kie sa for siden:
Ja, det er visst den store nyheten i dag.
Jeg husker at jeg en gang i tiden ble intervjuet angående det å ha flere barn enn gjennomsnittet. En av de tingene som dengang var ganske sårt, var omverdenens reaksjoner.
Når jeg leser noe jeg sa dengangen, så treffer den sårbarheten meg som et knytteneveslag i magen igjen. Selv nå som jeg i grunnen er både mer tykkhudet og mindre utsatt for slike kommentarer. Vi har jo en hypergutt som tar det meste av rampelyset sånn sett. Folk har tydeligvis blitt beroliget av at minstemann er blitt skolegutt og fortsatt er minstemann.
Fytti, som jeg husker akkurat den følelsen. Hvor vond den var.
Og det er kanskje nettopp den samme følelsen som får det til å vrenge seg i meg når jeg tenker på hvor utrolig slemme folk kan være når de omtaler Michelle Duggar, som nå altså venter sitt 18. barn. Jeg har skrevet om det før her også, under innlegget Åpen jaktsesong på Michelle Duggar.
Nei, jeg skjønner ikke helt hvordan Michelle tenker jeg heller. Eller orker, for den saks skyld.
Og ja. Jeg reagerer også på den utrolig gammledagse måten familiens jenter blir oppdratt på. Hvis media fremstiller det rett. Ja, da er det nesten for kvinnefiendtlig å regne. Oppdragelsen av familiens jenter, altså.
Det jeg ikke skjønner er hvordan de argeste kritikerne veiver sitt feministflagg når de samtidig mobber og tråkker på Michelle Duggar. Hvordan mener man at kvinner som lever i familier, menigheter og på andre måter kvinneundertrykkende omgivelser skal føle at de skal nærme seg ens egen oppfattelse av hva som er riktig når man regelrett mobber? Mener man at man skal tråkke på kvinner som har valgt noe annet enn de fleste til de plutselig innser at det gamle, kjente og trygge ikke er bra og så komme løpende imot resten av samfunnet?
En annen blogger har sagt det bedre enn meg.
Fra bloggposten Why is Michelle Duggar fair game?
Nei, jeg vil aldri bli noen Michelle Duggar selv. Jeg har 5 barn, hun venter nå sitt 18. barn. Vi er nok veldig forskjellige på mange måter.
Men jeg husker også min egen sårbare, hormonelle tilstand og hvordan det føltes å ha et sparkende barn i magen som av mange tydeligvis ikke var velkommen til verden. Nå kan jeg for det meste riste på hodet og le av det.
Av de utallige spørsmålene om hvorvidt vi var med i en sekt, ryktet som gikk blant tidligere klassekamerater om at jeg nærmest var innesperret og tvunget til å føde barn på et jordgulv. Svigermors “festlige kommentarer”. De sjokkerte ansiktene da jeg besvarte det evinnelige spørsmålet om vi var ferdige med å få barn med “Neida, men vi er snart halvveis!” Den var litt morsom når man tross alt har gjort noe så utilgivelig som å få hele 5 barn.
Eller hvordan folk presterte å spørre da jeg hadde et nyfødt barn. “Gratulerersmedmbabyenskalduhaentil?”
Som om det å lage enda et barn er det man tenker på bare timer etter fødselen, når man sitter på do i vill panikk mens man griner og gjør pusteøvelser hver gang man føder en bæsj. Eller med brystvorter så såre og en baby som føles som en kjøttkvern man skal stikke disse brystvortene inn i mange ganger i døgnet. Nei, jeg har aldri planlagt flere barn i barseltiden. Tro det eller ei, men jeg har i grunnen aldri følt at hopla i halmen var det jeg hadde mest lyst til der jeg vagget rundt med nettingtruser og bleier heller. Jeg er litt kresen sånn sett. Jeg vet.
Men tilbake til Michelle Duggar. Jeg kjenner litt på beskyttertrangen, jeg. For Michelle Duggar og andre kvinner som henne. Noen ganger skulle en tro at det å få et barn var det verste man kunne gjøre her i verden. Tenk å få servert “morsomheter” om eget underliv. (Det må jo være en bankers måte å få en dypt kristen dame til å innse at et likestilt samfunn er så mye bedre, hæ?) Eller å bli sammenlignet med en grisepurke. Tenk å få alt dette servert når man sitter der og kjenner babyen sparke i magen. Når man er like sårbar som enhver annen gravid kvinne.
Jeg kan sikkert si veldig mye om det å få 18 barn. Det er nok av argumenter man kunne ha dratt frem i forhold til dette. Ja, dersom man først føler at man har rett til å dissekere et annet menneskes liv. Jeg ville nok ha gjort meg noen tanker om at hun ikke bare velger for seg selv, men også for babyens storesøsken.
Men jaktsesongen på Michelle Duggar som kvinne og medmenneske, de ufattelige ondsinnede angrepene på henne som person og hennes intime kroppsdeler. Det er bare nitrist. Og jeg er redd for at det godt kan skremme kvinner som er på vei til å bryte ut av sterkt mannsdominerte og undertrykkende grupper, rett tilbake igjen. Fordi verden utenfor slett ikke fremstår som et godt sted man kan flykte til.
