Hvor krise er det egentlig med noen grå hår? Er jeg helt utafor som lar mine sølvstriper synes og ikke har noen planer om å kamuflere dem? Håret mitt er langt, blankt og glatt og jeg har det vanligvis i hestehale, så jeg får sølvgrå fartsstriper et par steder. Jeg orker ikke tanken på å begynne å farge håret og å måtte gjøre det i flere tiår. Farger alle håret når de begynner å få noen grå strå?
Jeg synes ikke det er et must for alle. Det kommer liksom litt an på hvordan det fortoner seg. Jeg personlig kan ikke la vær. Men, jeg blir rett og slett blass når de grå for overta. Har gjort et og annet forsøk på å la vær og får rimelig kjapt tilbud fra et par ærlige venninner om at de kan komme å farge håret mitt. :humre:
Jeg synes farge gjerne blir hardt mot ansiktet mitt selv om jeg velger noe som likner egen hårfarge. I tillegg synes jeg hvithåra blir enda tydeligere når de dukker opp i etterveksten etter farging. Foreløpig liker jeg håret mitt nok som det er, selv med litt hvitt i. Men jeg inrømmer at jeg napper ut de hvithåra som er mest påtrengende. Skulle mye bli hvitt på en gang må jeg nesten farge, i hvert fall hvis jeg skal fortsette å ha langt hår. Ser litt rart ut med hvitt øverst og brunblondt nederst.
Jeg har ikke oppdaget noen går hår enda, og må innrømme at jeg håper det tar noen år til før de kommer. Hadde de kommet allerede nå, så hadde jeg nok farget håret.
Jeg innbiller meg at hvis det tar 10 år før det blir noe særlig mer av disse hvite hårene, så kommer jeg til å la dem ta gradvis over. Men det sier jeg nå...
Generelt syns jeg at det på et eller annet tidspunkt er penere på mange om de dropper fargingen. Problemet er kanskje å selv vurdere når det er, og så å håndtere overgangen. Jeg husker mamma brukte striper i en periode mens hun gikk fra svart til grått. Hun er nå helt sølvgrå og veldig, veldig fin, syns jeg. (Hun er en vakker kvinne)
Jeg liker ikke farget hår.
Det KAN være pent når det er blankt og nyfarget, men det er jammen ikke mange vask som skal til før det blir matt og stygt.
Uansett farge så foretrekker jeg naturlig.
Etter at jeg fikk barn (ja jeg tror faktisk det var en viktigere faktor enn alder) har det dukket opp grå hår her og der. Men som frisøren min sier det er i grunnen helt ok så lenge de er spredt og ikke tar overhånd.
Som du sikkert skjønner så lar jeg være å farge håret før det er helt nødvendig.
Jeg begynte å farge håret i vår da de grå hårene ved tinningene (og underhåret ) begynte å bli litt vel fremtredende. Håret blir dessuten blankere og får finere glans. Jeg er ikke klar for å gå med grått hår ennå. ;)
Jeg syns det må få være opp til hver enkelt. Jeg fikk mine første grå hår i midten av tjueåra, men hadde allerede farget håret fra jeg var nitten, så det har jeg fortsatt med. I motseting til Silje foretrekker jeg farget hår, jeg syns det er kjedelig å slå seg til ro med kun det naturlige. ;)
Jeg synes ikke det er krise med grått hår, men det er forskjell på hvor dekorativt det er, avhengig av hvor det kommer, hva slags farge det var før og hva slags gråfarge det blir. Jeg er sånn passe mellomblond med noen lysere partier og tror ikke gråningen vil bli påfallende skjemmende, men jeg pleier å farge håret uansett og kommer sannsynligvis til å fortsette med det av andre grunner.
Jeg har rødlig hår, og foreløpig ingen gråe. Men jeg har studert håret mitt ganske grundig en gang. Og fant helt helt svarte hårstrå, helt helt røde og helt helt hvite, og mangen immellom der. Så jeg tror nå da, at kanskje de gråe bare vil komme naturlig inn? Jeg har arvet min morfars og min farmors hårfarge, og begge de to har/hadde helt nydelig hvit hår.
Ja, både på alder og hårfarge, tenker jeg. Grått hår er mindre synlig i enkelte "grunnfarger". Mitt hår er litt stripete fra før, og ganske lyst, så da blir det nok ikke så påfallende - håper jeg. Det ser ut til at jeg har samme hårtype og -farge som pappa, og han fikk sine første grå hår først da han hadde passert 60. Moren min har brunt/mørkere kommunefarget hår, og begynte å bli grå før hun var 40. Siden har hun farget det. Ulempen med det er at man blir helt avhengig av farging på et vis når man først har begynt.
Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å farge håret når det gråner - det er jeg for lat til. Den eneste gangen i livet jeg har endret hårfarge, var da mannen spanderte "bli ny" på meg. :p
Jeg har hatt gråe hår i så mange år nå at jeg ikke gidder gjøre noe med dem lenger.
Jeg farget håret her om dagen, men det handlet mest om at jeg hadde lyst til å se ny og fresh ut i forbindelse med et bryllup enn det at noen hårstrå hist og her er grå.
Det er ikke slik det skjer, tror jeg. Fargen "suges ut" av hele hårstrået, litt på samme måte som klorofyllet av bladene på høsten. Det er bare evt. kunstig farge som kamuflerer alt annet enn det innerste.
Jeg synes det avhenger av hvilken hårfarge man har. Svarthårete slipper jo ikke unna med noe som helst. Slike kommunefargete som meg blir derimot ikke så fort avslørt. Generelt synes jeg uansett at det er penest å gjemme det grå. Striper er en fin måte å kamuflere et lett grånende hode, da blir ikke fargene så harde mot ansiktet.
Selv har jeg hittil funnet to grå hårstrå, begge dukket opp på tredveårsdagen min. Idet de har blitt til fem har jeg bestemt meg for å stripe håret. Det blir vel sånn ca neste uke, tenker jeg. Jeg mistenker nemlig at det ligger tre uoppdagete grå hårstrå innimellom tjafset, jeg har bare ikke hatt tid til å se etter.
Samme her, men jeg begynte enda før. Var nok ikke mer enn 15-16 da jeg farget det første gangen. Har fortsatt med det, i alle tenkelige (og utenkelige) fargevarianter. Det kommer jeg til å fortsette med.
Det er vel ikke bare din personlige synsing, men et ganskeubestridt fakta at grått hår forbindes med økt alder
Hmm. Denne skjønner jeg ikke. Jeg ville iallefall følt meg litt smådum dersom alle rundt meg var klar over mine gråe hår til hverdags, men så skulle jeg plutselig med ujevne mellomrom farge det. Alle vil jo legge veldig merke til den fargen.
JEG ville absolutt farget håret om det ble grått nå, og jeg undres endel over hvorfor ikke flere gjør det og beholder sin ungdom litt lengre.
Min mor er 58 og nekter å farge og hun ser mye mye eldre ut enn hun hadde trengt, og enn sine venninner.
Det er da ikke sååå hassel å farge vel? Kontra å se såpass mye eldre ut?
Jeg farger ikke for å skjule de grå hårene de få gangene jeg gjør det (ca 1 gang pr år), men for å sprite opp min egen farge litt. Jeg er slett ikke flau over å ha grå hår og har ingen behov for å kamuflere det, det er ikke sånn at jeg er redd for å bli avslørt. Når jeg gjør det, farger jeg uansett håret i en nyansen veldig nær min egen, men forskjellig nok til at oppmerksomme personer ville legge merke til det.
Man kan fint se ut som 58 år med grått hår, det er vel ikke noe mål i seg selv å se ut som man er 45 hvis man er 58. Jeg synes tvert i mot at sånt virker krampeaktig og jålete :stiller meg lagelig til for hogg:. Det kommer jo an på hva slags verdier man har, hva slags person man er. Jeg synes på det jevne det er viktigere å ikke utsette kroppen og håret for massevis av kjemikalier* enn å prøve å gjøre meg yngre enn jeg er. Jeg ser ut så gammel som jeg er, og trives med det. I tillegg synes jeg ikke det er verdt hverken tiden det tar eller pengene det koster å holde håret farget hele tiden. Jeg forundrer meg over folk som så vidt får det til å gå rundt økonomisk, men som har råd til frisørregninger på langt over 1000 kroner flere ganger i året. Vi er rett og slett forskjellige.
*Jeg tror personlig at den eksplosive økningen i allergier de siste tiår i stor grad kommer av alle stoffer vi frivillig og ufrivillig utsetter oss for, gjennom mat, produkter vi bruker og miljøet generelt.
Jeg tror ikke man skader seg selv med hårfarging og har heller ikke så dårlig råd at dette er et argument i min verden.
Jeg kan dessuten leve med å ha noen "feile" verdier om å holde meg yngre enn jeg er. Jeg må ikke se ut som 45 når jeg er 58, men hadde syns det var særdeles hyggelig dersom noen trodde det. Om en pakke glansvask kan gi meg litt billig utseende-selvtillitt så ja takk!!
Om dine verdier er "feilere" enn mine vet jeg ikke. Man er vel bare forskjellige. Jeg ville bare prøve å forklare det du sa at du ikke skjønte i min måte.
Når det gjelder forfengelighet/å pynte seg/å "holde seg ung" har man gjerne sine egne "spesialområder", er mitt inntrykk. Jeg er f.eks. ganske jålete når det gjelder klær, og forlater aldri huset uten sminke. Håret, derimot, gidder jeg ikke gjøre noe med - verken farging, stilig klipp, bruk av hårprodukter e.l. Ragget henger rett ned i sin naturlige kommuneblonde kulør. :p Det er kanskje rart når jeg liker å pynte meg ellers, men hår er altså et forsømt område hos meg. Derfor kan jeg heller ikke se for meg at jeg plutselig skal begynne å farge det når det gråner, ei heller legge igjen flerfoldige tusen hos frisøren flere ganger i året. Jeg tar ut mitt jåleri på andre felter.
Jeg er relativt mørk i håret og fikk mine første gråe hår i midten av tjueårene, som Glitter. Jeg var nesten single, utrolig uetablert og hadde i grunnen farget håret i årevis. Det har jeg fortsatt med. Jeg syns jeg er litt vel ung for å være så gråspettet som jeg er, og farger det fortsatt. Men jeg trener på å venne meg til at jeg nok blir grå like ung som mine foreldre. Fordelen er at de har utrolig vakre, hvite manker.
Min mor er like gammel som din, og det er lenge siden hun sluttet å farge håret. Hun er flott og ser omtrent så gammel ut som hun er. Om hun hadde farget det, hadde det derimot sett grusomt ut. Hun er veldig lys, og med de gråe hårene så endrer også fargene i ansiktet seg, noe som gjør at det er lett å se på eldre kvinner at de farger håret. Og det er ikke særlig flaterende, syns jeg. Så faktisk kommer det et naturlig skille på når man bør slutte å farge håret.
Jeg farget lenge før de små grå begynte å vise seg, og fortsatte etterpå også. Nå er det mye grått, og det er ikke striper, men store felt, så nå er jeg veldig bevisst på å farge.
Jeg skjønner ikke helt poenget med å se yngre ut enn man er. Jeg tror jeg ser temmelig nøyaktig 36 år gammel ut. Kanskje et par år eldre på de dagene søvnløsheten viser mest. Jeg prøver å kjenne etter og nei, det gjør meg ingenting, og jeg hadde IKKE blitt glad om noen trodde jeg var 30. Hvorfor skal man se yngre ut??
Jeg tror trenden med farget hår langt oppi årene begynner å snu. I USA har jo ALLE farget håret, men der har det akkurat kommet en bølge der det å beholde det grå er det "siste nye". Med medhørende bokutgivelser om emnet, selvsagt. :knegg:
Jeg TROR at jeg etter 50 vil syns grått hår er helt ok. De i slekta som jeg ligner på har blitt sent grå, men blitt veldig, veldig vakre gamle mennesker. Ingen av dem har sett yngre ut enn de var, men VAKRE.
Nydelig stålgrått hår, dype "livsrynker", mørke og dype øyne. Litt Halldis Moren Vesaas. Så jeg ser lyst på det. :glis:
Jeg er 31 og ønsker ikke å bli spurt om leg på polet. Jeg blir derimot smigret når noen tror jeg er 26-27, nettopp fordi de mener at jeg ser "bra ut", har "holdt meg". I noen sammenhenger ønsker jeg derimot pondusen alderen gir meg og jeg ønsker meg nesten en liten rynke for å få den.
Dette med å holde seg ung henger sammen med å se bra ut (for meg). Det viser at man ikke gir bæng i utseende og gjør en attraktiv.
JEG blir alltid forundret over folk som virkelig ikke løfter en finger for å se bedre ut. Ofte har de et flott utgangspunkt, men velger å ikke gjøre noenting for å pynte seg litt. Det forteller meg litt om en person også.
Jeg skal ikke gå i magekorte topper som 50-åring og ønsker ikke å se ut som om jeg seriøst prøver å se ung-ung ut. Men jeg vil gjerne være av de 50-åringene som folk ser på og sier at "hun har jammen holdt seg bra". Om det er pga en glansvask, littsolpudder, en slank midje, en kul bukse eller rett og slett gode gener - ja, så er det like hyggelig uansett.
Min mamma også. Hun er 61, har grått hår, men er en nydelig dame, som ser akkurat passe gammel ut.
Jeg skjønner ikke helt at du ikke ser at dette gjelder deg og din smak. At andre velger å ikke farge håret sitt betyr ikke at de ikke bryr seg om utseendet sitt, de velger bare annerledes enn deg. Jeg syns for eksempel det ikke er spesielt classy med bleket hår, men jeg mener ikke at de som som gjør det ikke bryr seg om utseendet sitt, selv om jeg ikke syns det er pent.
Jeg er ganske motsatt av deg. Jeg bruker nesten aldri sminke (kanskje fem ganger i året), og kan virkelig ikke karakteriseres som jålete på noe vis. Men frisøren og optikeren min tjener vanvittig gode penger på meg... :knegg:
Okei, kanskje jeg er en mini-jåle på mitt vis da, siden jeg går til frisøren oftere enn annenhver måned for klipp og farge av mitt korte hår.
:plutselig selvinnsikt:
Farger de vipper og bryn også? Jeg spør av ren uvitenhet, altså. For jeg har til gode å møte noen som ikke tydelig endrer farger i ansiktet også når de blir grå, og derfor ser det veldig rart ut når de farger håret. Mitt erfaringsgrunnlag er bygget på folk med veldig mørkt hår og når håret ble grått nok, ble alle farger for harde.
Men du snakker om at DU ikke syns de gjør noe for utseendeet sitt, når de kanskje gjør noe, men har andre preferanser enn DEG. DU vil dermed ikke ikke se hva de gjør, fordi det ikke faller inn i DIN oppfatning av hva å gjøre noe for utseendet sitt er.
Ikke mannen min.
Han fikk sølvstriper i håret ganske tidlig, allerede som 22-åring, men begynte ikke å farge det før ti-elleve år senere - da han fikk se et bilde av seg selv på fest, og utbrøt:
"Er jeg blitt så grå, nå!?"
:knegg:
Om det ser unaturlig ut med farge kommer litt an på alder. Men på et tidspunkt så vil hudtone også endre seg, at de fargetonene som før så naturlige ut, blir altfor harde. Men så var det det med å identifisere hva som er riktig timing...
Det er i grunnen derfor jeg har håpt på at de grå skal komme senere. For da innbiller jeg at de vil komme mer i takt med aldringen ellers.
Myrsnipa: Jeg tror vi ser forskjellig på hva som er vakkert eller "velholdt". For meg er Lise Fjeldstad mye vakrere enn Madonna, for å si det sånn. Selv om den første er både grå og rynkete. Det er ikke bare glatt og ungt som er vakkert.
Jeg har ganske mørkt hår og har noen kritthvite hårstrå som jeg ser ganske så godt selv selv om mannen sier han ikke ser noen! :rolleyes: Kalrt han ser de!
Iallefall føler jeg meg mye bedre når jeg farger håret 3-4 ganger i året. Mest for å få glansen for de hvite hårene tar ikke farge men håret ser uansett friskere ut! Jeg føler meg mer vel med litt farge i.
er vel et godt eksempel på at grått hår er stilig. Men, det er vel ikke helt naturlig likevel. Ser ut som hun striper det for å få mer liv. Men, hun har likevel beholdt det som grått.
Men, med slikt utgangspunkt:
hadde jeg valgt å farge det. Det er vel bortimot slik mitt hår er. Det er ikke bare det at selve håret ser dødt og blast ut, men det blir stivt og dødt og vanskelig å stelle. Når jeg får farge i det så blir håret mykere.
Nei, det tror jeg ikke. I hvert fall den ene var helt mørk, og er helt grå i en alder av 35 (og har vært det en stund). Jeg har sett etterveksten, ellers hadde jeg neppe trodd det. Nå kjente jeg henne ikke før, men det ser på alle måter ut som hun bare har litt farge i året, slik som 90 % av jentene jeg kjenner.
Startet å få grått hår for ca 17 år siden, så jeg har ikke bare litt.. Men det farges!! Prøvde meg for en stund siden å se hvordan det ble uten farging, men etterveksten var ikke direkte sjarmernede..
Jeg skjønner at jeg blir tolket i verste mening her, og akkurat nå orker jeg ikke forklare nærmere. Jeg syns også Lise Fjeldstad er flott, men hun er ikke tretti år med grått hår, hun må da være nærmere 70?
Selvsagt er det ikke bare glatt og ungt som er vakker og det verste jeg ser er folk som desperat krampeholder på ungdommen med klær og veldig farget hår og sminke.
Jeg syns likevel det er litt trist å se ei flott dame på 40 som tydelig ikke engang prøver å se vel ut. Kofte, tresko og bestemorkjole på byen f.eks - bare for å dra et eksempel som dere forstår.
Jeg har også tenkt slik. Tanten til min mor begynte tidlig å farge håret. Og hun har ingen forståelse for eller selvinnsikt på at den flotte, nesten sorte hårfargen som egentlig er hennes, faktisk ser litt "heksete" ut på henne, nå som hun er over 80!
Ditto og amen.
Sist jeg var hos frisøren ba jeg henne av ren nysgjerrighet om å se om det var kommet noen grå. Hun kunne ikke se noen. Jeg har en sånn farge som gjør at det nok er andre enn meg som kommer til å oppdage dem først. Etter to svangerskap er jeg nemlig gråblond, ikke lysblond, slik jeg alltid har vært før. Så selv om jeg ikke farger håret pga grå hår, så gjør jeg noe med den naturlige fargen fordi den er blitt så ultrakjip i seg selv...
Eg har ingen grå hår enda. Mamma har heller ikkje masse grått hår enda, 58 år.
Eg er blond og kjem til å stripe/farge der for å få liv i det. Trur ikkje det blir for hardt sjølv om eg skulle få nokon grå hår. :)
Jeg har oppdaget mine første grå hår i en alder av snart 40. Har farget håret i årevis og kommer til å fortsette med det. Ved valg av riktig farge blir ikke farget hår hardt mot ansiktet. Jeg farger det selv og frisøren min sier hun ikke kunne gjort det bedre selv, det ser naturlig ut og temmelig likt min egen farge.
Mamma er over 60 og i utgangspunktet helt hvit i håre pga cellegift, men hun farger håret og det ser hverken krampeaktig eller rart ut da hun velger en farge som passer henne og hennes hudfarge perfekt.
Jeg ser ikke på noen måte at dette er sammenlignbart med å la noen få grå hårstrå synes i samme alder. Grå hårstrå er naturlig hvis man er 35 - 40 år, bestemorkjole, kofte og tresko er mildest talt uvanlig i samme alder.
Men i dette tilfellet er det jo ikke hovedsaklig hårfargen som gjør at hun ser bedre ut på bilde 2. Det er like mye hårklipp, styling, klær, sminke og ikke minst posering.
Myrsnipa, jeg er også en av dem som syns jeg ser bedre ut med farget hår - jeg er 33 og har masse grått. Hva andre syns om seg selv legger ikke jeg meg oppi, jeg tror ikke jeg vet om noen som ikke bryr seg litt om utseendet sitt, enten på den ene eller andre måten, selv om det har ulikt utslag enn min det min forfengelighet har. Jeg har faktisk ikke noe ønske om å bli tatt for å være yngre enn det jeg er, tro det eller ei, det er ikke det som "gjør dagen" for mange.
Men jeg syns du forandrer premissene i diskusjonen underveis, vi begynte med damer på nesten seksti og ikke farging av hår, og har endt opp med damer under førti som i tillegg har snodig klesdrakt.
Da endrer sikkert fargene i ansiktet seg uavhengig av hårfargen. Jeg har alltid trodd at det henger sammen med håret, men det er mulig det heller dreier seg om en aldersting.
Mitt innledende svar her (om at det ser rimelig desperat og lite stilig ut å farge hår som er alt for grått), var også ment som en kommentar om foreldregenerasjonen vår som ikke farger håret.
Jeg er enig i det. Jeg tenkte egnetlig ikke på sammenligningen da jeg viste til bildet. Selv om hun hadde beholdt klippen (eller mangel på sådann) så hadde det likevel vært fordelaktig med farging av håret. Håret mitt er noenlunde likt det førbildet og jeg føler meg mer komfotabel med farget hår, ikke bare fordi det dekker de grå, men også fordi det gir mer liv til håret.
Men, etter kommentaren din så ble jeg sittende å se på bildet. En klipp og styling ellers uten å farge håret hadde nok også gitt godt resultat.
Jeg synes grå hår på jenter under 40 ikke er stilig uansett. Over det kan det være ok hvis man styler det og sørger for at det ikke ser dødt ut.
Jeg har ingen grå hår, men lysfarger det uansett. Hver gang jeg kommer til frisøren sier de at jeg har en fantastisk farge. (Og den er rett ifra Ica....blander to farger og så har jeg funnet "min farge".) Og føler meg så mye freshere når jeg har nettop farget det.
Prøv å ha stålgrått hår, all over, også vokser håret ca 2 cm i måneden.. Til og med frisøren min gir seg over for hvor fort håret mitt vokser. Da blir det ettervekst på ett blunk.
Jeg oppdaget mitt første grå hår da jeg var 25. Nå er jeg 38, og har en god del av dem.
Jeg farger håret, men synes det er litt styrete med hele greia. Dessuten er jeg utstyrt med glatt, fint hår uten hold, så hår er en litt touchy affære i det store og hele. Jeg er bekymret for at fargingen sliter på håret, samtidig som jeg føler at jeg ikke kan la de grå gjøre sitt naturlige inntog.
Hadde det vært meg hadde jeg da farget etterveksten min selv i rutine hver. 14dag. Men for all del, det er jo opp til enhver hva de ønsker å legge i det. Jeg ville forresten gjerne hatt turboveksten din... Da kan man jo forandre sveis uten at det går år å spare :)
Tipper det er ett luksusproblem, men jeg liker det ikke. Skulle gjerne hatt helt kort hår hele tiden, men det går ikke. Jeg farger håret selv, og av og til frisør, men jøss så kjedeligt det er!