer omplassering. Katta er utålmodig og moody, viser tydelig at han ikke digger å være inne sammen med meg og poden o.l.
Jeg spurte ikke for å være ekkel altså, jeg bare "frykter" at jeg vil angre meg, men egentlig så tror jeg ikke det om det føles riktig og vi finner noen fine nye eiere som kanskje har noen kattekompiser til pusetrollet.
Wippet er forresten en nydelig rase- helt i toppen på min ønskeliste om vi noen gang skal skaffe oss hund :jupp:
Ja, det gjør vi. :) Har et stort "jorde" rett i nærheten og masse skog o.l.
I hagen/hjemme er det ikke mulighet for fri løping, men muligheten er bare 2 min. gåtur unna.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
