Eldstejenta vår har nå rundet tre år, og jeg lurer på når og hvordan vi skal snakke med henne om at ikke alle voksne er snille mot barn. Jeg ser det har vært diskutert i andre tråder, særlig "slemme, fremmede menn", men hva med overgrepene som kan skje i nærere relasjoner, fra lærer, trener, slektning, kamerat osv?
Hvordan skal vi ta opp dette med overgrep og retten til å bestemme over egen kropp uten at barna skal bli redde og skeptiske? Jeg synes dette er veldig vanskelig... Noen tips?
Det er kjempevanskelig! Vi begynte allerede i 3-årsalderen og fokusere på at datterens kropp var privat, og da spesielt nedentil. Vi forklarte at bare mamma, pappa og mormor kunne ta på og vaske henne nedentil (for det var bare oss tre som noen gang gjorde det), for det var jo hennes eget private område. Vi la ikke noe spesielt enormt fokus på det, det var liksom bare sånn, og hun nevnte det vel aldri tilbake til oss. Nå som hun er 9 år er hun fullt informert om hva fremmede kan gjøre med henne, og det er vel det letteste å fokusere på. Jeg synes det har vært vanskelig å informere henne om at familie så vel som fremmede kan være "farlige", for jeg vil jo ikke skremme henne til å tenke stygt om alle mannlige bekjentskaper. Men, nå som hun er så stor har jeg kunnet vært ganske åpen om en inngiftet onkel, som ikke var helt god mot et par av oss niesene, og brukt det som et eksempel. Har trukket frem at ikke alle onkler er på denne måten, men at hun må vite at det er grenser for hva hun skal finne seg i i forhold til egen kropp og andres. Dette er ikke store, dype samtaler vi har hatt, men vi har liksom involvert det i det helt dagligdagse.
Nå som denne tragiske Engla-saken i Sverige har foregått, har jeg brukt dette som et eksempel på hvorfor man holder seg unna fremmede. Hun har spurt mange spørsmål om hvorfor mennesker er sånn, hva får de til å drepe og det er vanskelig som mor å måtte forklare dette til et barn. Men, jeg synes det er nødvendig å være åpen om det.
Nå flyttet jo vi til Norge fra Usa for 2 år siden, så hun har bodd mesteparten av livet sitt der borte. Der har politiet og andre instanser vært på skolen hvert år for å forklare dette med fremmede, som kan være farlige. De har noen flotte program for å opplyse både barn og foreldre om hvordan man kan forebygge overgrep, samt kidnapping av barn. Det har vært til stor hjelp for oss, for jeg synes det til tider er kjempevanskelig å forklare hva og hvem som kan være farlige, mens andre er trygge, uten å skremme vannet av barnet.
Nå er yngstemann snart tre år og da begynner vi vel samme "utdannelse" med henne også.
Dette ER veldig vanskelig, ingen tvil om det. Og det er ikke lett å si noe generelt, egentlig, fordi barn er ulike og har ulike behov og forutsetninger. Noen barn blir lett engstelige og kan komme til å gruble mye over slik informasjon uansett hvor nennsomt man legger det fram, mens andre barn er mer robuste og kan trenge en skikkelig vekker for å forstå alvoret. Derfor tenker jeg at det viktigste kanskje er å ta utgangspunkt i barnet; hva det tåler og hva det trenger.
Jeg har snakket med MK (som nå er 6 1/2) om dette i flere runder. Jeg har prøvd å skille mellom barn og voksne, for eksempel at voksne ikke har lov til å ta på tissen eller rompa hans (med diverse unntak; lege, vasking osv.) og at han ALDRI har lov til å ta på tissen eller rompa til en voksen. Dette gjelder også for de han kjenner.
Mellom barn er det jo naturlig at de utforsker kroppene til hverandre, og jeg har ikke lyst til å gjøre det til noe skambelagt eller noe han ikke tør å fortelle om. Når det gjelder barn som er like store som ham, har vi snakket om at ingen har lov til å ta på tissen/rompa hvis han ikke synes det er OK. Og like viktig; han har aldri lov til å gjøre det på andre, hvis ikke de synes det er OK.
Vi har også snakket om at det fins voksne som kan prøve å "stjele" barn, og at de kan prøve å lure eller lokke. Jeg har sagt at han aldri må bli med noen voksne hvis ikke jeg sier det er OK, og vi har snakket om hva han kan gjøre hvis han opplever noe sånt.
Trolljenta; kan ikke du fortelle litt om det opplegget politiet har for barn og voksne i USA? Det hørtes veldig OK ut. :)
Vi har fokusert på at hun bestemmer over egen kropp, vi har måttet tvinge bla svigers til å respektere at hun noen ganger ikke vil gi klem eller sitte på fanget. Skal hun få den nødvendige selvrespekten og kjenne respekt for egne grenser, så må vi som er nær henne respektere hennes nei. (Det vra en laaang vei å gå med svigers, de kjørte følelsesmessig utpressing og nå blir farmor lei seg og hva_har_du og hadde aldri tenkt at dette hadde sammenheng med utvikling av kroppslig integritet).
Vi snakker om hendelser og styrker henne og tilliten mellom oss som best vi kan.
Ja, det tenker jeg er viktig; å oppmuntre barnet til å kjenne etter hva som er OK og sette grenser når det gjelder kroppskontakt generelt. Og det er selvfølgelig også viktig å respektere disse grensene fullt ut. Flott at du tok den kampen med svigersene, Mim!
Takk for fine svar med gode råd. Vi lar også våre bestemme selv hvem de skal klemme eller sitte på fange hos (vel, hypersosiale minstefrøken er ganske ukritisk enda :knegg:), selv om det var vanskelig å forstå for noen besteforeldre.
Vi får snakke om det litt etter litt. Lurer på om de snakker om det i barnehagen? Har ikke hørt noe om det... :undrer:
Vi forteller barna (fem og tre år) at de bestemmer over kosene sine og at hvis de ikke vil gi kos så må andre respektere det (bruker selvsagt ikke ordet 'respektere'). Og den andre veien: at når noen sier nei, så er det nei det betyr. Videre utdyper vi hva dette innebærer med praktiske eksempler når anledningen er der.
Overgrep er så mye forskjellig. Derfor tror jeg at den beste måten å forhindre det på, eller rettere sagt sikre seg at man får vite om det, er å lære dem at de bestemmer over egen kropp/egne koser. Videre er det viktig å prate mye sammen slik at vi er åpne med hverandre, setter ord på følelser slik at de lærer språk for ting som skjer. Hvis man ikke har ord for ting som skjer blir det vanskeligere å si i fra. Hvis hjemmemiljøet preges av taushet og tabuer blir det også vanskelig å fortelle om ting, enten det er positive dagligdagse ting eller alvorlige ting som overgrep/utnytting/mobbing/mishandling.
Hva man forteller/informerer om må alltid tilpasses alder og modenhet. Det vanskelige er å si akkurat nok slik at de ikke blir skremt.
Nå finner jeg ikke noen link til dette programmet, men jeg fant en flott artikkel, som var publisert i Time Magazine. Den gir flere gode råd og tips som er verdt å få med seg:
En annen ting jeg ville si, er at jeg husker det ble fokusert på at det holder ikke med èn prat om dette med barna. (Husker han sa dette: Like many parents do with the "sex-talk", you have one conversation about sex with your child, and that`s it, your child will never have sex!) :knegg:
Eldste er av den engstelige grublende typen, så vi har tatt ting i etapper. Og startet med din kropp, du bestemmer. Og tatt det gradvis derfra. Nå vet vi at vi har pedofile i nærheten, så vi kjører en god del mer enn kanskje andre gjør.
Har en episode fra hun var rundt 4 år, hun var med faren på butikk og de hadde kommet fra hverandre og hun hadde gått ut på parkeringen. En kompis av faren så henne og gikk bort til henne for å ta henne med inn i butikken igjen (hun sto stille utenfor døren på parkeringen, hun viste hun ikke skulle gå lengre unna) og da han bøyer seg, smilende, ned for å snakke til henne, så skriker hun av full hals. Ikke så vanskeligt å skjønne at han da lot henne stå der, og løp inn i butikken for å hente faren.
Vi har som forhåndsregler når vi drar på steder med masse mennesker, at vi skriver mobilnr vårt på armen til barna med vannfast tusj, og sier at om de skal komme bort fra oss og bli redde, gå bort til en gammel dame eller unge jenter. Men ikke gå fra stedet de er, aldri gå utenfor inngangen der vi er eller bli med i biler.
Minsten har nok ikke "skrikeknappen" til eldste, og hadde nok villig vekk blitt med hvem som helst hvor som helst. Så er vi noen steder, så er en av oss voksne alltid rett ved siden av. Men det er også pga at han ikke er redd for noe. Han går bort til hunder, og ser han ett basseng, så kler han av seg opp hopper uti uten å tenke på hvor dypt det er.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
