Jeg oversetter en god del medisinske tekster, og jeg er stadig i stuss når det gjelder navn på legemidler. De kan staves på mange måter og som regel har de en norsk stavemåte. Men ikke alle. Så er spørsmålet, finnes det noen fasit på dette? Hvem staver det på riktig måte? Kan jeg stole på f.eks. Felleskatalogen (men jeg mener å ha sett samme legemiddel stavet på flere måter der også)?
Eksempel: Jeg får 352 treff på capecitabine, men bare 28 på capecitabin. Da kunne det virke logisk at det het capecitabine også på norsk, men hvorfor skal det legemiddelet vært et av de få som ikke mister den bakereste e-en på norsk?
Søkte på Norsk Legemiddelhåndbok også, og da fikk jeg ikke opp noe på den skrivemåten du skrev, kun da jeg søkte med Kapecitabin. Så det kan virke som om Legemiddelsiden er lettere å bruke når man har den engelske stavemåten.
Jeg ville ha brukt legemiddelhåndboka eller sidene til Statens legemiddelverk, tror begge disse er autoritative (korriger meg gjerne), for å sjekke hva preparatet heter. Feks skrives capecitabine kapecitabin på norsk. Etter det jeg har oppdaget er det ingen fast norm, og jeg pleier å prøve meg frem med å kutte vekk e på slutte, erstatte c med k eller s og lignende.
Det er det som ofte er så flott med medisinsk oversettelse. Man kan ofte bare oversette direkte, bytte ut ph med f, droppe e-er, c til k osv. Pluss at terminologien er så engelskrettet at det er liten vits i å lete etter "norske vendinger", men heller oversette nærmest ord for ord.
