Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg innrømmer glatt at jeg leser mannens meldinger. Men han er fullt klar over det og sitter som regel rett i nærheten. Så har han en elskerinne får han ha vett til å slette meldingene...:knegg:
Jeg innrømmer glatt, at jeg aldri ville lest sambos meldinger. Har han noe å skjule, så får han bare skjule det.
Jeg har overhodet ingen ting å skjule, men min telefon er min, og ingen skal pelle på den. Da må han få ha sin i fred på lik linje.
Leser ikke eposten hans heller, med mindre han ber meg om å gjøre det. Han er mye borte, og om han venter på noe spes. så hender det han spør om jeg kan gå inn å sjekke om det har kommet noe.
Det siste må jeg si meg enig i, tanken har ikke slått meg, men om mannens mobil ligger ved meg og en melding tikker inn, så kan jeg se på avsender og si, du har fått melding fra xxx. Samme for han med min.
Vi respekterer hverandres rett til å ha ting privat, men jeg tror ikke noen av oss føler behovet. Om vi følte oss dobbeltsjekket ville det kanskje vært anderledes.
Det ville ikke falle meg inn å lese sambos sms, epost eller vanlig post. Jeg stoler selvsagt på ham, hvis ikke ser jeg ikke helt hvordan vi skulle greie å ha et forhold.
Tja, jeg kan tenke meg minst et par ting som er minst like ødeleggende hvertfall...utroskap og løgner f.eks. :cool:
Ingen hemmeligheter her i gården forøvrig, alt er tilgjengelig for begge parter hele tiden, og da er det jo heller ikke noe spennende å finne/lete etter.
Jeg tror at det å måtte sjekke parterens e-mail, sms og post er et (alvorlig) sykdomstegn i parforholdet. En ting er å lese en sms man blir bedt om å lese mens partneren kjører bil, noe annet er å gjevnlig lese gjennom innboksen. Det være seg om partneren er tilstede eller ikke, og med eller uten tilatelse.
For meg er det litt rart at man ikke har noe privat for partneren, man er da ikke ett individ selv om man er et par. Mine sms og e-mails er mine, de er sendt til meg fra mine venner. Joda, de aller, aller fleste gjør det slett ingen ting at Juste leser, men der er for eksempel meldinger fra venner som har betrod meg private og intime ting, de er ment for meg og bare meg.
Mannens post, e-mail og sms leser jeg kun om jeg blir bedt om det. Den samme respekten viser han meg. Tror det er vanskelig å bygge opp et solid forhold om man er så usikker på seg selv og sin partner.
Jeg leser mannens e-post, meldinger på mobilen og åpner posten hans hver dag, men er hverken mistenksom eller sjalu. Det er bare naturlig.
Og han får lese så mye han vil på mobilen min eller e-posten min.
Får legge til at mine venner vet at alt som blir sagt til meg blir sagt til mannen min også.
Joa, men mine venninner er oppvokst sammen med mannen min, så de kjenner han veldig godt. Og, han er slett ikke typen til å gå videre med ting. Derfor forteller jeg han ting, og mine venninner syns det er greit.
Ene svoger'n min snakker litt for lett om enkelte ting, og da gir jeg beskjed til søstra mi om å ikke fortelle enkelte ting til han. Og det skjønner hun godt. :p
Flere av mine venninner har kjent sambo like lenge som meg, en av mine venninner er til og med eksen hans, men det er ikke hvor godt de kjenner hverandre som er greia, ei heller om han er noen som forteller noe videre. Men ting som fortelles meg i fortrolighet er fortalt til meg, og da syns jeg det skal være unødvendig å måtte presisere at jeg ikke må fortelle det til sambo.
Har egentlig ikke noe å si til mitt forsvar. :knegg:
Men så lenge mine venninner syns det er greit, så er det i grunn ingen problemer. Og, jeg klarer å holde tett, det er ikke det som er problemet. For meg er det bare naturlig å fortelle han alt. Om han får ting med seg er en annen sak. :knegg:
Men jeg synes det er vanskelig å vite av meg selv hva som andre synes er helt naturlig at ingen andre skal vite. Jeg kan ofte bruke meg selv som mal, men kan ikke stole på det. Jeg setter derfor stor pris på om venner presiserer noen ganger.
Og så har jeg venninner hvor jeg er like god venn med henne som med han (f.eks Skilpadda og Benmurphy), og da regner jeg med at det meste blir fortalt videre, og synes det er helt i orden. De svært få gangene jeg ikke vil at den andre skal vite presiserer jeg det i stedet.
Jeg leste min ex's meldinger da jeg fikk en magefølelse av utroskap. Det likte han ikke, og begynte deretter å ta den med seg over alt. Også i dusjen!! :knegg: Det viste seg at magen min hadde rett da, og jeg synes det skal være visse unntak i "ikke lese-regelen". :nemlig:
Jeg har aldri lest mannens meldinger eller hans e-post. Noe må han da få ha privat på samme måte som jeg ikke ønsker at han skal sjekke meg.
Vi deler aå og si alt i ekteskapet og liker ikke å skjule ting for han. Vi forteller hverandre det meste, men ting venninner forteller meg i fortrolighet er det ikke alltid jeg forteller han.
Jeg leser aldri mannens mail, sms eller post. Ikke sitter jeg å maser og spør om hvem han skriver med heller. Om det er noe han vil fortelle, så gjør han det.
Føler overhodet ikke at jeg har noen grunn til å være mistenksom.
*Jeg sjekker mannens meldinger (hovedsakelig bare avsender) hvis han har glemt mobilen hjemme.
*Jeg åpner mannens post hvis det er regninger (som i utgangspunktet er til begge).
*Jeg leser mannen e-post (fordi vi har felles e-postadresse - private e-poster, hvis vi får det, går nok oftere til e-posten på jobben :gruble: ).
Føler likevel ikke at jeg driver partnerspionasje, akkurat.
Jeg leser aldri sambos sms eller e-post. Det interesserer meg rett og slett ikke. Jeg stoler på ham, og mener at man må få ha noe for seg selv, også i et parforhold. Likevel kan jeg ikke hrdnakket påstå hvordan jeg hadde reagert om jeg noengang skulle komme in situasjon der det var grunn for mistanker og usikkerhet.
Jeg tar som en selvfølge at ikke mine venninner forteller om fortrolige ting til sine menn. Ikke det at det er noen krise, men synes man skal ha respekt for ting som tydelig er ment for de som er tilstede under samtalen.
Jeg kan alltids lese mannens sms eller e-poster hvis det er en praktisk grunn til det, for eksempel at han kjører bil når det kommer en melding på mobilen. Ellers gjør jeg det ikke. Altså ikke for å "spionere" eller fordi jeg er nysgjerrig på noe vis.
Hvis det er slik i din vennegjeng, så er det vel greit det.
Men slik er det ikke i min vennegjeng, og jeg regner med at det meste jeg sier til mine venninner går videre til mannen dems, og det er helt greit for meg.
Vi leser ikke hverandres mail, SMS eller post. Vel, det hender kanskje jeg åpner posten hans når det er en hvinduskonvolutt bare fordi jeg likevel skal betale regningen inne i den, men der går grensen.
I ekteskapet med min eks gikk det så langt at jeg leste SMS til eksen, men da viste det seg at jeg hadde grunn til mistanke og ting hadde utartet seg til mer enn SMS-prat. Vi skilte oss også. Men jeg kan ikke leve i et forhold der jeg er sjalu på den andre parten og må sjekke hva han driver med. Og vise versa.
Vi leser ikke hverandres sms og mail, og jeg forteller ikke ting venner forteller meg i fortrolighet videre til mannen min (med mindre det er avklart på forhånd).
Jeg leser aldri mannens sms, e-post, post etc. med mindre han ber meg om det. Det går begge veier, og sånn må det være. Hvis ikke vi kan stole på hverandre, bør vi heller ikke være sammen.
Det var da voldsomt. Jeg åpner og leser min manns epost, sms og post, av den enkle grunn at han er et rotehue med kortidshukommelsen til en gullfisk. Er det tydelig at det er privat så legger jeg det til side, men meldinger fra svigermor om at hun kommer på besøk dagen etter og blir ei uke syns jeg det er kjekt å få med meg :nemlig:
Hvis han skulle ønske å finne på noe tull, kan han jo bare få seg en ekstra epostadresse eller telefon.
Mulig det er voldsomt, men jeg kunne aldri ha bodd sammen med en mann som ikke klarte å styre livet sitt selv. Dermed er det heller ikke et alternativ for meg å lese og kontrolere sms, e-post og brev til min mann.
vel eneste grunden til at jeg ikke gjør det er at jeg vil f**en ikke vite lengere.
men nå kan ikke jeg skryte av å ha et sundt normalt og velfungerende forhold.
Den gang jeg dreiv med sånn sunn fremtid sammen og voksen relasjon, ville det ikke være et relevant spørsmål hvorfor skulle jeg sjekke ham liksom.
Før noe er galt ville jeg synes ganske synd på en partner som følte behov for å sjekke, etter noe er galt-ja jøss uffameg og inngripen i privatsfæren, men forstår behovet for å vite hva som foregår og behovet for å forstå årsakene til at ting er som de er.
Håper jeg alldri vil være i den situasjonen igjenn ,hverken fra den ene eller andre siden for det er ikke noe hyggelig for noen.
Jeg har ikke noe behov for å sjekke mannens mail og meldinger. Men ingen av oss ville blitt fornærma hvis den andre hadde lest noe uten å spørre om lov først - det er ikke akkurat snakk om spionasje. Jeg er nok ganske kjedelig, jeg har ingen hemmeligheter for ham.
Jeg er enig at om man MÅ lese igjennom partnerens innboks har man et tillitsproblem (eller er uvanlig nysgjerrig!). Det er ikke tilfelle hos meg, det er ikke noe jeg må eller gjør ofte. Og som sagt, hvis jeg tafser på mannens tlf er han alltid tilstede. Og han kikker gjerne på min. Er jeg feks på badet og jeg får en mld må han gjerne lese den!
Det er helt tydelig at folk har forskjellig syn på telefonen sin. Jeg ville aldri betrodd meg til en venn pr sms og det gjør ingen av mine venner til meg heller. Bruker den til å prate i og sende kjappe, ufarlige meldinger :).
Jeg kan love med ganske stor sikkerhet at når man oppdager at partneren sjekker ens virtuelle kommunikasjon, kan man fort bli fristet til å gi ham noe spennende å lese.
Jeg har overhodet ingenting å skjule, og det ville brydd meg omtrent midt i ryggen om mannen min leste meldingene eller e-posten min.
Han selv er mye mer privat og holder både mobilen og passordene sine på dataen skjult. Han har en forhistorie som gjør det vanskelig for meg å stole på han. Allikevel må jeg bare velge å stole på at han holder seg på matta uten at jeg sjekker han hele tiden, ellers hadde han rett og slett bare gått.
Vi har felles innboks på e-posten, men opnar ikkje brev eller SMS på den andre sin telefon. Ikkje utan å bli bedt om det, iallfall. Vi har heldigvis lite å skjule begge to, telefonane og posten ligg slengt rundt her, tilgjengeleg for den som måtte ynskje å sjekke. Men vi gjer det ikkje.
Leser mld om jeg blir bedt om det, vi har felles mail, så der leser jeg (og han) alt. Vi åpner all posten til hverandre. Den som henter posten åpner den... enklet og greit. Det har ingenting med partnerspionajse å gjøre, bare slik vi har valgt å gjøre det. Har bodd sammen så lenge vi har bodd hjemmefra og slik har det fungert hele veien!
Jeg leser verken det ene eller det andre som er til mannen min. Kun hvis han ber meg om det. Som at han ba meg om å åpne selvangivelsen og se hvordan resultatet ble, da gjorde jeg det. Han leser heller ikke mine meldinger eller mail eller hva det måtte være.
Bare for å presisere, jeg har ingenting å skjule og mistenker overhodet ikke mannen min for å ha det heller. Men jeg ser på mail og sms som privat, med mindre man blir bedt om å lese noe.
I mitt tilfelle så trengte det ikke være så interessant en gang, for fantasien min tok overhånd.
Jeg begynte først å sjekke når ting virkelig var ute på dypt vann, og den fasen jeg var i da med nitidig sjekking vil jeg for alt i verden ikke tilbake til.
Jeg leser mannens sms hvis det skulle passe seg sånn og jeg har lyst - og motsatt. Jeg bedriver overhodet ikke partnerspionasje, men føler at det er en naturlig del av forholdet vårt. Ingen av oss har et veldig personlig forhold til mobiltelefonene våre.
Jeg åpner også posten hans når jeg vet det er regninger (de er det jeg som har ansvaret for å betale). Jeg kunne faktisk ikke ha vært i et forhold hvor det var forbudt å lese den andres sms. Jeg har overhodet ingenting å skjule, og det har forhåpentligvis ikke han heller. Men det er ikke så svart/hvitt som at vi sjekker den andres sms for innhold i troen om at det kanskje kan være en sms fra en beundrer eller elsker. Det er bare helt naturlig for oss. Når det er sagt, så kan jeg faktisk ikke huske sist jeg så på mannens mobil...
Allikevel er jeg med på greia om at det kanskje kan være noe med den "fortrolige venninne-greia". Kinkig om mannen leser noe han ikke skal vite om mine venninner. Av den grunn er mine venner klar over at mannen og jeg har et fritt fram forhold til hverandres mobiler. Trenger de å betro seg til meg, så møtes vi eller snakkes på telefonen.
Jeg har sjekket mannens telefon en gang, og fant en SMS som han hadde sendt: "LOVE U. Kommer snart." Sendt til et nr som ikke sto i telefonlista. Jeg slo opp nummeret på nettet, og fant navnet til kona til kameraten hans. Plutselig kom jeg på at samme kamerat var på besøk hos oss et par kvelder før, og lånte telefonen til min kjære for å sende en melding... :o
Det var skikkelig skikkelig flaut, og jeg har aldri gjort det igjen. Jeg prøver å skylde på at det var i starten av forholdet og at jeg var gravid og hormonell, men det er helt håpløst.
Ellers åpner vi ikke hverandres SMS, brev eller e-poster. Men jeg hjelper ham med å lese offentlige brev og sånt innimellom, fordi han ikke har norsk som morsmål.
Mannen I Mitt Liv og jeg leser hverandres meldinger som en selvfølge, og roper dem opp til hverandre. Ingen av oss anser det for å være særlig personlig, antagelig. Det er ikke for å sjekke hverandre.
Så hvis jeg skal flørte med aC, trenger jeg en ekstra mobil, tror jeg. :knegg:
Jeg leser ikke noe som kommer til mannen, vel brevet fra skatteetaten og et par brev fra sykehuset, men det var unntakene. Da bruker jeg å ringe først og spørre om det er OK.
Jeg ser derimot gjerne at mannen leser mine meldinger på telefonene, mailen min, posten etc. Jeg får en god del personlig på telefonen, men jeg kan ikke huske at jeg fikk noe privat. Jeg synes det er deilig å gå å legge med og vite at mannen blir å lese SMS-er slik at jeg slipper å våkne. Men han gjør det aldri, da. :mumle: Mailen er anderledes fordi det ikke er noen vasling, men jeg liker at han har passordet slik at han kan logge inn og skjekke opp adresser etc
Det ser ut som om verden generelt sett er urettferdig. De som vil at partneren skal skjekke ut denne type kommunikasjon får det ikke slik. Og de som vil at kommunikasjonen skal være privat, vel de får en partner som leser. Akk, ja. :humre:
Vi har aldri avholdt møte, og nedfelt i lovs form at det er forbudt, men hverandres korrespondanse åpner vi ikke. Telefonen min ligger rundt og slenger, og han er alltid logget på e-posten sin, men vi sjekker ikke for hverandre med mindre vi blir bedt om det, feks ved bilkjøring.
Jeg må bare spørre; Dersom mannen din i utgangspunktet hadde erklært at hans mobil var hans private, og at du ikke fikk lese meldinger, hadde du da vurdert om dette forholdet kanskje ikke var noe for deg? Jeg spør, for jeg hadde faktisk reagert kraftig på det motsatte, altså hvis mannen min hadde krevd at mine meldinger og min post skulle kunne leses av ham når han ønsket det.
Jeg gnir litt jeg også. På dette området hersker det full harmoni i noloheimen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.