Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg legger ikke ved link. Jeg antar at de fleste har fått det med seg at en far har drept sin fem år gamle datter i Telemark.
Det jeg lurer på i den forbindelse er hva du tenker om samvær med foreldre som har gjort noe dumt? Jeg tenker da på vold mot mor (som i dette tilfelle), vold i andre sammenhenger, narkotikabruk, psykiske problemer etc.
Så vidt jeg vet er det i dag slik at man ikke skal dømmes for ting man ikke har gjort. Det vil si at for eksempel er ikke vold mot mor grunnlag for å frata far samværsrett.
På en måte er jeg enig - jeg vet om tilfeller hvor folk er snille som lam når de er edru, men slåss i fylla med andre voksne. På den andre siden er det så grusomt det som nå er skjedd at det kanskje er verd at enkelte mister samværsretten med barna sine?
Tror du det er mulig å utarbeide et regelverk som ivaretar barna og som samtidig er realistisk å gjennomføre?
Jeg for min del tror det er så godt som umulig å utforme et regelverk som vil være til det beste for barnet.
Ja det er skremmende med fedre eller mødre som slår de andre, men vil det være for det beste for barnet å ikke få se den som blir slått om de går fra hverandre.
Er det at man slår partneren ensbetydende med at man er truende til å slå barnet?
Hva om det er en "god" grunn til at de slår.
Jeg tror for min del at mødre som slår vil slippe MYE lettere unna en en far.
Å straffe en voksen for ting og dermed fjerne mulighet for samvær med barnet på grunnlag av noe som ikke går på barnet blir for meg å straffe barnet også.
Slår man ned noen på gata, skal man da ikke få se barnet, eller gjelder det bare om man slår noen man bor sammen med?
Trusler skal det føre til at man mister samværet?
I mange tilfeller er trusler en like stor påkjenning for motparten, det psykiske er like vondt som den fysiske smerten. Men hva om den som truer er en god mor eller far for barnet ellers?
Det er så utrolig mye som spiller inn, og man vil gjerne være føre var.
Man kan jo også ende med de tilfellene hvor det blir påstått at partneren slår for å være drittal og ødlegge for samvær.
På lik linje med mødre som har påstått at fedre har bedrevet incest og dermed lagd et helvete for noen fedre. Alt for å ødlegge samvær mellom den andre foreldere og barnet.
Akkurat det eksemplet du bruker der er noe jeg synes er helt hårreisende. (Ikke at du bruker det, men at det faktisk er slik.) Dersom far er voldelig mot mor er han etter min mening også voldelig mot barnet selv om han ikke har rørt det i det hele tatt. Det kalles psykisk vold. En ting som virkelig opprører meg er hvordan fars rett til samvær settes foran mors rett til beskyttelse fra far. Når mor og barn flykter tik krisesenter så skal far likevel ha samvær så lenge far ikke har rørt barnet. Hvor lett tror du det er for et barn å ikke røpe noe om hvor mor befinner seg når far spør?
Er det ikke vold mot et barn å slå barnets mor eller en annen av barnets nære omsorgsperson?
... og der ble innlegget mitt litt på siden av HIs tema, men akkurat det med fars samværsrett når han slår mor er et tema jeg er engasjert i. :p
Min oppfatning av hva som er til barnets beste er nok i forhold til foreldre med rusproblemer, voldshistorikk, dømt for alvorlige kriminelle handlinger, har alvorlige psykiske problemer e.l. bør det være restriksjoner vedr. samvær. Kanskje det bør skje under tilsyn? Jeg vet ikke. Jeg bare vet at jeg ikke tror at biologi alltid er best.
Jeg synes det ble veldig bra innenfor tema, jeg. :)
Dette er jo veldig vanskelig, ingen kan jo forutse et annet menneske sine handlinger - især ikke før de har gjort noe som helst. Men samtidig, det er enorme konsekvenser for barna som må leve med "at man ikke kan gjøre noe på mistanke".
Du reiser en viktig problemstilling som jeg har tenkt mye på.
Blir helt fortvilet når jeg tenker på alle som må sende barna sine til en forelder de tror kan være til skade psykisk eller fysisk for barna sine.
Jeg føler meg også helt rådvill ang. hva man kan gjøre for å sikre barn bedre på dette området - det må selvfølgelig råde en rettsikkerhet for en forelder som kun mistenkes å være til skade, det er jo slett ikke sikkert det stemmer.
En av mine tidligere elever klamret seg til beina til de ansatte i bhagen og hylgråt i panikk og fortvilelse hver gang far skulle hente henne til helgesamvær. Både mor og bhagen skjønte at hun umulig kunne ha det bra der - men de visste ikke. Det viste seg i ettertid at jenta ble utsatt for grove seksuelle overgrep og vanskjødsel der. Jeg synes fremdeles dette er veldig vanskelig å tenke på den dag i dag.
Og jeg har hørt om mange lignende tilfeller.
Kanskje burde man i slike tilfeller kunne basere seg på sterke indisier, selv om man ikke har konkrete bevis. Det gjør man jo i rettsystemet ellers.
Jeg synes at mishandlede kvinner og barn ikke har god nok rettsikkerhet og beskyttelse slik som ting er per dags dato.
Har det vært vold mot mor i dette tilfellet? Her har jo far hovedomsorgen og mor samværsrett? Og han kjører til den 19 år gamle ekskjæresten (ikke barnemoren) og prøver å ta livet av seg med det døde barnet i bilen. Jeg har lest svært lite om den saken!
Uavhengig av det, så syns jeg vold mot nære omsorgspersoner bør kunne frata samværsrett fra den som utøver volden, da dette også er skadelig for barna og kan sette dem i en umulig situasjon ifht foreldrene. Det samme gjelder rusmisbruk og psykiske lidelser.
Det finnes i alle fall ett unntak fra det: Det ble nylig innført en lov som gjorde "grooming" straffbart. Grooming betyr at man nærmer seg mindreårige med det formål å på sikt utnytte dem sexuelt, for eksempel ved å utgi seg for å være en 14 år gammel gutt (mens man egentlig er en 53 år gammel gubbe) på internett og inngå et vennskapsforhold med en mindreårig jente.
Med bakgrunn i denne loven er det nå mulig å arrestere den 53 år gamle gubben i det han stiller opp på første møte med den 14 år gamle jenta han har gjort seg til venns med, og man trenger ikke vente til vedkommende faktisk har forgrepet seg på henne før man sikter vedkommende.
Denne loven er et stort fremskritt i kampen for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Jeg klarer ikke umiddelbart å se for meg et lovforslag som ville kunne gjøre noe for slike saker som den du henviser til, him, men jeg nevnte grooming-lovgivingen for å vise at det finnes unntak.
Jo, men rettspraksisen er jo ikke slik.
Foreldres rett til samvær går langt forran barnas rett til beskyttelse.
Det er snakk om "til barnets beste" helt til foreldrenes rettigheter kommer opp, og derfra "glemmes" barna.
Foreldrenes rettigheter stiller sterkere.
Det er jo også rettens oppfatning at selv om en forelder er voldelig mot den andre, betyr ikke det at de er voldelige mot barna. Det er nemlig stor forskjell på barn og voksne.
Tom. i saker hvor vold og trusler er bevist. Tom. grove trusler og særdeles grov vold og grove overgrep (alt mot den andre forelderen) i skjerpede omstendigheter. (Men det er fortsatt forskjell på voksne og barn, og alle fortjener nye sjanser osv.)
Jeg har tom. en venninne som må sende sønnen til en rusmissbrukende far 40 % av tiden, selv om rusmissbruket er bevist og bevitnet. Fordi det var en glipp de gangene det er beviser og vitner på det. Selv om vedkommende har brukt i åresvis.
Det er helt på tur, spør du meg.
[quote=Aminta;991704]Jo, men rettspraksisen er jo ikke slik.
Foreldres rett til samvær går langt forran barnas rett til beskyttelse.
quote]
Helt totalt horribelt, man skal ha barn til å takle opplevelser og følelser som de voksne "slipper", bare fordi det er forelderns rett!
Missforstå meg rett, den andre forelderen må jo bearbeide sine følelser i forhold til å ha barnet der, og må kanskje hjelpe barnet med å bearbeide opplevelser når det kommer hjem igjen. Men barnet må til den forelderen, fordi det er dens rett. Helt grusomt!!
Ja, det har de. Dette er et stort problem med lovverket slik det er i dag. Loven er jo heller ikke laget med det for øye (å dømme i private forhold).
Ja, men jeg er ikke helt sikker på at det er nytt. Man kan også dømmes for voldtekstforsøk eller for å planlegge en kriminell handling. Så vidt jeg vet er det faktisk forbudt å oppfordre andre til å begå kriminelle handlinger. Man skal også kunne bli dømt for å kjøpe tyvgodt - hvis det kan bevises at man "burde ha skjønt det". Det springende punkt er vel at man blir dømt for planleggingen. Det at det blir utøvd vold på denne måten er vel affekthandlinger og ikke planlagt på noe som helst måte.
Jeg aner ikke hva som er riktig og har heller ikke lest alt om denne saken.
Men det er litt rart at faren fikk tildelt hovedomsorgen?
Eller var det sånn at de hadde sett bort i fra trusler og besøksforbud, når de avgjorde omsorgen for jenta?
Sambo fikk en annen tanke; nemlig at da må mora være virkelig ille.
Men jeg har vanskelig for å tro det, heller. :confused:
Voldtektsforsøk og kjøp av tyvgods er jo i høyeste grad "handlinger". Jeg trodde absolutt ikke man kunne bli dømt for å planlegge et innbrudd, for eksempel, men det er i så fall parallellen til grooming-lovgivingen: man blir dømt for å gjøre noe som i andre henseende er lovlig, men som i det aktuelle tilfellet blir forbudt fordi man har overgrep som hensikten bak handlingene.
Jeg synes det blir helt feil å spekulere i årsakene hvorfor moren ikke har hatt hovedomsorg for barnet. Det kan være en feil, men det kan også være at hun ikke er skikket som omsorgsperson. Det er ikke uvanlig at to foreldre er uskikket, også isolert sett. Denne saken har gått virkelig inn på meg, og jeg har tenkt mye på hvordan denne jenta kan ha hatt det. Selve handlingen faren har gjort er så overveldende grusom, at jeg nesten ikke orker å ta det innover meg. Jeg fatter ikke at det er teknisk mulig.
Jeg må si at jeg har blitt ganske sjokkert over hvor mye som skal til for omsorgsovertakelse for et barn. Det er fokus på omsorg, og i praksis har jeg sett at en person godt kan gå jevnt rusa, barnevernet har ikke kunnet gjøre en skit så lenge barnes behov i hverdagen blir ivaretatt. Dersom en forelder er veldig voldelig betyr det altså ikke at hn ikke er skikket som omsorgsperson så lenge hn klarer å ivareta barnas behov og ikke er voldelig mot dem. Ut i fra min erfaring med barnevernet (som forsåvidt er snever) synes jeg er det for lite fokus på risikovurderinger.
det er ikke lett å vite årsaker til at faren har hatt omsorgsretten til denne jenta, men han kan jo ha fremstått som en god og stabil farsfigur selv om ikke han og barnemoren har kommet overens.
For eks. han hadde fast arbeid og det hadde ikke mor, i den perioden som omsorgsretten ble bestemt.
uansett er dette ufattelig trist, merker at der er vanskelig når det skjer slike ting som dette.
Nå er jeg spent på å høre om hvilke grunner som gjør det greit å mishandle partneren sin.
Jeg er enig. Men slik lovverket er i dag er det ofte man må gå og vente på at det skal skje noe akutt eller at tilstanden skal bli så ille at man kan gå inn og gjøre noe. Det er vanskelig.
Eg tenkte òg på det at det har vore veldig "oppe" i media etc. i det siste at far har så dårlege rettigheiter. Også lurer eg litt på om denne saka no kan få presedens slik at det vert enda vanskelegare for fedrar generelt å få hovudomsorg. Det hadde jo vore ille, for kvar sak er ei enkeltsak...
Denne saka prøvde eg å lese om i dag, men greide ikkje, berre vart sitjande på kontoret og grine. Så eg finn ikkje ut meir heller. Men det er vel openbert at far vart psykotisk og at det klikka for han, vel.
Jeg er heller ikke sikker, dette var det jeg trodde. Jeg kjenner noen jurister så det er mulig jeg spør (men det blir nok en stund til). I Orderud saken ble jo noen av de fengslet for kun planleggingen - og det mener jeg de kunne ha blitt hvis saken hadde blitt oppdaget før drapene fant sted. Men så er det dette med bevisets stilling etc For ikke å snakke om hvem i all verden ville ha skjekket dette før forbrytelsen forelå. Og dette er vel også en del av problemet. I flere saker hvor menn har drept kone og barn før de har tatt livet av seg selv eller prøvd å begå selvmord, blir det uttalt at det var "som lyn fra klar himmel".
Det er vel ikke greit å utøve vold mot partneren sin, men det kan være grunner til voldsutøvelse som gjør at man regner med at det ikke blir å gjenta seg. Eller at man regner med at det ikke vil gjenta seg i andre relasjoner. For eksempel vil en som er ekstemt sjalu og som banker kona si fordi "hun ser på andre menn", ikke nødvendigvis være direkte voldelig mot barna, fordi de ikke provoserer ham på den måten.
Hvis jeg forstår deg riktig her - og dette vil jeg gjerne ha tilbakemelding på - så sier du at barnevernet ikke kan gripe inn uansett hva de tror og mener, de må ha håndfaste ting å agere på?
Hva jeg synes er rart er at han først ble fratatt omsorgen etter å ha kommet med drapstrusler mot sin eks, men at denne dommen ble opphevet. Dette skjedde før han ble tildelt hovedomsorgen. Det kan virke som om moren overhodet ikke har var skikket som omorgsperson, eller så er det noen i rettsvesenet som jeg håper sover veldig dårlig nå.
Jeg synes det er utrolig at noen som kommer med drapstrusler under noen som helst omstendigheter kan komme i betraktning som omsorgsperson. Det er tydelig at barnas behov for trygghet er underordnet foreldrenes samværsrett. Her har virkelig lovgiverne en jobb å gjøre i å instruere domstolene.
hvorfor kan hun ikke gjøre noe med det?
det må jo ha skjedd et eller annet som har gjort henne redd og da vile jeg ihvertfall ha prøvd, og hvis hun har prøvd så er det jo akkurat nå hun burde prøve igjen.
som sagt, det kommer jo an på hva det er som gjør at hun frykter for sikkerheten til sitt barn.
men det vet hun jo selv, og det er mange en kan få hjelp av, det er verdt et forsøk ihvertfall.
jeg vet ikke hva, jeg vet jo ikke hva han har gjort.
men hvis JEG fryktet for sikkerheten til mine barn, hadde jeg gjort alt jeg kunne komme på for å forhindre at noe skulle skje.
det gjorde jo moren til femåringen i kragerø også, senest for en uke siden prøvde hun å få omsorgsretten på datteren sin.
Neon ganger kan forsøk på noe føre til at det går utover barnet..om man ikke kommer noen vei, og pappan fortsetter å få samvær, kan det hevnes på barnet..
Det er altså ikke så lett som du vil ha det til, politiet kan ikke gjøre noe før noe har skjedd. Barnevernet kan følge opp bekymringsmeldinger, men de kan heller ikke gjøre noe før noe evnt. har skjedd, de har beviser el.
De kan ikke hindre foreldre i å treffe barna sine basert på beskyldninger fra den andre foreldren.
Hva skal familie og venner gjøre, synes du?
Det er nok ganske mange som lever med den frykten, jeg kjenner flere, og tror du virkelig at alle de er dårlige foreldre som ikke har gjort alt de kan? Tror du at du er så mye bedre enn dem?
Tror du de liker å ha det slik, og liker å leve med den frykten, og derfor ikke gjør alt de kan?
jeg har aldri sagt at de er dårlige foreldre og jeg tror heller ikke at jeg er bedre enn dem.
men når dette da har skjedd her i lille norge så kanskje det blir litt skjerpings på foreldreomsorgsaker.
alle foreldre må jo gjøre de de mener er best for dem og deres barn, det er ingen fasit for slike saker, for ingen av dem er like.
tror nok de fleste mener at mammaen til femåringen fra kragerø gjorde alt hun kunne for at hun og hennes barn skulle ha det bra, men hun ble ikke hørt, så forhåpentligvis blir det tatt mer på alvor i fremtiden
Utifra det jeg har forstått fikk han den fordi han var mest stabil med tanke på jobb. Han hadde fast jobb.
Jammen meg litt av et grunnlag å få hovedomsorgen på ... :rolleyes:
Nå skrev ikke jeg et eneste ord om mishandling men å slå.
Da snakker jeg om engangstilfeller.
Tror vi alle kan havne i en situasjon hvor vi slår partneren, uten at jeg kan komme med noen forslag. Desperate situasjoner hvor vi ikke tenker.
Helt uten sammenligning, men jeg vet at jeg både slår og sparker om noen f.eks kiler meg, jeg blir helt desperat. Det har mannen min fått erfare, og gjør kiler da meg ikke mer. Det er IKKE puseslåing altså for jeg langer ut med armer og bein uten noen form for kontroll.
Det er psykisk vold, men så lenge foreldrene har gått fra hverandre er ikke dette noe barnet opplever mens det har samvær med far. Da er altså ikke far voldelig mot barna.
Jeg skjønner tanken til alle dere som mener at det er sykt at en far som har vært voldelig mot mor skal få samvær med barna. Det er likevel et men her. En far som er voldelig mot mor trenger faktisk ikke være voldelig mot barna. Han kan faktisk fungere som en ordentlig far etter at mor og far har flyttet fra hverandre.
Eller syns jeg faktisk ikke noe om at det spekuleres i hvorfor far fikk omsorgen og ikke mor. Dere vet ikke hvorfor mor ikke har omsorgen og jeg syns det blir dumt å spekulere i det.
Det sekuleres jo allerede såpass mye her at man må gå litt på generelt grunnlag.
Skal innrømme at jeg ikke har lest alt, men etter hva jeg har fått med meg har ikke faren i dette tilfellet slått moren, men fremsatt trusler.
Hvorfor skulle de fleste mene det? Fordi faren drepte barnet, og fordi hun ble truet av den samme faren? Dermed er hun en habil omsorgsperson? :confused: Jeg synes dette er naive synsinger, med mindre du vet noe mer om saken enn det som har kommet fram i media. Jeg kjenner at jeg ikke ønsker å mene så mye om foreldrenes omsorgsevner før man evt. har mer konkret informasjon. At det er en ufattelig tragedie er det uansett ingen tvil om.
Jeg skjønner ikke helt sammenlikningen din, for det er da virkelig ikke lekeslåing vi snakker om her. I det første innlegget ditt skrev du:
Her forsto jeg deg ikke sånn at vi snakket om lekeslåing, men om der mor blir slått av far (=mishandling) og om hvorvidt det var en god grunn til at dette skjedde.
Jeg snakker ikke om lekeslåssing, derfor ble mitt eksempel dumt og det var også derfor jeg skrev at det var uten sammenligning.
Men man kan ikke komme utenom at noen mennesker faktisk klarer å virkelig dra fram det dårligste i parteren og direkte eller inndirekte går inn for å provosere sin partner.
Kan ta et eksempel med ei jeg kjenner.
Typen henes var ekstremt sjalu og hun synes det var sååå morsomt å flørte vilt og hemningsløst med alle når hun hadde fått litt å drikke.( hun måtte ikek vær dritings for å gjøre det altså)
Noe av det som var morsomt var å se hvordan han reagerte på det.
Om han hadde slått henne i slike tilfeller (ikke at det hadde vært greit altså) så ville det for min del ikke vært noen grunn til å fra ta han all kontakt med barna.
I situasjoner hvor man tildels har fremprovosert en reaksjon, og da snakker jeg ikke om de som blir forbanna og slår fordi de har fått for seg at maten ikke var helt sånn de vilel ha den den dagen.
Men det har da ingenting å si.
Det er uansett ikke greit å slå partneren sin, aldri, uansett.
Man kan ikke si at "du provoserte meg, så da slo jeg", det finnes ingen unnskyldning.
Jo, det har noe å si. Det er selvfølgelig ikke en unnskyldning for å slå, men det er en viktig faktor for å vurdere om volden kan komme til å ramme barna direkte. Det er en forskjell mellom de som har en lav terskel for vold generelt sett og de som bruker vold i bestemte settinger. Og i denne diskusjonen vil kanskje forskjellen være om vedkommende er en god omsorgsperson eller ikke.
Nei det er jeg ikke helt enig i.
Hvis en person kan bruke vold i "ekstreme" situasjoner, som at hn føler seg provosert, så kan det like gjerne gå utover barna.
Hvis vedkommende er i stand til å bruke vold mot andre, enn om hn føler seg provosert, så kan det gjelde ungene også.
Barna kan da bli vitne til hva far gjør mot mor når de er sammen mor. F.eks overhøre eller ta telefonen ved trusler, oppførsel ved overlevering etc. Og far kan true mor med å skade barna for at mor skal lide.
Man kan faktisk ha samvær uten at mor og far trenger å ha kontakt.
Mange ser veldig sort/hvitt på dette. Det fins faktisk mange ulike situasjoner og jeg tror ikke at det alltid er til barnas beste å bli holdt borte fra far selv om far har vært voldelig mot mor. Det kan skade barnet mer å ikke ha kontakt med far.
Jeg tror vi snakker om forskjellige ting. Jeg er ikke uenig i at det er psykisk vold mot barn å se far bruke vold mot mor. Nå er det snakk om når far og mor ikke bor sammen. Han kan faktisk fungere fint om far når mor ikke er der, selv om han ikke fungerer som ektemann.
Jeg mener ikke det, og det gjør nok heller ikke Allum, at alt skal sees svarthvitt, men du kan vel heller ikke fornekte at det finnes tilfeller der det er sånn.
Ja det fins tilfeller, det benkter jeg ikke, jeg bare syns det er dumt at alle roper opp om at en far som har slått mor ikke burde ha rett til å se barnet sitt. Den syns jeg er drøy.
Tja. Jeg vet ikke helt hva du prater om, jeg tenker ihvertfall ikke på et "engangtilfelle av et slag". Men systematisk mishandling av mor er vel grunn til å reagere og vurdere andre sider ved en mann.
Poenget er ikke at situasjonene er ekstreme, men de er bestemte. Hvis en mann reagerer med vold når kona flørter med andre og kun da vil ikke dette nødvendigvis være et problem i far-barn relasjonen.
Det handler ikke om fars rett til å se sitt barn, det handler om barnets rett å se sin far. Det er barnet som har retten ikke far.
Jeg tror det du snakker om, at barnet kan ta skade av ikke å få treffe sin far som har vært voldelig mot mor, er i fåtall. Jeg tror det er flere barn som kan ta skade av å være sammen med far som har mishandlet mor. Barnet har ofte sett og hørt hva som har skjedd mens mor og far er sammen. Mange barn kan føle seg presset til samvær med far, og barn er loyale mot sine foreldre, nesten uansett hva som har skjedd. De vil ikke si at de ikke har lyst å være sammen med pappa, for da kan pappa bli lei seg.
Det er selvfølgelig ingen som kan se inn i fremtiden og vite hvordan folk vil reagere i alle situasjoner.
Jeg kan jo spørre andre veien (til dere som mener all vold er vold, altså at det ikke eksisterer differensiering). Mener dere at en mann som oppdager at kona er utro, kommer i krangel med henne og krangelen ender med at han slår henne flere ganger, bør miste muligheten til å ha hovedomsorgen for felles barn og også miste retten til samvær?
Det er litt greit å vite hva folk man diskuterer med mener.
Selv mener jeg ikke det i utgangspunktet, problemet er jo som du nevner Tove, når kan man være sikker da? Og det er derfor jeg lurte på om noen hadde noen tanker om hvordan man bedre kan sikre barna. Ett av alternativene er absolutt å ha null-toleranse for vold. (Selv om man der også kommer bort i problemer, Det meste av mishandling foregår to-ene og uten vitner ...)
Jeg har litt problemer med å være sikker på at volden utøves kun i bestemte situasjoner. Er det virkelig tilfelle?
Ved omsorgen av barn kommer man opp i uendelig mange forskjellige situasjoner hvor tålmodigheten blir satt på prøve.
At ingen av disse kan ligne på det som man opplever med dama... ?
De fleste har jo barrierer både for å slå kvinner og barn.
Dette er utrolig vanskelig, og jeg tror alle tilfeller er forskjellige. Derfor er det vanskelig å komme med et fasitsvar på hva som er til det beste i alle situasjoner.
Personlig må jeg si at jeg hadde likt dårlig å sende mitt barn til en som hadde baket meg opp, om det så var bare en gang. Det sier litt om hva denne mannen er kapabel til. Og når han har gjort det en gang, så er han vel i stand til å gjøre det igjen? Og hva vet vel jeg i forhold til hva han vil bruke knyttneven sin på, og hva som skal til for at han bruker den.
Det er vel heller ingen god følelse å sitte med i ettertid, om det hadde skjedd noe med barnet, og du hadde trodd det var bare i spesielle situasjoner far slo eller utøvde annen type vold.
Det jeg vet er at det ikke er godt å sende bort et barn, der du er redd for at noe skal skje, og du sitter med hjertet i halsen i frykt for at du aldri skal få se barnet igjen. Og det er heller ikke artig å få hjem et barn som er lei seg, gråter når det legger seg, og forklaringen på hvorfor er noe helt annet enn det du vet har skylden for det.
Men hva kan man gjøre? Ingenting, for du MÅ sende barnet ditt til en psykisk ustabil mann. Han har jo ikke gjort noe....enda :(
Jeg tror også at man må kjenne det på kroppen, før man virkelig kjenner hvordan dette føles, og jeg tror mange hadde hatt et annet syn på dette, om det gjalt deres eget barn. Det er lettere å være tolerant og ha gode visjoner om hvordan ting bør være, om det bare er i en diskusjon. Jeg tror det blir noe helt om man faktisk var den som satt å var redd for barnet sitt, hver gang hun må sende det bort til pappa. Barna våre er jo det kjæreste vi har, og vil kjempe med bebb og klør for at barnet skal ha det så bra som mulig. Men loven gjør det ikke enkelt å beskytte barnet. Man får bare håpe på at det går bra....
Kan fungere fint som far er noe annet enn fungerer fint som far. Jeg vet at man ikke trenger å bo sammen for å oppleve det.
Jeg snakker heller ikke om engangstilfeller. Jeg syns bare det er søkt å si at er han voldelig mot mor så kommer han garantert å bli det mot barna også.
Jeg regner med at de som jobber på alternativ til vold vet hva de prater om.
Men det er faktisk det som gjøres hvis det skal utarbeides et regelverk om det. Da er man nødt til å si noe ala "Det og det og det medfører de og de og de konsekvensene." Problemet med regelverk er at alle tilfeller rett og slett ikke fanges opp. Per i dag har vi utvilsomt et regelverk som lar foreldrene få en viss grad av slakk, tvilen kommer dem til gode. Kanskje burde det ikke være slik, kanskje tvilen burde komme barna til gode? Men det kommer til å skje feil der også. Det vil være foreldre som faktisk er egnet til å ha omsorgen som kommer til å miste den.
Nå har forsåvidt Tove allerede skrevet det, for jeg mente det samme som henne. Hvordan kan man vite at det ikke utvikler seg og også går utover barna? Hvordan vet man at det bare er den situasjonen?
Hvis en person er kapabel til å utøve vold mot et annet menneske, så sier det veldig mye om den personen tenker jeg. Er man kapabel til det, så er man jo det.
Jeg håper du og Tove skjønner at hvis dere ikke kan svare på spørsmålet - og det er det dere gjør - så er det veldig vanskelig å diskutere dette, fordi dere nekter å ta et standpukt. Dette er et tenkt tilfelle hvor dere har full mulighet til å synse, dette er RL hvor det fort kan ramle dusinvis av skjeletter ut av skapet.
Og her er jeg helt på linje med deg. Automatiske konsekvenser i sånne saker kan få utilsiktede virkninger.
Men å si at fars vold mot mor er en separat sak, og ikke vedkommer fars forhold til barna, det er jeg ikke med på. Lar han barna være vitne til sånt, sier det mye om omsorgsevnen hans.
Jeg sier ikke at fars vold mot mor er en seperat sak, men jeg sier til de som mener at vold er vold, uansett at det er jeg ikke enig i. Det finnes forskjellige typer vold og det er mer sannsynlig at noen typer vold ikke vil eskalere, smitte over i nye situasjoner eller relasjoner. Men det er selvfølgelig ikke noen garanti.
Selv er jeg usikker på hva jeg mener. Jeg vet at jeg ønsker bedre beskyttelse av barna enn de har i dag. Men akkurat hvordan det skal gjøres er jeg usikker på. Kanskje barna burde hatt en egen advokat i barnefordelingsaker? Slik at mor, far og hver og ett av barna hadde sin egen talsperson? Dette er bare en løs tanke. Jeg tenker også at det at man blir dømt for vold burde være uforenelig med å ha hovedomsorgen for barn. (NB! Det siste forslaget har ikke mye med vold i et forhold)
Etter min mening er det ofte et sprik mellom hva som juridisk sett ikke er et et problem, men som hos de aller fleste mennesker ansees for å være forkastelig både etisk og moralsk. Det at far har slått mor tidligere, eller kommet med trusler overfor henne når de lenger ikke bor sammen er kanskje ikke straffbare handlinger, men de er ikke handlinger som "folk flest" aksepterer. Retten vil sikkert ikke se på det som vold mot et barn, kanskje ikke en gang se på det som psykisk vold, men spør du f.eks. en psykolog om det er vold mot et barnesinn å vite at far har slått mor og truer med å slå henne (eller ev. drepe henne) så vil du nok få et ubetinget ja. Jeg tror også at de aller fleste mennesker også anser det som psykisk vold mot et barn å true dets mor (eller omvendt om det er mor som er den voldelige parten) uavhengig av om partene bor sammen.
Ja, de kan være vitner til det rent bokstavelig, men de kan også oppleve at den ene parten snakker nedsettende om den andre, kommer med trusler vedr. mor slik at barnet hører det osv. (... og jeg mener også at det er psykisk vold mot et barn når tilsvarende skjer f.eks. ved samlivsbrudd uten at det er vold med i bildet. Det å snakke nedsettende om en av de viktigste personene for barnet er ille - uansett hvilken part det kommer fra.)
... og som Allium sier over her: Det er verre å se en du er glad i lide, enn å lide selv.
Jeg har forresten aldri sagt det og mener det heller ikke. Men jeg mener at det er psykisk vold mot barnet.
Jeg har ikke lest alle innleggene i denne tråden, da dette er et litt for "personlig område" for meg.
Det jeg uansett vet, er at vold mot mor overhodet ikke regnes som vold mot barn. Og at fars samværsrett går foran barnets/morens behov for beskyttelse. Det har blitt endringer i loven siden jeg var i retten, men essensen er fremdeles den samme. Dessverre. Barna beskyttes ikke i disse sammenhengene. Og bare så det er sagt; Det var en sakkyndig tilstede hos oss, som representant for barnet. Uten at det hjalp noe særlig.
Jo, det er straffbart. Men så vidt jeg vet er det vanskelig med dommer. Ord mot ord, lav anmeldelsesrate, anmeldelser trekkes ofte, og straffene er heller ikke "passende". For vold i familierelasjoner ville kanskje tvangsflytting vært en passende straff - ikke bøter. Hva skal man med penger hvis vedkommende som slo en sitter i stua?
