Her om dagen skulle jeg til legen, og satt selvfølgelig på venteværelset. Det var kun to andre der, og en haug med stoler i hestesko. Jeg satt og leste et blad.
Så kommer det en dame ut fra legens kontor, og setter seg i stolen ved siden av meg. Privat som jeg er, ville jeg selv valgt en annen stol, (med noen stoler i mellom), men nok om det.
Damen har nok fått noen dårligen nyheter hos legen antar jeg, ettersom hun etterhvert begynte å gråte.
Så til spørsmålet; ville du "blandet deg inn", og spurt hva det var? Jeg gjorde ikke det, men følte jo hele situasjonen som noe spesiell. Hadde det vært en jeg kjente til, så ville jeg jo gjerne trøstet om jeg kunne, men et helt ukjent menneske i nabostolen på venterommet hos legen?
For meg ble det for privat, på en måte, men jeg satt jo og tenkte på om hun ville at jeg skulle spørre, ettersom hun jo omtrent satte seg oppå meg. Hun sa ikke noe, da. Så jeg gjorde ikke noe, fikk et snev av dårlig samvittighet, men vil egentlig ikke ha det. Når jeg er hos legen så har jeg som regel nok med meg selv og min egen årsak for å dra dit.
Jeg skjønner hvordan du tenker, og hadde nok tenkt det samme selv.
Jeg er som deg, og ville følt meg ukomfortabel med at denne personen satte seg så tett oppi meg, når det likevel var mange ledige stoler.
Jeg hadde nok ikke spurt hva det var jeg heller, og jeg syns ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du ikke gjore det. Som du selv sier, man har ofte nok med seg selv når man går til legen.
Greit, jeg liker ikke at personer setter seg for "tett på" hvis det er andre ledige stoler. Men jeg ville nok ha strøket den gråtende personen på armen, eller hentet en legesekretær om ikke annet. Ville ikke hatt samvittighet til å oversett situasjonen. Jeg er da litt medmenneske.
Jeg tenker at kanskje legesekretæren burde sett dette selv, og evt gjort noe?
Det er ikke andre pasienters ansvar å ta vare på de som evt har fått dårlige nyheter.
Jeg blir lett litt usikker i sånne situasjoner, og har ikke lett for å ta på personer jeg ikke kjenner.
Jeg kunne nok sikkert hintet til legesekretæren, hvis personen ble sittende lenge sånn, uten at vedkommende gikk derfra/noen hentet vedkommende eller at legesekretæren ikke såg denne personen.
Jeg både tror og håper at Anda er medmenneskelig :). Men sett fra min side så virker det litt rart å ikke klare å bry seg når man ser et gråtende menneske. Hva jeg synes er medmenneskelig i en gitt situasjon, trenger ikke å stemme med en annens mening.
Jeg husker jeg satt på bussen en gang, da en person foran meg plutselig begynte å gråte ganske høylydt. En person lenger framme reiste seg da opp og gikk bak til denne personen. Snakket med og var medmenneske. Jeg beundrer slike mennesker, ønsker å være slik selv - men vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort i venteromsituasjonen :vetikke:
Hvis jeg hadde vært den som gråt på venteværelset så ville jeg nok garantert ikke ønsket noen innblanding fra ukjente. Vanskelig å vite hva som er riktig i sånne situasjoner.
Jeg hadde ikke blandet meg. Hadde jeg selv begynt å gråte på venteværelse så håper jeg virkelig ikke at noen hadde tatt på meg eller pratet til meg. Jeg ville ikke likt det.
Jeg ville ikke hatt innblanding dersom jeg gråt på venterommet, men jeg tror jeg ville sett an situasjonen dersom noen andre gråt. Det er forskjell på folk. Har jeg lært.
Jeg har selv grått på venteværelset på legevakten pga. smerter og sånt og har ikke ønsket innblanding. En gang var det en annen pasient som spurte om han kunne hente mannen min (jeg hadde da rykket fremover i køen og satt inne på de indre gemakker og ventet på blodprøvetaking). Selv om jeg ikke ønsket innblanding så var det en OK måte å blande seg.
Når det gjelder damen i hovedinnlegget så hadde jeg kanskje spurt om jeg skulle hente noe papir eller noe. Synes det er en nøytral måte å blande seg på og man finner antakelig fort ut om vedkommende ønsker innblanding eller ei.
Om jeg ikke hadde ønsket at noen skulle blande seg inn hadde jeg nok ikke satt meg ned på stolen ved siden av noen som allerede satt på venteværelset.
Forhåpentligvis hadde jeg vist medmenneskelighet ved å stryke vedkommende over armen eller spurt forsiktig om jeg kunne hente litt vann eller gjøre noe.
Jeg hadde nok uansett spurt om det var noe jeg kunne gjøre, feks hentet legesekretæren. Så kunne jo personen sagt nei om h*n ikke ønsket innblanding. Jeg hadde heller ikke ønsket innblanding i form av kroppskontakt og dype samtaler i en sånn situasjon, men jeg tror nok likevel jeg hadde satt pris på at noen spurte, og ikke bare overså meg.
Men det vet man vel aldri før man er i situasjonen.
Akkurat det tenkte jeg også, at om personen ville gråte alene og uforstyrret, så hadde h*n nok satt seg så langt bort fra andre som mulig, ikke i stolen ved siden av et annet menneske.
Jeg ville sette veldig pris på å ikke bli strøket på armen eller andre steder av et vilt fremmed menneske. Så hva som er medmenneskelig og det riktige å gjøre i en sånn situasjon er det ikke noen fasit på. For meg er det ihvertfall helt feil med påtvungen kroppskontakt.
Jeg ville blandet meg på den måten at jeg hadde hentet noen som jobber der. Jeg hadde ikke oversett et gråtende menneske, men ville heller ikke "invadert" noens intimsone ved å stryke de på ryggen eller armen.
Jeg hadde nok spurt om det gikk bra og om vedkommende trengte hjelp. Men utover det hadde jeg holdt avstand (med mindre personen storhulkende hadde kastet seg i fanget på meg eller noe)
Det finnes mange måter å blande seg på og jeg ville nok følt meg frem. Uansett så ville det ikke føltes riktig å legge armene rundt et fremmed menneske og svarene i tråden her viser at endel ikke ønsker slik innblanding fra andre.
Jeg ville antagelig spurt om personen ønsket at jeg skulle hente noen. Om jeg da fikk nei til svar, så hadde jeg latt personen gråte i fred. At noen ikke får seg til å gjøre noe i en sånn situasjon syns jeg ikke er rart. Det er mange grunner til at folk gråter på et legekontor og det må de få lov til. Men, som sagt, for meg ville det vært naturlig å spørre om de ville jeg skulle hente legesekretær.
Jeg er heller ikke redd for å snakke med noen som tydelig viser at de er lei seg andre steder (på gaten, bussen etc.). Men jeg legger ikke armen rundt fremmede uten videre. Jeg buser ikke på de, men føler meg frem.
Jeg er overrasket over hvor mange det er som ville føle det ubehagelig å få et velmenende stryk på armen (det er jo ikke snakk om å holde rundt eller klemme på). Men jeg skal ta med meg lærdommen hvis jeg havner i en lignende situasjon.
Det som er greia for meg, er at folk oppfatter og tolker signaler forskjellig. Jeg kunne faktisk gi et lite smil til vedkommende som strøk meg på armen, men jeg tviler på at personen hadde oppfattet signalene jeg sendt ut om at nå er det nok, nå vil jeg ikke mer.
Samme her. At kroppskontakt i form av et lett klapp på armen får folk til å grøsse overrasker meg. Det er jo ganske ofte kroppskontakt med fremmede når man går i folkemengder. Grøsser dere da også? Men jeg skal også ta det til meg og passe meg vel for ta på et fremmed menneske uten tillatelse først ;) Men jeg kommer nok uansett til å spørre mennesker som gråter offentlig om det er noe jeg kan gjøre for dem.
Det er forskjell på å bli tatt på bevisst og å komme nær noen man går forbi. Jeg er ikke en person som liker å stå tett opptil andre i kø eller i folkemengder.
Når man tar en fremmed på armen, så overskrider man grensen på den personlige sone, og om personen samtidig er sårbar fordi h*n sitter og gråter så kan jo det jo selvfølgelig oppfattes som ubehagelig av noen.
Jeg er overrasket over at det er en overraskelse at enkelte ikke liker at fremmede tar på dem. Er du en av de som går og klapper på magen til gravide også? :skeptisk:
Det er ganske mange mennesker som har opplevd ufrivillig kroppskontakt av ymse slag, og som av den grunn har andre grenser for hva som føles ukomfortabelt. Selvfølgelig kan man ikke vite det, men jeg syns det er all grunn til å ikke være påtrengende i sånne situasjoner.
Jeg ville selv ikke ønsket innblanding hvis det var meg som gråt på legekontoret, og jeg ville overhodet ikke likt det hvis noen fremmede tok på meg grøss.
Men litt etter situasjonen ville jeg nok enten spurt om jeg skulle hente noen, eller bare gått til helsesekretæren og sagt at de fikk komme å spørre om de kunne gjøre noe.
Nei jeg pleier ikke å klappe, men sette meg ned på kne og klemme og snakke til magen :nemlig:.
Nix, jeg er ikke blant dem som klapper gravide på magen eller tar på fremmede sånn helt uten videre. Jeg deler ikke ut klemmer til kjente heller uten at motparten tar initiativ. Men hvis et fremmed menneske hadde sittet og grått offentlig, så kunne det hende jeg hadde tatt personen lett på armen og spurt om det var noen jeg kunne gjøre. For jeg hadde ikke kommet på at det var noen som kunne få helt hetta av det.
Men nå har jeg jo lært at det finnes folk som får hetta av det, så nå ville jeg selvfølgelig ha spurt uten å røre personen. Alt man lærer på FP! ;).
Take on me, take on me.. :hører Morten Harket ljome i huet mitt: :knegg:
Jeg ville hentet en legesekretær, eller papir (spurt først, selvfølgelig), og ville ikke tatt på vedkommende. Liker ikke at andre tar på meg heller, kan få temmelig krafitg reaksjon av det faktisk..(jeg skremte vettet av en tannlegetekniker en gang; hun mente det godt og ville bare trøste en panikkslagen pasient=meg, og tok meg i hånda uten at jeg var forberedt.. :rødme: Hun tar nok ikke på noen uten å spørre først igjen, nei..)
Nei, ingen mageklapper. Men for MEG er det naturlig å berøre et menneske jeg har medfølelse for. Spesielt når jeg skal henvende meg til noen jeg ikke kjenner som tydeligvis er lei seg. (ok, bare gjort dette en gang før). Heldigvis rykket ikke damen til i avsky, men satte pris på medmenneskeligheten. Men som sagt, lærdom er tatt! Men jeg er fortsatt overrasket når det gjelder denne gitte situasjonen.
I sånne situasjoner våkner sykepleieren susse kjapt opp. Jeg ville spurt forsiktig om det var noe jeg kunne hjelpe med, men ikke tatt på vedkommende i første omgang.
Det er mulig jeg hadde funnet det ubehagelig, men samtidig er jeg også så lei av at vi nordmenn ikke kan snakke til hverandre og forholde oss til ukjente mennesker i det offentlige rom.
Jeg ville garantert snakket med henne.
I denne situasjonen hadde jeg nok enten tilbudt en kleenex eller spurt om jeg kunne gjort noe for å hjelpe, nettopp fordi personen satte seg ned rett ved siden av. Ellers er det svært sjelden jeg blander meg.
Antakeligvis hadde jeg plumpet ut med noe slikt som "oj, dårlige nyheter?", men hvis jeg skulle rekke å summe meg, så ville jeg nok ha spurt vedkommende om jeg kunne hjelpe ham/henne med noe. Papir, legesekretær e.l. Det er egentlig litt vanskelig å svare på før man har vært i en lignende situasjon, men jeg tror ikke jeg hadde latt være å "blande" meg inn, så fikk jeg heller se an reaksjonen fra vedkommende.
Jeg er ikke av den typen som "uoppfordret" tar på fremmede mennesker...
Det kommer helt an på hva det gjelder og hvordan situasjonen er.
Jeg kan godt "blande meg" om jeg føler det er riktig, men føler veldig godt på de først.
Når det gjelder meg selv så liker jeg at folk blander seg i noen tilfeller, og ikke i andre.
Jeg tåler fint en klem eller bli tatt på av fremmende, men som sagt, det kommer helt an på saken.
Jeg har vært i lignende situasjon selv og da spurte jeg om det var noe jeg kunne gjøre for vedkommende. Det kom helt spontant og helt naturlig for meg. Derimot ville det vært unaturlig å stryke personen på armen o.l
I den situasjonen pasienten sannsynligvis var i vil jeg tro at hun sikkert ikke tenkte over hvor hun satte seg. Jeg ville spurt om det var noe jeg kunne gjøre for henne, ringe noen e.l.
Om jeg hadde ønsket innblanding om det var meg kommer helt an på hva det var jeg var lei meg for, så det er ikke noe jeg kan svare på.
Dersom personen ikke prøvde å skjule seg eller trekke seg unna hadde jeg kom spurt om jeg kunne hjelpe. En kan lese mye fra kroppspråk.
Husker selv da jeg satt alene på legevakt og sykehus etter SA.
Tårene rant og rant. Folk tittet på meg, men ingen turde å komme bort. Aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Den følelsen da en gammel dame kom bort til meg og strøk meg på armen er noe jeg aldri kommer til å glemme!
Jeg ville IKKE tatt på henne, tror jeg, men jeg ville nok forsiktig søkt øyekontakt og følt meg frem om det var ok å spørre "er det noe jeg kan gjøre?", eller om blikket ble avvist.
Det er dette jeg pleier å gjøre; jeg er i denne situasjonen titt og ofte. Det sitter ofte noen og gråter på et venteværels (selvsagt ikke mine pasienter! :knegg: ) og da er dette en fin måte å "se" dem på. De som ønsker hjelp begynner da vanligvis å snakke, mens dem som vil være i fred avviser enten papirtilbudet, eller tar imot papiret med en mine som viser at de ønsker å være i fred.
Nei, men da hadde du antakelig ikke satt deg oppå den eneste som satt på venterommet heller?
Jeg tror jeg hadde snakket til henne, og sett om hun ville si noe om hva det var.
Jeg vet at jeg hadde "blandet meg inn" - eller vist sympati, som jeg heller vil kalle det. Jeg hadde tålt å bli avvist om damen ikke ville snakke om det også, jeg vet bare at jeg ikke hadde klart å sitte der uten å si eller å gjøre noe.
Jeg har en tendens til å "tiltrekke" meg folk som tydeligvis trenger en utstrakt hånd. Enten det er på buss, tog, butikk, gata - you name it. Tror jeg må se fryktelig snill ut :knegg: Så jeg føler meg vant til å både "tørrprate" og vise medfølelse når noen ser ut til å ha det vondt.
Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe rett og galt i et slikt tilfelle som HI nevner, fordi alle er så forskjellige. Det er vanskelig å vite hva noen andre tenker og ønsker. Men som Fruktflua sier, jeg tåler også å bli avvist. Og synes i grunn det er bedre, enn å ikke strekke ut en hånd i det hele tatt.
Jeg synes også en liten berøring på hånda kunne vært fin. Og har vanskeligheter med å forstå at det kan ha slike store følger for grensene til folk. Det er ikke snakk om at noen kaster seg rundt halsen på en og klemmer hele deg.
OM man ikke ønsker oppmerksomhet så tror jeg man signaliserer det ganske bra ift kroppsspråk. Men når man gråtene setter seg ved siden av en annen person, så kan det nok hende det var et lite "rop om hjelp". Og da er det kanskje greit å spørre om vedkommende har det bra - eller trenger hjelp på en eller annen måte.
Jeg hadde som flere andre forsøkt å få øyekontakt og spurt diskrét om jeg kunne hjelpe med noe. Ville unngått fysisk kontakt som klapping og stryking, det kan oppleves som invaderende og nedverdigende av noen. Det absolutt verste jeg har opplevd, var en styrer i en barnehage sønnen min gikk i, som på død og liv skulle klappe skulder og arm og klemme og styre, bare man skulle gi en enkel beskjed. Jeg fikk henne totalt i vrangstrupen.
Jeg er egentlig en sånn type som er veldig reservert overfor fremmede, men om jeg ser noen som gråter og som ingen andre tar seg av, pleier jeg i det minste å spørre om det går bra.
Jeg bruker også å spørre om det går bra, og så tar jeg det derfra. Selve svaret er selvsagt som oftest bare "ja, det går fint" eller noe, og betyr egentlig fint lite. Men ut fra hvordan folk svarer, så syns jeg det er enklere å vite om dette er noen som bare trenger å gråte litt for seg selv eller om de trenger å prate, enten med meg eller noen andre. :stoler på magen:
Ja men hvis man spørr om noe slikt så kan vedkomne som gråter velge og fortelle og åpne seg eller velge å la være å prate om det.. da gir man liksom ballen til vedkomne og viser at man er åpen for å hjelpe liksom.. sånn ser hvertfall jeg på det..
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
