Jeg synes ofte jeg leser om folk som ikke tror på annet mellom himmel og jord, enn det som kan vitenskapelig bevises og måles, men som opplever noe uforklarlig og dermed blir usikker på sitt standpunkt.
FP er vel ikke akkuratt kjent for å omfavne den alternative/åndelige verden så mitt spørsmål er om dere som hardnakket avviser idéen om at noe slikt eksisterer, har opplevd noe uforklarlig selv, og evt hvilken forklaring dere har på det?
Jeg tror på mer enn det som kan vitenskapelig bevises.
Nettopp fordi vitenskapen endres hele tiden, nye funn oppdages...
Blir naivt å tro at det kun kan stemme det som er vitenskapelig bevist!
Vi har ikke utviklet alle mulige instrumenter...det finnes mer, og vi kommer til å utvikle mer, og da oppdager vi mer:ja:
Neida. Hadde jeg opplevd noe som jeg mente var uforklarlig HADDE jeg ikke kunnet forklare det. Det ligger i "u"'en i uforklarlig.
Og nei,jeg har ikke opplevd noe uforklarlig. Da gjenstår jo spørsmålet om det er forklaringsevnen min som er god, eller om jeg ikke er så åpen for "andre ting mellom himmel og jord".
Jeg hadde tenkt jeg skulle skrive et dypt og åndelig svar i denne tråden, men jeg blir så satt ut av avataren til Pio at jeg gir opp. Den er uforklarlig og jeg hevder hardnakket at slike menn ikke eksisterer. :gal:
Ja, har hatt lyst til å si noe om avataren til Pio jeg også. Det er nok et par kjernekarer. :nemlig:
Jeg har ikke opplevd så mye som er "uforklarlig", jeg har hatt en god del lukthallusinasjoner (og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har hatt noen synlige eller hørbare hallusinasjoner!) og noen svake deja vu. Det er vel åpnenbart hva jeg forklarer dette som i og med at jeg kaller det for hallusinasjoner og deja vu.
Det nærmeste jeg kommer noe uforklarlig er et par episoder med småfolket som har lånt av lekene til Storebror noen uker, for så å putte dem pent tilbake på plass etter en stund. :knegg:
Jeg er kanskje ikke den rette til å svare, men jeg har opplevd ganske masse merkeligt de siste årene, og det forklarer jeg med det som det er, spøkelser, ånder, hjelpere m.m. Lett som ett spett!
Jeg har opplevd endel ja, men noen forklaring på det har jeg ikke... Eller, min eneste forklaring er vel at jo; jeg tror det finnes mye mer mellom himmel og jord, enn jeg tidligere har vært villig til å åpne øynene for...
Jeg har vel i løpet av de to siste årene blitt mer og mer troende. Jeg ble kjent med et fantastisk menneske som er troende, og hun driver med healing og slike ting, og hun har lært med masse. En ting er at hun har fått meg til å innse at jeg selv faktisk tror, og en ting er at hun har lært meg å åpne opp for at jeg faktisk selv også kan åpne opp og være mottakelig for ting. Hun har fjernet div sperrer hos meg, og det er både spennende og artig!
Jeg tror at noen mennesker er utstyrt med en intuisjon som er sterkere enn hos mange andre.
Jeg selv har en sterk intuisjon og det er heller sjelden at den følelsen ikke stemmer med virkeligheten.
Når jeg møter andre mennesker, kjente eller ukjente får jeg ofte en veldig sterk følelse av hvordan denne personen har det.
Jeg kan lett fange opp stemninger i et rom osv.
Jeg er ikke spesielt åndelig av meg, men synes det er et fasinerende tema.
Og jeg tror at de aller aller fleste av oss har dette i oss, men at de færreste av oss tør å se det i øynene... Vi stenger det ute, og legger lokk på egne evner. Dels fordi det er skremmende, og dels fordi at vi blir sett på som rare om vi åpner opp og lever etter våre evner.
Tja. Jeg tenker at så lenge noe virker så er det greit at jeg ikke skjønner alt. Jeg har gått både til fotsone og healing, på grunn av milde trusler og smarte incentiver fra familiemedlemmer. Her opplevde jeg tildels dramatiske endringer. Første healingopplevelse sendte meg fra haltende bekkensmerter til en mamma som kunne løpe ved siden av sykkelen, på 15 minutt. Da bryr jeg med relativt lite om hvorfor, men er bare lykkelig.
Med andre ord, jeg har hatt noen personlige opplevelser, jeg er ikke blitt direkte åndelig men er åpen for å utforske muligheter. Samtidig synes jeg det er lurt å huske på at det kan være svindlere og sjarlataner både blant leger, tannleger og i mer åndelige profesjoner. Det er smart å bruke referanser og egen vurderingsevne i alle livets situasjoner.
Jeg synes det er så spennende å høre om folk som forteller om slike uforklarlige hendelser. Selv har jeg ikke så mye som sett ryggen av et spøkelse engang, så "den andre siden" er nok ikke interessert i meg. :snurt: Men jeg finner temaet fasinerende.
Har hatt noen utrolig heftige hallusinasjoner etter narkose da, men det teller vel ikke:)
Jeg er i ferd med å åpne meg selv opp og gi slipp på negative energier og dette er utrolig frigivende og fascinerende! Har truffet flere flotte mennesker som er åpnet og har healingevner og utrolig mye spennende å fare med, og som har gitt meg mye å tenke på. Så har jeg bare blitt utrolig glad!
Flere og flere kommer til å åpne opp for det åndelige og ukjente, for å oppdage at livet får en helt annen dimensjon og mening. Tross alt så har menneskeheten vært i konstant utvikling, og det stopper ikke nå.
At noe er uforklarlig skyldes kun mangel på kunnskap. Det er ingen grunn til å gi opp det rasjonelle og søke trøst i åndelige svar om man ikke er i stand til å finne forklaringer på tilsynelatende uforklarlige hendelser.
Men Nebbia: Lukker du helt øynene for det uforklarlige da?
Har du på Av-bryteren hele tiden?
Jeg tenker at det må være litt trist og kjedelig å ha det sånn. Å være fastlåst til vitenskap og bare godta det som har en forklaring.
Samtidig som jeg skjønner at er man lukket, så vet man iallefall hva man har, og mange kan sikkert være tilfreds med det. :rolleyes:
Hvis det åndelige finnes er det jo like rasjonelt som andre forklaringer. Selv er jeg hverken religiøs eller tror på ånder, men mitt grunnlag er akkurat det samme som hos de som er religiøse - jeg tror ikke. Det er ingen bevis for at Gud (eller flere guder, ånder etc) ikke eksisterer. Blant annet er det både logisk og rasjonelt at en guddom - som er smartere og bedre enn oss - enkelt kan gjemme bevistene for sin egen eksistens.
Men det er ikke det. Jeg har et fullverdig og rikt liv selv om jeg tror på det vår verden har å by på. Jeg fyller min åndelighetsbehov med det rike lageret av kunst, kultur og historie som finnes i den verden jeg kjenner. Mitt liv finnes ikke kjedelig en eneste dag og jeg lever på siden av A4-boksen helt uten å blande inn andre dimensjoner. Jeg tror ikke det finnes noe som er uforklarlig, men at det derimot finnes ting vi ikke vet hvordan vi skal forklare - særlig på individnivå. Det er ikke noe bevisst valg om å skru av og på knapper (din illustrasjon) - det er en nøye gjennomtenkt sannsynlighetsvurdering og bruk av historiske fakta for forklaring av "uforklarlige" fenomener. Det at du tror det er trist og kjedelig å ikke åpne seg for fremmede dimensjoner og overnaturlige krefter sier meg at ditt liv må være ganske trist og kjedelig når du trenger sånt for å berike det.
Og der kom den. Vi som ikke tror på spøkelser, energier og ånder har kjedelige liv. Vi er lukkede og fastlåste. Kanskje vi rett og slett har så spennende liv at vi ikke trenger å fantasere opp masse dill for å gjøre det spennende? ;) Det er vel så fastlåst og lukket å ikke godta at noe faktisk har en naturlig forklaring, men tviholde på det overnaturlige.
Signerer for øvrig Kasia.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønte spørsmålet, men skal prøve å svare likevel. Jeg er ikke åndelig, og tror ikke på urimelige forklaringer på ulike fenomen. Jeg har opplevd både deja vu og vardøger rimelig ofte. Deja vu regner jeg som mest sannsynlig at kommer av noe slikt. Vardøger tror er "feilkoblinger" i hjernen som sier i fra at noe den er vant til å skje på det tidspunktet skjer, selv om det ikke gjør det. Som sikkert oftere kan skje når man er trøtt.
Jeg forstår det til fulle at man kan leve lykkelig foruten åndelighet, og man trenger ikke savne noe.
Men jeg tenker at livet ville blitt tristere og kjedeligere uten det jeg nå vet og har erfart, og skal fortsette å forstå mer av. Og da tror jeg at mennesker som har denne forståelsen har mer dybde, enn mennesker som overhodet ikke er åpne for det åndelige.
Amelie, jeg skjønner ikke hvordan du kan sette likhetstegn mellom dybde og overtro.
Dessuten motsier du deg selv i innlegget, med å først påstå at du forstår til fulle og så følge opp med at du tror livet er tristere og kjedeligere uten. Da forstår du faktisk ikke.
Jeg synes det him sier her, er veldig bra. Hva jeg TROR og IKKE TROR på, er egentlig irrelevant for hva som er "sannheten". Hele poenget med en tro, er jo at det ikke kan bevises. Jeg synes det er helt greit og veldig forståelig at folk ikke tror på Gud/ånder/spøkelser/engler/reinkarnasjon/hjelpere eller u name it, men det er likevel ganske arrogant å påstå at fordi man ikke tror, så VET man. Like arrogant som når man hevder at man VET at Jesus lever. Man VET det ikke, men man kan godt tro på det og ha en personlig overbevisning.
Slik er det jo alltid når man har forskjellige interesser. Folk som er lidenskapelig opptatt av musikk ynder jo også å hevde at livet uten musikk hadde blitt grått og trist. Jeg for min del liker å lage ting med hendene og jeg hadde synes at livet mitt hadde mistet noe viktig uten det.
Amalie: Det er jo bare din subjektive oppfatning av hva som er viktig som farger deg. Jeg har også ting jeg vet (men de er veldig konkret også) som gjør meg glad og fornøyd, men det betyr neppe at andre setter like stor pris på de som meg.
Jammen Divine, hvis man har en personlig overbevisning, enten den ene eller andre veien så mener man jo at man vet. Religiøse mener jo at de vet, hvis ikke er de agnostikere. Også er jeg litt lei av at det kun er realistene som blir kalt arrogante, det er vel så arrogant å fortsette å tro på en overnaturlig forklaring når man har fått presentert en logisk en, og attpåtil mene at det gjør en mer åpen og innehar mer dybde.
Jeg syns det er helt greit å påstå noe slikt hvis man påstår det på egne vegne, at ens eget liv hadde blitt trist og kjedelig. Hvis man sier det på andres kan man ikke i samme slengen påstå at man forstår.
For meg er det stor forskjell på hva jeg tror og hva jeg vet. En tro er en indre overbevisning og kan ikke bevises. Jeg tror at mannen min elsker meg, jeg kan ikke se det i et mikroskop, eller lese en bevisrekke i et blad. For meg er tro like sterkt som å vite - for meg personlig, men det er alikevel en forskjell.
Det finnes et fenomen som er ganske fasinerende.
Det er at man har mange stadier av bevissthet og at man faktisk kan oppleve å drømme selv om man er våken. Jeg har opplevd å ikke være sikker på om jeg drømmer eller er våken mens jeg sover og kan våkne opp småforvirra. De som har dette i enda sterker grad kan oppleve "bortføringer til verdensrommet", se vanvittige ting ol.
Jeg tror det finnes logiske årsaker til veeeeldig mye...
Åh! Jeg hadde en natt med helt ekstreme hallusinasjoner og ville ting. Det var på barsel med førstemann, og viste seg at det var den natta melken virkelig kom. Eller, så kan det ha vært spøkelser. You take your pick.
Jeg har opplevd flere ting som er uforklarlige på den måten at jeg der og da ikke finner en åpenbar grunn. Men for meg så er det ikke naturlig å tro at det har vært spøkelse eller noe sånt, jeg tror at det finnes en "naturlig" forklaring selv om jeg ikke har skjønt hva det er.
Derfor stusser jeg alltid når jeg møter på folk som jeg anser som ikke er spesielt fylt med kunnskap om noentingen bruker som et argument dette at "jeg har ingen forklaring, og dermed finnes det ingen naturlig forklaring".
Om f.eks en radiostyrt bil hadde begynt å kjøre rundt av seg selv, hadde man trodd at det var en poltergeist i rommet, eller hadde man tenkt at det finnes en radiokilde i nærheten som slår inn på mottakeren i bilen?
Og jeg føler meg absolutt ikke lukket og at det er grunnen til at jeg ikke ser spøkelser og slikt hele tiden. Tvert i mot, jeg skulle svært gjerne sett et spøkelse, jeg hadde stormet bort til det for å undersøke det. Det hadde vært utrolig morsomt å sett et, men jeg tror ikke at de finnes. Dette fordi da hadde det vært mer kjent, man hadde fått større menneskemasser som hadde sett dem samtidig etc.
Nei hun gjør ikke det. Om Amelie og jeg hadde sittet i samme rom og rommet hadde ristet så hadde jeg antatt at det kunne dreie seg om et jordskjelv med frekvens som traff egenfrekvensen til huset, mens hun hadde tenkt at det var en engel som ville si ifra om et eller annet hemmelig. At den ene forklaringen er så mye mer "spennende" og "åpen" enn den andre all den tid ingen vet helt sikkert er for meg vanskelig å forstå.
Det som er litt felles med de som ønsker at det overnaturlige skal være forklaringen på alt de skjønner, er etter min erfaring (man finner da enkelte realister som tror på engler også, men det er ikke så vanlig), ofte svært dårlig kunnskap om naturfag.
Og jeg synes det virker trist og kjedelig å leve på i dette universet med alt det fantastiske som finnes her, som vær, vind, biologi, celleoppbygning, polarlys, andre planeter og solsystem, galakser etc etc, og ikke vite noe særlig om det. Bare en liten ting som hvordan vulkaner fungerer er jo utrolig mye mer interessant enn engler.
Dette er for meg et kjempegodt eksempel på hvorfor mange "lukker seg" for det åndelige. Det er stor forskjell på at noe er uforklarlig og at man helst bare vil se én mulig forklaring. Treffer man på slike som du beskriver, Esme, så vil antakelig de fleste mer oppegående bli skeptiske. Nå skal jeg innrømme at jeg er ganske lukket ift spøkelser og poltergeist, selv om jeg har hatt en del snodige opplevelser som sikkert kunne vært forklart med dette.
Det var enkelt og greit hormoner i ubalanse og en ekstremt sliten aC, ikke mer skummelt enn det. Selvfølgelig, hadde jeg gjerne villet tro at noen prøvde å gi meg et tegn kunne jeg selvfølgelig ha trodd det, men jeg synes det blir for lettvint å avfeie alt man ikke forstår med en gang med "det er nok noe overnaturlig".
Jeg har vært skremmende sanndrømt to ganger i mitt liv. Og det er uforklarlig for meg. Med det mener jeg ikke at det ligger noe åndelig bak eller noe som helst slik, det kan godt hende det var en utrolig tilfelidghet, det kan hende det var underbevisstheten min som forårsaket det på en eller annen måte jeg ikke vet noe om, men UFORKLARLIG var det åkke som. Det hadde vært veldig interessant å få en forklaring. En fysiologisk forklaring hadde verken vært mer eller mindre spennende enn en åndelig en.
Jeg har stor tro på "underbevisstheten". Voodoo er en religion jeg har lest mye om og som jeg har sansen for (nei, voodoo er ikke heksekunster og zombier). Grunnen til det er at det er en religion fyllt til randen med ritualer. Hver gang men har et problem, hver gang man flytter, hver gang noen blir født, dør, man har en dårlig dag, skal ha eksamen osv. så gjennomfører man et ganske intrikat rituale. Dette ritualet fører selvfølgelig til at man er megafokusert på akkurat den ene tingen man f. eks. ønsker å løse i ganske lang tid, noe som gjør at hjernen får tid til å arbeide med det hele, og mest sannsynlig finne en løsning. Troende vil påstå at de har fått løsningen fra den guden de har bedt om hjelp, jeg vil påstå at de får løsningen fra seg selv.
Jeg syns ikke det er min jobb å overbevise noen, da blir det litt den der å prakke på noen, noe de ikke vil ha. Men når noen spør syns jeg det er artigt å fortelle om det jeg har opplevd.
Men det som er interessant ang batterileker og andre radiokilder, hvertfall det som det var i Åndenes makt(?) var jo at radiokilden da har blitt borte etter at mediumet var der. Det skulle vært artigt å ha noen superskeptikere der med forskjellige duppedingser der i tillegg for å sjekke ut før og etter. Egentlig så burde de i Åndenes Makt ha hatt med seg noen der som kunne peile en eventuell radiokilde :jupp:
Ikke sant? Jeg tror det hadde for mange blitt et like morsomt program om man noen ganger hadde funnet en helt naturlig forklaring, for det er jo ikke nødvendigvis sånn at det dermed er kjedelig.
Den der kommer like ofte, om ikke oftere, i retur, glitter. ;) De troende søker enkle løsninger og greie svar, er ansvarsløse og ønsker ikke å tenke selv.
Jeg synes det er idiotisk å betegne livet som trist både den ene og den andre veien. Jeg kan ikke begripe hva som skal være så trist med å være ikke-troende, på samme måte er det høl-i-huet å kalle det troende bedriver for virkelighetsflukt.
har bare lest hovedinnlegg og er ikke helt sikker på om vi snakker om religion, spøkelser eller lilla stener som gir energi :gruble:
Religion: Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva jeg ønsker/håper vs tror.
Jeg ønsker/håper på en måte at det skal finnes noe/n der ute. Hvis menneske er toppen av kransepølsa blir jeg litt lessen. Vi er ikke så veldig kule egentlig.
Ja, hvis vi ser bort i fra meg, mener jeg. :knegg:
Men tror liksom ikke helt at det er noe annet heller. Men jeg kjenner at den litt naive barnetroen har store likhetstrekk med hvordan jeg ønsker/håper det skal være.
Spøkelser: Jeg klarer på ingen måte å tro på at døde mennesker eller dets sjel kan 'gå igjen'. Folk som forteller om uforklarlige ting som skjer i huset tror jeg egentlig ikke helt på. Eller, jeg tror jo på dem og det de sier, men jeg tror ikke på at det som har skjedd er uforklarlig.
Lilla stener som skal kurere kreft, gi energi, stoppe regnet osv: Dette tror jeg heller ikke på.
Jeg tror at farger vi omgir oss med kan påvirke humøret/sinnslaget vårt , men det har jo ikke så mye med åndelighet å gjøre igjen. :knegg:
Men selv om jeg mener og tror dette og til en viss grad knegger litt over dere som har et annet syn enn meg på ting, så vil jeg gjerne påpeke at jeg er åpen for at jeg kan ta feil.
Kanskje viser det seg en eller annen gang at Gud passer på, min døde farmor spankulerer rundt i hagen, og den rare metallplaten min venninne har under hodeputen (med en pil som peker mot nord) faktisk gir masse energi.
Ja, ikke sant. Jeg blir sint og såret av slike generaliseringer. Å ha en tro er slettes ikke enkelt. Det er faktisk ganske vanskelig til tider, fordi man har flere faktorer å forholde seg til å livet. Det må da være utrolig mye enklere å bare tro på det man ser.
Jeg mener det på noen måter kan være enklere å være ateist enn å være religiøs. Ihvertfall var det det for meg. Jeg vokste opp som kristen, og fikk en slags åpenbaring for noen år siden om at "Dette er det som er. Det er ikke noe mer. Det er ingen gud. Det finnes ingen overnaturlige vesener som bryr seg om hva jeg gjør eller ikke".
For meg har det gitt en frihet som jeg synes er helt fantastisk. For meg så er det sammenlignbart (i mindre skala selvfølgelig, men frihetsfølelsen er noe lik) med å bo sammen med snille foreldre og å flytte for seg selv. Så jeg synes livet på noen måter har blitt enklere men på andre måter har det gitt meg større ansvar og dermed også blitt vanskeligere for jeg må nå stå til rette ovenfor meg selv. Og jeg er mindre tilgivende enn hva Gud pleide å være.
Divine, det er sikkert komplisert for noen å ha en tro. Jeg har ingen, og syns ikke det er problematisk i det hele tatt. Men jeg regner med at dette igjen er individuelt og det er sikkert millionvis av ulike årsaker til at man finner det problematisk eller ikke.
Jeg ønsker ikke å karakterisere den ene eller andre siden som verken det ene eller det andre, det er arroganse å møte fra begge leire. Jeg innrømmer glatt at overtro er en av tingene som trigger min "arroganse og fordoms-button" i allefall. Men det er ikke til å stikke under stol at religion i et historisk perspektiv har blitt brukt for å forklare fenomener man som menneske ikke har skjønt, og fler og fler aspekter ved religionene har forsvunnet nettopp fordi man har funnet gode, logiske forklaringer. Det betyr ikke at jeg ser på mennesker som har en tro av den ene eller andre sorten som enkle all over, men akkurat på det feltet føler jeg at de velger for meg en uforståelig og litt naiv løsning. Igjen, det betyr ikke at jeg syns at de som mennesker er enkle og naive. Jeg syns det er ganske naturlig at man synes noen mennesker velger enkle og naive løsninger innimellom, på ulike felt. Det er sikkert dem som synes jeg gjør det også, uten at de nødvendigvis er arrogante til hele meg.
I mitt hode er det en himmelvid forskjell på "troende" og "de som tror på spøkelser". Mye fordi de to egentlig ikke harmonerer så veldig, rent bibelsk.
Jeg synes det er lettvint å tro at alt uforklarlig er overnaturlig, men er veldig klar over at det ikke er lettvint å være troende.
Esme da. Det var forhåpentligvis et eksempel satt helt på spissen - for der kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. :D
Jeg har også hatt en religiøs oppvekst, og er lettet over at jeg nå begynner å tillate meg selv å gi slipp på mye av det jeg har blitt lært.
Generelt finnes det utrolig mange innfallsvinkler rundt religion og mange måter å være kristen på - men hvem er egentlig Gud?
Kanskje gud er inni oss alle. Uansett, det er et milevidt felt en kan diskutere og kanskje aldri komme til bunns i. Man må bare finne ut av det selv.
Men Glitterchick, du misforstod meg.
At livet er kjedeligere og tristere uten åndelighet er subjektivt.
Da snakker jeg om mitt liv. Jeg sier jo at andres liv kan være meget tilfredsstillende - men at mennesker som bastant lukker igjen for f.eks:
reinkarnasjon, healing, tankens kraft, aura, astrologi etc.
det blir for meg mennesker som mangler noe.
Og jeg har selvfølgelig interessebredde som for andre kan være mangelfull.
Jeg klarer ikke helt å se linken åndelig og religiøs/religion. Så å diskutere begge deler blir fryktelig vanskeligt.
Vet jeg har skrevet det i flere lignende diskusjoner, men for meg blir det 2 ting. Ja, jeg tror på "overnaturlige" ting, spøkelser, healing, medium(ikke alle..). Men jeg er ikke religiøs, for der har jeg ikke hatt noen opplevelser, noe som sier meg at dette er riktig.
Åndelighet er ikke bevist på tradisjonell måte, at du har opplevd ting som du mener beviser det for deg er ikke helt det samme. Det er i alle fall dette som er stridens eple i slike diskusjoner, de som er religiøse eller tror på det åndelige kan ikke frembringe "holdbare beviser".
Nei, jeg skrev jo det, åndelighet er bevist for meg! Og for meg er det ikke viktig å bevise det for deg eller noen andre. Jeg vet, har sett, har opplevd, jeg trenger ikke andres bekreftelse. :enkel:
Jeg er ikke særlig religiøs, men jeg er til dels åndelig.
Jeg har stor tro på at vår hjerne har mye større potensiale enn det vi i dag vet om og bruker, og jeg tror at vi i fremtiden vil utvikle oss videre, og bruke bla vår intuisjon i hverdagen.
Jeg tror at det i Norge er mest stuerent å være ikke-åndelig, (Hegnar er et flott forbilde ) og at det tar lang tid før vi ser noe særlig Märtha-effekt. :knegg:
Vesten er globalt sett en ikke-troende verdensdel der vitenskap er rangert som den absolutt høyeste sannhet. ( Og takk og lov for det)
Jeg tror likevel at mange tenker at det åndelige og vitenskapen er motstykker, og at det ene ekskluderer det andre.
Følgende vil da bli at jo mer du tar avstand fra det ene, jo mer enig må du jo selvsagt være med det andre. Da får vi slike beleiringer som dum/troende/fantasifull/svak og smart/ikke-troende/arrogant/sterk.
Jeg mener at det ikke trenger å være sånn, og samler det beste av begge deler i mitt liv.
Jeg elsker å lese fakta, holde meg samfunnsmessig og politisk oppdatert og elsker å lære nye ting.
Jeg har lest en del om engler, hjelpere, ånder, åndelighet og healing, men synes det blir kjedelig i lengden. Ikke fordi jeg ikke tror på noe av det, men rett og slett fordi ikke alt er like interessant- for meg.
Jeg tror at vi må forsøke å se forbi denne polariseringen av åndelig- ikke-åndelig, fordi jeg tror veldig mange befinner seg midt i mellom.
Jeg vil også understreke at de fleste åndelige først og fremst søker naturlige forklaringer på merkelige ting de opplever, og at de selvfølgelig ikke forfekter vitenskapelige bevis når de finnes.
Der tror jeg du tar feil. All den tid jeg har diskutert temaet beviser det motsatte, de aller fleste som tror på spøkelser/healing/ånder/engler osv går ikke bort fra denne troen selv om man kommer med langt mer vitenskapelige bevis og forklaringer. Jeg syns det er påfallende mange som søker de åndelige forklaringene først, og gjør dette utifra "hvis jeg ikke skjønner det, må det være mystisk"-teorien.
Jeg vil også understreke at jeg ikke syns det er noe galt i å være troene på noe som helst vis, og hadde jeg fått beviser for at spøkelser finnes, så hadde jeg også trodd på dem. Da snakker jeg om ordentlige beviser, ikke "bevist for meg". Så det er ikke det at jeg er lukket for alle mulige andre teorier, jeg syns bare man bør gå den mest logiske veien først.
Jeg snakker ikke om 10 %- myten, men at det meste kan læres hvis man ønsker det. Jeg tror at intuisjonen er en av de tingene som kan trenes opp, og ikke en medfødt evne hos noen heldige utvalgte. Noen har helt sikkert mer talent enn andre, akkuratt som noen har lettere for matematikkk enn andre, men skal man bli god i noen av delene må man, øve, lese og trene.
Når det gjelder de åndelige og manglende tro på vitenskap, så skjønner jeg ikke helt hvem du har diskutert med, hvis de virkelig forfekter verdien av bevis.( Det betyr ikke at jeg ikke tror på deg. )
Det er jo den grunnlegende basisen hos enhver proffesjonell klarsynt og medium, nemlig det å gi bevis for at man formidler informasjon som klienten vil kjenne igjen enten der og da, eller ved et senere tidspunkt. ( Med profesjonell mener jeg de som har dette som levebrød.)
Hvis du tenker at de ikke ser vitenskapens verdi fordi den ikke generelt har klart å bevise at paranormal aktivitet virkelig eksisterer, så er jeg enig med de åndelige. Det stemmer at det ikke er bevist, men det er heller ikke motbevist, så da er jeg åpen for at de kan ha rett inntil videre.
Og da er jeg egentlig kommet til kjernen i det jeg lurte på i hovedinnlegget mitt: Har du noen personlig erfaring med ting som av andre oppfattes som paranormalt? Har du feks forsøkt å benytte deg av en klarsynt eller et medium, for å se om de faktisk kan gi deg noen bevis som vitenskapen på nåværende tidspunkt ikke kan?
Om et medium som absolutt ikke kjenner deg kunne beskrevet din avdøde slektnings personlighet, utseende, dødårsak og attpåtil kunne formildet en beskjed til deg som hadde gitt deg mening (utover at vedkommende "er med deg, stå på bla-bla".), hadde det vært et bevis for deg?
Pio, da får vi bare enes om å være uenige, rett og slett. Når jeg snakker om bevis mener jeg allmenngyldige bevis, ikke det å overbevise noen.
Det du sier om intuisjon, er jeg delvis enig i, men jeg tror ikke helt på samme måte som du mener. Jeg tror det å få bedre intuisjon kan læres, men jeg mener ikke på den måten at man kan spå, se inn i fremtiden, heale, snakke med de døde osv. Men man kan selvsagt bli bedre til å lese situasjoner, ansikter og reaksjoner som den man leser ikke er klar over at den "gir" fra seg. Jeg linker igjen til en god artikkel fra forskning.no som jeg har linket til mange ganger før i slike diskusjoner.
Jeg har for øvrig både fått satt opp et ordentlig horoskop (to ganger) og blitt utsatt for en healer tillegg til det jeg nevnte tidligere i tråden. Horoskopene var egentlig ganske generelle, selv om de ga inntrykk av å ikke være det - de "snille" tingene var slikt man gjerne vil kjenne seg igjen i, og de "slemme" var ikke av den arten at det ville være for vanskelig å innrømme. Healingen funket ikke på noe vis, jeg kjente nada, noe healeren mente var veldig ille. :nemlig:
Men hvordan tenker du at man skal kunne bevise åndelig aktivitet på en allmenngyldig måte? Det nærmeste man har kommet er vel utslag på måleinstrumenter ment for elektrisk aktivitet, men det beviser svært lite for min del ihvertfall.
Men hva med den tenkte situasjonen der et medium formidler kontakt med avdøde for deg? Hadde du vært åpen for å prøve det hvis du fikk sjansen, og hadde du kunnet blitt overbevist tross mangler på vitenskapelig bevis?
At man ikke kan lære å spå, se fremtiden og heale- er det fordi du mener ingen kan det?
Selvfølgelig kunne jeg vært med på det hvis et medium hadde veldig lyst til å prøve å overbevise meg. Men jeg tviler sterkt på at jeg ville blitt overbevist. Jeg kan ikke se for meg en situasjon der jeg ikke ville kunne finne en mer logisk forklaring enn at mediet snakket med min avdøde bestemor. Og selv om jeg personlig ikke hadde greid å finne en logisk forklaring betyr ikke at andre heller ikke ville greid det. Jeg mener, jeg aner ikke hvordan de fleste tryllekunstere gjør sine triks, men det betyr ikke at det er trolldom.
Dette er en artikkel skrevet av en journalist som har èn erfaring som tenåring der han gikk til en håndtyder.
For meg så er det så tynt grunnlag, at jeg ikke oppfatter det som noen god artikkel.
Det der for meg, betyr akkuratt så mye som når én person forteller deg om en paranormal ting som har overbevist dem.;)
Når det er sagt, så er det ikke feil det han sier videre angående juks og fanteri og "cold reading". Det finnes helt klart noen som ønsker å tjene penger på denne måten, men de aller fleste holder ikke på sånn.
De som faktisk er klarsynte og ønsker å jobbe med dette, gjør det fordi de ønsker å bruke evnene sine på å hjelpe andre. Mange gjør det gratis, så det kan ikke akkuratt være pengene de er ute etter.
Det som forbauser meg er at hvis man har så mange klarsynte som er interessert i å hjelpe andre uten å få betalt for det, hvorfor er det ingen som greier å finne igjen bortkomne personer eller forhindre grusomme ulykker og voldshandlinger?
Søderlind er forresten en meget god journalist med stor kunnskap både om paranormale ting, konspirasjonsteorier, religion og slikt.
Jeg har for lenge siden innsett at FP ikke er stedet å lufte sine åndelige undringer, med mindre man liker å bli satt knallhardt til veggs for sine refleksjoner da. :knegg:
Er det ikke? Det er ikke noen hemmelighet at politiet innimellom benytter seg av klarsynte, selv om det ikke er så vanlig her i Norge.
Og med de motforestillingene som ligger i samfunnet mot denne typen evner, så er vel ikke sjansen for å bli tatt på alvor så veldig stor.
Hadde du latt være å gått på et fly som jeg fortalte deg at kommer til å lande fortere enn planlagt?
Neppe. :hehehe:
Med rasjonelt mener jeg noe som logisk kan forklares og etterprøves av andre. Hvis man tyr til det åndelige når man ikke er i stand til å forklare noe ut fra dagens kunnskap, ja da mener jeg man beveger seg inn i den irrasjonelle sfære.
Tvert imot! Min bryter står PÅ hele tiden. Det innebærer at mine øyne er åpne. Åpne for at en hver hendelse har en rasjonell forklaring.
Vi er tydeligvis på forskjellige planeter. Jeg er usedvanlig fornøyd med tilværelsen, og synes det trist at voksne mennesker ikke kan akseptere at verden er spennende nok uten å dra inn eventyrelementer.
Jeg mener at om man er sanndrømt to ganger i løpet av sitt liv, så er ikke dette enormt mye og har med tilfeldigheter å gjøre...
Jeg tror mennesker kan ha mer instinkt og intuisjon enn vi er klar over. Men syntes ikke det er overnaturlig.:)
Nei, det er ingen hemmelighet. Det er heller ingen hemmelighet at "hjelpen" de tilbyr aldri fører noen vei. Eller har du noen eksempler hvor politiet kan bekrefte at saker er oppklart ved åndelig hjelp?
Jeg får litt Valen-asossiasjoner når jeg hører om såkalte klarsynte som vil hjelpe politiet.
[yt]hrAhPDAd4_k[/yt]
Som Nebbia sier, har hjelpen fra klarsynte noensinne ført til noe som helst? Har de noen gang kommet med opplysninger som ikke er så generelle, tilfeldige eller logiske at normal sunn fornuft kunne kommet frem til det samme?
Neppe. Det er også påfallende at alle de klarsynte kommer i ettertid av slike hendelser og sier at de så at kom til å skje. Hvorfor sa de ikke i fra da? Bestilte en annonse i New York Times? VG? Det kunne i allefall bevist at de snakket sant.
Nå lukker jeg øynene for avataren til Pio og prøver å svare saklig på et spennende spørsmål.
Jeg er en kristen skeptiker – altså står jeg med et bein i hver leir. Jeg er enig i at mange prøver å forklare fenomener de ikke forstår som overnaturlige, bare fordi de ikke kan nok. Jeg er derfor skeptisk til deja vu, vardøger, spøkelser osv. Samtidig har jeg etter først å ha gått vekk fra barnetroen og ikke trodd noen år, kommet fram til at jeg tror det finnes en Gud og jeg definerer meg som kristen. Hvorfor? Tja, det er vel mange grunner. Jeg har såpass mye realist i meg at jeg (til en viss grad) kan forstå hvordan naturen har blitt som den er. Samtidig mener jeg at mange dyr, planter og andre levende og døde ting i naturen er for fantastiske til at de har utviklet seg sånn bare gjennom ”survival of the fittest” og evolusjon. Altså tror jeg det finnes en Gud som har hatt styring med det og at han har både humor og estetisk sans. Noen vil kanskje se troen som en slags redningsplanke fordi mange ting i livet er for stort til å kunne ta inn over seg uten å ha en tro å holde fast i (sånn som at vår lille klode suser rundt i et uendelig verdensrom der vi foreløpig ikke har funnet andre planeter med liv, hva skjer når vi dør sov.), men jeg tror egentlig ikke det for min egen del. Tro gir en trygghet, men som andre skriver, er tryggeheten like stor (eller liten) for de som ikke tror.
En utfordring jeg har er hvordan jeg legger fram min tro for barna. Jeg mener at en del av det å være kristen er å oppdra barna i kristen tro, og jeg synger f.eks. "Kjære Gud jeg har det godt" når de skal legge seg. Samtidig vil jeg åpne for at de selv skal ta et bevisst valg, selv om de tar det valget på grunnlaget av den bagasjen (som sikkert også kan kalles indoktrinering) vi som foreldre har gitt de. Storesøster og jeg snakker av og til om Gud og Jesus (når hun spør), og da prøver jeg alltid å være klar på at dette er det jeg tror, mens andre tror andre ting. Som treåring som foreløpig ser opp til sin mor blir hun selvfølgelig preget av det jeg sier, men jeg vet ikke om det er så mye verre enn om jeg hadde sagt at det ikke finnes noen gud og påvirket henne den veien.
Å har respekt for andres tro - eller mangel på tro - er vesentlig synes jeg. Det jeg har null respekt for er de som prøver å tjene penger på eller oppnå berømmelse ved hjelp av sin tro eller sin (påståtte) evner, eller bruker troen til å undertrykke andre mennesker. Hvis Märtha virkelig kan snakke med engler, ville det i mitt hode være mer etisk riktig av henne å dele sine evner fritt. Ikke undervise ved en lukket skole der det koster mange tusen å være elev.
Ja, jeg har heller ikke sagt at det var overnaturlig. Jeg sa at det var uforklarlig, i og med at jeg ikke har en forklaring på det var tilfeldigheter, intuisjon eller en ånd som ville si meg noe ... ;)
Men jeg klarer ikke helt å fri meg for å tenke at om det kom frem iavisen at en klarsynt hadde funnet igjen ett menneske, så hadde visse skeptikere slått det fra seg som "tilfeldig".
Jeg kjenner ingen klarsynte som har funnet igjen mennesker, men jeg kjenner ei som har funnet igjen dyr. Hunder, katter og hester.
Tja, det var ikke fornærmende ment, men jeg trenger litt fler imponerende detaljer enn "har funnet igjen dyr" før jeg kan ha noe forståelse for at "klarsynt" kan brukes som beskrivelse.
For meg blir det like merkelig å benekte at det finnes overnaturlige fenomener som det blir å påstå at de finnes.
Iom at det skjer uforklarlige ting, så er de jo nettopp det -uforklarlige.
Å skulle forklare det med at det er noe som heller ikke kan forklares "åndelighet" blir helt merkelig syntes jeg. Ser ikke helt hvorfor det gjør det bedre, annet enn at det virker mer spennende?
Jeg så på "jakten på den sjette sans" som gikk på TVNORGE en tid tilbake, og jeg ble ganske overbevist om at det finnes noen med klarsynte evner. Hvordan kan deltager etter deltager si at vedkommende som ble begravet her ble halshugget når eneste informasjonen de har er en gravstøtte og et bilde av personen? Jeg tror ikke det er tilfelfigheter, jeg tror ikke det er arrangert av TVNORGE og jeg tviler på at det er flaks. Det var mye mer som kom frem i det programmet, noen slet mer enn andre, men vinneren av programmet, var spot on nesten hver gang, altså. Hun plukket ut to syke hester av fire tilsynelatende friske hester, og sa nøyaktig hva som feilte dem. Tilfeldig? I think not, men man tror det man vil tro.
Jeg vet flere som har sett denne serien som sier det samme. Personlig så blir jeg helt overgitt over at det går an å tro på en serie som er laget på TV. Om det hadde vært sånn at ingen var klarsynte og serien ikke hadde hatt et grunnlag for å fortsette, tror du de hadde avblåst serien fordi de er så opptatte av å bringe sannhet ut til folket, eller tror du at de er først og fremst opptatt av å lage underholdning?
Selv anerkjente dokumentarskapere som Michael Moore og Morgan Spurlock lurver og lyver og klipper for å få frem buskapet sitt. En kompis som driver med dokumentar sier alltid "Folk må skjønne at dokumentarer er subjektive, og at en dokumentar må sees i forhold til hva filmskaperen ønsker å få frem. Det er ikke en sannhet, men mer et argument."
Og dette gjelder enda mer for TV-serier som er laget i underholdningsøyemed, de er aldri objektive, og de er absolutt ikke noe sannhetsvitne for noe som helst. De er filmet og klippet for at de skal være underholdende. Wikipedia er et fyrtårn av objektiv sannhet i forhold for å si det sånn.
Hvorfor skulle man ikke tro på det? Fordi det er laget og vist på TV? Det var da et merkelig argument å bruke for å forkaste sannsynligheten for sånne evner. Jeg er på ingen måte et godtroende nek, men jeg har heldigvis ikke bikket over å blitt mistroisk til alt heller. Man skal riktignok ikke tro alt en hører, men jeg utelukker ikke sannsynligheten for at noe sånt kan stemme, og det skal andre forklaringer enn "vist på TV" til for at jeg skal bli skeptisk, altså.
Jeg tror at det finnes mennesker med uforklarlige (merk: jeg bruker med vitende og vilje ikke ordet "overnaturlige") evner. Det betyr ikke at jeg tror at alle som sier de har slike evner, har det. Langt derifra.
Det tror ikke jeg heller, og programmet vist på (brace yourselves) TVNORGE, luket raskt ut nekene som hadde gjort seg bedre hos Kristian Valens "De svaksynte".
Jeg har foreløpig ikke møtt noen med slike evner, så jeg er skeptisk til at de finnes. TVNorgedokumentarer ser jeg på som ren underholdning og tror det meste er regisert inntil det motsatte er bevist.