Jeg er glad i å lese, både skjønn og faglitteratur. Magasiner er også kjekt. Min mann derimot leser ikke. Det eneste jeg har sett ham lese er Donald, og kanskje VG innimellom. Han sier selv også at han hater å lese.
For meg er det nesten uforståelig og jeg tenker noen ganger at han går glipp av viktig tankegods. Men gjør han det?
Er det noen andre som har partner som ikke leser, og tanker omkring dette?
Min mann leser en og annen bok, men han leses aviser i timesvis om han får mulighet. Jeg leser mer bøker, og ikke så mye aviser, og han mener jeg går glipp av noe.
Min mann leser heller ikke bøker, bare blader (FHM, Opel-blader, Tekniske magasiner og lignende). Fatter det ikke, jeg er avhengig av gode bøker! Vi har diskutert det (for jeg prøver å forstå hvordan det er mulig :knegg:) men han sier bare at han ikke klarer å komme inn i handlinger i bøker, eller ikke GIDDER å sette seg inn i det. :vetikke:
Han leser blader og aviser, men ikke bøker. Sier han ikke klarer å konsentrere seg hvis han leser bok. Og ja, jeg tenker absolutt at han går glipp av noe meget viktig, but so is life.
Samme "problemet" her. Mannen her leser VG og ViMenn. Det er vel stort sett det eneste. Jeg må ha en bok nesten hele tiden og leser masse. Mannen gidder ikke lese og skjønner ikke poenget med bøker. Har litt vanskelig for å forstå det, jeg da...
Min mann leser bare på ferie, og da går det for det meste i krim. Jeg har forsøkt å oppmuntre han til å lese mer, men etter ti år har jeg gitt opp. For han er bøker ensbetydende med ferie, og han liker å sitte i timesvis og gjøre seg ferdig med boka med en gang, en halvtime/time her og der i hverdagen gjør han bare frustrert.
Mannen leser kun aviser og blader. Han har dysleksi så jeg har ingen problem med å forstå at han ikke ønsker å lese bøker.
Vi er da alle forskjellige så jeg kan ikke se at det skulle være noe problem at min mann ikke deler min glede over å lese bøker. Han har andre interesser jeg ikke deler med han. Egentlig syns jeg det er godt at han ikke leser for da kan han se etter ungene mens jeg sitter med nesa i en bok når vi er på ferie. :D
Han leser Donaldpocket. :snill: Jeg har kjøpt bøker til ham, Star Wars bøker til og med. Kjøpte Episode 1 når den kom ut, og en egen bok om Darth Vader. De er fremdeles uleste. :sur:
Jeg har ingen mann som ikke leser bøker. Eller som leser bøker, for den saks skyld.
... men Tuppeline leser bøker, store mengder også. Vi møtes på krim, og skjærer hver vår vei når det kommer til Dramatiske Sanne Hverdagsdramaer Fra Virkeligheten og Kjente Norske Forfattere (som f eks skriver om møkkete innavla grisebønder fra Trøndelag) på den ene siden, og fantasy/scifi/satire/humor/teknikk på den riktige siden.
I forenklingens og effektivitetens navn: Sant man kan kalle en trøndersk grisebonde for grisetrønder?
Mannen min er periodeleser. Han er bachelor i American Studies med hovedvekt på litteratur, så det er ikke det at han ikke liker å lese. Men mens jeg godt kan lese en side eller to om dagen i travle tider og være fornøyd med det, liker han best å ha tid til å lese, og da leser han i et hvert ledig øyeblikk. Derfor velger han heller å ikke lese i perioder der det er hektisk.
Mannen leser ikke, eneste har vært at jeg har lånt fotballbøker på biblioteket, da sitter han og leser og smiler bredt. Ikke annet, dessverre får jeg si for jeg skjønner det ikke.
Mannen min leser nok vesentlig flere bøker enn meg :) - gjerne tykke litteraturteori-bøker på tysk... Jeg må ha litt tid når jeg først setter meg med ei bok, så det blir mest i ferier o.l
Mannen leser ikke stort annet enn aviser og faglitteratur. Til gjengjeld ganske mye av det siste da, i form av både bøker og magasiner som gis ut.
Jeg var tidligere altlesende, de siste årene sliter jeg med å komme i gang på samme måte, men jeg håper jeg finner igjen lesegleden når tiden strekker bedre til.
Mannen min har kraftig dysleksi og leser lite. Han leser masse bruksanvisninger, datamanualer og lignende, men aldri litteratur. Jeg har tenkt en del på det du nevner om han går glipp av noe. Jeg har lenge tenkt at det må han gjøre, men jeg er ikke så sikker lenger. Ut i fra min tankegang virker det utrolig kjipt å ikke lese litteratur og jeg føler absolutt at jeg går glipp av noe om det går lang tid uten at jeg leser.
Jeg vet at det er viktig for meg med litteratur. Jeg er interessert i sånt. Samtidig er det mange ting jeg er totalt uinteressert i som han bruker mye tid på. Hvem som går glipp av hva og om man går glipp av noe helt nødvendig er jeg ikke så sikker på lenger.
Det virker som om han har et flott liv om han ikke leser.
Han får med seg mye annet i livet som han er interessert i.
Sambo leser Vi Menn, og VG. Han har kanskje lest 5 bøker til sammen i hele sitt liv. Over min fatteevne, for jeg leser alt jeg kommer over. Både magasiner og bøker, tegneserier og ja, kort sagt alt som byr seg.
Mannen leser ikke bøker, tror han kun har lest en bok siden vi ble sammen for 25 år siden, og det var den boka om den norske gutten som var bløder og døde av aids etter en blodoverføring.
Han leser kun aviser og blader i dag.
Jeg leser heller ikke bøker lenger, leste en del før jeg fikk barn nr 2, etter det har jeg ikke lest noe særlig med bøker, grunnen er at da blir jeg oppe hele natten, for da jeg først begynner å lese en bok så klarer jeg ikke å legge den fra meg før den er ferdiglest.
Min mann leser bare tromme- og sykkelblader og -kataloger. Han har nok et udiagnostisert konsentrasjonsproblem, synes han selv, og jeg er nok enig. Han tok et høgskolestudium på nesten bare forelesninger. Han leste nesten ikke fagbøker.
Jeg er svært interessert i litteratur, men har fått lest alt for lite nå i småbarnstida. For meg er nesten alle bøker diamanter og uoppdagede verdener. Jeg skjønner ikke at ikke alle er ivrige lesere.
Min kjære leser heller aldri bøker. Det eneste han liker å lese er aviser. For meg som elsker å lese er det veldig rart, og jeg tar meg selv i å tenke at han mangler noe i livet sitt. Dette er kanskje den største kulturforskjellen mellom oss (han kommer fra den Dominikanske republikk). Han er vant til et liv der man jobber mye, bor tett sammen og prioriterer å kjøpe andre ting enn bøker. Jeg har truffet foreldrene hans og nesten alle søsknene og niesene og nevøene hans, og de leser heller ikke. Den eneste boka de har i hus er Bibelen.
Dessuten tror jeg at han har samme forhold til trening som jeg har til lesing (og omvendt). For ham er trening avslapping, egentid, avkobling, noe han gjør for interessens skyld osv.
Min sambo har dysleksi og et udiagnostisert et_eller_annet ukonsentrertproblem.. Han har lest utrolig lite i hele livet, men etter at han fikk barn med meg og måtte lese barnebøker til f eks leggeseansen (jeg er litt nazi ja..), så leser han faktisk bedre! Trening gjør mester, leseferdigheter er noe man må vedlikeholde hele livet, og går det tregt er det ikke rart at man syns det er kjedelig..
:prøver å sette meg inn i mannens ståsted:
Min mann leser aldri annet enn båtblader pga dysleksi. Vi har diskutert det noen ganger (som oftest når jeg er helt oppslukt i en bok og ikke klarer å fungere sosialt før den er lest ferdig :sparke: ) og han føler ikke at han går glipp av stort. Det er sårt for han at han ikke får til lesingen, så jeg maser ikke noe om det. Han mener han kompenserer ved å se på Discovery og National Geographic Channel. :blunke:
ja, det gjør faktsk det. JEG mener han går glipp av mye ved ikke å lese. Men jeg vet og at det ikke er noe jeg kan gjøre med det og at han må få bestemme selv, så det er ikke ett stort tema.
Mannen leser masse, stort sett krimbøker men også noe annet. Jeg prøver stadig å tvinge på ham mine favoritter, men han nekter mer og mer hardnakket for hver gang. Tror det har gått sport i det.
Samme her, men her er det bilblader det går i. Discovery kompenserer han med og...:jupp:
Ser ikke noe problem med det i det hele tatt jeg heller. Jeg synes ikke at biler kan er interessant å lese/se på, han skjønner at jeg ikke har den interessen. hehe
Jeg leste mye før, men nå går det stort sett i aviser/blad for min del også.
Jeg synes ikke det er noe rart om man skulle ønske at partneren delte en interesse eller hobby man har selv. Det er hyggelig å kunne dele opplevelser og snakke sammen om ting man interesserer seg for, det være seg litteratur, fotball, film, vin eller annet.
Jeg skulle virkelig ønske mannen min leste de samme bøkene som meg om f.eks barneoppdragelse og kommunikasjon. Skjønt, det er jo slettes ikke sikkert han hadde tolket det på samme vis som meg :knegg:
Nei, men om bøker er Den store interessen, eller en av de, er det høyst sannsynlig noe man virkelig ønsker å dele. Hjemme hos oss ville samtalene trolig blitt halvert dersom vi ikke delte interessen for å lese, selv om vi ikke nødvendigvis leser det samme.
Selvfølgelig "må" man ikke det. Det er det jo ingen som har sagt her. Men det hørtes ut som du syntes det var helt merkelig å synes det er litt synd om partneren overhodet ikke er interessert i noe man selv er opptatt av, og det syntes jeg var litt rart. Jeg synes det er helt naturlig å kunne ønske seg å dele slikt, uten at det betyr at jeg synes det er helt grusomt om man ikke kan det.
det er vel nettopp det jeg sier, at det ikke er et tema. Men jeg kunne tenkt meg at han leste, at han dermed kunne sette seg ned og slappe av med en bok. OG at vi kunne snakket om bøker vi leste etterpå. Men som sagt før, han synes ikke noe om det, og da lager jeg ikke tema av det. Selv om jeg kunne tenkt meg at han likte å lese innimellom.
Jeg er en mann som ikke leser bøker lenger. Desverre. Jeg leste uhorvelige mengder frem til jeg var omlag 20 år, og praktiserte en slags mild variant av "superlesing" (er det ikke det det heter når du bare raser gjennom en bok, slik som Data i Next Generation). Jeg leste ofte ei bok i løpet av en kveld.
Men ikke nå lenger. Jeg trenger ro og fred for å komme i gang, og jeg hater intenst å bli avbrutt når jeg har kommet til side 56 eller deromkring. Da har jeg store vansker med å komme i gang igjen, og legger heller fra meg boka.
Hvis jeg først leser noe, så er det helst noe faglitteratur-aktig. Gjerne noe med andre verdenskrig. De to siste bøkene jeg har lest var "the body of the super secret", om NSA og "The meaning of Hitler" (som jeg forøvrig anbefaler på det varmeste til de som trodde at de hadde forstått Hitler).
Men hvorofr skal jeg lese skjønnlitteratur igrunn? Her er et sitat fra bokkilden.no angående Isabel Allendes siste bok,SUmmen av dagene: Alle hennes gamle og nye lesere vil fryde seg over dette oppkommet av fortellerkunst, selv om mylderet av slekt og venner og tilhørende anekdoter kan gjøre noen hver tummelumsk iblant. Her får vi vite at hun satte alle inntektene fra Paulai et fond for barn i u-land, slik at ingen skulle si at hun skrev en bok for å tjene penger på sin datters død. Her blir leseren kjent med den nye storfamilien i USA, mannen Willie og hans to sønner, hans datter Jennifer, som har stoffproblemer, og Isabels sønn Nico, som lider av det samme som Paula døde av. I en strøm av anekdoter, glitrende fortalt, slik vi er vant til i Allendes romaner, møter vi i denne medrivende selvbiografien de mest utrolige skikkelser, der den fargerike moren og den minst like eksentriske agenten hennes i Spania, foruten en synsk dame, spiller viktige roller. Å være kort av vekst og å bli eldre er også noe av det hun setter muntert-kloke ord på. Og på en interessant måte viser hun linjene mellom levd og diktet liv. Alt i alt et frydefullt innblikk i et overdådig forfatterverksted.
Jeg er jaggu ikke sikker på om jeg går glipp av noe.
Men jeg leser for ungene nesten hver kveld. Det skal jeg ha.