Da begynner vi den lenge lovede diskusjonen av Jeffrey Eugenides’ Middlesex.
Jeg kan jo begynne med å si at jeg syntes den minnet litt om Morten Ramslands Hundehode, som var forrige bok ut. En svær familiekrønike, hvor jeg-personen forteller sine besteforeldres og foreldres historie for å forstå seg selv bedre. Men jeg synes Middlesex har alt det jeg syntes Hundehode manglet, nemlig hovedpersoner jeg engasjerte meg i. Jeg-personen Cal dukker ikke opp før halvveis i boka, men likevel klarer h*n å være forbløffende tydelig til stede hele veien. Dessuten bærer Desdemona historien lenge.
Ellers lo jeg masse. Særlig Homer-passasjene (om kromosomfeil i beste Odysseen-stil, f.eks.!) var ubetalelige.
Jeg beklager å måtte meddele at denne boka fenget meg overhodet ikke. Jeg hadde ikke ærend å holde meg våken når jeg leste og falt alltid i søvn etter et par sider. Derfor leste jeg bare til side 70 eller noe, og kommer nok aldri til å gjøre den ferdig.
Jeg leste boka for ca. et år siden(?), og kunne nesten ikke legge den fra meg. Har ikke alle detaljer friskt i minne siden det er en stund siden jeg leste den, men jeg likte både historien og språket, og trodde på personene.
Ja, her sier du jo det jeg ville si etter å ha lest boka, på en måte jeg skulle ønske jeg kunne formulere meg. :)
Jeg er veldig enig i det du sier om Hundehode, selv om jeg likte den ganske godt også. Middlesex hadde, som du sier, mye av det den andre ikke hadde.
Jeg leste den på engelsk, og syntes språket var rikt. Jeg undres på om jeg ville likt den like godt på norsk? Det var jo nettopp det at den var skrevet så utrolig bra som gjorde den spesiell. Det føltes til tider som en film med en fortellerstemme (forfatteren) som guidet oss gjennom alle disse historiske og personlige hendelsene.
Jeg likte for eksempel veldig godt måten han lot personene fortsette med det de holdt på med mens han benyttet tiden til å fortelle om bakgrunnen til diverse historiske hendelser. Et eksempel er der han lar Desdemona og den tyrkiske nonnen fortsette opp trappa mens han forteller bakgrunnen til den historiske personen pastor Fard (Muhammad Farrad). Jeg regner med at dette var en historisk person, forfatteren overbeviste meg iallefall.
Jeg har fått mange referanser til gresk og amerikansk historie som jeg (bare jeg får tid) har lyst til å lese mer om. Jeg liker at bøker har slike referanser, spesielt når de går over mange år. Jeg elsker historie, og det at forfatteren klarte å beskrive hver tid (tiår) så godt var et stort pluss for meg. Det var nemlig noe jeg savnet i Hundehode, der jeg langt opp i 80/90-åra fortsatt så for meg 30-tallets bygater.
Jeg har anbefalt alle jeg kjenner til å lese denne boka.
Jeg tror det er tre år siden jeg leste boken. Den fenget meg veldig, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.
Siden den gang har jeg kjøpt den i gave til noen og anbefalt den til mange. Men nå husker jeg ikke detaljene godt nok til å kunne være med å diskutere her. Som den realisten jeg er var selve hermafroditt historien noe av det som fenget meg mest. Jeg husker at vi diskuterte det mye på jobben på den tiden. Fascinerende bok.
Jeg synes boken gikk litt treigt i begynnelsen, og at det rike språket som jeg etterhvert i boken begynte å kose meg litt med virket litt som at han kunne servert et eple, men på død og liv skulle servere hele fruktfatet.
Etterhvert som boken skred frem var det endel beskrivelser og episoder som jeg humret endel over, men det aner meg at det er noe helt annet enn det endel av dere har kost dere med. :humre: Jeg koser meg ikke så mye med historie. Historie er kjekt å få med, og få litt opplysninger om, men når det blir for mye da gjesper jeg. Det var ikke så alt for mye i boken, og det som var var for det meste knyttet bra til handlingen.
Jeg synes episoden om han som bare måtte ha røyk var helt ubetalelig. Den billedliggjorde så utrolig tydelig hvor irrasjonell og ubetenksom endel røykere er. Han måtte ha røyk, han gikk ut i gatene med snikskyttere for å få tak i, og så etterpå, så sto han å så på militærstyrkene som kjørte gjennom gatene og skjøt på alt som bevegde seg: så gjør han det utenkelige, han tenner en fyrstikk for å ta seg en røyk og får (selvfølgelig) en kule i hodet.
Ikke at jeg sier alle røykere er dumme, men det beskrev bare så utrolig godt hvor ubetenksomme man blir i sin avhengighet. (Jeg kom som 16 åring hjem til min mor fra fest med pustevansker pga røyk, og mamma tok godt vare på meg, og laget kamillete og satt meg til med forstøverappparatet hennes (hun har KOLS), og så snart jeg var litt bedre, så pustet hun lettet ut og tente seg en røyk ved siden av meg. :rolleyes: )
Ellers, så var det spennende å følge alle relasjonene i boken. Det skjedde endel både enkle og søte og helst litt sære ting i relasjonene. Forfatteren fikk veldig bra til å forklare hendelsene psykologisk så vi lett kunne ha sympati med og forståelse for det som hendte av både småjenter som klinte og søsken som hadde sex og andre kontroversielle tema.
Det kom stadig nye overraskelser, og det skjedde noe hele tiden. Slik at selv om tiden gikk fremover, og vi fikk innblikk i de ulike relasjonene, så var det endel annen handling også, og jeg synes forfatteren fikk til en veldig god balanse mellom progresjon, relasjoner og "action".
Det jeg ikke likte så veldig godt med boken, var slutten. Der Desmona hadde vært ute av historien lenge og plutselig kom inn igjen på den måten hun gjorde. Og så synes jeg det var høyst merkelig at hun som hadde kjempet hele livet for å holde på hemmeligheten sin skulle sånn helt uten videre røpe den slik hun gjorde. Så enkelt liksom. Egentlig, så er det kansje forståelig i og med at hun var en sånn som hele tiden forventet det verste, og at det kansje var en lettelse for henne at det endelig skjedde. Men jeg hadde ventet meg litt mer motstand og skam. Men når jeg tenker meg om, så hadde det blitt litt kjedelig og "forventet". Også synes jeg at forløpet på bestefarens alzheimer var usansynlig. Eller når jeg tenker meg om, så synes jeg vel det var for enkelt det også, men det var på en måte en del av skrivestilen i boken.
Alt i alt er jeg ganske fornøyd med boken. Det er ikke en bok jeg hadde plukket opp og lest på eget initiativ, og den var litt annerledes enn endel andre bøker jeg har lest, men absolutt verdt å ha lest.
Jeg likte boka veldig godt som historisk roman. Både den fryktelige skildringen av massakren i Smyrna og innføringen i nyere amerikansk historie som resten av boka ga. Veldig bra.
Dessuten likte jeg slutten, jeg, Desembermamma. Jeg syntes det var helt troverdig at Desdemona fortalte Cal om hemmeligheten sin, nettopp av de grunnene du snakker om – hun hadde gått og ventet på straffedommen hele livet, og her kom den sannelig. (Og hva hadde hun egentlig å tape på det tidspunktet?)
Dessuten likte jeg vrien helt på slutten. Da Cal rømte hjemmefra og endte opp i sex-showet i San Francisco, syntes jeg boka nærmet seg litt sånne sosialrealistiske Å være ung er forjævlig-tendenser, men den reddet seg nydelig inn med den ville historien om fader Mike som egentlig hadde gått rundt og båret nag hele livet, og Milts surrealistiske død.
Kanne: Jeg syntes også det rent biologiske aspektet var engasjerende og overraskende detaljert lagt fram. Var det riktig, holdt det vann?
Det har jeg ikke sjekket nærmere. Men det var ihvertfall ikke så ruskende galt at jeg ergret meg mens jeg leste boken. Jeg minnes at jeg mente forfatteren hadde satt seg veldig godt inn i genetikk. Det jeg vi diskuterte på jobb var at det faktisk blir født hermafroditter og hvordan man som foreldre takler det. I noen tilfeller har spedbarnet både hunlige og hanlige kjønnsorganer. Hvordan tar man da valgene videre? Ekstremt vansklig problemstilling.
Siden jeg ikke har kommet så langt i boken, kan jeg bidra med at jeg faktisk kjenner en familie der det ble født en hermafroditt. Han er i dag gift og har barn, uten at jeg kjenner noen detaljer rundt hvordan dette har foregått. ;)
Apropos bokens hermafrodittema; så synes jeg ikke det virker så viktig hvorvidt det er biologisk korrekt, men at forfatteren legger mer vekt på det litt "magiske" aspektet rundt dette? Han "ser" jo hva som skjer før han blir født, omstendighetene rundt selve befruktningen osv..? :confused:
Men det han ser, er jo ofte ganske avansert genetikk ("Jadda, kromosom 5 igjen!"), og jeg synes det er ganske deilig å tenke på at det ikke var grove og irriterende faglige feil. :glis:
Hermafroditt er egentlig et ganske vidt begrep. Det er mange grunner til at man kan utviklet begge kjønn, og kjønnene kan være uttrykt på ulike måter. Det er et veldig komplisert tema.
Jeg synes også at det var en veldig god bok (og er glad for at dere fikk meg til å lese den). Jeg liker det når forfattere tør å komme med digresjoner og beskrivelser som gjør boken lengre, men mye rikere.
Jeg er akkurat ferdig. En utrolig god og fengende bok, selv om jeg leste den på norsk. Fikk nemlig ikke tak i den på engelsk tidsnok.
Jeg likte veldig godt slutten. Syntes det var ringen som ble sluttet da Desdemona fortalte Cal sin hemmelighet. Stusset ikke over at Desdemona røpet hemmeligheten sin. Det var jo genfeil hun var redd for, og siden Cal hadde lidd for Desdemona sitt valg, virket det naturlig for meg at det var slutten.
Jeg må bare si at jeg ennå ikke har klart å komme gjennom boka, fagre løfter til tross. Den ble nok litt for kompleks for meg i en tid der tankene vandrer alle andre steder enn dit de burde være. Jeg liker egentlig boka til nå, men synes den har noen langdryge partier som jeg ikke helt har tålmodighet til å lese meg gjennom ennå. Skal komme sterkere tilbake, men da er den vel ferdigdebattert.
Et spørsmål om kjønnsidentitet: Cal velger å leve som mann, selv om han er vokst opp som jente, og egentlig aldri har følt seg fremmed i jenteklær og jentesettinger. Den utløsende faktoren ser ut til å være at han får se svart på hvitt at han biologisk sett er mann, XY. Han lyver kjønnsterapeuten (eller hva vi skal kalle ham) huden full når han skal skrive sin egen psykologiske historie, men han vil likevel ikke leve på en biologisk løgn. (Ja, og så vil han ikke miste sexlivet sitt, da.)
Velger han kjønn av behov for ærlighet, ikke av behov for annen kjønnsidentitet?
Kansje pga legning? Jeg tror ikke ærlighet har så mye å si.
Jeg tenker at han lyver til terapeuten fordi han ikke ønsker å stille seg sårbar og avsløre ting som han kansje enda ikke engang hadde insett eller orket å vedkjenne seg selv. Og at ting som har skurret og ikke føltes riktig plutselig faller på plass når han ser "sannheten". (også er det jo ikke særlig kult å skulle miste seksuallivet sitt heller, og det for å bli en kvinne som han aldri helt hadde vært, og ikke kunne få barn, og være lesbisk)
Han har jo ikke følt noen stor tiltrekning til menn, kun kvinner, eller Gjenstanden. Dessuten har han som hun følt seg anderledes enn andre jenter, og kanskje innerst inne følte seg mer som en gutt men kompanserte for det med å være jente fullt ut?
Gjenstanden ja. Det ble en veldig sånn tingliggjøring av henne. Kan det ha vært en måte å skape distanse til det som skjedde? At han slapp å forholde seg så mye til at det var en person av samme kjønn, men mer et objekt?
Det tror jeg også. Litt for å holde avstand, kanskje for ikke å vise hvor mye Gjenstanden betydde? Gjenstanden må jo ha spilt en stor rolle i livet til Cal. Det var jo den føste store kjærligheten og den første seksuelle erfaringen som Cal hadde positiv opplevelse med. I grunnen var det jo også den første erfaringen, siden hun fantaserte at hun var med Gjenstanden mens hun hadde sex med broren også.
I den engelske versjonen kalles hun "The Object", og jeg leste det mer som "the Object of affection" enn "Gjenstanden" som jeg skjønner det ble kalt på norsk. Derfor satt jeg ikke igjen med det samme inntrykket. Heller at denne historien var en bekreftelse på at hun var i feil kropp.
Of desire – cet obscur objet du désir. ;) Jeg tenkte heller slett ikke på tingliggjøring, men syntes snarere "the object" var et veldig levende og tydelig menneske.
:mumle: Der ser man hva oversettelser gjør. Jeg må nok skaffe meg den boken på engelsk.
Gjenstanden var en levende karakter, men det var nok assosiasjonene til begrepet Gjenstanden som ble helt feil i forhold til assosiasjonene til the Object of my affection. Det høres jo bedre ut enn Gjenstanden.
Ja, jeg tror denne boken er den jeg er mest glad for at jeg valgte å lese på engelsk (uttaler meg uten å ha lest den norske oversettelsen). Du kan få låne den engelske utgaven av meg. :)
Nå hoppet jeg over hele diskusjonen, for ikke å lese det dere har skrevet. For nå ser det ut som det løsner i lesingen min. Jeg leser som en vind, for å bli med å diskutere på slutten. :lykkelig:
Ja, jeg låner gjerne av deg. Må ned til by'n og kjøpe engelskversjonen, og der er jeg ikke så ofte. Skal nok kjøpe den engelske versjonen etterhvert også.
Jeg har litt igjen enda (:trægost: ), men såpass lite at jeg tar sjansen på å lese denne tråden nå. :) Jeg synes boken er veldig godt skrevet, det er veldig mange sånne små passasjer som jeg har lyst til å klippe ut og ta vare på.
Jeg synes dessuten det er spennende med identiteter som ligger "mellom", eller i overganger. Enten det er mellom to kulturer (som gresk - amerikansk eller "ny middelklasse" - "old money"), to generasjoner eller to kjønn. Det er mange gode beskrivelser av brytning og hvilken side folk velger, med medfølgende smerte fordi man nødvendigvis samtidig velger bort noe. Forholdet mellom Lefty og Desdemona er jo et tidlig eksempel, der de slites mellom søskenforholdet og kjærlighetsforholdet, og ender opp med å velge det ene og dermed velge bort det andre - og det er dette valget som senere blir Callies "ulykke", samtidig som det er dette valget som gjør at Callie i det hele tatt eksisterer. Og sent i boken mister Milton vennene sine ved å velge USA/Tyrkia over Hellas i Kypros-konflikten. Fine parallleller der, synes jeg, der den planlagte idylliske turen til "gamlelandet" blir ødelagt av den stygge Kypros-konflikten som deler øya (og vennekretsen) brutalt i to, omtrent samtidig som Callies (relativt) idylliske barndom og (forholdsvis) enkle jenteidentitet blir brutt i stykker av at hennes hermafrodittisme (heter det det?) kommer frem. (Og den idylliske familieferien er jo allerede blitt rystet og forstyrret litt av at broren til Callie har valgt en liberal/politisk identitet fremfor den konservative/"kapitalistiske" familieidentiteten.)
Jeg er her! (Må jo få slippe å skrive på kapitlet mitt, må vite!) Hva syntes du om slutten? Jeg synes (som før sagt) at Milts surrealistiske biljakt-død var en ganske velkommen vri etter de litt sosialrealistiske Å være ung er forjævlig-tendensene jeg syntes jeg så mens Cal var på rømmen.
Jeg syntes det surrealistiske innslaget der var veldig passende og knyttet an til begynnelsen, med den ufødte Callie som observerte det som skjedde bakover i slekten, både på genetisk nivå og på detaljert dagligdags nivå. Det ble en fin mytologisk familiehistorie som konvergerte med den litt mer sosialrealististe "coming of age"-historien til individet Callie/Cal.
Jeg syntes dessuten det fungerte bra som en påminnelse om at familiehistorien faktisk er en fiksjon - at Cal har diktet opp mesteparten av den, altså detaljene og personlighetene og følelsene, om ikke akkurat de nakne fakta. (Slik som Alex Haley gjorde med Roots.) Og jeg likte hvordan det å fullføre sin egen families mytologi var det som skulle til for at Cal skulle "komme videre", våge å fortelle Julie sannheten og ta sjansen på et seriøst forhold.
Så morsomt med navnet til Chapter Eleven. :humre: Jeg ventet på en forklaring på det gjennom hele boken, egentlig. Klarte aldri å venne meg til navnet fordi det var så avvikende fra Desdemona, Calliope, Teodora osv.
Jeg ble ferdig å lese for et par dager siden, men glemte helt grunnen til at jeg har lest boken - som jo er diskusjonen her. :p
Jeg syns den var fantastisk bra, selv i oversatt form. Det slo hundehode tusen ganger, og jeg syns nesten ikke de to er sammenlignbare en gang. Jeg digger generelt romaner med rikt språk, historier flettet i hverandre, stort differensiert personregister, overraskende momenter osv. Så denne boken var skrevet for meg.
Det eneste som glipper litt for meg er at Cal skifter kjønn etter et halvt sekunds tenkepause. Ja, litt lenger da, siden han hadde hatt mistanken en god stund. Han gikk lenge å lurte på hva som var galt med han, men det var ikke før han hadde sex for første gang at han i et glimt forsto hva det var. Uten at han beskriver noen form for kvaler eller tanker i det hele tatt i forkant, så bestemmer han seg for å bli gutt. Det virker som det er en relativt grei beslutning for han. Jeg klarte ikke fullt ut å forstå den avgjørelsen. Jeg forsto derimot godt at han rømte fra alt. Det syns jeg var en ganske naturlig reaksjon.
Historien om Lefty og Desdemona og brenningen av Smyrna var fantastisk godt beskrevet, og jeg skulle gjerne sett at boken dvelte litt lenger der. Det historiske perspektivet var veldig interessant, og viktig for å forstå Desdemonas liv i Detroit. Historien om de første årene i Detroit var også veldig godt skrevet. Jeg likte absolutt den første delen av boken best.
Slutten var forløsende da Desdemona fortalte hemmeligheten sin. Jeg tror hun hadde lengtet etter å få dette ut helt siden hun giftet seg på amerikabåten. Det ble aldri riktig for henne å være gift med broren sin, og hun sonet hele sitt voksne liv for det valget.
Han skiftet da ikke kjønn etter å ha hatt sex, men etter å ha lest journalen sin og sett at han faktisk var gutt. Og, ikke minst, etter at han oppdaget at legen ønsket å operere ham til å bli jente, selv om dette sannsynligvis ville føre til at han mistet all seksuell følelse. Han ville kanskje ikke tatt den samme beslutningen hvis han ikke allerede hadde hatt sex og dermed ante hva han dermed ville gå glipp av, men jeg oppfattet mer at det var den sterke forelskelsen i Objektet som avgjorde saken for ham. At det å definere seg som jente (og ta operasjonen) ville være å fornekte følelsene for, og forholdet til, henne.
Ja. Det å forene de to tingene (å være hans søster og å være hans kone) og å innrømme overfor både seg selv og Cal at hun var begge deler, ble en veldig sterk parallell til Cals innrømmelse av sin egen tvekjønnethet, og spesifikt det at han på slutten av romanen forteller om dette til Julie. Jeg tror kanskje Cal greide å innrømme dette fordi han, etter å ha fortalt om Desdemonas hemmelighet, greide å forsone seg med begge disse to tabubelagte historiene, og innse at de var en uløselig del av hans (og Desdemonas) identitet. At det ikke bare er en forbrytelse og en tragedie, men at det er positivt også, for ellers ville han ikke eksistert og vært den personen han er.
Nei han skiftet ikke kjønn da han hadde sex. Men det var da det med ett gikk opp for han hvordan ting var fatt. Det var da han for alvor forsto at han kanskje var gutt.
Dette skjedde bare noen få uker før han sto med det endelige beviset i hånden. Jeg ser liksom for meg at jeg ville brukt mye lenger tid på å regelrett skifte kjønn. Det er jo som å bli en helt annen. En forelskelse kommer for meg litt i bakgrunnen når det gjelder å avgjøre en sånn ting for resten av livet. Det kan jo være det er litt av poenget da, at det falt Cal naturlig å bli gutt over natten siden han faktisk var en gutt.
Ja, jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra at du sa han skiftet kjønn etter å ha hatt sex. Jeg må ha lest litt på skrå. :humre:
Jeg tror det kanskje må ha vært litt at ting falt på plass? At Callie ikke hadde følt seg "hjemme" som jente det siste året, hun skjulte ansiktet inne i håret og kroppen inne i klær, fordi hun merket/mistenkte at noe ikke var som det skulle være. Og jeg tror ikke Cal valgte kjønn på grunn av Objektet, direkte, men at selve forelskelsen, altså hans/hennes egne følelser, må ha føltes som ganske grunnleggende og viktige. At det ville være å fornekte sin egen identitet å velge bort følelsene. Og da han forstod at han faktisk var en gutt, innså han også bevisst at det var en forelskelse det var snakk om. På samme måte som han innså bevisst at han faktisk rent fysisk ikke var en jente, selv om han jo må ha vært "ubevisst" klar over akkurat det lenge.
Det er interessant i hvilken grad kjønn er definerende for identiteten, og i hvilken grad det ikke er det. Cal er åpenbart den samme personen som Callie, bare i mannlig utgave, liksom. Sin mors barn og sin brors søsken. ("I'm Tessie and Milton's kid," som han presenterer seg til bestemoren.) Så identiteten er egentlig den samme, med knapt nok større endringer enn dem som alltid følger med det å bli voksen. Men hvis legen hadde fått viljen sin, og Callie hadde blitt operert til å bli ordentlig jente, ville det være å drepe en del av identiteten hennes, og ikke bare fordi det ville ødelagt den seksuelle delen av identiteten, men fordi det ville redusert det komplekse individet Callie/Cal til "bare" en jente. (Og jeg ser litt Desdemonas historie som en illustrasjon på at det er skadelig å bli tvunget til å frasi seg en del av sin identitet og sin historie på grunn av konformitetspress og taburegler. Uten at jeg skal påstå at boken forsvarer ekteskap mellom søsken som en generell greie. ;))
Jeg syntes det var veldig interessant at det ble et så avgjørende vendepunkt for Cal å se svart på hvitt at han biologisk var mann, XY. Hey, det er vitenskapelig bevist! Det vil bare være løgn og fanteri å skjære vekk dette biologiske faktum og fortsette som en keitete, uskjønn og lesbisk jente. Og så kvitter han seg med håret og klærne og jentefaktene, og stikker av for å starte sitt nye liv. Jeg synes det er mer overbevisende jo mer jeg tenker på det.
Nå har jeg tenkt litt, og her er det som gjør at det glipper litt for meg på akkurat dette punktet. Det har aldri vært skjult for leseren at Cal er en mann som var jente til han var 14, det blir fortalt oss veldig tidlig i boken. Det er den underliggende historien som leseren hele veien blir minnet på. Jeg fikk iallefall store forventninger til den delen av historien der avsløringen skulle komme, og hadde antakelig sett for meg at det skulle være mer orientert om kvaler og vansker rundt det å ta kjønnsvalget.
I tillegg så var Cal oppdratt til en jente under det jeg vil kalle puritanske forhold. Han visste ikke en gang hvordan en jente skulle se ut nedentil. I en alder av 14 hadde han ingen klar forestilling om at hans anatomi skilte seg ut fra andres. Han var skoleflink, pliktoppfyllende og uskyldig, alt dette inntil få uker før han ble gutt over natten. Det ble nesten litt for lettvint etter den oppbygnigen mot høydepunktet som foregikk gjennom hele boken. Jeg mener ikke nå at det ble for lettvint for Cal å bli gutt (eller hermafroditt), han hadde jo en diger ilddåp i San Fransisco, men den delen av historien ble for lettvint beskrevet i forhold til troverdigheten i resten av boken.
Jeg tar opp tråden i denne diskusjonen jeg. Har akkurat gjort meg ferdig med Middlesex. Har brukt en god stund på boken, men kan unnskylde meg med at jeg har født et barn i mellomtiden.
For meg var det bokens første og siste del som fenget mest. Jeg synes midtdelen var litt lang og traurig, men det er mulig jeg ikke hadde så god konsentrasjon da jeg leste den. Historien og Smyrna og hvordan de to søsknene fant hverandre som ektepar + deres første tid i Amerika var godt beskrevet og da de flyttet til Middlesex tok boken seg opp igjen. På slutten brukte hver ledige stund til å lese ferdig.
Etter å ha lest en artikkel om hermafroditter i A-magasinet for en stund siden synes jeg det var ekstra interessant å lese om Dr. Luce og denne tidens syn på kjønn og kjønnsidentitet. Husker at det sto noe om at man på 70-tallet trodde kjønn ble avgjort av ren oppdragelse, og at man gjorde et eksperiment med en kvinne/mann som senere begikk selvmord. Dette med kjønn og identitet er jo en debatt som går frem og tilbake - er kjønn rent biologisk eller er det oppdragelse, sosiale forventninger m.m? Det er en debatt som engasjerer meg og som jeg synes boken belyste.
Jeg likte også godt den klubben han jobbet på i San Fransisco. Den var veldig levende og morsomt beskrevet.
Av og til lurte jeg på hvordan forfatteren har gjort seg kjent med temaene i boken. I the Virgin Suicides skriver han om unge jenter og her om hermafroditter. Er han bare veldig flink til og interessert i å sette seg inn i helt andre menneskeskjebner enn sin egen eller finnes det noe selvopplevd i bøkene hans?
Jeg vet ingenting om Eugenides, egentlig, men dette du skriver, fikk meg til å tenke på et sitat fra Paul Austers Moon Palace, som jeg leser nå: "'Of course he was telling the truth,' she said. 'His facts might not always have been correct, but he was telling the truth.'" Det var en fin måte å si det på, jeg tror alle forfattere skriver om selvopplevde ting, men at det varierer veldig hvordan de iscenesetter dem. Middlesex er jo full av veldig allmenngyldige følelser, hvor eksotisk og delvis surrealistisk den enn er. Cals historie er en klassisk finne-seg-sjæl-historie, og på ingen måte en sensasjonsskildring av hermafrodittenes hverdag.
Men, som sagt, jeg vet så godt som ingenting om Eugenides. (Greker må han jo være med det navnet, så det greske emigrantmiljøet kan vi nok stole på at er selvopplevd.)
Ok. Da skal jeg kanskje ta den frem og lese slutten likevel?
Jeg er kommet til det punktet da Cal forlater sin familie og drar ut på egenhånd. Så la jeg boken fra meg.
Begynnelsen, - beskrivelsene i Smyrna, båtreisen, ankomsten til Amerika, beskrivelsen av tanten og onkelen og da de bodde der og frem til Middlesex var fasinerende syntest jeg. Jeg syntes forfatteren skrev levende og jeg fikk et godt innblikk i hvordan det var å være innflytter i Amerika. Spennende!
For min del ble det kjedsomt å lese fra da de kom til MIddelsex tror jeg. Oppdagelsen av at han var et annet kjønn (dette burde jo vært det som var mest spennende) syntes jeg var litt kjedsommelig... og som sagt jeg la boken fra meg.
Om dere sier at slutten er bra, så får jeg ta den frem igjen :D Liker egentlig ikke å ha bøker halvleste slengende rundt meg.
Må signere denne, men etter å ha lest gjennom tråden her så spørs det om jeg ikke må gi den en sjanse til! (etter at jeg er ferdig å amme vel og merke.. :sparke:)
Jeg har ikke lest boka, men utfra det jeg leser her høres det litt sånn John Irwingish ut?
Jeg liker det sært, med mye detaljer og mange historier så det høres ut som en bok (og forfatter) jeg kan merke meg? Jeg har lest alt av J I og er på utkikk etter noe nytt.
