Mandarin sa for 16år siden:

Er det enklere for barn av ikke-skilte foreldre å skille seg, enn motsatt?
Har foreldrenes ekteskap noe å si for hvor lett man tar ut skilsmisse eller ikke?

Ja dette diskuterer vi i kveld ! :knegg:
Vi er inne i en lyserosa periode i vårt 1,5 årige ekteskap. Barn nummer to er et halvt år snart og vi kan lene oss tilbake i sofaen og være tilfredse med at vi klarer oss fint tross en periode med kolikk, sykehus opphold, osv.
Men så kommer det nok tøffere dager en dag, og i vårt forhold tror jeg det vil komme når jeg skal ut å fortsette min karriere og ta litt plass i forholdet vårt igjen. Og i den forbindelse kommer vi inn på temaet skilsmisser. Mine foreldre er skilt og jeg påstår derfor at jeg kommer til å gjøre hva som helst for å unngå dette. Min mann mener at han kommer til å være like innstilt på dette (selv om han aldri har opplevd skillsmisse).
Ja var ikke dette en riktig så romantisk diskusjon en fredagskveld ?! :knegg:
Men finnes det noen tall på dette?
Noglen som vet?

:cool:

Hasselnøtt sa for 16år siden:

For ikke lenge siden så jeg et program (Spekter, NRK?) om skilsmisser, der sto det oppgitt som statistikk at barn av skilte oftere blir skilte selv. Nærmere henvisning eller tall har jeg ikke, men jeg husker akkurat det.

Observatøren sa for 16år siden:

Uten at jeg kan vise til annet enn "lest i avisen", mener jeg å ha hørt at sannsynligheten for skilsmisse øker dersom man selv har skilte foreldre.

(Noe som lover godt for enkelte i min familie, der foreldrene er gift og skilt henholdsvis 4 og 7 ganger. :knegg: )

Fra spøk til alvor, jeg tror det har mer med grunnlaget for skilsmisse enn bare akkurat skilsmissen.

nikki sa for 16år siden:

Jeg tror motsatt.Verken mine eller mannens foreldre er skilt,ingen av søsknene på begge sider heller.
Vi giftet oss da vi var 18 og 19 år,og har hatt mange strie tørner i de 18 årene vi har vært gift(18 år om 10 dager),og jeg tror definitivt vi har holdt hardere ut og jobbet hardere fordi ingen av de andre er skilt.Og hvem vil være først lissom??
Nå da ungene har vokst til har vi mer frihet til å pleie forholdet faktisk,så jeg er veldig glad vi sto løpet ut.:nemlig:

Mandarin sa for 16år siden:

Ja slik tenker mannen også sier han.

007 sa for 16år siden:

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse? :undrer:
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Fadese sa for 16år siden:

I Samlivsboken utgitt av Modum bad, som bygger på Fighting for your marriage (Markman et al.), hevdes det å ha skilte foreldre som en av risikofaktorene i forhold til å sjøl bli skilt (uten at man uten videre skal trekke statistikk ned på individnivå). Tall har jeg ikke.

Det du beskriver i forhold til deres erfaringer fra og tanker rundt skilsisse er helt likt som hos oss. Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det. Og sjølsagt kan han ikke forstå helt hvordan det var for meg, like lite som jeg kan forstå hvordan det var for deg ...

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

Mandarin sa for 16år siden:

Da kan vi krysse av for alt utenom det religiøse.
:puh:

:knegg:

nikki sa for 16år siden:

Ja,ja,det er godt det ikke alltid stemmer.:D

Ingen av oss har høy utdanning.
Fikk barn(med sterk grad av AD-HD),da vi var 20 år,ett år etter vi gifta oss.
Vi er ikke religiøse.

Men vi har det fint like lell.;)

Fadese sa for 16år siden:

Det nekter jeg å tro. Det må være en illusjon! :nemlig:
Det er statistikken som påvirker oss, ikke motsatt. I alle fall om vi skal tro tannpleieren Lillemor var hos, som forklarte at området vi bor i har høyest forekomst av karies i bydelen. Derfor syntes hun det var litt ekstra viktig å poengtere viktigheten av tannpuss til oss. :rofl:

Jeg trykker dette sitatet fra artikkelen Fnatten viste til til mitt bryst, jeg.

ming sa for 16år siden:

Puh, det var da enda godt vi har mulighet til å påvirke livet vårt selv. : puster lettet ut:

Og når statistikken også er på vår side må jo dette bare gå veien! (Minus det med skilite foreldre og religiøsitet, da, vel og merke...)

Mams sa for 16år siden:

Jeg kan se ut fra mitt egent ekteskap (som forøvrig snart er over)
Jeg holdt på å gå ut for noen år siden, men valgte å bli og jobbe med det vi hadde.
Nå er det gubben som vil ut og han har fryktelig dårlig tid. Han har i tillegg funnet en annen da så han er både her og der for tiden.
Jeg har gifte foreldre, hans er skilt.

Shamu sa for 16år siden:

Mine foreldre er skilt, og jeg som du HI kommer til å gjøre ALT for å ikke skille meg.
Min mann har også skilte foreldre, så dette er noe som er viktig for oss begge.
Jeg vet ingenting om forskning på dette da, men det hadde jo vært en fin tanke om barn av skilte foreldre ble så redd for å gjøre samme "feilen" at de jobbet ekstra hardt for å klare seg gjennom krisene. For kriser må man da regne med i løpt av ett langt liv med partneren sin, men jeg tror jeg har lært litt om terskelen for å avbryte ett ekteskap.

Susse sa for 16år siden:

Vi har hatt denne diskusjonen her i huset også. Mannen min har gifte foreldre, men de har slitt mye. Han er allikvel veldig klar på at å skille seg for han ville være enormt vanskelig og at han vil kjempe med alt han har for ekteskapet.
Jeg er vel det man kan kalle et lykkelig skillsmissebarn. Foreldrene mine fikk meg i svært ung alder og fant ut etter 4 år at de overhodet ikke passet sammen. Det ble en befrielse for meg å få et rolig hjem uten skriking og krangling. Mamma flyttet ut, jeg har vokst opp med pappa og farmor.
Jeg skal ikk si at jeg aldri kunne skille meg, så enkelt er det ikke etter min mening. Uansett er jeg klar til å kjempe med nebb og klør for ekteskapet jeg også om det skulle komme en dag det ble nødvendig. Vi har klart oss greit i 15 år så jeg har tro på at vi skal ha det bra i fremtiden også.
At jeg er skilsmissebarn har svært lite med dette å gjøre for meg. Jeg hadde en tøff barndom, men tror den kunne blitt enda verre om foreldrene mine ikke hadde skillt seg.

Anne C sa for 16år siden:

Dette er et tema jeg og gubben aldri diskuterer egentlig...

Hans foreldre skilte seg når han var tre år og han har nesten ikke hatt kontakt med faren sin opp gjennom. Dette vil han ikke utsette sine egne barn for.

Jeg kommer fra et hjem der foreldrene mine BURDE skilt seg for sikkert 20 år siden. Jeg er vokst opp med foreldre som kranglet hele tiden, inntil de fikk hvert sitt soverom for godt over 20 år siden. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har sett foreldrene mine ta på hverandre..... Jeg vet at jeg IKKE forblir gift "for barnas skyld". Det har ikke vært noen positiv erfaring for min del.

nikki sa for 16år siden:

Helt enig.Ville ikke blitt i et ekteskap for enhver pris.Det er jo sykt i tilfelle.
Dessuten har jeg ingenting til overs for folk som finner seg nye partnere mens de fremdeles er gift.

Nabojenta sa for 16år siden:

Jeg vet bare med meg selv at jeg ikke skal gå i de samme fellene som mine foreldre. Og den største fellen hos dem, var null komunikasjon.

Det er en ting som er uhyre viktig i et forhold. Snakk, prat om ALT som rører seg i hodene deres. Ingenting er uviktig!

Fadese sa for 16år siden:

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at

1. Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2. Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

Superior sa for 16år siden:

Jeg kunne godt tenkt meg å forbli gift. Jeg liker tanken på å være gift, og hele den ramma rundt.
Men nå er det ikke sånn, og jeg har et valg om å gå tilbake. Men jeg har hittil valgt å ikke gjøre det. Jeg kan tåle mye, og tilgi mye, men et sted går grensen.
Dessuten ville han bryte ut, og da kan man ikke gjøre noe.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

Fadese sa for 16år siden:

Det er statistikk ut fra en stor populasjon og kan ikke brukes på individnivå. Heldigvis! :)

Superior sa for 16år siden:

Heldigvis har jeg skjønt såpass.. ;)
Nå er bare problemet å finne en som VIL ha noen med barn da :sukk:

Che sa for 16år siden:

Jeg er og litt der.

Jeg har skilte foreldre som samarbeidet utmerket - mannen har gifte foreldre med en mor som gjør alt - og som på mange vis har et ekteskap som jeg definitivt ikke ønsker meg.

Om jeg opplever at mannen ender opp i samme tralten som sine foreldre - og han ikke ser det selv kan det være jeg pakker snippsekken min og går - Mine barns lykke er også avhengig av min lykke og jeg vil ikke at gutta mine skal tro at det er slikt et ekteskap skal være.

Nå er det enn så lenge (6 år i samme hus) ingen tendenser for akkurat det da - heldigvis.

Polyanna sa for 16år siden:

Som flere har vært inne på: Statistisk sett så er det en klar sammenheng.

Men hvorfor?

Skilsmissebarn scorer jo i snitt dårligere på nesten alle målbare faktorer: De gjør det dårligere på skolen, er mer deprimerte, tar oftere selvmord, tar i mindre grad utdannelse, er i større grad arbeidsledige eller trygdet. Og dette er igjen grupper som skiller seg oftere.

A-magasinet hadde en ærlig og brutal artikkel om skilsmissebarn for noen uker siden. At det er tøft, og at det verste er at foreldrene ikke orker å ta inn over seg at det er tøft for barna. Så de må spille happy, for å skåne foreldrene sine.

Reaksjonene var som forventet: Masse moralisering om at folk "gir opp for lett" og så videre i den duren.

Jeg tror ikke det er det som er problemet. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så er en skilsmisse godt gjennomtenkt.

Problemet er at mange tydeligvis i fir liten grad orker å ta inn over seg at dette valget kan være skikkelig, skikkelig kjipt for ungene. Mange kommer med at "det er jo ikke bra for barna om foreldrene lever ulykkelige heller", men det er helt på siden. Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Men det er IKKE ok å ikke innrømme at det er det man har gjort. Det er ikke ok å forvente at ungene skal akseptere en "når mor er lykkelig er barna lykkelige"-argument. Det er ikke ok å ikke ta inn over seg at barna sørger, fordi det ødelegger for ens egne intense nyforelskelse eller hva det er.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.

Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

Frost sa for 16år siden:

Altfor ofte blir ungene en brikke i foreldrenes konflikt. Her gjør ungene MYE for å ikke skuffe noen av foreldrene sine. Dette kan få konsekvenser for ungenes egen psyke dessverre.

Både jeg og mannen min har foreldre som ikke er/var skilte. Jeg og mannen er fortsatt gift med hverandre, og har ikke vært gift med andre.
Men hvordan svigermor og min mor holdt ut med henholdsvis min svigerfar og min far er et under. Hadde de levd en generasjon seinere tror jeg de begge hadde blitt kasta ut.

Libra sa for 16år siden:

Det du sier her er utrolig viktig. Veldig ofte er det ungene som blir brukt som argument, enten for å bli eller for å gå ut av et forhold. Det valget som tas blir presentert som det beste valget for barnet. Hvorfor er man så redd for å erkjenne at det valget man har tatt er nødvendig for en selv, og er ut fra hensynet til en selv?

Fadese sa for 16år siden:

Jeg synes ikke det er så rart, egentlig. De aller fleste foreldre ønsker å gjøre det aller beste for barna sine, og det å sette barna i en vond situasjon smerter voldsomt. Jeg tror det ofte kan være en måte å forsvare seg på overfor både barna, seg sjøl og andre. Altså at man prøver å rettferdiggjøre valget.

Ariel sa for 16år siden:

Mine foreldre er skilte, men har flyttet sammen igjen. Selv har jeg 2 havarerte samboerskap bak meg med et barn fra hvert av dem.
Jeg kan langt ifra si at foreldrene mine er grunnen til at jeg valgte å bryte ut av mine forhold. Det var mitt valg, basert på mine ønsker om et liv uten alkohol, løgner, utroskap, kontroll etc, som gjorde at jeg gikk. Ikke fordi mine foreldre hadde staket ut veien for meg.
Mulig det har en sammenheng i statistikken, men det gjelder ikke for meg i alle fall.

Polyanna sa for 16år siden:

Selvsagt er det det. Det er nok derfor denne feilen er så vanlig. Det er ikke fordi folk flest er onde og dumme. Men i vårt samfunn er det nesten det aller største tabu det å innrømme at "nå satte jeg meg selv foran barna". Og så ender man med å nekte barna å sørge. For de bør jo skjønne at dette var til det beste for dem.

Esme sa for 16år siden:

Jeg er helt enig med deg i alt du sier i denne tråden. Foreldre som tar et vanskelig valg pga sin egen lykke ut fra hva de makter må være ærlige på det og dermed være ærlige på at kanskje barna ikke er enige og dermed trenger tid til å sørge.

Dette gjelder forsåvidt både de som skiller seg fordi de ikke orker mer til tross for barna har det helt ok og de som holder sammen "for barnas skyld" når de egentlig ikke orker et samlivsbrudd, men burde ha skilt seg.

Fadese sa for 16år siden:

Nå sporer jeg veldig av her, men her er en ting jeg har tenkt på:

For en tid siden, da det ble snakket om barn og skilsmisser, sa jeg noe om hvor okei det hadde vært om man hadde økonomisk frihet nok til å beholde huset samt at hver av foreldra hadde kjøpt sin egen leilighet i tillegg (ja, jeg skjønner at det gjelder ytterst få). Da kunne barna blitt boende i heimen der de alltid hadde bodd, og så kunne foreldra bodd der annenhver uke. Tilbakemeldingen jeg fikk var at det ville vært helt umulig å gjennomføre, for hvem ville orke å flytte sånn fram og tilbake hver uke. :snill:

Det er jo noe å tenke på.

Jeg ser at jeg virker utrolig negativ til skilsmisser nå, så jeg må forsikre om at jeg på ingen måte betviler at det finnes mange tilfeller der skilsmisse er riktig og viktig. Og jeg kan ikke få sagt nok hvor enig jeg er med Polyanna i at barn må tillates å sørge. Det er så innmari trist når konflikter mellom foreldra skygger for barnets behov for å bli sett, og barna som ser at foreldra har det vondt vil ikke legge sten til byrden ved å vise sin smerte.

Libra sa for 16år siden:

Virkelig et knakende godt argument. :knegg:

Tanken din er god, det hadde nok vært en veldig god løsning for mange. I allefall i en startfase. Litt mer utfordrende blir det nok hvis man begynner å etablere seg i nye forhold.

Fadese sa for 16år siden:

Det er det helt sikkert. Og da må man ta stilling til hva som er viktigst - ens eget behov for å etablere seg i et forhold eller barnas behov for mest mulig stabilitet i hverdagen.

007 sa for 16år siden:

Fadese sa for 16år siden:

I det tilfellet jeg viste til nå, er det jo snakk om foreldre som er skilt, men som bor hver sin uke i huset der barna bor. Altså, de beholder huset, kjøper hver sin leilighet og bor annenhver uke i huset sammen med barna og annenhver uke i leiligheten sin.

Og ellers ser jeg ingen grunn til at barn kan leve fint med foreldre som er gode venner, men som ikke lenger har et kjæresteforhold. Jeg hører iblant om folk som går fra hverandre fordi de kun er gode venner, og da er det vel slett ikke umulig at de kunne fungert godt under samme tak i noen år, fram til barna blir litt eldre?

007 sa for 16år siden:

Fadese sa for 16år siden:

Jeg har ikke prøvd det, så det er vanskelig å si. Det er jo ikke bare idyll og harmoni i velfungerende samliv heller, så man må jo ikke være bestiser til enhver tid. Og det er klart at man vil få et savn etter fysisk nærhet, sex, en kjæreste, men man får jo til gjengjeld bo sammen med barna sine. Det må da være noe? :vetikke:

Det er godt mulig at du har veldig rett. Noen kan sikkert greie det fint, andre kan sikkert få problemer med det. Og kanskje kan det være til hjelp om man i alle fall greier det for en periode, setter seg et mål om at barna skal få bli så og så gamle før de må flytte mellom mamma og pappa.

007 sa for 16år siden:

Jeg ser hva du mener, Fadese, og jeg følger tankegangen din. Jeg tror bare at det ikke vil fungere så lenge i praksis - jeg tror man før eller seinere vil ha så store, egne behov at det vil gå ut over vennskapet med barnefar, "samliv" og generelt humør. Og: man kan jo bo sammen med barne sine om man er skilt også? Ikke fulltid, men likevel ganske mye?
Nå høres det ut som om jeg forsvarer at man skal la egne behov komme forran barnas, og det er ikke det jeg mener. Jeg tror bare at barna påvirkes så mye av foreldres sinns-stemning at man ikke for enhver pris skal fortsette et ektaskap der begjæret (eller kjæresteforholdet) er dødt. At man prøver: ja - men ikke så mye at man utsletter seg selv.

Miss Norway sa for 16år siden:

Det blir jo et definisjonsspørsmål egentlig; hvor går grensen mellom å ta mest hensyn til barnas behover og "lykke" - og sine egne? Hvor krysser linjene? Jeg kjenner så altfor mange som har ødelagt mye for barna sine nettopp fordi de MÅTTE ha i både pose og sekk og bare ikke klarte vente lenger.

Fadese sa for 16år siden:

Og det er jeg helt enig i! Man skal ikke utslette seg sjøl. Man skal ikke påføre seg helseskader (nå tenkte jeg primært på psykiske (depresjon, for eksempel)) ved å bli. Men om det funker greit, så kan man kanskje greie seg uten sex og kjæresterier for en periode, for barna sin del. Og jeg tror ikke det er en umulighet for alle.

Polyanna sa for 16år siden:

Ser dere hvor fort diskusjonen sporer over på "holder man ut lenge nok?"?

Jeg tror ikke det er DET som er viktigst i forhold til traumer for skilsmissebarna, men om man anerkjenner det at man har tatt et valg som i en viss/noen/stor grad handler om egne behov, og anerkjenner barnets behov for å sørge/rase over det valget.

Men nå gjentar jeg meg selv.

Libra sa for 16år siden:

Jeg tror det ofte går på at man vil rettferdiggjøre et evt valg om brudd. For å kunne rettferdigjøre det, så er det et naturlig spørsmål å stille. Altså har man forsøkt lenge nok? Har man gjort det man kan for å unngå brudd og nettopp unngå å utsette ungene for det et brudd medfører.

Men, jeg er helt på linje med deg og er enig i at man må erkjenne at det er et valg man tar på bakgrunn av egne behov og egne grenser.

Esme sa for 16år siden:

Det finnes de som holder ut for lenge, sånn at de ikke kan bli arrestert på å ikke prioritere barna, selv om det beste for dem hadde vært et brudd tidligere.

Det er ingen automatikk i at det er best for barna at foreldrene bor sammen. Men det burde være automatikk i at man lar barna få reagere (som Polyanna sier) og sørge, uansett hva.