Jeg er pubjente, ingen discojente.
Jeg liker ikke å danse, i alle fall ikke sånn danse-med-andre-dansing. Jeg danser slow og kliner med mannen, det holder for meg.
Ikke nok med at jeg ikke liker å danse; jeg er ikke særlig god heller. Jeg lar meg ikke føre, blir svimmel av snurr-meg-rundt-dans, synes sjelden noe om musikken og i det hele tatt. Skal jeg danse, skal jeg danse alene. :nemlig:
Så: "problemet". Hva sier man når man blir bedt til dans, men ikke vil?
Man kan selvsagt forsøke med et: "beklager, jeg kan ikke danse" og et vennlig smil. Hva får man så til svar? "Joda, alle kan danse". "Det gjør ikke noe om ikke du kan - jeg kan!", "Det kommer til å gå så fint, jeg er så flink til å føre". :gaah:
Sier man bare "nei takk" er man sur, prippen, har en sjalu partner, er PMS eller i verste fall: har mensen. :gaah:
Hvordan vri seg unna? Hvordan slippe hoppe-rundt-uten-mål-og-mening-dans med noen man ikke har lyst til å danse med?
:hjelp:
Joda, jeg har forsøkt den også. Uten å bli trodd, selvfølgelig.
"Liker du ikke å danse?" :eek:
"Alle jenter liker å danse!" :nemlig:
"Joda, klart du liker det. Kom nå!"
Og etter sist firmafest (på den forrige jobben jeg hadde) danser jeg ikke roligdanser heller.
En småfull Kirsebær, midt i avgjørelse om brudd eller ikke på hjemmebane, som i tillegg savner hudkontakt så det synger, blir litt i meste laget... :flau:
Jeg danser gjerne alene på disco etc., men liker ikke pardans, det være seg rolig eller swing eller hva-det-måtte-være. Jeg takker høflig nei om jeg blir spurt - forteller at jeg ikke liker slikt, og blir gradvis mindre høflig for hver påfølgende nagging fra vedkommende som måtte by meg opp. Det funker helt utmerket for meg. :nemlig:
Hadde dette problemet på danskebåten nylig. :himle: :bombe:
Sa "nei jeg danser ikke dessverre" i en hyggelig tone.
Han ga seg ikke.... så til slutt måtte jeg bli skikkelig frekk. Er det mulig... MÅ man danse om noen spør?
Da driter kollegaen, naboen, pappaen til Lise seg ut. "Nei takk", betyr faktisk nei takk, ikke "jeg gjør meg bare kostbar og vil egentlig danse med deg".
Jeg tar alltid den høflige først, men etterhvert kan jeg bli ganske krass.
Åh, trodde jeg var alene i denne verdenen:rørt: Fikk noen tips her, for dette er virkelig ett problem når jeg er ute (som om det er ofte:himle: ), for jeg har magnet med sånne "gamle", svette swingdansere, som danser swing tom til macarena liksom...
Altså, jeg pleier faktisk bare å begynne å le og forklare at jeg aldri danser. Ikke med noen. Og hvis jeg har blitt observert dansende er det fordi jeg har vært så dritings at jeg ikke lenger har råd til å stå i baren. :knegg:
Jeg er akkurat som deg. Jeg danser ikke, med mindre kvelden har vært ekstremt fuktig, og så fuktig er den ytterst sjelden. Tidligere syntes jeg det var et sant mareritt, jeg har sågar tilbrakt mye tid i korridoren på julebord etc for å unngå spørsmål, men nå takker jeg bare nei. Og smiler. Og driter i hva de måtte mene.
For øvrig kom jeg på noe jeg engang sa på et julebord, da en godt voksen mann (invitert leverandør) spurte om en dans: "Nei SÅ full er jeg ikke!" Det ble ikke tatt spesielt godt imot, for å si det sånn. :hehehe: (Jeg refererte selvsagt til at jeg ikke danset overhodet med mindre jeg var en smule bedugget, han trodde selvsagt at det var han det var noe i veien med.)
"Eg e her for å drekke, ikkje førr å danse, skål!"
Fyren ble så overrasket at han ikke fikk fram ett ord, men jeg fikk ihvertfall fred :knegg:
Den skal jeg huske ;) (dersom jeg noensinne skulle komme opp i en sånn situasjon igjen, altså dersom jeg skulle bli så bedugget at jeg beveger meg inn på steder med dansegulv)
Jeg liker i grunnen å danse, men kun om jeg får danse "alene". Jeg fikser ikke slike danser hvor man skal føres. Jeg får det rett og slett ikke til. Jeg ender bare opp med å forsøke å føre selv. :knegg:
Jeg synes dette er så ille at det faktisk er en av hovedgrunnene til at husbonden og jeg landet på formiddagsbryllup da vi giftet oss. Jeg (og han var ikke det spor bedre) fikk dilla med tanke på all dansingen.
Nå skal jeg i bryllup igjen og akkurat den biten gruer jeg litt for. Jeg kan fint klare å avvise de fleste uten å bry meg nevneverdig, men det vil føles skrekkelig uhøflig å takke nei dersom det er brudgommen som byr opp tror jeg.
