Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg må ærlig innrømme at jeg synes dette er litt vanskelig.
Det har blitt så forandret siden forrige barn jeg hadde. Det er 17 års aldersforskjell på barna mine og mye er endret.
Den gangen skulle man rose masse for at barnet skulle få selvtillit. Nå skjønner jeg at jeg må gå noen runder med meg selv og kanskje endre litt på måten jeg roser datteren min på. Jeg tror nok jeg bruker alt for mye; "Åh, så flink du er" osv. eller rett og slett sier for mye av akkurat det man kanskje bør endre litt på i følge linken til Aftenposten her.
Vel, sorry mac, men jeg fortsetter å rose fireåringen min uansett hvor mye jeg leser om at dette er "galt". Fireåringen har forsinket språkutvikling, innbefattet forsinket språkforståelse, så vi roser ved å si at han er flink, siden det i alle fall er noe han forstår. Jeg skjønner at anerkjennelse er like viktig som ros, men i disse tabloidtider er det alltid en fare for at mange foreldre kutter ut rosen helt og aldri tar ordet "flink " i sin munn "fordi det sto i Aftenposten". Litt sunn filosofering rundt emnet og hvordan man selv uttrykker ros og anerkjennelse skader selvsagt ikke.
Jeg kommerogså til å fortsette å rose barnet når det kommer med en tegning o.l. Takker for gaven og sier han har vært flink
Språkmessig er han midt på treet når det gjelder 4 åringer så det er ikke noen grunn her i huset.
Ser rommet til mellomste ut som et bomba horehus midt i rushtiden og han rydder det så skryter jeg av han. Fordi han har vært flink, ikke fordi han har spart meg for jobb, for jeg tar det ikke.
Men gjør ungene noe som hjelper meg, så takker jeg.
Kan si at de er flinke da også, men som oftest takker jeg fordi de har vært snille og hjulpet meg.
Å bygge op et barns selvtillitt er jo en oppgave for oss foreldre og skryt kan jeg ikek få meg til å tor at skal være "skadelig", og ikke nødvendigvis noe som fører til at de til en hver tid må ha positive tilbakemeldinger som voksne.
Har en gutt som har slitt litt med prestasjonsangst og positive tilbakemeldinger i form av skryt (og litt press fra oss der vi ser at det trengs) har hjulpet han masse. Nå har han til en viss grad overvunnet prestasjonsangsten, og har blitt 12 år.
Jeg er ikke enig i alle utsagn i denne artikkelen.
Og kommer nok til å forsette å rose min sønn.
Jeg synes dessuten det er vanskelig å "gi" anerkjennelse til små barn uten å rose...
Jeg synes at han har gode poeng. Ros skal være oppriktig, det viser at du ser barnet, og barnet føler seg sett. Utfordringen for oss foreldre er å se nok - forbi oss selv - til å gi konstruktiv og oppriktig ros. Så jeg er enig i det han skriver, selv om det står i Aftenposten.
Jeg er enig med HP her. Det å rose mer eller mindre ukritisk kan virke mot sin hensikt. Barn kan (etter en viss alder) ha en ganske god forståelse av "verdien" på egne prestasjoner. Dermed er tilpasset, konstruktiv ros/tilbakemelding mer hensiktsmessig enn høylytt og overstrømmende ros, som blir lite troverdig.
(Ja, Tinetoff, nok en gang er jeg enig med JJ. :p )
Jeg var på Lærerstevnet i Oslo forrige helg, og var da på 2 forelesninger.
Den ene het Tydelige voksne.
Hun tok for seg den måten de har satt eksempler for her.
Meningen med denne vrien er å unngå å bruke pekefiner-
Fy deg, slik var ikke pent sagt-
Nå har jeg sagt det så mange ganger, du er snart 8 år og burde forstå slikt nå.
Etc.. Da bruker man andre vrier.
Det samme gjelder med ros.
Man skal bruke Meg, hvorfor, og fordi. etc...
Man skal få barnet til å tenke seg til det selv, at oi, mamma ble faktisk glad da jeg tok ut av oppvaskmaskinen idag siden hun var sliten, det må jeg gjøre
en annen gang og.
Barnet fikk ikke bare rosen, men grunne til at barnet fikk ros, og grunnen.
Grunnen var at hun ble glad for at barnet hadde tatt jobben ,da slapp hun det selv, og det var godt fordi hun var sliten, og takket barnet for den flotte jobben-
Da kan barnet få lyst til å gjøre dette en annen gang.
Dårlig forklart, men hvis ingen forsto meg så skal jeg prøve å forklare bedre senere.
Må stikke, er bare en kjapp tur hjem i pausen fra jobben.
Jeg har tatt ibruk denne teknikken hjemme og den funker.
Men det er en forutsettning at barnet klarer å sette seg litt inn i andres situasjoner og følelese.
Så med mitt ene barn som har Ad/hd, er ikke denne metoden den beste.
Jeg kommer nok også til og fortsette å rose, men kanskje tenke litt over hvor mye jeg egentlig "roser opp i skyene" av små ting. En ting er selvfølgelig hva en eller annen skriver i Aftenposten, men dette er skrevet av Jesper Juul. En familieterapaut, som har jobbet med adferdsvanskelige barn og som mange barnehager i dag følger. Jeg er ikke enig i alt han sier men noe.
Fikk akkurat vite at barnehagen til snuppa har innført mye av det han står for. Jeg kjenner ikke så veldig til han så det blir spennende å se hva de kommer til å praktisere i bhg.
:nikker:
Jeg er også litt enig. Barn gjennomskuer fort oss voksne tror jeg, og "måten" vi gir ros på ..
Men det betyr ikke at jeg kommer til å tenke over hver eneste gang jeg gir tilbakemelding til min datter... Men sånn generelt har jeg det litt i bakhodet. Dette har vi hatt en del om i utdannelsen vår og.
Det er jo litt typisk, at feks:
når et barn sitter på dissa (husken) og disser - så roper de på foreldrene - og da sier ofte vi foreldre "å, så flink du er!" - men det er ikke DET barnet er ute etter, det er ute etter å bli sett - ikke få høre at de er flink bestandig.
Og gir vi for mye "meningsløs" ros, kan det nok virke mot sin hensikt.
Men - når det er sagt, så tror jeg positiv tilbakemelding er veldig viktig. Og det er iallefall bedre at man gir litt for mye av det, enn negativ tilbakemelding.. :riktig:
Jeg er muligens litt treg, for jeg ser ikke helt forekjellen på ros og anerkjennelse her. :flau:
Jeg roser barnet mitt, ofte, men jeg sier da aldri "Så flink du er!" uten å forklare hvorfor jeg syns han er flink.
Jeg ser poenget med at barnet kan bli avhengig av positiv tilbakemelding, men er usikker på om det nødvendigvis er negativt. Selv er jeg omgitt av venner som gir positive tilbakemeldinger hele tiden, og som oftest i form av det jeg oppfatter som ros "Så bra at du ordnet i stand den festen!" "Så fint det ble!" osv. og jeg syns det er viktig at vi voksne ser hverandre og roser hverandre. Gjør ikke de fleste voksne det?
Sånn som jeg forstår det litt, så handler det om å lytte til hva barnet egentlig spør etter noen ganger.. som mitt eksempel over.
Samt om barna skal vise deg en tegning, så kan det jo hende at det prøver å fortelle noe, ikke nødvendigvis bare høre "åååååååååå, så fiiiiiiiiiiiiiint" ...
(og så får de den kommentaren alltid, når de gjør et eller annet.. )
Jeg har brukt lang tid på å modnes til Jesper Juuls ideer, men har over tid blitt hjertens enig med ham i dette. Og han sier jo heller ikke at ros er GALT, men at det ofte er upresist, og i seg selv mangelfullt.
Når ordet "flink" kommer til meg, så prøver jeg å gidde å tenke på hva jeg EGENTLIG mener. Hvis jeg mener barnet har vært "FLINKT", altså mestret noe nytt eller gjort noe det nødig gjør, så er ordet helt passende. Men det hjelper barnet bedre i forståelsen av følelser å både finne presise ord for barnets EGEN opplevelse, og for min egen. Eksempler:
Så glad jeg er for at du ryddet så flott! Nå slapp jeg å gjøre det!
Fikk du til det?? Enda det var vanskelig? Er du stolt? Jeg ble veldig stolt av deg nå!
Så fin tegning! Hva er det? Så fint når du bruker mange farger. Jeg likte veldig godt den rødfargen sammen med det lilla!
Står du helt øverst på sklia?! Er det skummelt? Eller gøy?
Jeg SER deg!!
Så flott at du deler med lillesøster! Nå ble hun glad, og jeg blir også glad når du er så grei med henne.
Takk for hjelpen!
Skjønner? "flink"-ros blir ofte tomt og innholdsløst.
Akkurat dette er noe jeg liker veldig godt ved Jesper Juul. Som Polyanna sier så fint over, jeg synes det er verdt mye å ta seg det lille bryet med å tenke ut hva som egentlig var det positive i situasjonen, heller enn å lire av seg "Så flink du var!" nr. ørten. "Oj, så masse du har spist! Nå ble jeg glad for at du likte maten så godt!" i stedet for det idiotiske "Så flink du var til å spise opp maten din", eller "Det var et høyt tårn! Tror du det tåler enda en kloss?" i stedet for "Så flink du er til å bygge", osv. Egentlig er det vel Polyanna jeg har lært det av, og ikke Jesper Juul. :p
Ja, Polyanna forklarte det veldig presist og fint. For det er jo ikke sånn at man ikke skal gi positive tilbakemeldinger, det handler om å gi dem på en måte som barnet får mest mulig igjen for.
Jeg har hatt det som ideal lenge å klare dette, men det er mye mer krevende enn å bare si "flink" eller andre innholdsfattige ting. Det er langt fra alltid jeg får det til. Men jeg ser helt klart poenget, og jobber med saken! Også enig med TGM, jeg liker mye bedre om de jeg er glad i kan si at jeg har gjort noe de satte pris på, enn at de bare sier "så flink du var".
Ja, men det betyr jo ikke nødvendigvis i at det er noe galt i ordet "flink" per se, men at det hele avhenger av helheten ordet blir brukt i. Jeg bruker ordet "flink" veldig mye, men det betyr ikke at lirer av meg tomme floskler av den gunn.
Som Polyanna sier, så er "flink" veldig upresist, og det er slett ikke sikkert at barnet ønsker din vurdering av alt det foretar seg.
Som hvis barnet viser deg en tegning, så i stedet for "ååååå, så fin, så flink du er", så passer det kanskje bedre med "så utrolig fine farger du har brukt ..." Eller hvis barnet rutsjer, og roper "mamma, se på meg, da!!", så i stedet for "så flink du er", kan man rett og slett bare vinke til barnet, vise at man SER barnet. Eller hva med "å, så gøy du har det!!"
I hverdagene er det lett å bare lire av seg en "så flink". Det ER, som Bequita sier, langt mer krevende å fylle det med innhold. Man må SE barnet, lytte, tenke seg om og respondere. Jeg tør sette penger på at ingen av oss klarer det HELE tiden. Men JJ har hjulpet meg med å bli bevisst på det, og det hjelper i hvert fall :)
Jeg anbefaler en bok som heter feedback av Guro Øiestad, når det gjelder dette med feedback. Dette er en bok som går mye dypere når det gjelder dette med "ros". Hun nevner også det som er problemet med "å se" andre følelser - at det kan oppleves som invaderende.
Jeg synes absolutt ikke det er galt å rose barn i det hele tatt. Men ros er ikke det samme som det å være i en empatisk dialog med barnet. Og man kan ikke erstatte en empatisk dialog med ros - og heller ikke vica verca.
Fluke: Jeg oppfatter at forskjellen mellom ros og anerkjennelse er at ved ros er det prestasjoner eller ytre ting som blir dratt frem. (For ei nydelig tegning, så fin du er i den buksa, herlig navn du har, du er så flink å hjelpe meg) mens ved anerkjennelse skal man sette ord på (og vurdere positivt) følelsene hos deg selv og barnet. (Jeg blir glad når du hjelper meg, det ser ut som om du elsker å leke i vannet, blir du sint når du ikke får pølse)
Ja, det er det jeg lurer på også. :undrer Jeg sier da ikke "nå var du flink" uten å utdype det litt nærmere. Og har det ikke noe med "flinkhet" å gjøre, så bruker jeg heller ikke ordet "flink". Så jeg ser egentlig ikke helt problemet. For meg personlig blir dette nesten en litt konstruert problemstilling.
Et flott innlegg, Polyanna! Jeg likte at du bruker konkrete eksempler, da forstår jeg veldig godt hva du mener. Du viste meg også godt hvorfor man bør gi tilbakemeldinger på denne måten, på en forståelig og klar måte. Men du har rett i at det krever mer å tenke gjennom hvorfor man har lyst til å si vedkommende er flink og å formulere konkrete tilbakemeldinger.
Jeg tror mange "så flink du er" går på automatikk, bare for å markere at noe er positivt overfor barnet. Å gi mer konkret tilbakemelding, er mer krevende mentalt sett, men det er også mer givende for mottakeren.
Ja, det erhelt klart en forskjell mellom disse to tingene, men bruker ikke vi foreldre en OK blanding av begge deler, da? Eller er jeg fryktelig naiv nå? :blond: Det siste vi trenger er foreldre som er så usikre på om de skal gi ros i en gitt situasjon, at de nesten alltid velger det bort. Det kan nå umulig være noe bedre enn litt unødvendig/overdreven ros.
Problemet er kanskje at du ikke har definert ros som mer enn ... ros? Hvilken funksjon har det for deg? Hvorfor gjør du det? Hvordan gjør du det? Hva er hensikten? Hva er barnets utbytte? Hva betyr ros for deg, sånn egentlig?
Jeg har ikke peiling på hva andre foreldre enn meg gjør. Jeg synes det er interessant med kommunikasjon og har sikkert en veldig akademisk tilnærming til det.
Jeg oppfatter det ikke som om det er mange i mitt nærmiljø som bruker kommunikasjon på en bevisst måte, som et "instrument". De fleste kommuniserer nøyaktig slik de er vant til at kommunikasjon skal foregå. Alså som en imitering, ikke som en bevisst verktøy.
Empatisk dialog er ikke et nytt begrep. Det var Sokrates som "oppfant" det og det blir benyttet i såkalte prep-kurs (kurs om samliv), i kognetiv psykologi og i den "nye" barneoppdragelsen (som Jesper Juul er en del av).
Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.
Kanskje det er jeg som har litt vanskelig for å skille mellom ros og anerkjennelse. Jeg er ikke vant til "innholdsløs" ros. Selvfølgelig vet jeg at det "så flink du er" kan være noe man bare lirer av seg, men det er ikke noe jeg har erfaring med. Nå sier jeg "nå var du flink til å ... " til fireåringen min i mange tilfeller der jeg kanskje ville uttrykt meg annerledes til storebroren da han var på samme alder. Det går jo tross alt ut på å finne former for tilbakemelding som barnet forstår. Av og til tror jeg dessuten at vi alle kan trenge litt "tom" ros, når alt går på tverke og vi synes veldig synd på oss selv. Da er ikke konstruktive tilbakemeldninger alltid det som hjelper mest.
Det tror jeg er veldig riktig, Divine. Jeg har tenkt litt mer på dette, og motsier kanskje meg selv her, men jeg tror at spesielt for mindre barn, kan et oppmuntrende og positivt tonefall av og til være tilstrekkelig motivasjon og tilbakemelding.
Men hva er alternativet i en slik stund da? Å si til barnet at "Jeg har det så travelt akkurat nå at jeg ikke er i stand til å gi deg adekvate tilbakemeldinger på tegningene du viser meg akkurat nå. Så for å unngå overfladisk ros har du valget mellom å vente med å vise meg flere tegninger til jeg har tid til å vurdere dem ordentlig eller du kan vise meg tegningene, men da må jeg dessverre forholde meg taus i forhold til dem"?
Altså, alt til sin tid. Noen ganger er situasjonen sånn at rosen kanskje kan bli litt overfladisk, men poenget er vel at man skal gå inn i en ekte dialog og vise empati så ofte det lar seg gjøre, og så får man heller akseptere at det av og til oppstår situsjoner hvor et litt tomt "den var fin" tross alt er bedre enn "argh, ikke forstyrr meg med de tegningene akkurat nå. Ser du ikke at jeg har det travelt!"
Dette er en veldig interessant diskusjon. :nikker: Jeg har også blitt mer bevisst på hvordan jeg snakker til sønnen min av å lese det f.eks. Polyanna (og Jesper Juul) skriver om det. Og jeg merker at jeg har et bittelite filter på ordet "flink", og tenker meg om et halvt sekund ekstra før jeg bruker det, vurderer om jeg kan/bør si det annerledes. Ofte omformulerer jeg med "fint" i stedet, hvis det bare er en kjapp melding; "så fint at du tok på deg jakken selv" i stedet for "så flink du er som tok på jakken selv". Men jeg bruker gjerne "flink" hvis det faktisk er en prestasjon det er snakk om, f.eks. ved å legge til "Du har blitt veldig flink til å lukke glidelåsen selv" e.l.
Nettopp, det blir litt sånn samlebånd, men det er vel også greit, når man får tegninger som produseres på samlebånd. :D "Takk, den var fin" holder ofte. Man trenger jo ikke gå inn i en "ekte dialog" med barnet på hver eneste lille detalj som skjer i løpet av dagen. ;) (Jeg trodde ikke du mente det heller, altså, det var bare en observasjon.)
Som jeg sier så synes jeg det er helt OK med slike "tomme" fraser, jeg mener bare at man bør være oppmerksom på at man da har levert fra seg en "tom" (og helt OK) frase og ikke ektefølt ros eller en empatisk dialog.
Disse tingene er forskjellig og utfyller hverandre. De erstatter ikke hverandre.
Jeg fikk lit inspirasjon her til å skrive mer om dette med selvfølelse versus selvtillit. Så for de som er interessert: Her er neste episode av "Polyanna tolker Jesper Juul" :knegg:
Et par forbehold: For det første syns jeg JJ ofte skriver temmelig vagt. Jeg har derfor ingen anelse om jeg "tolker" ham riktig. For det andre er mye av det hans skriver på ingen måte originalt, men anerkjente tanker i psykologi, barneterapi, etc. Men han har klart å skrive om det sånn at det har nådd ut til mange.
Altså: Hva er selvfølelse vs. selvtillitt, og hvorfor fremmer anerkjennelse det første og ros det andre?
Vi har sikkert alle møtt mennesker som fremstår som trygge i seg selv. Som virker stø og sikre på at de selv har en verdi. Det er det vi kaller selvfølelse. At man er sikker på at den man er, det man føler og det man tenker er verdifullt i seg selv.
Selvtillit handler om ytre ting: At man er trygg på at man kan noe. At man er flink til noe. Eller at man er pen og attraktiv. En nyttig egenskap når man skal ut og takle livet. Uvurderlig for fotballspillere. Godt å ha med seg når man skal finne en kjæreste, begynne i ny jobb eller starte en utdanning. Jeg kan. Dette skal jeg få til. Denne fotballkampen skal jeg vinne! Selvtillit er viktig, og det er noe mange i vår generasjon har fokusert mye på å gi våre barn. Særlig siden mange av oss var offer for en "ikke skryt for mye av ungene, for da blir de høye på pæra!"-filosofi, og sårt savner selvtillit i livet vårt. Så det syns jeg vi skal fortsette med. Vi skryter av ungene våre. Sørger for at de driver med aktiviteter der de får oppleve mestring. Flott!
Men i tillegg kommer en annen ting inn, og som er mye viktigere enn selvtillit. Selvfølelse. Og dette er mye vanskeligere! En jeg tenker på når jeg skriver dette er Tom Enerly. Han fotballspilleren som knakk nakken. Tenk om han kun hadde selvtillit, kun basert på trygghet på en ferdighet og en mestring. Den selvtilliten var selvsagt uvurderlig da han var fotballspiller. Men helt ubrukelig når man mister dette ytre. Når man ser intervjuer med ham etter ulykken så ser man en mann som i tillegg til selvtillit har hatt en trygg selvfølelse. Han har vært trygg på at han har en verdi i SEG SELV og ikke bare i det han KAN. Det han tenker, føler og er er viktig. HAN er viktig og verdifull. Jeg syns det lyser den tryggheten av ham.
Det samme gjelder, mindre dramatisk, når en som har hatt utseendet med seg blir gammel og grå. Hva da hvis utseendet var det som ga deg mot til å angripe livet? Når en som baserer tryggheten sin på karrieren mister jobben. Osv.
Har man selvfølelse og føler seg verdifull pga. det en har inni seg så takler man disse smellene. Har man det ikke så mister man ALT.
Så det å gi anerkjennelse handler om å vise et barn at det du føler er legitimt. Det du tenker har en verdi for meg. Jeg elsker deg ikke fordi du er flink eller er snill, men fordi du er DU.
Eksempler:
Når barnet surver og er lei seg: Ikke "pytt, det er vel ingenting å være lei seg for!".
Ikke "ikke vær så sint!"
Eller, et eksempel fra meg selv: Når jeg spurte storebror hvordan dagen hans hadde vært i barnehagen og han begynte rett på å syte over noe dumt som hadde skjedd, så prøvde jeg å straks spore ham inn på noe mer positivt. "Ja, huff, men ellers har det vel vært fint? Dere hadde det sikkert fint på turen?". Jeg tenkte vel at da skulle jeg få ham til å huske det fine og ikke det kjipe. (Pollyanna, ja...). Men han ble skrekkelig lei seg. Nå lar jeg ham snakke ut om den grufulle episoden når Haakon tok spaden hans eller dytta ham eller hva det var. "Ble du lei deg? Ja, det skjønner jeg at du ble. Jeg håper det ikke blir sånn i morgen. Skjedde det noe annet i dag, da? Dro dere på tur?". Jeg prøver å møte den følelsen han faktisk hadde, og ikke avfeie den som uviktig, skjønner?
Det samme når lillesøster har slått seg. Jeg prøvde min brors metode, som er "pytt-pytt! Opp igjen!". Det medførte endeløs forurettet hyling. Det som så godt som alltid utretter mirakler når hun kommer hylende til meg er: "Slo du deg?" Mm. "fikk du vondt?" Mm. "Hvor da?" Dæ! "Ja, det skjønner jeg var dumt. Ble du lei deg da?" Mm. Snufs. Ferdig! Da har hun fått anerkjennelse for at hun ER lei seg og at det er helt på sin plass å bli lei seg når man slår seg.
Så til det med ros/anerkjennelse: Dersom den følelsen barnet har er stolthet og mestring, så er ros/skryt helt på sin plass. Det speiler barnets følelse eksakt. Dersom det er noe annet: Glede, behov for å bli sett, kreativitet og fargeglede, metting av sult (!), så blir skryt/ros helt feil i forhold til barnets opplevelse. Og hver gang barnet opplever at det det føler er "feil" så setter det et lite skår i selvfølelsen.
Det var langt og mye. Nå fikk jeg det i hvert fall ut! :glis:
Det var ikke det første jeg tenkte på da jeg leste innlegget ditt ... :klemmer:
Jeg ser at du har anstrengt deg for å formidle noe du syns er viktig. Jeg skjønte hva du mente, og syns jeg fikk veldig gode råd - råd jeg tror kan være til hjelp for meg som mamma. (Du er flink! :fnise: :stikker: )
Kjempeflott innlegg, Polyanna. :nikker: Jeg tror også at selvfølelse, det å føle at man er verdifull og elskbar - det å respektere og være glad i seg selv, kanskje, rett og slett - er en enormt viktig egenskap. Hvis man har den i tilstrekkelig grad, tror jeg det er et godt grunnlag for å ha det bra og for å ha et godt forhold til folk rundt seg.
Jeg synes du skulle skrive bok, jeg, Polyanna. Den ville helt sikkert bli mye bedre enn JJs! Jeg er en skikkelig Polyanna-groupie når det gjelder barneoppdragelse, eller skal vi kalle det kommunikasjon med barn. :tilber:
Sånn jeg ser det er det ikke farlig å bruke ordet "flink", men det hjelper å konkretisere litt mer. Istedenfor å bare si "så flink du er" når barnet viser frem en tegning så har jeg tro på at det har en bedre effekt dersom man i tillegg til å si "så fin tegning" eller "så flink du er" prøver å prate med barnet OM tegningen. (til eksempel spørre "hva" det faktisk er de har tegnet, etc etc. ) Når 6 åringen vår viser frem en tegning har vi helt slutta å si så "flink" fordi hun helt klart utviklet et mønster der hun tegnet bare for å høre at hun var flink, nå tegner hun mer fordi hun syns det er morsomt å snakke om tegningene sine, og får forklare og vise det hun har laget.
Tror å fortelle barn hvor flinke de er hele tiden til slutt blir intetsigende for de, dersom det er den eneste feedbacken de får, for hva er "flink" egentlig? Vet du? Det vet i hvertfall ikke jeg, fordi det er, sånn jeg ser det, en definisjonssak og opp til hver enkelt hva som legges i det. Så i TILLEGG til å rose, vis interesse for HVA det er barnet har gjort som utløste din egen reaksjon (her, å rose), lover at barnet ditt kommer til å synes det er mye bedre enn en kort setning, hyggelig er det også :)
Ros blir veldig fort tomme fraser. Ros uten innhold blir veldig billig. Det gjelder voksne og barn.
Personlig foretrekker jeg konstruktiv kritikk fremfor tom ros. For meg virker det som flink er mye enklere å komme med enn å se på det som faktisk er gjort.
Jesper Juul ga meg en viktig oppvåkning der for 8 år siden. Da lærte jeg å smile, vinke spørre og se fremfor å automatisk si hvor flink du er. Det har jeg tatt med meg over til voksne også.
Det skremmende er og var hvor fort det er å ty til. Flink som en måte å gi anerkjennelse på. Det er jo så mye fortere og enklere. Det krever veldig mye mindre av meg. Å se litt mer i dybden krever jo at jeg skal engasjere meg.
Jeg har en 9 åring som spiller turneringer, og derved opplever mange seire og mange tap. Hun får mye oppmerksomhet, flink begrepet brukes ikke om prestasjoner mot motstanderen, men på tidsbruk. Vær flink og bruk tiden er et kjent begrep.(De har tilmålt tid på klokken og ungene forter seg for mye). Stoltheten hennes over et vunnet parti trenger ingen "flinking" fra meg, det er glede nok i seg selv, men det å utnytte tiden derimot er ikke for henne så målbart.
Ordet flink blir jo nesten komisk noen ganger når barn har fått inn
prentet at de er flinke i en ferdighet og naturlig nok forteller det. Men så viser det seg at de ferdighetsmessig er langt under gjennomsnitts. Da blir jo mangelen på prestasjon nesten litt komisk. Det kan jo likevel være en kjempeprestasjon i seg selv for det barnet. Det betyr ikke at de "er SÅ flinke til en ting, for da måles det automatisk mot andres ferdigheter.
Jeg bruker si jeg er en varm tilhenger av Jesper Juul, med ei klype salt til, og dette med å anerkjenne barna er jeg er stor fan av - på det viset Polyanna så fint summerer det opp. (Berit Bae skriver også godt og lettlest om anerkjennende pedagogikk om noen er interessert i dette.)
Jeg fikk en aha-oppvåkning for noen år siden, på nettopp dette, og jeg begynte bevisst prøve ut dette i barnehagen, og jeg merker veldig god respons fra barna. Det er tydelig de liker å få konstruktive meldinger som går på "jeg ser deg," i stedet for et automatisert "ja, så flink," - for det å lire av seg "så flink du er," er noe du kan gjøre fra øyekroken, mens du har oppmerksomhet heller rettet mot noe annet. Det krever full oppmerksomhet mot barnet for å se det og anerkjenne det: "ja se, du har brukt mange farger på tegninga di, den kan jeg se du har jobbet masse med," f.eks.
Jeg anerkjenner på ulike måter, og snakker om ting de har gjort bra. Har de tegnet noe kan jeg kommentere noe de har startet å utforske (det er jo ulike faser i tegningen), og har de gjort seg veldig flid med noe så sier vi noe om det. Minstemor skriver bokstaver, og vi ser jo at hun er så stolt at hun nesten dirrer over at vi kan se hva hun har skrevet. Så vi roser på ulike måter.
Ellers har jeg funnet ut at jeg liker ros jeg også. :knegg: Noen ganger vil jeg også bare ha ros. Jeg legger merke til det, for mannen føler av og til når jeg har gjort noe, at han på en måte har behov for å kommentere eventuelle ting som hadde gjort det enda bedre. Og jeg blir utrolig irritert. Så irritert at jeg har reflektert over det i etterkant. Jeg kan være veldig fornøyd med å ha fått til noe, som jeg ikke kunne før. For meg kan det være bra nok, og jeg befinner meg 'der' i fornøydheten min. Så skal noen påpeke at det ikke er bra nok likevel, og på en måte ikke unne meg den gleden.
En digresjon dog, men ut av det har jeg vel funnet ut at barna kanskje også trenger å få være tilfredse i en fase der de mestrer noe, og der det å avansere ikke alltid er det man skal fokusere på. Vi opplevde problemer med det på pianoskolen, og eldstemor kuttet derfor ut. Jeg så at hun ble sliten av aldri å kunne hvile på det hun faktisk kunne. For hun fikk til mye. Jeg roste og støttet alt jeg kunne. Men når det fra musikkskolen ikke var tid til å jobbe litt over tid på samme nivå, så ble det demotiverende.
Det er godt å bli sett der man er, og få tilbakemelding for det. At noen ser de små stegene også, og ikke minst deler gleden med deg. :)
Jeg tenkte på denne tråden i dag morges da sønnen min sang Pippi Langstrømpe. Det var jo ikke direkte vakkert (dårlig arv fra både far og mor), men jeg elsker selvfølgelig å høre ham synge. :hjerter: For meg er det vakkert uansett. Det var rett før jeg skulle til å si at "Du er så flink", men det er jo ikke sant, og det var heller ikke det jeg ønsket å si egentlig. Så da sa jeg som sant var: "Jeg blir så glad når du synger."
Joda. Jeg kan nok bli bedre på å gi mer riktig tilbakemelding/ros. Jeg pleier ikke å lire av meg et halvhjertet "Å, så flink", men jeg tror nok at jeg ofte sier at han er flink, der jeg ofte heller burde ha sagt at han gjør meg glad, at jeg liker tegningen, osv.
Jeg opplever at denne motstanden mot å bruke ordet flink, hindrer meg i å uttrykke hva jeg synes om sønnens prestasjoner. Jeg synes han er flink når han etter å ha prøvd i mange mnd. endelig klarer å ta av seg joggeskoene sine selv, men så kjenner jeg når jeg sier det at det noe jeg liksom ikke burde si. Men det har aldri falt meg inn å si at han er flink som sklir på sklia.
I Montessori er de opptatt av akkurat den fasen av mestring: Der man ser at barnet nyter gleden over å ha fått noe til, og gjerne gjør det om igjen og om igjen og om igjen. Det de derimot sier er at det ikke nødvendigvis er så viktig at ANDRE ser det så mye. Om de får holde på i fred, så opplever barnet er "dyp tilfredstillelse" SELV av denne mestringen. Helle fra mugge til glass. Og igjen og om igjen og om igjen. Pusle samme puslespill om igjen og om igjen. Sånn at pedagogen egentlig bare har å holde seg unna og la barnet få fred til å nyte dette. Så vil barnet selv gi uttrykk for det når det er klart til å gi seg i kast med noe vanskeligere.
Vi bruker ROSA-regelen hjemme. Respekt,omsorg,samarbeid og ansvar.
Prøver å gi tilbakemelding på desse begrepene.Vi prøver å takke, men vanlig normal adferd bemerkes eller belønnes ikke.
Nå var dere flinke å samarbeide eller synes du det er å vise respekt for lillesøs/storebror? Hvordan burde du gjort?
Så flott at du tok ansvar for det og det. osv.
Jeg syns "flink" må være helt ok å si når det er relevant. Det er bare ofte upresist eller ikke relevant. Jeg har brukt det mye nå en periode fordi minsten har ment veldig bestemt at han IKKE er NOE flink. Fordi han sammenligner seg med store søsken. Og da blir det viktig både å fokusere på andre ting enn akkurat flinkhetene (mestringen, hvordan han angriper oppgaven, at vi ser ham når han syns det er vanskelig, osv.), og å vise ham at han faktisk GJØR fremgang og faktisk får til veldig mye. Det er jo litt trist når en 5-åring tror at han ikke er noe flink til å lese, fordi han ikke leser like bra som søstra.... :p
Gammel og interessant tråd. Jeg for min del har et litt ambivalent forhold til ordet flink, og prøver å ikke strø om meg med dette. Jeg prøver heller å utdype hva som er bra når noe er bra, og sier heller at "for en fin hund du har tegnet" i stedet for å si at "du er så flink til å tegne".
Ja er enig i det. Mitt innspill gikk mer på å anerkjenne det, framfor å bare fokusere på å nå neste nivå umiddelbart - spesielt om barnet vil vise det de kan/gjør/har laget et.c.
Ja, jeg håper jeg skiller godt mellom dem. Jeg føler jeg bruker "flink" mye for tiden, men så er han i en alder der han plutselig mestrer en hel haug med nye ting, og jeg er imponert. Jeg er selvsagt enig i at det å si at barn som sklir eller husker er flinke er veldig upresist, men jeg klarer ikke se for meg at man faktisk gjør det. Er det noen som gjør det på ordentlig?
