Jada, jada, hvor langt er et tau? :humre: Jeg skjønner at det ikke kan tallfestes, men hvor stor plass har musikk i livet ditt? Kunne du levd fint uten, eller må du ha poden på øret så snart du skal gå noen meter utendørs? Spiller det noen rolle hva du hører, bare det er lyd, eller har du inngående studier av musikk etter genre, artist og periode?
Mannen min er ekstremt opptatt av musikk. Han lever og ånder for det, og bruker all ledig tid til å ordne og katalogisere og lytte til de 300 GB han har samlet så langt. Så egentlig har jeg sett på meg selv som sånn passelig interessert. Men jeg skjønner at sammenlignet med mange, er jeg total musikknerd.
Jeg er veldig glad i min musikk. Jeg elsker å nerde med tekster og referanser, vi går mye på konserter og det utgjør en betraktelig del av vårt samliv (jeg sjekket egentlig opp Rhett ved at jeg hadde Eels Daisies of the galaxy :humre: ). Situasjoner minner meg om tekster, og nesten alle blogginnleggene mine har referanser til musikk. Jeg kunne aldri levd uten, selv om jeg like gjerne velger nyheter i bilen om morgenen (men det er vel mer et utslag av at det spilles musikk absolutt hele tiden hjemme. Litt pauser er greit). Jeg er nok like avhengig av å ha musikk tilgjengelig som å ha en bok jeg holder på med.
Jeg kunne ikke levd uten musikk, og nerder mye. Jeg har metervis med litteratur om musikk, sjangre, artister og setter meg ofte meget godt inn i mine favorittartister, deres musikalske referanser osv. Jeg også lidenskapelig opptatt av moderne musikkhistorie.
Jeg er opptatt av kvalitet, at musikk ikke bare skal være "behagelig bakgrunnstøy", men gi noe mer. Musikk, i likhet med annen kunst, trenger ikke være vakker for å være av høy kvalitet, men det må gi meg en følelse, selv om den ikke trenger å være god.
Å gå på konserter er en stor del av livet mitt, og jeg foretrekker livemusikk. Festivaler syns jeg av og til kan være litt vanskelig, fordi jeg trenger tid til å fordøye en konsert før jeg går på neste. F. eks. gikk jeg glipp av Garbage på Roskilde i '02, fordi jeg hadde hatt en så fantastisk oplevelse på White Stripes rett før. Det var rett og slett umulig å skru av for å gå på neste konsert.
Siden jeg har jobbet med musikk i ulike former omtrent hele min yrkesaktive karriere, velger jeg ofte å ikke høre på musikk hjemme, kun via radio. Jeg bruker mp3-spiller i noen grad, men ikke så veldig ofte. Det er nok en yrkesskade, jeg vet om mange innen samme felt som meg som har det på samme måten, vi trenger annen lyd for å slappe av.
Jeg er usikker på om jeg kunne levd uten musikk. Sammenlignet med Scarlett og Glitter er jeg musikkblond.
Jeg hører mest på enkeltsanger, ikke så mye på kun en artist. Jeg bruker musikk som terapi, om jeg er lei meg hører jeg på trist musikk og så gråter jeg litt og føler meg bedre. Jeg må ha musikk med trøkk i når jeg trener og når jeg vasker hus, og musikk jeg kan synge til når jeg kjører bil.
Jeg liker best rolige sanger og at teksten har en historie som jeg noelunde enkelt forstår, uten å analysere meg i hel. Jeg liker veldig variert musikk, alt fra Olav Stedje og Knudsen & Ludvigsen til U2, Alanis Morissette og Aerosmith.
Jeg synes konserter er OK, men ikke et must. Jeg har hatt flotte konsertopplevelser (Kaizers, DumDum, Kent, CC Cowboys) og har billetter i skuffen til Chicago og REM. Kjekke ting, men ikke en livsnødvendighet.
For meg er nok konsertene det aller viktigste. Det er det som gir meg de store opplevelsene. Men jeg hadde aldri hatt de opplevelsene hvis jeg ikke hadde kjent musikken på forhånd. Jeg har et helt annet utbytte etter jeg møtte Rhett, og vi startet ... eh, eksamenslesningen før alle konserter. :fnis:
Jeg hadde strøket med uten musikk. Pod'en er på ørene i det øyeblikk jeg går utenfor døren, radio/CD er på inne ganske nonstop, og jeg får panikk av å kjøre bil uten musikk.
Musikk- og tekstreferanser går igjen i samtalene mine, og jeg har konsekvent et eller annet soundtrack til forskjellige ting som skjer, og assosierer veldig musikk med ting som har skjedd, eller følelser.
Kvalitet er viktig, sjanger er ikke like viktig selv om det er et par jeg prøver å slippe unna.
Jeg har på langt nær et så nært og bevisst forhold til musikk som Scarlett og Glitter, slett ikke på nerdenivå, likevel syns jeg livet ville blitt trist og tomt uten. Og jeg vet godt hva jeg liker og ikke. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke ha noe inni ørene, så jeg er ikke blant dem som får hørt musikk mens jeg beveger meg utendørs.
Jeg elsker melankolsk musikk, mannen min er flink til å finne ting jeg liker.
Livet hadde vært nakent uten musikk. Jeg elsker musikk, mange forskjellige sjangre, alt i forhold til humør og anledning. Jeg finner meningsfylte tekster, gode melodier, deler av musikken som tiltaler meg. Akkurat nå er det "November rain" som kommer ut av høytalerene...og den er flott på mange måter!
Jeg har spilt klassisk piano i mange år, sunget i kor og hørt mye på klassisk. Samtidig har jeg hatt mine favorittartister innafor rock/pop sjangeren. Vært masse på konserter, sunget høyt med på favorittene og havnet på gulvet fremfor stereoanlegget på etterpåfest der jeg har insistert på å spille alle de fine fine godlåtene.
Men nå hører jeg aldri på musikk. Jeg vet ikke hva som har skjedd.
Jeg er forresten veldig enig i at musikk ikke trenger å være vakker. Pen pop har aldri gjort noe for meg. For meg er det viktigste at den føles ærlig og ekte, at det treffer en streng i meg og gir gjenklang. Resonnans, det samme bruker jeg om filmer og bøker som jeg umiddelbart knytter meg til. Noen ting må jobbes litt med, men jeg kan vanligvis kjenne ganske raskt om det er min greie eller ikke.
Jeg ser det igjen, jeg blir nesten bablete og åndelig når jeg snakker om dette. :knegg:
Tja, på en skala fra 1 til 10 vil jeg kanskje si 3? Jeg liker mye musikk, går på konserter en sjelden gang, men jeg kan også gå lang tid uten å høre på musikk.
Jeg er veldig avhengig av musikk, men jeg er skuffende lite musikknerd.
I teorien skulle jeg vært en slik som kan alle sære band og som følger med i musikkverden og slikt, men jeg er ikke der.
Jeg hører omtrent ukritisk på musikk, tekster er viktige for meg, og jeg må skjønne hva som skjer. Utover det har jeg ikke så store krav.
:blond:
:dulte: Jeg ble i et intervju en gang spurt om hva som var min favorittmusikk. Jeg tror jeg snakket sammenhengende i et kvarter uten å komme til noen konklusjon.
Sjanger er ikke viktig for meg i det hele tatt, og jeg kan finne kvaliteter i mye. Selv om det selvsagt er visse sjangre jeg hører mer på enn andre. Country, skranglerock og mørk jungle kommer jeg aldri unna.
Men jeg har også et visst krav til ektehet, eller at det rett og slett fenger. Jeg var hodestps forelsket i Britneys "Poison", rett og slett på grunn av et enormt bra hook.
Jeg spiller alltid musikk når det "er noe".( trist, glad, sint, lykkelig, you name it) Og det har jeg gjort siden jeg var veldg liten sier min mor. Fra jeg var rundt 8-9 år visste hun stort sett hvordan jeg hadde det ut ifra musikken som kom ut fra stereoanlegget.
Jeg tror jeg fungerer litt sånn enda, men nå har jeg blitt litt mer bevisst det. Ja, noen ganger er det deilig å sette på sippemusikk når man er nedfor, men kanskje like smart å sette på noe happylåter.
Og jeg er litt sånn som kan spille en og samme sang i 14 dager før jeg finer en ny. Noen fraser og setninger treffer meg så veldig at jeg bare kan høre den igjen og igjen. :hjerter:
Ja, det er sant. Det der med å høre på det samme igjen og igjen. Det har vært noen måneder nå hvor jeg konsekvent har hørt på Jokke, og noen av låtene i større grad enn andre. Etterhvert er ikke det så veldig sunt, og så må man tvinge seg til å sette på noe annet i ny og ne også, hvilket førte til at jeg gikk rett på Kaizers-kjøret. :knegg: For et par år siden gikk det kun i Metallica, igjen og igjen og igjen.
Det er litt merkelig, men for meg betyr det melodiske mye mer enn tekstene. Det har alltid vært sånn. Jeg kan nesten ingen sangtekster, og jeg lytter aldri bevisst til teksten. Men melodier er jeg helt rå på. Jeg elsker klanger og fine overganger, jeg elsker selve melodien. Jeg kan bli helt satt ut av en spesiell melodisk sekvens i en sang. Jeg hører fort om en tone er "feil" i en melodi, eller hvilken effekt bare en halvtoneendring kan gi den totale opplevelsen. Jeg har brukt mye tid på å lete fram spesielle melodier og prøve å gjenskape det på piano. Selv om jeg langt fra er noen musiker.
Musikk betyr lite eller ingenting for meg. Det hadde ikke vært noe stort offer å leve uten musikk. Jeg har aldri forstått greien tror jeg. De gangene (en håndfull) jeg har vært på konsert, har jeg følt meg helt teit der jeg står med store øyne og observerer alle andre som hopper rundt, lukker øynene og tydeligvis har en sterke sanseopplevelse.
For meg er øynene og munnen (=god mat og vin) mye viktigere enn ørene. Jeg husker mye bedre ting jeg har lest enn ting jeg har hørt. Jeg er veldig glad i å lese, og jeg liker ting som er estetiske; kunstutstillinger, fine bygg, vakre hager, Vestlandsnaturen osv. Musikk og TV syns jeg er bråkete, TVn hadde blitt kastet ut vinduet i kveld hvis jeg kunne fått en peis å se inn i istedet, og mannen ( tidvis en TV-slave) hadde gått med på det.
Nei, ikke nødvendigvis at det ene utelukker det andre. Men kanskje at for noen mennesker dominerer én sans veldig mye, slik at det meste av sanseglede, læring, lagring av minner etc skjer gjennom denne sansen?
Å, aC! :hjerter: Jeg er nesten misunnelig på folk som skal oppleve Tom Waits på ordentlig for første gang (selv om du vel kjenner ham fra før). Jeg husker så godt første gang jeg satte på en lånt LP med Heart of Saturday Night. Jeg hadde aldri hørt noe lignende før. Litt på samme måte hadde jeg det første gang jeg leste John Irving (som egentlig ikke er noen stor favoritt nå lenger). Da var jeg rundt 15-16, tror jeg, og måten han lekte med språket på gjorde stort inntrykk.
Daffy, det som jeg synes er interessant med det du sier, er at jeg egentlig har sett på det på en annen måte. Jeg er nok omtrent like oppslukt av litteratur og kunst som musikk, og setter også veldig pris på arkitektur (selv om jeg ikke kan spesielt mye om det). Jeg har tenkt at alt henger sammen. At hvis man er opptatt av sanseinntrykk og kultur på den måten, er man åpen for og glad i alle former.
Men jeg ser helt klart at det ikke nødvendigvis må være sånn. :blikket opp fra navlen:
Musikk blir lett støy i mine ører. Jeg er veldig glad i stillhet. Er jeg hjemme alene er verken Tv eller radio på.
Jeg må sette av tid til å høre på musikk om det skal gi meg noe, det blir det lite av nå til dags. I bil og mens jeg trener hører jeg ofte musikk, sjelden ellers.
Allikevel vil jeg si at jeg er glad i musikk, men jeg er nokså kresen. Liker ikke musikk uten en tydelig vokal, bare gitarspilling og mye "arrangement" musikken er ikke min greie.
Jeg tror nok at enkelte mennesker har en sans som er en sterkere inn- eller ut-kanal enn de andre sansene. Vi er tre søsken. Moren min forteller at yngste søsteren min sto og svaiet etter musikk før hun kunne snakke. Vi andre to gjorde det ikke. Hun både spiller og synger, og er - etter min oppfatning - veldig autentisk i sitt musikkuttrykk. Når jeg synger så prøver jeg å synge slik at det høres ut som orginalen, det gjør ikke hun, hun gjør sangene til sine egne. Jeg hadde definitivt vunnet i singstar for å si det slik. Selv er jeg veldig visuell, jeg husker i bilder, jeg tenker i bilder, jeg forklarer i bilder.
Når det gjelder musikk, er jeg nå for tiden mest opptatt av stillhet. Det er alltid folk rundt meg. Jeg jobber i åpent landskap, en del møter, barna mine er så små at den yngste så og si alltid er hjemme, eldste er en god del borte, men når hun er hjemme har hun ofte venner på besøk. Det er foreldremøter, lønningspils, hobbykvelder, kinoturer og voksentid om kvelden. Jeg vil helst ha det stille når jeg er alene, og jeg hører nesten aldri på musikk sammen med noen. (Av og til danser jeg og jentene, men da er det over til Kaptein Sabeltann før jeg rekker å si kabelsatan. :gal: )
Jeg liker alikevel musikk, men ikke på et musikalsk plan, mer som en ... følelseskatalysator. Mye av ungdommen har et eget soundtrack - dessverre, må jeg nesten si, det er noe musikk jeg faktisk kunne ha tenkt meg å sett på uten en film fra ungdomsskolen snurrende i bakhodet.
Pappa er veldg opptatt av film og arkitektur, men bryr seg ikke filla om musikk. Jeg er litt mer som deg Scarlett, litt interessert all over. Men hos meg kommer nok interessen fra to kilder. Kunst, film og arkitektur fra pappa, og musikk fra stefaren min. Siden de to har vært lidenskapelig opptatt av det, så har nok det lagt et godt grunnlag for mine interesser.
Trenger kun musikk på fest og i bilen. Kan ingen tekster, dvs de er stort sett irrelevante for meg. Bruker ikke musikk for å bearbeide følelser, men spretter opp og danser på fester ved rett partymusikk, som stort sett er slagere av en eller annen kategori.
Jeg laster aldri ned musikk,kjøper det aldri, setter det aldri på hjemme.
Glemte å si at jeg også er en av dem som virkelig nyyyyter stillhet. Kunne ikke falle meg inn å ha verken TV eller musikk i bakgrunnen en stille tirsdagskveld.
Jeg synes det hadde vært utrolig trist uten musikk.
Jeg setter dog ikke på musikk hvert ledige minutt. Det går i perioder hvor mye jeg hører og hva jeg hører på.
For tiden går det i norsk rock, men det kan like godt være Sinatra.
Jeg har en musikkelskende datter som hører på musikk så fort hun får sjansen. Selv om hun er 10 år hører hun på mye forskjellig og ikke bare "highschool musical" soundtrack. Men Kaizers synes hun ikke noe om. Ikke Jokke og CC heller : tregner en hjernevasking:
Obelix, jeg håper du ser at datteren din trenger hjelp. For hennes egen skyld. :nemlig:
Jeg kommer stadig på nye ting her. :knegg: Det har hendt ganske mange ganger (ja, nesten hver kveld, gitt) at jeg aldri får lagt meg for "jeg må jo bare høre en låt til!"
Dette er et litt vanskelig og nesten sårt tema for meg.
Jeg er glad i musikk. Jeg hører gjerne på det og jeg vet godt hva jeg liker - når jeg hører det.
Men det er en eller annen begrensning, jeg vet ikke hva - interesse, kapasitet, hva? - som gjør at jeg aldri klarer å bli nerdete nok på det til å klare å få oversikt over hva jeg egentlig liker, huske artister, tekster, titler. Og da blir det uoverkommelig og labyrintaktig det hele, og jeg faller rett og slett av.
Så jeg liker å bli SERVERT musikk. Å få en cd i gave, eller komme over den ved et lykketreff eller høre noe fantastisk på radioen.
Men det at jeg ikke helt får "tak" på temaet blir en, æsj, jeg klarer ikke å sette ord på det - et nederlag? En greie som plager meg litt og det igjen hindrer musikkgleden min.
I tillegg: Av mange grunner har det blitt lite lytting på musikk de siste årene. Det har litt med inrastruktur å gjøre, noen vaner (for mye tv-titting, blant annet), og så var det så deilig når kvelden kom at det ble STILLE. Så selv nå, når tv-en stort sett står avskrudd om kvelden, så blir det ikke til at jeg finner frem musikk og setter på.
Jeg tror jeg har vent meg av med å LYTTE, rett og slett. Og det er skikkelig, skikkelig kjipt. Men tanken på å begynne igjen blir uoverkommelig på samme måte som det å få orden på ungenes fotoalbum er det...
Jeg har helt fra jeg var liten vært interessert i musikk på den måten at jeg liker å synge og å spille. Det å lytte til musikk er også noe jeg liker godt, men det har blitt mindre av det de siste årene.
Jeg liker ikke musikk som bakgrunnstøy. Av den grunn er det ikke så ofte jeg lytter til musikk, men de gangene jeg gjør det virkelig lytter jeg. Jeg kjenner at med det lydnivået vi ellers har i hus er det godt med stillhet de gangene det er mulig, og skal jeg lytte til musikk er det godt å bare gjøre det uten å holde på med noe annet samtidig.
Jeg er glad i å gå på konserter, men det har blitt sjeldent de siste årene.
Musikksmaken spenner over et vidt utvalg av sjangere, men jeg er ganske kresen innenfor sjangrene.
Jeg kjenner at jeg kunne tenke meg å gi Scarlett en cd-kjøp-konto, og så kunne du handlet til meg. :glis: Jeg tror vi egentlig har ganske lik musikksmak, ut fra det du har presentert i bloggen og sånt. Bare at for meg er det helt ubevisst, som sagt.
Når jeg skal høre på musikk (annet enn til trening, for det er en annen greie), så må jeg være i fred. Det ødelegger alt å vite at jeg forstyrrer noen (for musikken må være høy nemlig, å ha musikk på i bakgrunnen av masse dagliglivslyder reduserer alt til heismusikknivå!) og det ødelegger å vite at jeg må være tilgjengelig. Jeg lytter "på ank" hvis jeg har hodetelefonene på når jeg er alene med barna.
Så det blir mindre musikk enn før ja. Mye mindre. Det hjelper jo ikke at Mr. Norway har helt annen musikksmak enn meg heller. Han synes min musikk er bråk, jeg synes hans er gammel. (Og det er den, for han hører kun på klassisk, aldri noe annet. Boring.)
Musikk var hele livet mitt i mange år. Fra jeg var 12 til jeg var nesten 30 så levde og åndet jeg for musikk. Jeg har ledd, grått og alle sinnstemningen i mellom pga musikk og noen av mine aller fineste opplevelser i livet har jeg hatt i konsertlokaler. Å høre Alison Krauss synge "Down to the river to pray" mens du kunne høre en knappenål falle i Oslo Spektrum. Å høre Prepple hyle "Splitter Pine" mens han holder på og falle ned fra Marshall-riggen på Rockefeller. Å endelig få se Rush live etter å ha vært blodfan i 18 år. Å oppleve Jan Garbarek i Kristiansand kirke. Å se Motorpsycho live gang på gang på gang er alle opplevelse som gjør at jeg får klump i halsen bare ved å tenke på det. Musikken har gitt meg så mye i så mange år.
Men så skjedde det noe, som mange andre har opplevd er ikke musikk SÅ viktig lenger. Det er fremdeles en stor del av meg, og gleden når jeg finner en ny favoritt (Løp og kjøp Mark Ronsons "Version" med en gang alle sammen!!) er fremdeles like stor men nå er fokus litt annerledes med små barn og familie. Musikken er blitt mer av et overskuddsfenomen, men jeg har min lille alenetid med Ipoden på T-banen hver dag, det gir jeg ikke slipp på for alt i verden.
Jeg kunne klart meg uten. Og i perioder gjør jeg nettopp det. Andre perioder hører jeg mye på musikk og da gjerne samme sangen i noen dager. Er ingen musikknerd og relativt "enkel" i smaken. En del av det som er på topplistene er faktisk bra, synes jeg. Nå har jeg falt helt av og følger ikke med i det hele tatt. Men jeg tror det har å gjøre med at jeg har fått to barn de siste par årene, det har ikke blitt mye tid til å å "hvile ørene" på musikk. Jeg må alltid ha ørene på stilk for å høre eventuelle barneskrik.
Er veldig glad i musikk, men ikke på nerdevis.
Er nesten altetende, med unntak av et par sjangere jeg styrer unna. Tror ikke jeg ville hørt på det, om det var den eneste lyden i verden.
Må ha musikk på øret når jeg er ute og går, når jeg kjører bil, når jeg sitter ved dataen osv osv - relativt avhengig.
Når jeg skal velge musikk for ipoden, går det mest i rock, men på radioen kan jeg høre på nært sagt alt. Og på ipoden blir det samme spilt om igjen, og om igjen og om igjen. Har en tendens til å henge meg opp i en artist som jeg kan høre på i ukesvis før jeg bytter til noe annet.
Jeg er veldig glad i musikk, men har ikke så stor glede av det hvis jeg ikke er i en dedikert lyttesituasjon. Jeg har aldri forstått dem som MÅ ha musikk på øret eller i bakgrunnen til enhver tid. Når jeg skal høre på musikk og ha utbytte av det må jeg gjøre nettopp det og da bør alle samtaler avsluttes og jeg bør helst være helt alene eller på konsert. Av og til savner jeg kjempeoppvaskene fra tiden uten oppvaskmaskin. Hvor god tid man har til å lytte over en totimers oppvask. Jeg ville sannsynligvis vært skilt uten oppvaskmaskin, men jeg savner virkelig den tiden ved oppvaskbaljen helt for meg selv. PC-spill og musikklytting passer også kjempebra. Nå passer det alltid dårlig med kjempehøy musikk siden noen alltid sover eller prater eller ser TV eller drar meg i armen og maser.
Jeg er glad i musikk, men jeg vil bare ha det når jeg skal høre etter. Jeg orker ikke å ha musikk rundt meg bestandig, da blir det bare bakgrunnsstøy som jeg må snakke høyere for å overdøve. TV og radio får heller ikke surre i bakgrunnen jamnt for den saks skyld.
Jeg elsker å ha musikk på øret når jeg trener eller går tur. Jeg hører så og si alltid på musikk i bilen. Når jeg kan kose meg med musikken er det greit, men det er så mye lyd i livet mitt til vanlig at det er mye bedre å ha ro, hvis jeg ikke kan konsentrere meg om musikken.
Haha, jeg er mye som Polyanna, ser jeg. Og så har jeg lett musikkfobi etter å ha vokst opp med et lidenskapelig medlem av Musikkpolitiet Som Bestemmer Hva Som Er Feil™ til far. Jeg vet hva jeg liker, og i hvert fall hva jeg IKKE liker, men jeg er for lat eller noe til å musikknerde ordentlig, og så er jeg ikke så glad i å stå fram med meninger uten ordentlig nerdefundament. Så jeg hører en del på musikk, usystematisk, monomant og i perioder, men jeg snakker sjelden om det.
Jeg hater bakgrunnsstøy og må ha ro til å høre ordentlig etter for å høre på musikk.
Eg er glad i musikk, og enda gladare i tekstene. Det nære, nakne, melankolske, fine. Eg er så heldig å ha en leverandør i livet mitt, og det å stadig få nye sanseopplevelsar i musikk gir meg mykje.
Kunne godt unnvært musikk. Men jeg har cd'er, altså. Og jeg kjøpte nylig et par nye for å høre på i bilen på langtur. Kun på langturer, jeg spiller ikke musikk til og fra jobben.
Da jeg fikk en iPod, så ga jeg den bort.
Har ikke cd-spiller hjemme, og kommer ikke til å skaffe en heller.
Spilte musikk tidligere, i mitt forrige singelliv. Men etter noen år i hus med en musikknerd, så fikk jeg liksom... avsmak for musikk.
(banner i kjerka her nå :knegg: )
Jeg er veldig glad i musikk. Jeg liker veldig mye forskjellig, men har allikevel en klar favoritt som alltid er førstevalget: Madrugada. Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det, men til enhver tid plukker jeg en hvilken som helst Madrugada-låt før noe annet.
Jeg har alltid vært "plaget" med at teksten setter seg fast, men dette har blitt bedre med årene. Nå kan jeg nyte melodiene på en helt annen måte enn tidligere.
Jeg kunne ikke levd uten musikk, men musikk er ikke like viktig nå som før. Det har helt klart sammenheng med at jeg er utsatt for så mye støy ellers i livet, både hjemme med to barn og på jobb med en million barn. :knegg:
I gamle dager hadde jeg forresten skikkelig fett anlegg, men i vår nåværende stue har vi ikke hatt plass til det. I 2 år nå har vi bare hatt en liten radio stående pluss et minianlegg til barnemusikk på guttas rom. Siden det ikke akkurat er pent med monster-høyttalere midt i stua,kommer vi til å investere i noe fett smått noe i ny-huset. Gleder meg til å kunne fylle huset med deilig musikk.
Jeg er veldig glad i musikk, i min musikk!! Og jeg er ikke veldig lettpåvirkelig, så jeg liker somregel ikke musikk, før det har gått en veldig god stund.
Mannen syns min musikksmak er skikkelig dårlig, men jeg kan ikke tenke meg noe jeg blir i bedre humør av enn å kjøre bil med min musikk på full spiker!
Men, musikksmaken min hører stort sett hjemme i forrige århundre, og gjerne fra norsk 50-tall (datter kan alle de gode gamle slegerne på rams :kry:) til Jokke :hjerter: og de gode utenlandske heavy-bandene :digger:!! Jeg er lite oppdatert på det som er nå, for det treffer meg ikke noen steder.
En og annen sang kan jeg synge med på, men jeg aner ikke hvem som har lagd sangen.
.jpg)
