Jeg lurer litt på om grunnen til at vi opplever meldinger, mail, post etc som privat eller ikke har med måten man bruker media på.
Posten: Jeg får nesten aldri noe privat, men mye personlig i posten. Pakker lar vi ofte ungene åpne uansett hvem det er til, siden de elsker det. Det hadde jeg mislikt om mannen min åpnet - pakker til meg - men det er bare fordi det er litt gøy å pakke de opp selv, ikke fordi de er private. :humre:
Mail. Masse spam, automatmailer, personlig men ikke privat (bibliotek, shopping etc) og noen personlige mail. Men selv om de siste er personlige står det lite spennende i dem.
SMS: Jeg akkumulerer jaggu meg spam der også! Mye automatmeldinger (jeg bruker google som kalender) og noe personlig, men ikke privat.
Eller er grunnen at folk ikke skiller mellom personlig og privat? Jeg synes det er privat om en venninne forteller meg at hun vurderer å separeres. (Hvis jeg vurderer å separere meg er det ikke noe særlig privat i forhold til mannen. :humre: ), men et brev fra banken er pesonlig, men ikke privat.
Jeg tror grensen mellom personlig og privat kan være veldig individuell. For å bruke ditt eksempel him. Et brev fra banken kan da oppfattes som privat, kanskje er det transaksjoner du vil holde for deg selv der?
I et parforhold hanler vel dette om de grunnreglene en har blitt enig om. Har en felles økonomi, eller har en det ikke?
Det handler ikke alltid om at et personlig brev ER privat, men at det KAN være det, og derfor kan vel noen sette grensen der.
Jeg tror ikke det har så mye med mediatype å gjøre for meg, men så har vi ikke så mange hemmeligheter for hverandre annet enn det vi glemmer, eller ikke tenker over å fortelle.
Jeg vet i hvert fall at det er slik for meg. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et privat brev som jeg skulle ha noen betenkeligheter med at mannen så. Om han har lyst å gå gjennom kontotransaksjonene mine, så be my guest. Det er mine penger, heldigvis, og jeg bruker dem til nøyaktig det jeg vil.
Jeg ser den med intime betroelser fra venninner, men det er ekstremt sjelden jeg får dem i skriftlig form. Hadde jeg hatt noe sånt gående, ville jeg antagelig bedt ham om ikke å åpne meldinger fra denne personen, og det ville selvsagt bli respektert.
Jeg kan bare ikke komme på en eneste annen grunn til at han ikke skulle lese mine meldinger eller brev. :gruble:
Hadde han begynt å snoke her inne, derimot, hadde jeg nok ikke likt det noe særlig. Fat chance. :knegg:
Jeg også tror det må ha noe med skillet mellom privat og personlig, men også like mye med hvor privat man er i forholdet sitt.
Jeg har ingenting å skjule for mannen min, og det gjør meg ikke noe om han skulle lese meldingene mine, eller komme over en mail som står åpen. Jeg gjør ingen ting jeg føler jeg må skjule og vi har et åpent og ærlig forhold. Noen andre jeg kjenner igjen, de er veldig private for hverandre, og ved en anledning fikk han kjeft for å ha lett etter noe til ungene i stellevesken! har du snoket i vesken min? :dåne:
Jeg har absolutt ingenting å skjule for mannen min, og om jeg er bortreist så åpner han posten min mens jeg er på telefonen, og om jeg står i dusjen eller noe og det kommer en SMS, så pleier jeg å be ham om å lese den høyt.
Men det hadde ikke ramlet han inn å gjøre noe av dette uten at jeg har sagt spesifikt i den settingen at han skulle gjøre det, og de gangene han har gjort det, så har han sagt i fra. Jeg åpner heller ikke posten hans uten grunn.
Post: Jeg åpner hvis det er noe som ser spennende ut, ikke regninger; bankbrev m.m. Får han en pakke, så lar jeg han åpne den selv, pga. spenningen.
Mail: Jeg er så og si aldri inne på mailen hans, for der skjer det lite spennende.
Mobilen hans: Jeg åpner meldingene hvis jeg er nærmest, eller jeg gir han den om han er i samme rommet som meg. Ellers bruker jeg å lese meldingene hans når jeg venter i bilen på at han skal komme, noe han vet og ikke bryr seg om.
Facebook: Der er jeg inne til stadighet siden han har andre venner enn meg, og jeg liker å se bilder.
Jeg vet passordet hans overalt, og han bryr seg katta om jeg bruker det.
Og omvendt. Han vet passord til mail, facebook m.m. til meg, og jeg syns det er helt greit om han skulle forville seg inn på mine sider.
Vi er gift, og vi vil ha det slik. Jeg klarer ikke å skjønne at man må ha slike ting privat når man er gift, for meg er det helt unaturlig. Akkurat som mine og dine penger.
Svarte jeg egentlig på spørsmålet ditt, eller ble litt overivrig etter å fortelle om våre vaner...:o
Vi er også gift, men jeg vil ikke ha det slik. Jeg leser verken post eller meldinger til mannen min, uten at han ber meg om det. Og han leser ikke mitt heller. Vi har heller ikke fri flyt av penger, men en felleskonto som vi disponerer begge, og hver vår private konto som vi disponerer alene.
Jeg har ikke noe å skjule, verken økonomisk eller i meldinger, men jeg ønsker å ha noe for meg selv, og syns at det kan han og få ha. Vi er to personer, ikke én organisme.
Mine smsmeldinger kan godt være av personlig art. Selv om jeg og mannen min er gift så er det likevel ikke alt jeg forteller han. Om ei venninne forteller meg noe som angår henne og evt hennes parforhold, så ser jeg ingen grunn til å dele det med mannen min. Vi er da 2 individuelle personer selv om vi er gift med hverandre. Jeg ønsker at mine nære venninner skal vite og være sikker på at jeg ikke forteller videre ting de ikke ønsker skal videre verken til mannen min eller andre.
Privat er ikke det samme som hemmelig. Jeg synes det er vanskelig å begrunne eller definere hvorfor jeg ønsker et privatliv selv om jeg ikke gjør eller sier noe "hemmelig" - jeg bare ønsker det. Jeg ville mislike det veldig hvis mannen min f.eks. tyvlyttet på private samtaler jeg hadde med andre, selv om ingenting av det som ble sagt var ting som jeg ikke kunne fortalt ham. Det samme gjelder å lese brev og meldinger jeg får eller sender. Og det samme ville gjelde dersom jeg fikk vite at noen i den andre enden av kommunikasjonen overvåket den - f.eks. at mannen til en venninne leste personlige mailer jeg hadde sendt henne uten at dette var avklart med meg. Skulle noen spørre om slikt var greit, ville jeg vanligvis svare ja, så det er ikke hemmeligholdelse som er poenget, det er respekt for mitt privatliv og min rett til å sette grenser selv.
Vi har fri flyt av pengar oss i mellom, men mail og sms får både eg og han ha for oss sjølve. Eg synest det er viktig å ha privatliv både på grunn av det skilpadda og nolo skisserer, men også fordi snoking rett og slett triggar eitt eller anna i ein som utløyser sjalusi og kontrollbehov.
Jeg er også gift og vi har heller ingen hemmeligheter for hverandre. Likevel syns jeg at et ektepar skal kunne respektere hverandres mail, brev og sms. Hvorfor på død og liv lese mannens brev, mail og sms, når det ikke er hverken hemmelig eller spennende det som står der? Eller er det kanskje der skoen trykker? Tenk om.... Er han opptatt, ber han meg lese og omvendt.
Jepp. Snoking er utrolig kjipt. Særlig hvis man bare kan spørre om lov og så få lov.
Jeg tror det er viktig at folk setter sine egne grenser og at partneren respekterer dem. Jeg godtar at det finnes folk som ikke føler at de trenger grenser når det gjelder det å lese hverandres meldinger og åpne hverandres brev, og så lenge begge er enige om dette, ser jeg ikke noe galt i det. Men hvis man krever mer åpenhet enn partneren er villig til å gi, og blir sur og vrang og mistenksom om man ikke får det (eller, enda verre, snoker uten lov), så er det et dårlig tegn for forholdet, tror jeg.
Tillat meg å reagere med et aldri så lite sjokk : :eek:
Nei, det er ikke hyggelig å ha ugreie hemmeligheter for hverandre i et parforhold, og det har heller ikke jeg overfor mannen min.
Men vi har ikke morphed into én person, altså!
Hadde regelrett blitt bekymret om vi ikke begge hadde private rom.
Det er da strengt tatt en menneskerett og nødvendighet i min bok.
Jeg åpner aldri brev (selv ikke fra den mye omtalte banken), sms'er eller mail som er adressert til andre enn meg selv.
Jeg er oppvokst med at dette er en selvfølge og et utslag av høflighet og respekt for andre.
Jeg ønsker også å ha et privatliv i forhold til mannen min. Men det er på et annet nivå, for min del. Jeg ønsker å kunne snakke i telefonen alene av og til. Være på bade alene. Ha egne venner. Gå ut og ta meg en kaffe sammen med andre etc.
Men jeg har som sagt ikke noe behov for en privat sfære på mail, sms eller post. (Nå må jeg ogås legge til at mannen min er absolutt uinteressert i å lese mine ting. Feks kan jeg godt få SMS hvis jeg hviler, og mannen titter ikke på den i det hele tatt, synes det er litt kjedelig. Men jeg har jo ikke opplevd det motsatt - noen som snoker. Kanskje jeg hadde hatt en annen innstilling, da?)
Grunnen til at jeg ønsker å ha noe for meg selv er rett og slett at jeg hadde blitt sprø av å alltid forholde meg til samme person. Så det er ikke det at jeg ikke skjønner at folk vil ha litt pause fra hverandre, det er bare det at SMS, mail eller post, ikke går inn i min private sfære.
Jeg er på nett med him her, tror jeg. Vi lever ut vårt privatliv på andre områder.
For oss er det helt greit at vi åpner posten (det er bare regninger og disse er jo til oss begge), at vi leser e-posten (vi har jo samme e-postadresse og får aldri personlig e-post på denne adressen) og at vi leser sms/sjekker avsender av sms (skjer kun hvis den ene har glemt mobilen igjen hjemme). Det er klarert og helt greit for begge to. Hovedgrunnen til at jeg faktisk åpner mannens post er at jeg vil kvitte meg med konvolutten i papirinnsamlingen før jeg går inn i huset. :Praktisk: At jeg sjekker avsender på sms hvis han har glemt igjen mobilen er for å se om det er en sms som er til oss begge (mine foreldre sender veldig ofte sms til oss til min kjæres mobil fordi han er flinkere til å sjekke mobilen).
Hadde vi fått personlig post så hadde hverken eller åpnet den andres post. Skulle det komme en personlig e-post fra en av mine eller hans venner til e-postadressen vår hjemme så leser vi ikke denne. Er avsender på sms fra andre enn mine foreldre så leser jeg heller ikke sms-en.
Vi åpner ikke hverandres brev eller mail, vi leser ikke hverandres sms'er, vi roter ikke i hverandres lommer eller vesker.
Men vi har full åpenhet, felles økonomi (som jeg styrer) og ingen hemmeligheter for hverandre. Men vi er ikke blitt en person, vi avkrever ikke hverandre fulle rapporter eller forhører hverandre etter vi har vært på venneturer eller jobbreiser. Min samboer er sin egen person, han og hans er ikke min eiendom og jeg har ingen rett til å bryte alminnelige folkeskikkgrenser for hva jeg har tilgang på. Jeg ville jo aldri åpnet en venninnes brev eller min brors mail eller en kollegas sms.
Vi har relativt fri flyt, e-post er stort sett pålogget, og vi har tilgang til hverandres kontoer. Offentlige brev og regninger angår som regel oss begge, de blir åpnet av Økonomisjefen (= meg) uavhengig av hvem de er adressert til. Ellers er det fare for at de blir forlagt et sted, og ikke betalt eller tatt til etterretning.
Private brev, meldinger eller e-post leser ingen av oss uten å bli bedt om det eller å ha spurt om lov. Ikke fordi jeg har noen hemmeligheter for ham, men fordi det er det naturlige. E-poster mellom min kjæreste og hans kamerater er mellom dem. De inneholder sikkert ikke noe alvorlig eller hemmelig, men det er deres forhold, ikke mitt. I tillegg oppstår det en viss fare for at rette mottaker ikke får med seg tekstmeldinga eller brevet dersom andre har åpna først. Hukommelsen er ikke alltid på topp her i huset.
Det hadde ikke vært noe problem for noen av oss å snoke om vi ville det. Jeg har ikke det behovet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
