Jeg begynte med storopprensking inne på matboden i går.
I en eske med gamle skoleting fant jeg Pusur skoledagboka mi for 1987-1988.
Den ble første halvåret brukt som dagbok i tillegg til at lekser faktisk ble skrevet opp.
En haug med gule lapper med små beskjeder/meldinger fra venninner ble funnet inni der også, i allefall over 100 gule post-it lapper..
Vel uansett ble jeg sittende å lese i den.
Lo, rødma og hadde det ganske morsomt der jeg satt og leste egentlig.
Bilder og minner i massevis.
(og navna på noen gutter jeg ikke i min villeste fantasi kan komme på hvem er) Noen husket jeg godt og andre kan je gikke huske i det hele tatt.
Men samtidig var det også litt vemodig å lese i den.
Det siste halvåret var det ikke skrevet noe (det har jeg i en annen bok som jeg har funnet fra før), men våren 1988 var året før jeg ble sammen med Dag, han som nå blir min eksmann.
Litt rart å tenke på at han so jeg har delt hele min vokse tilværelse sammen med ikkelengre skal være en aktiv del i mitt liv. (samtidig veldig deilig å tenke på det)
Men vi har jo 3 barn sammen så vi vil jo ha noe med hverandre å gjøre i maaaange år framover da.
Jeg har mine gamle skoledagbøker i kjelleren, og jeg har flere ganger sneket i dem. :)
Det er utrolig kjekt å mimre littt. Brukte også mine som kombinerte dagbøker og leksebøker. Masse hilsener, bilder, lapper og minner. :rørt:
OG nå blir min eldste datter snart 13 og har så vidt begynt å skrive i type "min hemmelige bok" med hengelås osv... er det rart man blir rørt? :D
Jeg har også nettopp hatt flytterydding og funnet gamle skoledagbøker etc.
De er et fint dokument fra ungdomstiden, disse bøkene.
Og vemodig også, ja - jeg skjønner godt at det er rart at dere nå ikke skal være sammen lenger etterå ha vært det i 20 år. :klemme:
Blir rent nostalgisk her jeg.:rørt: Aner ikke hvor skoledagboka mi er. Sikkert på loftet, for jeg kan ikke få meg til å tro at jeg har kasta den. Men hybelboka mi fant jeg igjen under rydding i fjor. Det var utrolig artig. Ble sittende å lese, mens minner strømte på. Artig. Ikke dumt med facebook heller, har møtt igjen mange der fra hybeltiden.
Stavangermannen har funnet brevene jeg skrev til han da han var i hæren for 12 år siden. Jeg hadde gått alle erotiske skribenter en høy gang kan man si. Jeg krevde at brevene ble brent fordi jeg ikke ville at mine barn skulle få vite hvilken erotisk liten bombe deres mor en gang var. :D
Ja, det masse som dukker opp i Pusurbøkene. har selv et par av mine bøker. Koser og smiler meg når jeg leser dem. Og ikke minst når jeg ser på alle "glupisene" jeg skrev, og alle de bildene jeg klistrert inni der. Kommer aldri til å kvitte meg med dem. Men sikkert litt mere spesielt for deg iogmed du er i en spesiell situasjon, men kanskje en god terapi for å få avsluttet det som har vært:klemme:
Å, jeg kjenner godt igjen følelsen. Morsomt, rart og vemodig på samme tid å lese i gamle dagbøker, brev og minner. Men jeg er glad jeg har tatt vare på mye.
Jeg fant også i gjen den Pusurboka som er for den første tiden jeg og hans om skal bli min eks var sammen. Vemodig, og rart.
Følelsen av å svikte ungene ble veldig stort. Vi jobbet ikke nok med ekteskapet mens det var noe å redde. Nå er jeg derimot glad om vi klarer å beholde bittelitt vennskap innen sommeren er ferdig. (han skal flytte ut rundt 1. august).
