Jeg blir så forundra over enkelte mennesker i min omgangskrets, når det kommer til det med å fleipe/bli fleipa med. Jeg har da vitterlig trodd at de menneskene som bruker sarkasme og ironi "mot" andre også er i stand til å få en "festlighet" tilbake. Den gang ei : opp til flere blir rett og slett fjetret eller dødsfornærma, da de får tilbake med samme mynt.
Jeg tåler å bli fleipa med og går ikke av veien for å fleipe tilbake.
Så hvordan er det med deg: kan du le av deg selv, og tåle å få en fleip tilbake?
Dette dreier seg ikke om stygge kommentarer som er ment for å såre altså. Da blir det noe ganske annet. Jeg snakker om vennskapslig tulling.
Jeg tror jeg er veldig lite hårsår, også når det kommer til å bli fleipet med. Jeg tror ikke jeg har blitt såret av andres kommentarer heller, når jeg tenker meg om... Ååå, så lite selvhøytidlig, flink pike! :stolt:
Jeg tåler så absolutt en fleip, men ofte er de som er værst til å fleipe som tåler minst tilbake, har fått bakoversveis noen ganger da jeg har svart med en fleip tilbakte til noen som fleiper, og vedkommende har blitt sur.
Ja, det gjør jeg. :D
Men ikke om det går i det samme hele tiden. Har blitt temmelig lei nå all mobbingen på jobben etter jeg fikk ny kjæreste. Det har gått et halv år, og de synes det fortsatt er like moro. :rolleyes:
Ja, så absolutt. Og det er vel rimelig godt kjent i alle mine omgangskretser, både privat og i jobbsammenheng. Så det er ikke så sjelden det skjer, for å si det sånn. Jeg har lært meg at det ikke er alle som er som meg, så jeg spøker ikke like fritt med alle tilbake. Oftest er det like godt for stemningen som å by på seg selv.
Ikke akkurat mobbing. Men noe ala: Hvorfor ser du så trøtt ut da? Hva har du drevet med på i natt?:mhmm: Eller: Man skal sove på natten, ikke hompe løs, så trøtt som du ser ut.
Alt jeg gjør eller sier blir vridd inn i en overdreven koffert-tankegang.
De første gangene var det festlig, men etter seks måneder har det blitt veldig oppbrukt. :knegg:
Jeg har knapt møtt noen som sier de ikke tåler å fleipes med. De som er mest hårsåre innser sjelden selv at de ikke tåler det de disher ut til andre.
Jeg tror vi alle har ømme punkter vi ikke liker å få spøkt med. Jeg har vel mine jeg også, også har jeg andre ting der jeg har massiv selvironi. Sånn tror jeg det er med de fleste.
Det tror jeg du har rett i, Maz. Og så er det folk som er skikkelig ekle og ufine, og så blir de fornærmet over at andre ikke tåler fleip. Det er forskjell på fleip og trakkasering, tross alt.
Jeg har et uhøydidelig forhold til meg selv, heldigvis.
Jeg kjenner mange som både fleiper med andre og tåler å bli fleipet med selv.
Men av og til støter man på noen som ikke går av veien for en spøk på andres bekostning men slett ikke tåler det samme. I'm not impressed, for å si det sånn...
Har full respekt for at ikke alle er så komfortable med å bli fleipet med - det kan sikkert skyldes så mangt. Men da må de heller ikke tillate seg å være morsomme på andres bekosting. Selvinnsikt er en fin ting.
Jeg tåler å bli fleipet med, ja, og fleiper tilbake til dem jeg kjenner godt nok og som fleiper med meg, men kan bli lei av gamle historier som stadig kommer opp. Har en venninne som stadig trekker fram en episode som skjedde for 11 år siden. Den ler jeg ikke like ektefølt av lenger, for å si det sånn. :knegg:
Ja så absolutt, ellers hadde jeg ikke kunnet hatt den mannen jeg har tror jeg.
Her i huset er det mye humor og fleiping, og mannen står for litt mer enn meg. Tonen vår er nok til tider så sarkastisk at noen ikke tåler det så godt (de som ikke kjenner oss).
Men jeg gjør det jo mye selv og, og kan godt fleipe på egne vegne osv.
Den problematikken er velkjent. I fjor vinter gikk det rykter på bygda om at mannen og jeg hadde problemer i forholdet. :eek: Vi kom fram til at det måtte være fleiping på en klassesammenkomst i frøknas klasse som var roten, for da var vi i det litt ertende hjørnet - men da har folk livlig fantasi og lite å snakke om, spør du meg. Når vi fleiper med hverandre er det mer glød i forholdet enn når vi ikke gjør det, så så feil kan folk ta. :hehehe:
Ja, jeg har stort sett god selvironi.
Det verste er vel egentlig når mennesker ikke skjønner at nok er nok og fortsetter å "erte" i månedsvis, gjerne årevis, slik at "fleipingen" begynner å føles som mobbing.
Godmodig fleip tåler jeg godt - om det ligger noe grums i bunn (spydigheter forkledd som morsomhet) er jeg ikke så glad i det.
Det er typisk at de som stikker seg frem, enten det er "morsomme" kommentarer, spydigheter eller kritkk - er de som dårligs tåler å få noe tilbake. Jeg synes det bør være en balanse mellom hva man sier og hva man tåler å få tilbake.
Jeg gir og tar i mot store doser fleip daglig. Det er vel en av de største fordelene jeg ser ved å bli eldre, jeg tar meg selv mindre og mindre høytidlig :knegg:
Nei, ikke sant? :fnise: Det kommer veldig an på hvilke felter det gjelder. Morsomheter om hvor lita jeg er, er jeg grundig lei av etter å ha strevd veldig med dette gjennom hele oppveksten. Er spøken elegant nok, kan jeg nok finne på å le hjertelig, men dessverre er jo det meste ganske platt. :skuffet:
Jeg liker å tro det. Maz sa det vel godt, de fleste liker vel å tro det. Jeg er generelt ikke så fleipete på nett. Jeg er avhengig av blikk, tonefall og kroppsholdning når det gjelder ironi og den type humor. Men kofferthumor tar til og med jeg skriftelig, og en del ordspill selvfølgelig.
Problemet med fleip er at det fort kan gli over til spydigheter og mobbing. Og ofte ligger fleipen akkurat i grenseland. Man vet aldri helt hva "avsender" la i det han eller hun sa, og man vet heller aldri helt hva "mottaker" legger i det som ble sagt. Så selv en harmløs fleip kan oppfattes som spydig mobbing av mottaker - og motsatt kan spydigheter og mobbing godt kamufleres som fleip.
Jeg tåler å bli fleipa med hvis stemninga ellers er god. Men jeg tåler ikke så godt fleip som har en sarkastisk undertone - eller hvor jeg vet at det ligger hunder begravet, for å si det sånn.
Jeg tåler en fleip, veldig godt også! Men ting som jeg blir sur av er om noen f.eks spruter vann med vilje, kaster en snøball midt i ansiktet mitt og ting i den dur. Også har jeg ikke humor når det kommer til mat, bløtkakekasting o.l.
Ja, men jeg er yber lei av å bli kalt lita, lita og nett. Selv når jeg drar på meg sko der jeg nærmer meg 1.70 (med godviljen) er jeg fortsatt lita. Sitat jobbintervju: For meg er du lita og søt, hva mer er du?
Så man skal være litt forsiktig HVA man fleiper med. Gjentagende spøker blir man lei av, og hvis man hører det samme mange ganger så tror man det er galt. Sikkert derfor jeg ALDRI beveger meg andre steder enn i treningsstudio med lave sko.
Kan ikke se for meg hvordan jeg skulle klart å snuble gjennom livet uten selvinori. Kjenner at jeg er ordentlig glad for å ha et uhøytidelig forhold til meg selv og livet generelt.
Kritikk fordekt som "spøk" som man bare må være sporty og godta, liksom, er forøvrig det verste jeg vet. Det er feigt og det står det ingen respekt av.
Helt enig. Hvis man da sier i fra om at folk oppfører seg uaksektabelt så er man ikke bare en tulling, man er en sur og humørløs tulling. Men det gjelder egentlig alt av hersketeknikker. Det er koselig å bli kalt liten og søt også, men kanskje ikke i lønnsforhandlingene?
Joda, såfremt det er godt ment! Det var en episode idag på jobb som ble prøvd kamuflert som en fleip/tull, men som egentlig ikke var ment som det. Jeg og ei jente på 1 år skulle måkke sand i ei bøtte, så vi gikk og satt oss ved siden av ei (meget spesiell) jeg jobber med. Jeg hadde solbriller på meg så ei annen lita jente ble litt skeptisk til meg. Da sier kolegaen til jenta på "baby-språk": "Blir du litt redd Ekorn når hun har solbriller på seg? Men det er best at hun har på seg solbriller, for under er hun like gorr-stygg som trollet på Senja. Men du trenger snart ikke se henne mer, for hun skal flytte til Oslo heldigvis!" :snill: Herlig kolega, ikke sant?
Jeg synes egentlig spøk som går personlig på bekostning av noen er morsomst, men forbeholder det til sammenhenger med nære venner. Jeg jobber i kvinnedominert miljø, og der oppleves/misforstås ofte humor som fordekt mobbing eller utestenging. Jeg synes det grumser til kommunikasjonen hvis man driver med for mye spøk og tull i et frynsete arbeidsmiljø hvor man ikke helt vet hvor man har hverandre.
