~TM~ sa for 16år siden:

Muligens på forsiden?

Jeg mener det sto noe om at barn mister evnen til å ønske seg ???

Jeg finner ikke noe om dette i Aftenpostens nettutgave?

Kan noen gjenfortelle litt for meg? Ev. lenke til artikkelen om den ligger ute og det bare er jeg som er dårlig til å søke?

Maverick sa for 16år siden:

Det var Dagsavisen. :jupp:

pippo sa for 16år siden:

Her: www.dagsavisen.no/innenriks/article356122.ece

~TM~ sa for 16år siden:

Da er det ikke så rart at jeg ikke finner noe!

Takk AC og Pippo! :riktig:

Tallulah sa for 16år siden:

Den leste jeg også. En god artikkel, og en aktuell problemstilling for vårt vedkommende. Jeg syns det er vanskelig å finne balansen mellom å gi de tingene han "trenger", og å ikke gi for mye. Det er også vanskelig siden bursdagen er såpass nærme jul, fordi endel sesong-gaver må vi derfor gi utenom, i tillegg har han dobbelt sett med besteforeldre som ikke nødvendigvis er lette å holde i sjakk når det kommer til gavegiving.

Strå sa for 16år siden:

Eldste og Mellomste leste artikkelen i går. De forsto "plutselig" hvorfor vi har påstått at dt er bra for dem å ikke få alt de vil ha straks og med en gang.

~TM~ sa for 16år siden:

Det er en aktuell problemstilling her i huset også. Dessverre.

Storebror får ikke alt han peker på, men han får nok ting litt for lett og litt for fort er jeg redd.

Stompa sa for 16år siden:

Dette har jeg kjent på kroppen i flere år nå. Ungene har veldig stor familie, mange som vil gi gaver til bursdag og jul. Det kan være vanskelig å finne på noe å tipse dem om som ikke bare er enda flere Barbiedukker eller Legosett (som de har noen av fra før). Vi snakker litt om hvorfor det er bra å ønske seg ting og ikke bare få med en gang, men det er visst ikke så lett å akseptere. :knegg:

Lucifer sa for 16år siden:

Kjenner meg desverre alt for godt igjen i dette ja. De får jo på ingen måte alt de peker på men alt for mye og for kjapt. :(

Zip sa for 16år siden:

Bra artikkel og eg er veldig einig. Barn no til dags har og får vanvittig mykje. Våre barn og. Me prøver å holde att men allikevel blir det mykje.
Store ting som syklar o.l har dei stort sett fått til jul og bursdag. Mellomste fikk vel ski utanom men ellers er alt jul og bursdaggaver. Mine har bursdag på ganske passe tid men venninna mi sin sønn har bursdag i februar og han får sykkel no neste gang. ;).
Leiker kjøper dei sjølv med sparte peng eller får til bursdag. Me kjøper farger, puslespell, andre spell og slike ting men ikkje vanlege leiker. Eg syns det er litt trist hvis ikkje ungane har noko særleg å ønske seg/foreldra slit med å finne ut kva dei skal kjøpe fordi dei har jo alt. Me kjøpte trampoline no i vår, da hadde storebror ønska seg det i 3 år. Absolutt ingen selvfølge å springe å kjøpe det for det. Mange ungar no til dags har jo slikt lenge før dei ønskar seg det sjølv.
Nei eg håpar verkeleg me klarar å lære ungane å vente på ting og ikkje vera for materialistiske. Det er eit stort fokus her.

Anne C sa for 16år siden:

Jeg husker at jeg alltid hadde lange ønskelister til birsdag og jul (har bursdag 1 mnd før julaften). Og siden jeg har bursdag så tett på jul fikk jeg liksom gaver bare en gang i året. Dermed ble lista lang gjennom et helt år. Mamma og pappa hadde ikke penger til å kjøpe ting til oss utenom. Og sånn var det sikkert for de fleste for 25-30 år siden.

Gutta mine mangler ikke noe. Og jeg vet at vi gir dem for mye utenom. Jeg har jobbet mye med det i det siste og har blitt mye flinkere. Må bare fortsette å holde igjen. Som regel er det JEG som har lyst til å gi de noe......

Dronningen sa for 16år siden:

Man har ofte en bedre råd i dag enn man hadde for f.eks. 20 år siden. Jeg husker f.eks. at jula kom med veldig forventing og spenning. Vi hadde ønsket oss noe lenge. Nå derimot er det supert om jeg kommer på noe jeg vet at ungne kan ønske seg, eller de kommer på noe selv. For de har jo det meste av det de trenger og vel så det.

Et reelt problem som jeg ser selv er hvordan storesøster kan reagere når hun får en overraskende gave. Hun kan svare: "Jeg har ikke ønsket meg noe sånt", og bli sur. Og joda - så klart er dette en umoden oppførsel til en 5 åring som ikke vet bedre, og vi anerkjenner det jo ikke, men det viser nok litt at det å få ting man vil ha blir en selvfølgelighet. Man kan miste både takknemlighet, ydmykhet og glede på veien.

Zip sa for 16år siden:

Eg las ein gong, hugsar ikkje om det var ein diskusjon på nett, ein artikkel eller kor det var men det var hvertfall om nokon som aldri ga ungane sine syklar, ski, klær og andre, for dei, "selvfølgelige" ting til bursdag og jul. Det skulle visst ungane sleppe å få som gaver til jul og bursdag. Hjelpes.

~TM~ sa for 16år siden:

Så lenge det ikke anerkjennes av dere går det helt sikkert over.

Vi er velsignet med at storebror er takknemmelig for alt han får. Alt fra nytt undertøy til store ting mottas med tilnærmet samme glede, selv om interessen for gaven etter at den er åpnet jo varierer kraftig. Han bruker å si noe ala: "Oi! En sånn har jeg alltid ønsket meg!" enten det er en ny underbukse eller en leke. ... men jeg aner ikke hvor lenge akkurat det vil vare. ;)

Dronningen sa for 16år siden:

Ja jeg håper nå inderlig det. Man kan nesten le litt i smug av dette når de er 5 år, men det er svært lite morsomt om noen år ja. Det har også vært i en del situasjoner der broren har fått ting han faktisk satte stor pris på, mens hun har fått ting som kanskje ikke har vært helt for henne. Jeg ser jo det, og det unnskylder på en måte ikke at man skal være uhøflig, men jeg kan noen gang forstå skuffelsen, hvis hans glede er ekstra stor. (reflekterende hønemor)

Hehe. Han har i alle fall en fin reaksjon.

Det handler jo litt om høflighet oppi det hele, og det kan jo heldigvis læres. Vi snakker jo om det, og at alle ikke bestandig vet hva hun liker (ingen familie her), og at de vil bli lei seg om hun sier sånt når de hører det. At man noen ganger får ting man kanskje ikke hadde tenkt på, og at det er fint at noen ønsker å gi henne en gave, et.c. Så etter hvert vil vel kanskje reaksjonen modnes - om ikke følelsen inni er helt god bestandig.

Tallulah sa for 16år siden:

Det var en diskusjon her inne.

Obelix sa for 16år siden:

Ja, det begynner å bli ille når man ikke har noen ting å ønske seg.

Her i huset må ungene ønske seg ting eller kjøpe for egne penger. Vi har ikke besteforeldre som kjøper ting til barna titt og ofte. Ei heller sponser med sykler, vintersko, ski osv.
Og ja, da har det hendt at ungene har fått slike ting til jul sammen med noe annet.

Jeg vil gjerne at ungene mine skal få oppleve den utrolige gleden det er ved endelig å få/kunne kjøpe seg noen man virkelig har ønsket seg.

emm sa for 16år siden:

Sykler og ski har vi til nå kjøpt brukt og arvet, så det har vi faktisk ikke gitt til bursdag og jul. Men jeg tror nok ikke ungene hadde blitt lei seg for skiutstyr under juletreet. Våre barn hadde nok hatt godt av at vi strammet inn dette med gaver yttligere. Vi tok et oppgjør med oss selv når størstejenta var et par år, det er sundt for de å vente og ønske seg litt. Samtidig har vi hatt mange runder på det at man ikke får alt man ønsker seg.

Barna i dag er et resultat av vår tid. Vi snakker om at barna får og får, men jeg tror vi voksne "unner" oss langt mer enn det som var vanlig tidligere. Vi kjøper og kjøper. Det verste med denne karusellen er de som står på utsiden og nesten ikke har råd til husleia og mat engang.

Klarar selvsagt ikke finne det, men jeg leste et sted en psykolog som sa man ikke skulle gjøre et nummer ut av ting man kjøpte i hverdagen. (Nye bukser, truser ol, kjøpt ved behov) Men heller sparer overrekkelser av gaver til høytidsdagene. Tror forresten ikke det hadde gått så veldig bra her å snike slikt inn i klesskapet, mine to er veldig glad for slike ting og ser at det er nytt med en gang.

zeppelin sa for 16år siden:

Jeg syns dette er utrolig vanskelig. Jeg ELSKER å kjøpe leker til ungene. Det er klart at det er mine behov for å kjøpe leker, og ikke ungenes (og dette gjør det jo ikke bedre). Jeg elsker å overraske med nye ting.
I tillegg har vi gjerne kjøpt gaver når eldstemann har vært gjennom en dag på sykehuset med tester, lege etc. Lillesøster er ikke så stor at han skjønner helt rekkevidden enda, men også hun får leker.
Problemet hos oss er ikke de store tingene som sykkel, ski osv for dette sparer vi til jul og bursdag (har vi hvertfall tenkt) Men her flyter huset allerede over av småleker (littlepeople, duplo, cars-biler, elias-båter osv)

Jeg tror at jeg må gjøre en jobb "i meg selv" for å få bukt med dette. Kanskje er der fordi jeg ønsker ungene mine alt godt og vil at de skal få alt jeg ikke fikk da jeg var barn. Så egentlig er det omsorg, kjærlighet, varme, nærhet, tilstedeværelse og kontakt jeg ønsker å gi dem.

Zip sa for 16år siden:

Å ja, takk. :riktig:

C3PO sa for 16år siden:

Dette er absolutt en relevant diskusjon, men jeg er ikke enig i at dette er et nytt fenomen. Tremenningene til barna mine var små på 80- og 90-tallet, og jeg opplevde at de fikk absolutt alt de pekte på. I stedet for at foreldrene satte grenser eller deltok i aktiviteter med barna, fikk disse barna heller mye materielt. Jeg deltok i livet til disse barna i mange år, i håp om å gi et annet perspektiv på livet, men fikk veldig bange anelser etter hvert om hvordan det ville gå med dem når de ble store. Og dessverre så har de blitt veldig som beskrevet i artikkelen her. Den ene har ikke skjønt det med å jobbe for å få ting. Denne personen har heller ikke skjønt det med å betale regninger - og har endt opp med store økonomiske problemer. Den andre har det gått enda verre med.

Jeg har derfor et veldig bevisst forhold til dette. Jeg skulle gjerne kjøpt alt mulig til barna mine - det finnes så mye morsomt i butikkene, men jeg lar være. Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.

Bokormen sa for 16år siden:

Vi kjøper ikke leker utenom jul og bursdager, og ønsker oss gjerne klær og slikt i gave i til ungene. Likevel har de for mange ting egentlig. Et nytt klesplagg får de relativt ofte, og gleden over det varer ikke så lenge som regel. Men jeg har tatt meg selv i å gå etter altfor lett for "dill" på H&M osv. Det er så lett å si ja til en pakke hårspenner til 14,90, eller et par søte sokker. Dette er jo ikke store greiene, men likevel er det å få noe, og mekanismene bak er de samme.

zeppelin sa for 16år siden:

Flotte synspunkter!

Jeg lurer på om det er nødt å være enten eller? Kan man kjøpe kjekke ting til barna sine OG delta i livet og hjelpe dem å bli fine mennesker?? Jeg håper jo det, for det er nok den veien vi har begitt oss ut på

Kaija sa for 16år siden:

Jeg synes ikke dette er enkelt. Når jeg sammenligner med hvordan jeg vokste opp har ungene mine enormt mye. Da jeg var liten hadde vi ikke god råd, og foreldrene mine var veldig lite materialistiake også. Mine søsken og jeg hadde lite av leker, moteklær og annet som "alle hadde". Og i hvert fall søsteren min og jeg oppplever det som at vi skilte oss ut mer enn det som var ok for barn å gjøre. Det har blitt viktig for meg at ikke barna skal bli uttafor, slik vi ble, fordi de ikke har det som trengs for å være med. Samtidig prøver vi å holde igjen, skille mellom nødvendig og unødvendig, og å bremse på kjøpingen. Det er fremdeles veldig mye mine unger ikke har som vennene tar som en selvfølge at alle har. Den balansegangen er ikke enkel å få til.

Vi prøver å lære barna at de må vente på ting, ønske seg ting, spare til ting, og også at det er mange ting de ønsker seg som de ikke får. Ungene har to sett besteforeldre, men de er ikke av typen som lesser ungene ned med gaver. Mine foreldre gir så og si bare til jul og bursdag, mens mannens foreldre også gjerne stikker til ungene en pengelapp eller en liten gave de få gangene vi ser dem i løpet av året. -Greit, synes jeg.

Prøver å lære bort at:

• Det er viktig å spare til det man ønsker seg. For å få råd må man kanskje overvinne trangen til impulskjøp.
• Det går fint an å spleise på ting når man nå er så heldig å ha et søsken som ønsker seg det samme. Da går det fortere å få råd til det man ønsker seg.
• Det går an å jobbe for å tjene penger. Nå er snegleplukking, stuestøvsuging og vask av baderommet greie inntektskilder. Men man skal kunne hjelpe til i huset også uten å få penger for det.
  -Det er kult å arve klær.
  -Det er mye fint en kan kjøpe brukt.
  -Loppemarked er gøy, og der kan man få store fine ting man ellers aldri ville ha fått.

Polyanna sa for 16år siden:

Jeg har blitt dårligere med dette i det siste. Ungene maser sjelden etter ting, og et gir meg veldig glede å av og til bare si "ja!" hvis de spør om noe, eller å komme dem i forkjøpet. Og så har de bursdag etter sommeren, så "sommerleker" som sparksykler, sykkel, plaskebasseng, etc., "må" kjøpes på forsommeren (for til jul finnes jo ikke sånt i butikkene og et helt ÅR i forveien klarer jeg IKKE å planlegge, altså. :p)

Jeg har tenkt en del på det i det siste, og bestemt meg for å stramme inn igjen. Det har vært litt mye i en liten periode nå.

Polyanna sa for 16år siden:

Selvsagt kan du begge deler av DE to tingene. Men vi klarer ikke å lære dem både å vente på, spare til, økonomisere med midlene sine, samtidig som vi øyeblikkelig tilfredsstiller behovene deres. Selv om det er fint der og da.

Jeg har samme erfaring som flere her: At det var mye man ønsket seg og ikke fikk som liten, og selv om jeg sikkert hadde "godt av det" så var det jommen sårt ofte også. Særlig for ting som alle andre virkelig hadde.

Tallulah sa for 16år siden:

Jeg er helt enig i at det er det absolutt viktigste, men det er jo ikke så svart/hvitt at det er enten eller.
For vår del er ikke utfordringen i å la være å kjøpe smådill, men at det med så stor familie (alle besteforeldre, tanter og onkler teller 16 stykker) fort blir fyllt opp med de store tingene, så det er vanskelig å finne bursdagsgaver. Han har en diger togbane, og trenger egentlig ikke flere deler. Han har masse duplo, og han har arvet all sin fars gamle lego. Han har arvet alle småbilene til lillebroren min så selv om ikke vi kjøper noe, så er det allerede fyllt opp. Nå er han tre og et halvt og egentlig burde han ha en sykkel nå i sommer, men vi vurderer å vente til bursdagen sent på høsten i stedet. Problemet da er at han får en gave han ikke kan bruke før til våren. Jeg syns det er kjempevanskelig, selv om vi er bevisste på det.

Heldigvis ønsker han seg masse, og vi har snakket en hel del om dette at man ikke får alt man ønsker seg, og noe kan man få senere og ikke med en gang.

Bokormen sa for 16år siden:

Det kjenner meg jeg igjen i, men jeg ønsker likevel ikke at barna mine skal få "alt som de andre har" av den grunn. Vi prøver å finne en middelvei.

Jeg har også i bakhodet at de av venner og bekjente som har fått mest penger, mest ting og mest hjelp som barn og unge nesten uten unntak er de som roter bort mest penger, og må "låne" fra foreldrene. Litt på siden av denne diskusjonen kanskje, men alt har en begynnelse.

TBM sa for 16år siden:

Vi har hatt dette temaet opp nå i forhold til Nintendo DS. Storesøster sparte og jobbet lenge for å kjøpe sin - og fikk den for et drøyt år siden. Da var hun 9 år.

Småguttene ønsker seg selvsagt også en slik, og mellomste er 7 til høsten. På mange måter skulle jeg gjerne ha hjulpet ham med det nå til sommerferien, men samtidig trenger de å spare pengene sine mer og å jobbe litt for å tjene penger.

Derfor har vi nå lansert en plan for gutta - de må spare pengene sine fra nå av, de kommer kanskje til å få litt på bursdagene sine også, og så må de gjøre en del jobber hjemme i sommer (stable ved, bære skrot ol). Er de flinke til det, kan de så få ønske seg de pengene som mangler til jul, slik at de kan kjøpe seg en DS hver + et spill. Da er minstemann 5 1/2, mellomste 7 - egentlig litt for små, men de skal få lov under forutsetningen at det skal være grenser for hvor mye de får spille.

Dette er de helt med på - og i god gang. Jeg håper virkelig at de lærer seg både at ting koster og at det er noe de får først etter å ha ønsket seg noe over en lengre periode.

Blomst sa for 16år siden:

Man kan da delta i barnas liv, selv om man kjøper leker!

Det er nok mange som får ting altfor fort, jeg jobber i butikk å ser mange bortskjemte barn, barn som kaller foreldrene sine for idioter og skriker i butikken, Å SÅ FÅR DE DET DE VIL HA:eek:
Men selv om man kjøper leker til barna, skal innrømme at det har blitt en del, kan man likevel oppdra de til flotte mennesker å lære dem til at nei er nei,å dårlig oppførsel har ingen fordeler.

Hannah sa for 16år siden:

Vi prøver å lære ungene våre at vi ikke kan få alt vi vil ha, men at det går an å ønske seg ting til bursdager og jul.
Likevel hender det at de får en og annen ting utenom bursdag og jul også. Sist var vel en rokkering vi kjøpte til eldste, siden han er så ivrig å rokke i barnehagen.

Heldigvis blir alle ungene veldig glade for alt de får, det være seg nye sokker eller en ny leke.

Besteforeldre og annen familie er også et problem ja. Vi har prøvd å fortelle at vi ønsker fornuftige ting til ungene, eller leker som er holdbare. Gjerne en ny pakke togskinner til brio-togbanen, i stedet for et plasthelikopter som blir ødelagt etter to dager. Dette har vi tydeligvis ikke nådd helt fram med desverre.

emm sa for 16år siden:

Når de blir eldre er dette med penger også et problem. I dag drar man bare et kort for alt man skal ha, og det å ha en lommebok, og faktisk måtte telle de kronene man skal bruke gjør noe med forholdet til pengene. Det er ingen tvil om at mange voksne havner i kortfella med store kreditter osv, og der kommer jeg til å forsøke å overføre verdifull lærdom til mine små. Penger er en begrenset gode, og lånte penger kan nærmest bli et ubegrenset onde.

Kaija sa for 16år siden:

TBM: Mine har også måttet spare og jobbe for spillmaskinene sine. I fjor var det gameboy de ønsket seg, og i år var det en ds. I fjor var det noen slektninger som gjerne ville kjøpe til dem, men da måtte vi "oppdra" litt og si fra at dette skulle ungene oppleve å jobbe seg opp til selv, ellers ville hele meningen med å spare til noe forsvinne. Både i fjor og i år har guttene endt opp med å spleise på en spillmaskin, slik at de kunne kjøpe den raskere. Så har de delt på spillingen ved å bruke "bippeklokka" på kjøkkenet de gangene begge vil spille. Utrolig lite konflikter om dette, særlig siden de er skikkelige kranglefanter ellers. :)

Uansett, når de endelig har klart å spare nok penger har de vært kjempestolte over hva de har fått til. Og det har vært moro å ha dem med på butikken for å handle. -Kanskje ikke like gøy for de som jobber i butikken når ungene har kommet med sparepengene sine, men det hadde blitt feil om jeg skulle veksle og ordne for å gjøre det lettvint. Da hadde det ikke vært deres penger som de kjøpte for like vel. Så jeg håper de som jobber i lekebutikkene ser verdien i å tømme sparegrisen for å kunne kjøpe for egne penger, og at de tar det lille ekstra arbeidet med et smil.

ming sa for 16år siden:

Jeg tror oppriktig at ungene våre har et ganske fornuftig forhold til det å få ting, ønske seg ting, spare til ting. Heldigvis har vi familie som spiller på lag med oss.

Storesøster har bursdag i juni, så med henne er det veldig greit. Det er litt verre med lillebror som har bursdag i januar. Til jul går det i vinterutstyr (ski, skøyter, rattkjelke eller hva det nå er som trengs den vinteren) fra oss. Fra familene våre kommer det gjerne ullundertøy, ullsokker, luer, votter og annet fornuftig tøy, (penger til) vintersko, vinterdress og så gjerne bøker, spill, filmer eller musikk. Onkler og tanter er gjerne hakket mer ufornuftige og kan gi leker, men det blir ingen overflod. Vi kjøper sjelden store ting utenom jul og bursdag.

Storesøster ønsker seg og får sommerklær og sommerting til sin bursdag - sykkel, sparkesykkel eller hva det måtte være. I tillegg ønsker hun seg alltid bøker, så det blir noen av dem. Lillebror med bursdag i januar sliter vi litt mer med, men vi prøver å spare opp mer eller mindre fornuftige ting han trenger. I 5-årsdag fikk han CD-spiller, f.eks. Og så må jo også han få sommerting når sommeren kommer, selv om han ikke har bursdag...

For et par-tre år siden ønsket storesøster seg så inderlig en Amanda-dukke. Jeg gjorde det helt klart at det ble helt uaktuelt å kjøpe en dukke til 1000 kroner, så dersom hun ville ha den, måtte hun spare. Det ble dukke til slutt. Bursdagspenger og julegavepenger ble spart, i tillegg til småpenger hun fant eller tjente på ymse vis. Jeg tror det var mye mer stas med den dukka da, enn om hun hadde fått den med en gang!

Ungene har det de trenger. De skiller seg ikke ut på noe vis, men de får sjelden ting med en gang de ønsker seg det. Unntaket er bøker, for der er jeg veldig svak, og det har de nok merket... Men det ser jeg på mer som en absolutt nødvendighet for å leve et fullverdig liv, så det blir mer på linje med mat. :knegg:

Jeg ser at presset sikkert kommer til å øke etterhvert som ungene blir større. Jeg får allerede høre fra storesøster på 8 om hva den og den i klassen har, men prøver å snakke åpent med henne om hva vi ønsker at de skal lære, og om økonomi, hva som kommer inn og hva som går ut. Enkelte måneder er det smalhans, og vi kan ikke kjøpe det bladet selv om det er lørdag. Andre måneder er det mer romslig, og vi kan kanskje ta en tur på en klesbutikk og supplere litt med basistøy. Jeg tror det går inn, smått om senn. De blir ihvertfall glade for alt de får, og evner å ønske seg ting og skrive laaaange ønskelister.

C3PO sa for 16år siden:

En presisering til de som har feiltolket det jeg skrev tidligere (Jeg har derfor et veldig bevisst forhold til dette. Jeg skulle gjerne kjøpt alt mulig til barna mine - det finnes så mye morsomt i butikkene, men jeg lar være. Jeg vil heller delta i livet til barna mine, og hjelpe dem å bli de fine menneskene som jeg tror de kan bli.)

Jeg tror dere har oversett "alt mulig". Jeg tror at de fleste av oss er flinke, og både deltar og gir en gave i ny og ne. Det gjør ihvertfall jeg. Gavene gis mest til bursdag og jul - men for mine barn kommer disse to tett sammen. Det er det som blir kjøpt utenom som vi begrenser. Spesielt når jeg ser at de får en gave og så har de glemt den allerede dagen etter.

Polyanna sa for 16år siden:

C3PO:Når du sier "jeg vil HELLER delta i livet til barna mine..." så høres det ut som om du synes det er en motsetning mellom å kjøpe mye og delta i livet til ungene. For meg er de to tingene helt uavhengige av hverandre, selv om det selvsagt sikkert skjer at de som feiler på det ene området også feiler på det andre.

Hasselnøtt sa for 16år siden:

Min første tanke var at dette overhodet ikke bare gjelder barna. Jeg ønsker meg heller aldri noe. Ei heller noen i familien min. Jul er jo det rene mareritt, da alle flyr rundt å kjøper ting til hverandre som ingen hverken ønsker seg eller trenger.

Når det er sagt, så prøver jeg å være bevisst på dette. Det er strengt tatt ikke ofte jeg kjøper leker, og de har ikke så mye sammenlignet med mange andre.

rajraj sa for 16år siden:

Jeg synes dette er vanskelig. Nå er min så liten ennå (1 år), at det ikke er noe tema på en liten stund. Men det er greit å begynne med gode vaner allerede, som for eksempel tenke gjennom hva vi kjøper til ham og ved hvilke anledninger han får nye ting, leker og klær.

Som C3PO poengterte: Ja, det fantes bortskjemte barn som fikk alt de ville tidligere også. Men det jeg ser som en utfordring er at vi voksne stadig unner oss mer også, som Emm sier i sitatet over. Hvordan skal vi klare å balansere det at vi har god råd og kan kjøpe oss det aller meste, samtidig som vi skal be barna spare inn og holde igjen? At mamma kommer hjem fra butikken med nye klær/masse god mat/ferietur til hele familien stadig vekk, mens hun samtidig sier at man ikke bare kan gå og kjøpe seg alt man ønsker - blir ikke det litt kunstig?

Her i huset, for eksempel: Vi lever nå på en inntekt + studielån. Når jeg er ferdig utdannet og får meg heltidsjobb vil økonomien vår gå fra natt til dag, nesten uansett hvilket lønnstrinn jeg måtte starte på. For oss voksne betyr det at vi kan unne oss mer enn før - og dette er jo noe vi har jobbet for. Vil et barn oppfatte det på samme måte?

Utfordringene ligger kanskje i å lære barna takknemlighet for det de har og får og å kunne se at tingene har verdi? Merker at jeg gruer meg litt til den tiden kommer, for jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det hele - selv om jeg har alle intensjoner om å være prinsippfast og fin.

rajraj sa for 16år siden:

Godt poeng!

Dronningen sa for 16år siden:

Nei det er ikke enkelt. Jeg er nok en kjøpeperson selv, og liker å handle, og det påvirker nok også terskelen for hvor lett nye ting eller klær kommer i hus. Jeg husker også egen barndom, der jeg ofte følte meg utenfor av dievrse grunner, bla. pga. mangel på diverse ting. Man vil liksom gjøre ting bedre, på en måte. De skal ikke oppleve at de står utenfor. Den saken står sterkt hos meg. Vil nok også være noe vi er bevisst i skolealder. Er sikkert litt feig sånn, men det får så være.

Men som regel når de får noe, så er det småting i hverdagen, og de større sakene er knyttet til jul og bursdag. Det har aldri vært noe problem med å si nei i butikken. Klær derimot handler vi mer som dagligvarer. Noe trenger de der og da, og noe er fint.

Besteforeldre bor ikke her, men får kjøpe det de vil. Vi har ikke såå god råd at vi ikke setter pris på litt sponsing av og til.

Men at det påvirker holdningen til omverden er jo klart. Det blir jo litt som våre besteforeldre og appelsin til jul. Det var store saker da. Det handler jo om kjøpekraft og tilgjengelighet.

bina sa for 16år siden:

Jeg mener det. At selvfølgelige ting skal ungene få når de trenger det. Samtidig mener jeg at julegaver eller bursdagsgaver til tusenvis av kroner ikke hører hjemme noe sted. Derfor kjøper vi ikke dyrt sportsutstyr til bursdagen.

Dette av flere årsaker. Hvis man har flere barn blir det fort skjevt og barna er vare for urettferdighet, hvis den ene får en gave til en verdi av 3000 på bursdagen sin, og den andre får en gave til 500 kroner. Jeg er ikke tilhenger av millimeter-rettferdighet, men det er bare å innse at i det øyeblikket slalomutstyr, sykler og snowboard står på gavelista så har man hevet nivået betraktelig. Da nytter det ikke å komme til nestemann med en eske med deler til Brio-togbanen.

Og det er der jeg / vi er. Vi gir heller en eske med Brio-tog-deler til 400 kroner i bursdagsgave, for det er noe vi vet barnet ønsker seg, og som er unaturlig å gi i andre sammenhenger.

Dessuten må jeg jo si at gaver vanskelig kan arves. Så om storebror får sykkel i 6-års gave, så blir det feil å la lillesøster arve den etterpå.

Jeg vil altså senke det generelle nivået, ha muligheten til å arve sportsutstyr, og la bursdager og jul være den dagen da barna får det de ønsker seg, men ikke får ellers.

Bokormen sa for 16år siden:

Vi har stor familie på begge sider, og det er helt uaktuelt at barna skal få 20 leker/ filmer etc på bursdagene sine, da vil jeg mye heller at de får en blanding av penger, klær og ting de ønsker seg. Hadde vi hatt liten familie hadde det kanskje vært annerledes.

Skremmern sa for 16år siden:

Jeg får meg ikke til å "instruere" slekt og venner til noe som helst når det gjelder gaver. Blir jeg spurt om det, svarer jeg selvsagt hva de evt. måtte trenge av nødvendige klær, saker og ting, samt det de ønsker seg. Jeg ser ikke på gaven, det være seg genseren eller leken som enda en ting på gavehaugen og det overfyllte rommet, men som noe denne personen personlig har plukket ut og kjøpt av kjærlighet til mine barn. Hva gaven inneholder er på en måte helt og holdent opp til dem, selv om jeg naturligvis håper de spør meg på forhånd. Jeg synes egentlig det er litt frekt å instruere.

Jeg tenker også at det er mye gaver i omløp, men det er opp til oss foreldre å lære barna om takknemlighet, det å sette pris på det man har, samt å ta vare på tingene sine. Vi har oss årlige raid på jenterommet, og da plukker jeg og barna ut de lekene som ikke brukes slik at de kan komme til bedre nytte hos barn som ikke har så mye å rutte med.

Left sa for 16år siden:

Jeg må nok bare signere denne. Jobber med saken, for deilige storebror begynner å bli ufyselig når vi er ute og han ikke får det han vil ha. DET gidder jeg ikke, så pr. dato er det kjøpestopp.

DM sa for 16år siden:

Det er jo endel som pakker det inn som gaver og gjør store nummer av det, det var kanskje det han siktet til? At det kan være kjekt å kjøpe inn noe man trenger som er fint også, men at man ikke skal hause det opp og pakke inn som gave ol?

Nessie sa for 16år siden:

Her arver vi mange leker, så det kjøpes faktisk ikke så mye. Men jeg synes liksom vi har litt for mye likevel. :himle: Mer enn hva som blir brukt iallefall.

Jeg har forøvrig ingen problemer med å la barn arve sykler, ski og slike praktiske ting. Og mine barn får gjerne "praktiske" gaver til jul av besteforeldre og sånn. Men nå har jeg jo såpass små barn enda, at de sjelden har konkrete ønsker selv å komme med.

Appelsin sa for 16år siden:

Mine er så små enda, at jeg ikke har møtt problemet. Men jeg antar så absolutt det vil komme.
Foreløpig er LilleHvit et så takknemlig vesen at hun i skobutikken med prøveskoen på foten spør:
"Kan eg få to?"

Blomst sa for 16år siden:

Ja jeg håper virkelig ikke du gir etter å gir henne to, hun får da klare seg med en:knegg:

Libra sa for 16år siden:

Viktig tema, skal være enig i det. Jeg kjenner meg på en måte igjen, men på den andre siden så gjør jeg det heller ikke.

Jeg var et barn som ønsket meg mye og som fikk mye. Derfor er det vanskelig for meg å forstå barnet mitt som sjelden og aldri ytrer et ønske om noe. Jeg kjøper ikke mye til han i hverdagen og det han får setter han stor pris på. Det være seg en ny stilig boxer eller kule sokker. Han får ukepenger og sparer de, men det er liksom aldri noe han ønsker seg, så pengene de blir satt i banken og kontoen øker på. Vel, den dagen han vil kjøpe seg moped eller noe slikt så vil vi nok være glade for det alle sammen.

Det er merkelig hvor lave forvetninger han har. Da han vokste totalt fra sykkelen sin, så forsøkte vi å vente så lenge som mulig før vi lanserte ideen om ny sykkel. Men, til slutt var det ikke forsvarlig for han å sykle på den lengere. Da vi lanserte ideen og spurte om vi skulle ut å kjøpe ny sykkel ble han kjempeglad. Men, det slo han aldri at han skulle ønske seg det. Skulle ønske han kunne ønske seg noe.

Noen som henger med i tankene?

Polyanna sa for 16år siden:

Libra: Jeg har også en sånn. Men jeg kjenner meg selv godt igjen i ham og husker at jeg godt kunne ønske meg ting, litt sånn diffust, men delte det aldri med foreldrene mine. Jeg vet ikke hvorfor - om jeg antok at jeg ikke ville få det lell, eller om jeg trodde de kunne lese tankene mine? :vetikke:

Men det er klart, det er enda lettere å si "ja" med en gang når det ER så sjelden at det faktisk spørres etter noe konkret. (Bortsett fra en og annen gang etter lesing av en lekekatalog, selvsagt. Da ønsker han seg jo ALT. Så det kan være et tips: Få ham ti å lese mer reklame. :p)

Bokormen sa for 16år siden:

Jeg var slik. Men jeg visste at foreldrene mine hadde trang økonomi. I ettertid synes jeg nok at de burde ha skånet meg litt mer enn de gjorde, men jeg var nok også en liten grubler som sikkert forverret ting i hodet mitt. Til jul og bursdag passet jeg alltid på å ønske meg billige ting, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri limstift og binderser og små notatbøker og slike ting jeg elsket, og ville satt pris på. Standaren var at jeg fikk kombinert jule- og bursdagsgave; ski, spark, vinterdress - og så arvet broren min etter meg, og fikk lego, filmer og ting han likte i gave. :rolleyes:

rajraj sa for 16år siden:

Det får meg til å komme tilbake til et poeng, som dukker opp stadig når det er snakk om barn og foreldre: Det aller, aller viktigste er jo at foreldrene ser barnet. Ser hva det trenger, ser hva det blir glad for og ser når alt det materielle begynner å gjøre noe med dem.

Zip sa for 16år siden:

Kvifor det?.
Her har akkurat mellomsøster tatt i bruk sykkelen storebror fikk til 5 årsdagen. Ho er super stolt og strålande fornøyd.
Har ikkje falt meg inn at det var noko problem.

Ellers er ikkje alt av utstyr her nokon selvfølge å få så det blir bursdagsønsker.

Libra sa for 16år siden:

Jeg tror bina mener at den da ikke gies som gave til den som arver den.

Zip sa for 16år siden:

Nei er det det ho meiner så, forstod det ikkje slik.
Blir ikkje bursdagsgave når den er brukt nei.
Me ser ikkje så nøye på prisen, men er har oversikt så det ikkje blir heilt skjeivt i det lange løp. Null problem.

Zip sa for 16år siden:

Og slik eg tenker er at i f.eks dette tilfellet så fekk storebror ny sykkel til 5 årsdagen. Den var dyr. Vesla er heldig og får arve den (og er kjempeglad for det), og treng derfor ikkje så dyr gave. Ho får arve sykkel og får ei mindre gave. Ser absolutt ikkje problemet med det. Storebror ny dyr sykkel til 5 årsdagen, veslesøster noko anna som er billigare. Hadde blitt urettferdig om ho skulle fått like dyr gave pluss at ho arver sykkel. Ikkje berre kronene det kjem ann på syns eg.

Og det er ikkje alltid det er dyrt utstyr dei får heller. Storebror fikk gamasjer og skistavar til jul eit år. Syns ikkje synd på han for det. Var nok av gaver og leiker uansett.

rajraj sa for 16år siden:

Enig.

Men trenger man i utgangspunktet si noe om prisen på tingene de får, da? Hvis man gjør et poeng ut av at den ene gaven er billigere enn den andre, men det er på grunn av sånn og sånn, virker det kanskje urettferdig nettopp fordi det blir forsvart. Eller er det sånt de begynner å tenke på av seg selv?

Zip sa for 16år siden:

Me pratar ikkje om pris og ungane har ikkje nevnt det så det er nok berre me som tenker på det enda. Men når dei blir større blir dei sikkert meir opptatt av det. Ikkje noko problem no hvertfall.

Nessie sa for 16år siden:

Jeg synes det er kjekt å lære at barn kan arve. Hannah på snart 3 har arvet masse, blant annet klær. Og det er stor stas. Vi har 3 litt større jenter vi arver av, og hun spør nesten alltid når det dukker opp et "nytt" plagg hvem det er fra.

Og så sier hun selv når hennes plagg er for små, at det skal den og den arve (yngre jenter vi kjenner). Tror nok hun hadde blitt like glad får å arve en sykkel som å få en ny faktisk.

Maryan sa for 16år siden:

Her i huset er arv en selvfølge og en glede for barna. Det er like stas å være den det arves fra som den det arves til.
Og hva gavers sum angår, er det ikke tema hos oss. Vi kjøper gaver etter hva vi tror gleder mottakeren, er det en gave til 40 kroner eller 400 kroner, så er det ikke av videre betydning.

Michayla sa for 16år siden:

Jul kan det fort bli mye gaver fra hele familien.

Men her får de ingenting utenom jul og bursdag.
Da må de spare til det selv av ukepengene sine eller bursdagspenger.

De får ikke av besteforeldre utenom jul og bursdag heller.
Svigers gir litt klær og sko etc, men det er ting de trenger og noe de er NULL inntresse av. De legger knapt merke til hva som er nytt og gammelt i skapet.

Men leker, spill etc må de jobbe eller spare for å få utenom bursdag og jul.

(hender svigerfar stikker til dem litt leker når vi er hos dem, men det meste blir liggende der så de har noe å leke med der)

Michayla sa for 16år siden:

Her arves allt fra klær til leker, sykler etc mellom våre egne barn og venners,familie og kollegers barn.

Ikke noe problem.
Kjøper brukte klær og vi.

Noe leker har vi og kjøpt brukt.

Michayla sa for 16år siden:

Enig her ja.

Nå som 9 åringen har fått ny sykkel og den han hadde før denne var arvet, så synes jeg det var greit å la den gå til neste mann.

Men når eldste er blitt for stor for sin nye sykkel så skal han få lov til å selge sykkelen sin, enten til oss foreldre eller andre. Slik at han kan spare den summen han får eller kjøpe noe annet han vil ha.

Gaver er jo hans og han som "bestemmer" over.

Mellombror må også oppleve og få velge sin egen sykkel i butikken hvis sykkel står på ønskelisten hans når den tiden kommer.

Trenger han sykkel og ikke det står på ønskelisten, så får han den med betingelse at det går i arv selv om han har bursdag eller ikke.

Klær er ikke under gave for min del.
De har null intresse for klær, jeg selv hatet å få klær i gave som liten jente og jeg ser det samme hos guttene, de bare kaster et raskt blikk på gaven, sier et betuttet takk til giveren og åpner neste i håp om noe de kan ha det gøy med.
Ser det på kroppspråket/ansiktet dems.

Så her kommer det klær i hus når de trenger det.
Ikke alltid de vet at de har fått nye klær, for de vet knapt hva de har selv og reagerer ikke om det er noe nytt i skapet. De er ikke med å handler klær heller, de hater det, så det gjør jeg alene uten dem.
Lik faren med andre ord. Bryr seg nada så lenge de ikke fryser.