Jeg har ofte følelsen av å gå rundt og leke voksen. Av at det egentlig bare er tull at jeg har mann og barn og hus og Volvo stasjonsvogn og jobb og alt med seg. At én dag vil noen komme og si: "Nå må du holde opp med det tullet der" og avsløre meg. Men i dag innså jeg at det ikke kommer til å skje.
Jeg dro innom på butikken etter å ha vært ute i et jobbmøte og kjøpte meg noen knaskegulrøtter, for jeg hadde spist for lite til frokost og det var ennå lenge til lunsj. Foran meg i kassekøen sto noen skoleunger, de hadde handlet brus, smultringer med melisglasur og skoleboller og var klare til å stappe innpå.
Da jeg var liten betydde penger i lomma og åpen butikk at jeg ville ha gjort akkurat som disse ungene, men der sto jeg, som sammenliknet med disse ungene, hadde veska full av penger og kjøpte en trøtt pose med gulrøtter og så misunte jeg dem ikke en gang. DA slo det meg. Det var mitt øyeblikk. Jeg er rett og slett voksen.
Jeg for min del er gravid, og har lyst på all drittmat i hele verden! NÅ!
Jeg oppdaget imidlertid til min forbauselse at jeg sto og snakket begeistret om en gutt på 13 og beskrev ham som utrolig høflig og veloppdragen! Da skjønte jeg at jeg var blitt voksen jeg også...
Jeg hadde et sånt øyeblikk da jeg for første gang frivillig laget og serverte raspete gulerøtter som tilbehør til middag. Som barn syntes jeg at det var fryktelig kjedelig, men mine barn elsker det og nå lager jeg det ofte flere ganger i uken. Og føler meg veldig voksen. :rolleyes:
:knegg: Jeg venter stadig på at noen skal avsløre meg. Jeg føler at jeg har jukset meg inn i de voksnes rekker på et eller annet vis.
Det er i øyeblikk der jeg jeg er rak i ryggen og snakker merkelig avslappet om firmaets struktur, likviditet, fremtidsrettet arbeid og effektivitet at jeg venter mest på at noen skal reise seg, heve ett øyenbryn, peke på meg og si: "Ha! Got ya!"
Nå har jeg riktignok bare stasjonsvogn annenhver uke, men det er mulig det er det som holder meg ung. :nemlig:
Det føles veldig voksent å lage fisk til middag når man egentlig har lyst på ferdig-pizza, men man velger likevel fisken fordi det er sunt og fordi det er bra (for barna...).
Når jeg skulle ta bussen hjem igår betalte jeg 20 kroner (midtby).
Så fikk jeg tilbake en femmer og barnebillett av sjaføren. :fnise:
Det er 10 år siden jeg skulle sluttet å betale barnebillett! :knegg:
Jeg hadde en sånn light versjon i dag da jeg gikk tur med minstemor.
Vi gikk på en sykkelsti og skulle runde ett hjørnet. En skolejente strente forbi oss og tok snarveien over gresset.. jeg kunne ikke for mitt bare liv forstå vitsen med det.. de har da laget vei man kan gå på og grsset blir jo ødelagt.. :knegg:
DA skjønte jeg at jeg var blitt kjedelig voksen... jeg har da alltid selv vært den som skrår over beplantede områder for å spare to meter rundt svingen.. men nå.. nå går jeg på veien... :høflig og veloppdratt: :knegg:
Mener du at det er for lite barnslig lekenhet fra moderatorenes side eller er det bare påfallende at en av dem som gidder å ta på seg rydde-litt-og-holde-orden-jobbene er en som plutselig innser at hun er voksen? :)
Jeg hadde mitt øyeblikk her forleden da jeg var hos en fysioterapeut som konsekvent refererte til mine barn som "kidsa". Jeg mener, at ungdom sier "kids" har jeg innfunnet meg med. Imidertid følte jeg meg urgammel da en fysioterapeut, som tilsynelatende burde være voksen, ansvarsfull og ikke minst oppegående, finner det naturlig å si "kids". Jeg burde ha spurt ham om han ville ha noen kamferdrops eller mokkabønner.
Jeg føler meg voksen når jeg snakker med tidligere elever (nå 18 år) på facebook og ikke klarer å la være å skrive fullstendige setninger med punktum og stor bokstav. :sukk:
Vi hadde en lignende diskusjon på jobben i dag. Hun på pulten ved siden av meg hadde akkurat kjøpt seg vaffeljern, og følte seg voksen. Jeg følte meg voksen første gangen jeg var blakk og ikke kunne snoke i kjøleskapet til mamma og pappa.
Det skumleste er alle disse ungene man har ansvaret for. Jeg - en klippe i deres liv. :iiik: Jeg gruer meg til jeg blir avslørt som den noldusen jeg er.
Jeg hadde et slikt øyeblikk her om dagen:
Fikk beskjed om at jeg fikk den lønnsforhøyelsen jeg hadde bedt om (som om ikke lønnsforhandlinger er voksent nok alene), og tenkte sporenstreks:
"Yes! Da tror jeg jammen vi har råd til den gressklippertraktoren!"
Når man synes det er fornuftlig å feire at man får en bråte med penger ved å kjøpe seg en gressklipper som koster mye mer enn Lånekassens månedlige utbetaling - da er man voksen. :nemlig:
Akk ja... Jeg begynte å føle meg som et fossil den dagen det gikk opp for meg at et par av guttene jeg hadde i den første barnehagen jeg jobbet i, fint kan være pappaer sjøl i dag. :knegg:
For ikke å snakke om når jeg står og ser på russen som blomstrer i all sin prakt, og tenker: "Jeg kunne vært mora deres." :sparke:
Jeg nekter å innse at jeg er voksen. :sådetså: Derfor hadde jeg med meg gele og vaniliesaus på jobb i går og sjokoladepenger til oss som jobbet kveldsvakt. 17 mai er da barnas dag. :jupp: Av latteranfallene å dømme var det en 3 fnisete fjortiser og ikke 3 jenter som alle er 32 år på jobb. :)
For noen måneder siden innså jeg at jeg var blitt voksen, i alle fall en stakket stund, da det gikk opp for meg at jeg hadde penger på konto 2 dager før jeg fikk utbetalt ny lønn...
Det hadde ikke jeg trodd heller. :knegg:
Men jeg antar at det var den late tenåringen i meg som gjorde utslaget, til syvende og sist. Det tar nemlig evigheter å klippe den gedigne plenen vår med vanlig klipper, og det gidder jeg ikke når jeg har råd til en gressklippertraktor. :humre:
Jeg skjønte jeg var voksen da vi forleden var ute og gikk tur.
En dame gikk foran oss, og vi skulle krysse veien på et gangfelt.
Ikke en bil i mils omkrets, men rødt lys. Vi med våre håpefulle sto rolig, mens damen strenet over veien. Jeg sier høyt og tydelig til sønnen min "Når det er GRØNT lys kan man gå"!! mens jeg sendte olme blikk etter damen, som snudde seg og så rart på meg. :flau:
