I denne ukens utgave av Morgenbladet leser jeg at SV og Høyre vil speilvende loven om organdonasjon. I dag må du eller dine etterlatte aktivt samtykke til organdonasjon. Dersom den nye loven får gjennomslag vil det sees på som en selvfølge at organene kan doneres hvis ikke avdøde ikke har reservert seg.
SV og Høyre mener dagens lov signaliserer at organdonasjon etter døden er en slags byrde, noe en helst ikke vil. Det argumenteres med at staten ikke tar organene; de går til et annet menneske. Dette vekker reaksjoner hos dem som mener at det signaliserer at staten forventer at en skal bidra med kroppsdelene sine. Andre er redd for at et slikt lovforslag skal provosere mange til å reservere seg mot organdonasjon, noe som hendte da en lignende lov ble vedtatt i Nederland.
Det hevdes at dersom det å ta organene fra et hjernedødt menneske som holdes i live ved respirator blir rutine, kan det oppleves som krenkende for de etterlatte. At speilvendingen av dagens lov er en total undergraving av det vi i dag tenker om kroppslig autonomi. Vi blir kun en ressurs for andre.
Hva mener dere? Er det greit å speilvende dagens lov til at en aktivt må si at en ikke ønsker organdonasjon?
Jeg synes det er helt greit. Så lenge man kan si nei, ser jeg ikke problemet. Da kan de som har personlige, religisøse eller "bare ikke vil" si nei.
Problemet med organdonasjon er vel at det er en stor gruppe som ikke har så sterke følelser om det. Jeg for min del kan godt donere bort organene mine, men har ikke somlet meg til å skrive det ned. Det er ikke noe jeg har fokus på for å si det slik. Jeg tror også at jeg hadde syntes det var greit at barna mine fikk donert bort organene ved en ulykke, hvis jeg slapp å bli innvolvert i det. Hvis noe hadde skjedd med barna mine hadde jeg ikke orket å ta rasjonelle valg, da måtte jeg ha fått vært fri til å bare føle, hvis ikke hadde jeg blitt gal. (Det hadde jeg sikkert blitt uansett. :( )
Enig med him. Jeg har ingen motforestillinger mot en slik lov, så lenge man kan "reservere" seg. Da er det opp til hver enkelt å gjøre nettopp det, om de ikke vil.
Meg kan de plukke ren om de vil. Dit jeg kommer har jeg ikke bruk for en lillefingernegl en gang.
Og slik jeg ser det nå, så ville jeg donert bort organer fra barna mine også - om noe skulle skje med dem. Kunne vi ha reddet det kjæreste en annen mamma og pappa har, så ville det ikke føltes riktig så meningsløst, selv om det på ingen måte ville tatt bort sorgen.
Jeg har alltid vært totalt FOR dette og synes det er idioti at det enda ikke er gjennomført! Hvordan kan noen egentlig være imot dette så lenge man KAN si nei? :undrer:
Jeg synes også at dersom man velger å reservere seg mot organdonasjon, bør man heller ikke kunne ta IMOT organer. Dersom min datter hadde trengt organer hadde jeg selvsagt tatt imot, og da er det veldig dobbeltmoralsk om jeg sier nei til å donere bort hennes organer til et annet barn.
Jeg synes det er kjempeflott. Nå dør mennesker i kø og jeg tror at viljen til å donere er større enn hva dagens situasjon gjenspeiler, altså at mange flere hadde sagt ja om de hadde tenkt på det på forhånd, og ikke at pårørende må stå midt oppe i sorgen og foreta sånne valg da.
Videre synes jeg det bør være en selvfølge at ordningen ikke er obligatorisk, sånn at folk kan melde seg ut. Jeg mener at det burde bety at man melder seg ut av hele ordningen, altså både på mottak og donorsiden, så kan myndighetene heller organisere for alle som ønsker å kunne motta organer om vi trenger det og da selvfølgelig er med å donere om det faller seg sånn.
Barn må uansett få lov til å motta organer uansett om pårørende har meldt dem ut av ordningen, synes jeg.
Om så mange reserverer seg, som i Nederland -så må de jo få lov til det. Det er jo mennesker som likevel ikke ville sagt ja. Og en speilvending ville spare mange liv fordi legene da ikke ville måtte bruke dyrebar tid på å få frem en godkjenning fra sørgende, sjokkede, pårørende.
Det er i siste innstans snakk om å velge det minste av to onder; et arr på en kropp som likevel er død og ikke trenger organet lengre, eller arrene på sjelen til de som mister kjære som kunne vært reddet. Selvsagt innser jeg at det er mange følelser involvert som gjør dette til en mye vanskeligere avgjørelse enn det høres ut fremstilt på denne måten. Jeg har selvsagt donorkort i lommboka selv, men ser klart at den menneskelige psykologien er slik at det å skaffe seg noe som per definisjon minner en på ens egen dødelighet er en svært ubehagelig ting som neppe kommer til å bli utbredt med det første.
Men den som fant på å fremstille det som "Har staten eiendomsrett over kroppen din?" ville jg gjerne hatt et par ord med. Makan til manipulerende forvrengning! "Mohahah, den onde STATEN vil EIE KROPPEN DIN!" Det er jo helt klart det som er den sentrale problemstillingen her! Desto høyere skatten er desto mer får jo stortingsrepresentantene i lønn som kjent, og får de EIE KROPPEN DIN er det jo lett å se hvilke fordeler jævlene har av det! Så vi kan nok gå ut fra at det er STATEN som er ute på rov. Den består som kjent slett ikke av enkeltmennesker som deg og meg, men har en egeninteresse og kan ikke påvirkes av valg eller ved at man stiller for et parti selv. Nope. Det er alarm! På veiene av vannvittig mange; Ulvefar.
Ville du som lege kunnet si det til en pasient som trengte et nytt organ? Ville det føltes helt ok? "Nei beklager, du har meldt deg ut så deg kan vi ikke hjelpe?".
Sant nok. Jeg bare lurte på om dere synes dette er etisk riktig og forsvarlig. Nå lurer jeg i tillegg på om dere mener at det er etisk riktig at man melder seg ut fra mottak dersom man reserverer seg mot å gi. I teorien høres det jo "øye for øye - tann for tann - rettferdig ut" men i praksis?
Vel, om et voksent menneske melder seg ut av en slik ordning har det vel en sammenheng med religiøst livssyn eller lignende, og da vil man vel neppe ønske å motta et organ heller, eller ønske at andre donerer? Selvsagt må ingen kunne melde ut noen andre enn seg selv, særlig ikke barn.
Det hadde vel neppe vært sånn at man hadde heller gitt et fint hjerte til grisene enn til en trengende pasient. Men om jeg hadde syntes det var fælt å si til en pasient at de var nedprioritert på listen i forhold til andre, så har ikke det så mye med saken å gjøre. Dessuten kommer det ikke på topp ti lista over forferdelige beskjed å gi, det finnes mange verre.
Jeg er enig med deg Hattifnatten. Dette med rettferdighet synes ikke jeg hører hjemme innenfor medisin. Skal vi også nedprioritere medisinsk behandling for de som sitter i fengslet fordi de "ikke fortjener det"? Jeg synes ikke leger skal gjøre moralske vurderinger av om de de behandler er "verdige", det er etter min mening feil fokus.
Eg synest det er god idé å speilvende lova. Eg trur det er lettare å la vere å reservere seg enn å aktivt godkjenne organdonasjon, sjølv om det i prinsippet kan få samme praktiske konsekvens. Eg hadde hatt ein mykje lågare terskel for å akseptere (som pårørande) at mine næraste donerte om eg ikkje aktivt måtte stoppe det i forhold til aktivt å måtte godkjenne det. Liksom ...
Jeg synes godt man kan snu situasjonen så man må reservere seg isteden for å samtykke.
Men jeg synes det blir feil å blande inn moral inn i dette. For å si det slik ville jeg sikkert heller at en av mine kjæres hjerte skulle redde en som hadde reservert seg mot å donere istedenfor en som hadde drept et barn. Heldigvis bygger vi ikke helseomsorgen vår på slike prinsipper, så hva man har gjort eller om man av forskjellige årsaker har sagt nei til å delta på synes jeg ikke bør telle når det står om livet.
Dette synes jeg var et utrolig bra forslag. Men jeg synes heller ikke noe om at ved reservasjon skal bli "tatt ut" av ordningen. Når skulle det da vært for sent å angre seg? Skal man kunne melde seg inn igjen i ordningen i det diagnosen stilles? Eller er det da for sent? Kan man da melde seg utigjen etter at man har motatt organer? Eller kanskje vi skal ha en bindingstid? Og hvem skal administre alt dett? Litt satt på spissen, men et slikt regelverk ville etter mitt syn vært helt uhåndterlig.
Ja, kanskje hos legen? Jeg er ikke 100% på hvem det ville være ønskelig å sette til å administrere noe slikt?
Men for meg er en av grunnene til at dette er en god ide, at de pårørende skal slippe å måtte forholde seg til slike spørsmål når de er i sorg, så spørsmålet bør etter min mening stilles til den det angår, ikke de pårørende i ettertid.
Jeg synes praksis kan bli bedre, slik at fagpersonene slipper å kvie seg for å ta opp dette. Det er selvsagt for meg at man skal få reservere seg og få ombestemme seg av hjertens lyst og uten konsekvenser. Og det er da mye bedre at mange reserverer seg om de uansett ikke vil?
Kanskje kan det også føre til at rutinene ved organdonasjon blir bedre. I dag er disse tildels elendige, tror jeg. Eksempelvis vet vi fremdeles ikke sikkert hvor farmor er begravet...
Jeg er mest redd for at mine brukbare organer ikke skal bli brukt når jeg dør. Det donorkortet er et sant mareritt å holde i nærheten, jeg som ikke klarer å ha med meg lommebok og mobil.
Jeg synes man f.eks. kunne ha det som et spørsmål på selvangivelsen eller noe lignende.
Ellers er jeg ikke i mot en slik lov heller. Har ikke selv fylt ut donorkort, men alle mine nærmeste er behørig opplyst om at min kropp mer enn gjerne skal gies bort til de som trenger den. Det er jo et like sansynlig scenrio at jeg kan bli en av de som trenger et organ som en av de som må donere. Og dit jeg skal har jeg ikke noe bruk for det som noen sa.
Men donorkortet har ikke noe å si, egentlig. Jeg har ikke donorkort, legen min sa det bare var "symbolsk", at man ikke trenger det. Det holder at legen og nærmeste familie vet at man vil donere, og da blir det gjennomført.
Ja, men likevel kan ein (som pårørande) oppleve å få stor skuldkjensle i ettertid om ein ikkje har tenkt på dette og kjem på i etterkant at dette eigentleg ikkje stemte overeins med eiga overbevisning. For meg er det uforståeleg at nokon ikkje skulle ville donere bort organ, men eg respekterer at somme føler det slik. Difor er det viktig at alle får like moglegheiter til å reservere seg, og at dette ikkje skal vere forbeholdt dei ressurssterke.
Jeg er enig med deg ift at donorkortets rolle blir symbolsk så lenge man ikke har en mer sikker og kvalitetssikker kilde, som feks et sentralt register. Men jeg er ikke like sikker på om det holder å informere lege og de nærmeste, siden et hovedproblem er at sykehuset sjeldent spør. Jeg forstår godt at dørterskelen for å spørre sørgende pårørende blir høy, og jeg ønsker heller ikke å stresse mine med krav om å huske på dette i en krise (selv om jeg har understreket det flere ganger).
Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette forslaget.
Jeg er ikke imot at mine organer skal doneres om jeg dør, men jeg er litt redd for at man kanskje skal bli litt "overivrig" etter å hente ut organene mine. :o Tenk om jeg ikke er helt død liksom. :flau:
Det er en helt tullete tankegang, ja, jeg vet. :sparke:
Jeg tror også at jeg hadde hatt problemer med å tillatt organdonasjon fra barna mine. Dette er rett og slett kun følelser. Hvis jeg nettopp har mistet barnet mitt, så tror jeg ikke at jeg hadde taklet tanken på at noen skulle skjære i det, for å hente ut organer.
Fornuften sier at jeg selvfølgelig måtte donert bort organene, og at dette ville glede noen andre enormt. Jeg håper fornuften ville seiret, hvis jeg skulle være så uheldig å komme ut for en sånn situasjon.
Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.
Jeg hadde hatt svært ambivalente følelser for at barnet mitt hadde blitt brukt til organdonasjon, men jeg synes mine følelser er så underordnet hva jeg har som moral ellers, at jeg hadde kommet til å gjøre det. Har man bestemt seg på forhånd, så tror jeg det er lettere for da slipper man å tenke i situasjonen. Dessuten hadde det for meg vært en måte å klare å se noe som helst «mening» (det er jo aldri noen mening i at barn dør) om organdonasjonen kunne reddet et annet menneske.
Det nye forslaget til lov vil jo bare bety at loven blir mer presis - altså at organer blir donert så fremt ikke man selv sier nei før sin død, eller at pårørende sier nei etter døden.
Jeg vet at jeg ville tenkt slik som Alfa - problemet i dag er vel mer at foreldre får dette spørsmålet mitt oppi en uvirkelig sorg over å ha mistet sitt barn. Og har man ikke tatt stilling til det tidligere er det nok lett å si nei. Det må man bare respektere, men jeg tror at forslaget til ny lov kan være med på å skape mer bevissthet rundt dette temaet.
Jeg syns det var et godt forslag. Og jeg syns det er dobbelmoralsk å si nei til å gi bort organer fra et dødt menneske når man kan redde et annet, og samtidig ønske å motta det selv om det ble nødvendig.
Det er jeg tildels enig i, men det blir annerledes med barna, synes jeg. Jeg vil naturligvis motta organer fra andre for å redde livet til barnet mitt, men skjønner at foreldre med barn som døde uventet ikke nødvendigvis ser det på den måten.
En slik reservasjonsmulighet kunne kanskje løst vårt dilemma: Jeg ønsker at min kropp doneres bort når jeg dør, husbonden tror på mirakler og vil holdes i live lengst mulig, til alt er ubrukelig. Dette fører selvsagt til at hvis jeg dør først vil han prøve å holde meg lengst mulig i live, mens hvis han dør først vil jeg få en veldig vanskelig problemstilling: jeg vet hva han ønsker, men samtidig vet jeg også at det beste er å donere organene.
Hvis vi får ta valgene for vår egen kropp på forhånd slipper vi kanskje disse dilemmaene midt i en vanskelig situasjon.
Når det gjelder barna har nok husbonden vetorett.
Jeg er fullstendig i mot at en reservering ville gjøre at man også reserverer seg mot å motta organer. Da syns jeg det begynner å nærme seg et samfunn der bare de "verdig trengende" får hjelp.
En reservering gjennom selvangivelsen ville vært en god ide. Selv om det ville gitt vann på mølla til de som mener at det er den Onde Staten som står bak.
Jeg er egentlig for å trekke det enda lenger, at staten får full råderett over kroppen fra det tidspunktet man blir erklært hjernedød. Altså at man ikke er avhengig av avdødes ønske eller pårørenes samtykke/reservasjon verken ift organdonasjon eller obduksjon. Da kan ikke lenger enkeltpersoner velge å brenne opp organer eller la dem råtne framfor å velge en livreddende funksjon. For å sette det litt på spissen.
Men en speilvending av dagens lov er jo bedre enn nåværende lov, da.
Jeg støtter gjerne en slik lovendring om det kan være med å føre til at flere organer blir donert bort, og liv reddes.
Jeg har hele tiden vært klar på at jeg kan doneres bort i hytt og gevær (?), og jeg har også sagt det gjelder barna... selv om det er vonde tanker, så ønsker jeg at noen andre kan få dra nytte av min families organer.
Vel, jeg har jo flere ganger sagt at denne kroppen definitivt må doneres til medisinsk forskning når jeg er ferdig med den; og det er selvsagt greit at det som kan brukes blir brukt via organdonasjon først. :nemlig:
Jeg tror en liten endring/presisering kunne ført til at flere tok et aktiv valg, noen ganger må man dytte folk litt i gang.
Da har jeg missforstått, jeg trodde at med den nye loven, så kan ikke pårørende si nei etter døden, dersom avdøde selv ikke har reservert seg.
Og det er jo veldig positivt spør du meg, at noen av mine pårørende ikke kan nekte å donere mine organer i et øyeblikk av sorg, sjokk og uklar tankegang.
Jeg er veldig for den lovendringen, praksisendring eller hva_nå_enn som skal til.
For med nåværende lov kan jo pårørende si nei etter døden såvidt jeg skjønner, og det liker jeg ikke.
Jeg vil jo ha råderetten selv, og vil absolutt donere.
Jeg aner ikke hva jeg hadde tenkt i forhold til barna, det var ikke et spørsmål når vi mistet vår ene jente, for hun var så syk. Men med et sånnt register så hadde jeg jo, klart tenkende, sagt at barnas organer også kunne doneres. Og da er det kanskje greit, hvis man skulle stå midt i den situasjonen igjen at man slipper å ta et valg i sjokket og sorgen, for det er allerede tatt.
Åh! Nå glemte jeg helt hva jeg skulle si en stund, i ren lykkerus over at Retz er her. :rørt:
tar seg sammen
Når det gjelder å melde seg ut på både giver og mottakersiden, som noen nevnte, synes jeg det virker problematisk i forhold til den autonomitet man som helsearbeider tross alt skal ha. I alle fall tilstrebe å ha. Der folk skal få hjelp uavhengig av ytre faktorer som sosial status, hudfarge og kanskje også i forhold til om man har motforestillinger mot å være donor. Organdonasjon bør neimen ikke bli et fordelsprogram sånn sett, synes jeg. Hvem som får hvilke organer bør fortsatt være en medisinsk avgjørelse. Ikke noe man blander inn moralske pekefingre i.
Ellers så synes jeg man bør være påpasselig og kanskje også ha noen retningslinjer for at høstingen bør skje med mest mulig respekt og verdighet for den avdøde også. Om man trenger flere folk på jobb for å unngå at donoren blir liggende alene igjen i operasjonssalen som en åpen skrott mens alle løper ut, ja så synes jeg at man bør ha det. Jeg tror det å vite noe om at ens nærmeste blir behandlet respektfullt og med verdighet kan ha noe å si for noen. Jeg tror at en del kan få ubehagelige assosiasjoner til "plyndring" i forhold til organdonasjon. Man har jo en veldig respekt for gravsteder, avsky for gravplyndring og viktigheten om å la de døde hvile i fred osv. Jeg tror det noen ganger kan være noen av disse følelsene som skaper kaos når man blir spurt om organdonasjon. prøver å sette ord på knotete tanker
Jeg er helt enig i at det ikke skal være en moralsk vurdering eller "straff" - jeg synes bare det virker rimelig at de som er mot organdonasjon er mot det i prinsippet, og dermed heller ikke ønsker å motta organer. Skulle noen ombestemme seg når de stod der og trengte et nytt hjerte, måtte de selvsagt få være med på listen likevel, men dersom en person som har reservert seg mot donasjon på prinsipielt eller religiøst grunnlag ligger i koma og ikke kan uttale seg, så er det vel ikke urimelig å anta at vedkommende ikke ønsker å motta organer.
(Hvis noen har sagt fra at de ikke ønsker å donere bort, men at de likevel ønsker å motta, så er jeg forsåvidt enig i at det er dobbeltmoralsk, men jeg synes ikke dobbeltmoral skal straffes med at man ikke får livreddende medisinsk behandling.)
Jeg syns det er flott med en slik lov. Det er mange i dag som tenker på å bli organdonor, men som aldri får ut fingeren. Ønsker man det ikke, er det jo bare å reservere seg.
Kjenner jeg er enig med det Iset skrev tidlig i tråden. Og er litt fasinert av at SV og Høyre er enig om noe :knegg:.
Jo mer de får brukt av kroppen min når jeg ikke er her lengre, jo bedre. Og hvis noe grusomt skulle skje barna mine, ville det vært en meget fattig trøst at noen andre fikk leve videre. Men det ville ikke gjort sorgen større heller.
Så ja takk, speilvend gjerne loven, så lenge de som vil kan reservere seg.
Ja, men det er i det minste mer vanlig enn at SV og FrP er enige om noe -Høyrefolk er ofte motstandre man kan resonne, og innimellom tilogmed bli enige, med. ;)
Jeg er enig. Som jeg har fortalt tidligere så har vi vært i denne situasjonen da min svigerinne fikk hjerneblødning og døde 30 år gammel.
Svigermor har "alltid" støttet organdonasjon, av samme grunn som bla. Iset og Esme nevner, og vi hadde alle tatt stilling til det.
For oss har det alltid vært en slagst trøst at hun kunne hjelpe noen videre.
Svigermor døde 10 år etter å ha lagt i koma en tid, og der ble også organene frigitt til donasjon, men de kunne dessverre ikke brukes.
Jeg er for å speilvende loven,det beste hadde egentlig vært om det hadde blitt praktisert slik Veronal viser lenger oppe i debatten.
