Jeg lurer på en ting. I enkelte tråder her inne så er det stadig noen som fremhever at man må ha en karriere og høyere utdanning er et "must".
Jeg lurer egentlig på hva dere tenker om de som velger å droppe karrieren til fordel for å være hjemme med sine barn?
Jeg har en venninne som har fire barn. Hun har valgt å være
"hjemmearbeidende". Stadig må hun overfor enkelte venninner forsvare sitt valg. Noen av hennes karrierebevisste venninner kan ikke skjønne at hun ikke tenker på sine pensjonspoeng osv. Hun må jo ha en karriere å gå tilbake til når barna er store !!!
Hva tenker dere om de som velger å være hjemme med sine barn?
Jeg tenker at enhver må gjøre hva som passer dem og deres familie best, enkelt og greit. Noen blir lykkelige av å kombinere familie og karriere - noen liker en deltidsløsning, og andre finner lykken i å være hjemmeværende noen år. Hvordan kvinner/menn velger å styre livet sitt bør ingen andre legge seg opp i.*
(*Med selvsagt unntak for omsorgssviktsituasjoner, som er en helt annen diskusjon en denne.)
Jeg skjønner ikke at noen vil gjøre seg avhengig av en mann.Statistisk sett så ender mange samliv i brudd, kanskje ikke før det er gått mange år og barna begynner å bli store.Hva gjør man da? Man er lite attraktiv på arbeidsmarkedet, har ingen inntekt?
Jeg garderer så godt jeg kan, og er ikke så naiv at jeg ikke tror mannen kan forlate meg, og da skal jeg jaggu meg klare meg selv.
(Nå tenker ikke jeg deltid i noen år,utvidet permisjon ol. men de som velger bort jobb for å være hjemme på fulltid i mange,mange år).
Jeg er litt enig med amo, man bør ikke gjøre seg avhengig av en mann, for man har ingen som helst garanti for at forholdet skal vare, og da kan man lett sitte i baret. Man bør i tilfelle gardere seg på en eller annen måte.
Samtidig så mener jeg at det finnes gradsforskjeller på uttrykket "å velge vekk karriere". Man kan også velge en annen type jobb med mindre ansvar/jobbing og redusert stilling i de årene barna er små. Da trenger ikke det bety at man taper så veldig på det.
Men i prinsippet så er jeg for at man i tilfelle bør dele på å skulle prioritere anerledes når barna er små. Det som ofte skjer er at kvinnen jobber redusert, mens mannen da bare jobber mye mer for å kompensere for inntektstapet. Det taper særlig mannen på som får mindre tid med barna, og barna som får mindre tid med sin far. Kanskje det da er bedre at begge jobber fullt, men ikke noe særlig mer enn det?
Jeg tenker at jeg håper de har en god samboerkontrakt/ektepakt, som anerkjenner hennes innsats i hjemmet som likeverdig hans "karriere". Samt at de bør sørge for å opprette en pensjonsavtale til henne.
Og så håper jeg at han kan gjøre akkurat det samme på et tidspunkt det passer ham.
Det er i de fleste tilfeller veldig sannsynlig at man velger bort jobb / skole bare for en periode, og "å gjøre seg avhengig av mannen / damen" er et idiotisk uttrykk for familier med felles økonomi. Det er ikke snakk om å velge bort seg selv, sjela, karrieren og alle ambisjonene. Det er snakk om å fordele arbeidsoppgavene i hjemmet, og for en av partene innebærer det en periode som hjemmeværende mens barna er små.
Nå kommer det sikkert haugevis av svar i samme gate som "jeg kunne aaaaldri vært hjemmeværende ...", "jeg må jobbe, finne meg selv, være noe annet enn mamma, snakke med voksne ..." osv. Vel, greit det, det høres bare så forbaska nedlatende ut. Like nedlatende som "jeg kunne aaaaldri gått glipp av barnets første leveår ved å tilbringe bare noen få (våkne) timer med barna hver dag." Man er forskjellige, men det er ikke sagt at et av levesettene er bedre enn det andre.
Men uansett om det bare er i småbarnsperioden, tror jeg det er mange som ikke har et reflektert forhold til hva det egentlig vil si å være hjemme - slik som du har, Skremmern. Bare det at du kan si at det er snakk om å fordele arbeidsoppgaver, og ikke tviholder på "det er bare mor som er bra for barna, så jeg bare mååå være hjemme"-tankegangen.
Men hvor lenge varer småbarnstiden, da? Spytter man ut to-tre-fire unger er det snakk om en bra periode, altså. Jeg synes tankegangen "mor er best" er like idiotisk som "mor må på jobb". Men, ja, jeg tenker gjennom valgene mine, jeg og mannen kommuniserer på et fint plan og vi har innrettet oss slik vi ønsker å leve.
Dette er jo slett ikke svart/hvitt, og fasiten finnes ikke. Uansett er det veldig viktig at man har ting i orden sånn at man ikke er screwed økonomisk om ting skulle forandre seg.
Jeg tenker også på dette med hva man er "skapt" til. Noen elsker å gå hjemme med 8 barn og stor ståhei, andre koser seg med litt deltidsjobbing på Rema og er hjemme med barna ellers, andre synes det er topp med en grei dagjobb og at barna er i barnehage, og noen synes de vokser på å ha en jobb som utfordrer dem - og kanskje mindre tid til barna.
Det er rett og slett forskjell på folk, hva de vil og ønsker.
Når så den ene "retningen" gjør deg mer økonomisk selvstendig enn den andre, og også er mer i tråd med rettferdighet ift arbeid og lønn, (og samfunnsplikt som vi var inne på i en tråd for en stund siden, men det er ikke så viktig for meg) så er det jo ikke så rart synes jeg at hjemmeværende får høre akkurat det en gang i blant.
Man får pensjonspoeng for å være hjemme. Tror man får like mye som ved en inntekt på 250.000,- i året, eller noe sånt. Det er ikke mye, men ikke mer enn det jeg kommer til å tjene uansett. Så for meg betyr det ingenting når det kommer til pensjonspoengene.
Enig med deg! Jeg kommer nok til og jobbe litt når permisjonen er over,men ikke 80% som stillingen er på. 60 & holder lenge.. Jeg har valgt og ikke prioritere min karriere nå som barna er små. Har mange år igjen og jobbe,så rekker det senere.
Jeg burde sikkert ikke hatt barn, jeg hadde bare ikke fikset å være hjemme med gutta. Jeg blir rett og slett ikke en god mor av å være hjemme. Så jeg vil ikke si at det er for karrieren min jeg jobber, men for forstanden min.
For meg handler dette om å være i stand til å forsørge meg og barna mine selv på en fornuftig måte.
Jeg kunne godt ha vært hjemme en kortere periode, men ikke så lenge at det går for mye utover evnen min til å kunne forsørge oss.
Jeg synes det er veldig fint at noen velger å være mer hjemme en periode, men da bør man passe på at hvis den ene fokuserer mer på hjemmearbeid en periode at man har avtaler som ivaretar denne personen økonomisk.
Jeg har sett så mange ganger at kvinner velger å være hjemme noen år, mannen bygger karriere i samme periode, blant annet jobber kanskje han litt ekstra for å få økonomien til å gå opp når hun er hjemme. Dette vil ofte øke hans "markedsverdi" og ofte senke hennes. Dette medfører at de ikke stiller særlig likt hvis de skulle velge å gå fra hverandre - noe svært mange faktisk gjør.
Jeg føler meg utrolig heldig jeg, som "får lov" å være mye hjemme.
Det er klart at vi hadde hatt mer penger å bruke om jeg også hadde jobbet mer, men det går helt greit. Mannen driver eget firma og det er klart han til tider jobber mye, men det har han alltid gjort. Ikke noe mere nå enn da jeg jobbet 100%. Så bruker vi heller de pengene vi har på andre ting enn ny sofa og dyre klær. (13-årinene er de som har dyrest klær her i huset). Alt er jo til en viss grad prioritering. Det er mange som sier til meg at begge MÅ jobbe for at det skal gå rundt.. Og flere av dem har mindre gjeld enn oss. Hvor pengene brukes vet man jo bare selv?
Dette er det mange som ikke innser før de står og skal gjøre opp bo ved en skilsmisse. Den norske ekteskapsloven er, i motsetning til i mange andre land, slik at verdiene fordeles etter hvor mye man har tatt inn i ekteskapet OG hvor mye man har bidratt i ekteskapet. Man får riktignok igjen en del for å ha vært hjemme med små barn, men dersom man er borte mange år fra arbeidslivet, så skal det veldig mye til før man kommer opp på samme lønnsnivå som mannen. For veldig mange vil man aldri gjøre det, pga det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi tross alt har.
Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.
Det skjønner jeg. Men her blir det 50/50 uansett. Jeg har nettopp gått inn med nesten 100.000 i lånet (betalte med en arv jeg fikk), men det så jeg på som våre penger, ikke mine, selv om det var jeg som fikk dem. Det samme gjør han, heldigvis.
Hadde vi hatt muligheten hadde jeg ikke jobbet nå. Selv nå som alle tre begynner på skolen. Etter å ha vært hjemme i mange år vet jeg hvor stor verdi det har for vår familie at en av oss voksne er basen hjemme. Jeg vet hvor lite vi liker to voksne i full jobb og puslespillet som følger med det. Og i og med at jeg aldri har drømt om en karriere innen læreryrket (hadde nå jobben blitt sett på som en verdifull jobb med lønn etter ansvar, hadde det kanskje vært noe annet) så koster det meg ikke en kalori å ikke jobbe som det. Heldigvis har jeg muligheten til å jobbe redusert.
Og jeg er nok av dem som lever i nuet. Jeg aner ikke om jeg lever til jeg er pensjonist og derfor blir det faktisk meningsløst for meg å velge bort mer tid med familien for pensjonspoeng som jeg ikke vet om jeg får gleden av. Ungene mine vet jeg at jeg har stor glede av nå.
For meg som lever med felles økonomi så høres slike ting virkelig absurd ut. Da vi studerte tjente jeg mer enn han på min bijobb. Det falt meg aldri inn at jeg hadde rett til mer da, det samme gjelder nå når han tjener mer.
Mannen min har alltid tjent mer enn meg og han har spyttet inn masse penger i hus og innbo og sånt. Men vi eier alt sammen og kommer til å dele 50/50 hvis vi skulle skille oss.
Hjemmeværende eller ikke-hjemmeværende-trådene dukker opp med jevne mellomrom, og er de trådene jeg argumenterer på et veldig personlig plan. Det handler om hvordan den enkelte familie velger å fordele arbeidsoppgavene, og de personlige årsakene som ofte styrer de valgene man tar. Mannen min har vært hjemmeværende også, og anså tiden med storesøster som verdifull og minnerik. Glad han fikk gjøre det også. Nå har vi fordelt det litt annerledes ved at jeg jobber halvt, men bare på kveld / natt og helg, slik at barna våre er med mannen, meg eller øvrig slekt. Jeg rekker f.eks. å gå i åpen barnehage 4 dager i uka, og slipper å stue de bort til fremmede.
Jeg er en person som får fornybar energi av å tilbringe tid sammen med barna mine. Jeg leser uttalelser i denne tråden om de som ikke takler å være hjemme med barna sine o.l., og det mangler jeg ikke forståelse for, selv om jeg er rake motsetningen.
Forstår veldig godt at det kan ha stor verdi for familien at en har mye tid hjemme. Det jeg synes er viktig i den sammenhengen er at det ikke er noe som bare den ene voksne skal "betale".
Jeg vet ikke hvordan din lønn utvikler seg som lærer hvis du ikke jobber eller jobber redusert i en periode, men i mange typer jobber blir man hengende etter. Hvis det er slik bør man ha en økonomisk avtale partene imellom som kompenserer den som har tapt "markedsverdi", selv om ekteskapet/forholdet oppløses etter en stund.
Men hvis du føler deg tygg på at du kan forsørge deg og dine barn på en fornuftig og god måte hvis det blir nødvendig, så har du jo den tryggheten du trenger :)
Det at man nå, når man er lykkelig gift sier at man selvfølgelig vil dele 50 / 50 hvis noe mot formodning helt hypotetisk skulle skje, er ikke det samme som at det faktisk er det som blir gjeldende hvis man bryter. Jeg lurer på om det er mange som har lagt inn mange timer med arbeid i barn og hjem for at pappaen skulle få jobbet nok (for han tjener jo mest...) som har fått en realitycheck av den kjipe arten når bruddet en dag kom.
Det er noe med å håpe på det beste og forberede seg på det verste.
Som lærer blir man ikke hengende noe spesielt etter. Det finnes jo lite personlige tillegg og faktisk ligger jeg bedre an enn mange av mine jevnaldrede kollegaer fordi jeg jobbet hele ungdomstida mi, noe som jeg har fått betalt for i lønnsansenitet. Nå er det kun to år til jeg har nådd topplønn. Tenke seg til hvor flott lønnstigen vår er. Not. Det føles ikke særlig motiverende å jobbe i et slikt system, men den dagen de fleste av oss har funnet andre jobber finner vel staten det ut også, men det er en annen diskusjon.
Jeg vet at jeg har null problem med å forsørge meg og ungene på en fornuftig måte om jeg skulle bli alene.
Men det jeg tenker på for min del er at hvis man er mange år hjemme, vil man ganske ofte ha en lavere inntekt når man går ut igjen i jobb enn om man hadde vært i jobb hele tiden. Denne fordelen har oftest mannen når man skiller lag. Hvis den ene skal være hjemme i mange år mener jeg faktisk at man bør få kompensasjon på en eller annen måte for dette også...
Her jobber pappaen sjelden eller aldri overtid og vi deler alt husarbeid selv i de periodene jeg har vært hjemmeværende. Noe annet hadde ikke vært til å leve med.
Jeg har jo absolutt forståelse for at dere som har en god fordeling ikke "stresser" med dette på samme måte som for eksempel meg. :knegg: Det høres absolutt bra ut.
Da forstår jeg valget ditt veldig godt :)
Om man har den tryggheten kommer an på så mye. Bor man i Oslo kan det være tøft å forsørge seg og barna på en lav inntekt, og jeg vet det i bakhodet når jeg tar mine valg.
(Alt av hus, bil og innbo står i mitt navn så jeg føler meg rimelig sikker på at jeg får halvparten ved et evt brudd.;))
En annen ting, ofte føler jeg meg som verdens værste mor fordi jeg vet at jeg ikke hadde holdt ut å være hjemme med gutta mine. Jeg får testet ut dette hver sommer når de er hjemme med meg. Jeg er lærer og har jo litt fri om sommeren. Jeg beundrer de som klarer det på fast basis.
Men jeg må si at jeg er en smule forundret over den ene svigerinnen min. Hun har aldri jobbet en dag i sitt liv, har ikke NOE utdannelse. Hun fikk barn når hun var 18 år og nå er gutta hennes 17 og 21 år. Men fremdeles er hun bare hjemme.... Nå er hun så heldig at hun blir lønnet av mannen sin med mer i lønn enn jeg som lærere med 13 år på baken får utbetalt....... (Han driver eget firma og hun er liksom ansatt) Så pensjonspoengene behøver hun ikke bekymre seg over. Men jeg kan ikke forstå at det å gå å vaske huset hver dag er så stas...... For det er faktisk ikke så mye mer hun gjør. Hun har ingen hobbier, leser ikke bøker..... Og hun blir 40 år neste år..... Nei det der forstår jeg ikke.
Det tror jeg egentlig de fleste gjør, mitt poeng er økonomien etter et eventuelt samlivsbrudd, og hvilke muligheter man har for å forsørge seg og barna sine.
Jeg blir også en smule forundret over de som tror at det er umulig å kombinere barn med det å få seg en ordentlig utdannelse. Det er vel disse folka jeg har mest problemer med å skjønne, og det er vel denne gruppa som trenger å bekymre seg etter et evt. samlivsbrudd.
Jeg ser det annerledes. Mine barn blir kjent med barnehagepersonalet på lik linje som de blir kjent med sine besteforeldre eller venner. Vi introduserer dem, forklarer hvem de er og de lærer å kjenne dem ved å være sammen. Faktisk kjenner de jo nesten barnehagepersonalet bedre enn noen av våre venner, nettopp fordi de treffer dem oftere. Vil ikke si at venner og besteforeldre er fremmede, og derfor heller ikke barnehagepersonalet. Eller barna i barnehagen for den sags skyld.
Jeg ser, for ordens skyld, ikke på barnehager som å stue bort ungene til fremmende. Jeg har hatt to barnehager til mine tre og er strålende fornøyd med deres omsorg.
Vi har sikkert vært veldig heldige, men jeg har alltid oppfattet de voksne i barnehagen som et veldig bra supplement til oss foreldre.
De har vært andre voksne som genuint har brydd seg om barna våre, som har vist våre barn at det er flere måter å være voksen på, at folk kan være litt ulike. Jeg innbiller meg at at det har gitt dem en ekstra trygghet og litt ekstra spillerom når de bygger sin egen personlighet. Jeg har virkelig ikke oppfattet dem som fremmede, og det tror jeg ikke barna har gjort heller.
For meg har de voksne i barnehagen vært andre voksne jeg har kunnet diskutere mine barn med, andre voksne som virkelig kjenner mine barn, og kanskje på en annen måte enn jeg selv gjør, jeg synes det har vært veldig verdifullt.
Det finnes sikkert unntak, men jeg kjenner ikke de barnehageansatte utover den rollen de har. Jeg vet ingenting om de, aner ikke hvor de bor, hva de liker, hva de gjør på fritida, hvilket syn de har på barn osv. De er verken venner eller bekjente, ingen jeg omgås på fritida. De er fremmede mennesker i mine øyne.
Man blir fatisk kjent med dem på samme måte som man blir kjent med andre mennesker, Skremmeren. Den første barnehagen vi hadde kjente vi ingen av de voksne fra før, men da vi sluttet, etter fire år kjente vi dem godt. I barnehage nummer to var vi nok i en unik posisjon med både mormor, min venninne, barndomsbekjente, tidligere kollega av meg og naboen vår som ansatte. Jeg grein en stor skvett da frøkna sluttet i juni selv om de fleste av de voksne fortsatt er en del av livet vårt.
Jeg tror faktisk de fleste er unntaket da, Skremmeren. Jeg har hvertfall et mye nærere forhold til barnehagen og de andre foreldrene enn det, og det tror jeg nok de aller fleste andre har også.
Så du tror de aller fleste kjenner de ansatte på et personlig plan? Meget mulig, altså, og det er også meget mulig at jeg er unntaket. Men det forklarer vel uansett mitt syn på saken. Hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, for jeg kjente altså ikke de ansatte.
Det å velge å være hjemme med barna sine er vel ikke synonymt med å ikke like barnehager? Er man hjemme fordi man ikke liker barnehager?? Jeg trodde det var fordi man ville være sammen med barna sine?? :D
Jeg snakket ikke om personlig plan, men som bekjente. De fleste jeg blir kjent med er bekjente av meg, ikke personlige venner. Som f.eks foreldrene til gode venner av ungene. Slik har det i alle fall vært for oss. Mulig vi er unike, men jeg tviler på det.
Andre for ordne seg som de selv vil. Jeg vil vite at jeg kan klare meg selv, og ikke sitter igjen med svarteper ved et eventuellt samlivsbrudd eller enda verre ting som kan skje.
Jeg synes ikke du er rar, Berljiot (did I get it right?), jeg har egentlig ikke for vane å tenke at de som gjør ting annerledes enn meg er rare. (Men det utelukker ikke muligheten for at du faktisk er rar, altså. :humre: )
Det er ikke et fasitsvar på dette og heldigvis for det!
Vi må lære oss at det som vi velger nødvendigvis ikke passer for naboen.
Jeg kunne absolutt tenkt meg å jobbet litt mindre enn hva jeg gjør (jobber nesten 100 %) men akkurat nå så passer ikke det. Jeg har valgt en jobb hvor jeg tjener en god del mindre enn før. De siste 3 årene har jeg hatt en krevende jobb og det har vært mannen som har tatt seg av hus og hjem. Ingen hadde nok stilt spørsmål om det var han som hadde en slik jobb, men jeg fikk mange kommentarer på at jeg jobbet altfor mye.
Jeg kjenner jeg er ganske så enig med Bergljiot, egentlig.
Utdannelse mener jeg er kjempeviktig, for da har man ihvertfall et alternativ om man skulle måtte gå fra å være hjemmeværende til å være forsørger. Det åpner også opp for alternativer for hvordan man velger å løse hverdagen. Min søster er gift med en mann som er knapt ferdig med videregående, og hun er forsørger mens han er hjemmeværende med minstemann. Hadde begge hatt utdannelse hadde de kanskje kunnet bytte litt på det. Hun trives nemlig ikke i fulltidsarbeid, og han trives ikke som fulltidshjemmeværende.
Ellers er jeg også enig i de som sier at alle må finne det som passer seg selv best. Hva som er riktig for vår familie er ikke nødvendigvis riktig for naboen.
Jeg har vanskelig å forstå dem som velger å være hjemmeværende i mange år, fordi det er så fjernt fra hva jeg selv kunne tenkt meg. Samtidig så mener jeg at hver familie må velge den løsningen som passer best for dem.
Derimot har jeg ingen forståelse for dem som er hjemme i årevis uten å sørge for at de er økonomisk sikret ved et eventuelt brudd.
Jeg har på ingen måte valgt vekk karriere for å være hjemmeværende. Jeg tok høyere utdannese og jobbet veldig mye før vi fikk barn. Jeg velger rett og slett og legge jobben på vent noen år. Jeg har et yrke og en arbeidsplass som fortsatt venter. Det er jeg glad for!
Jeg kan jobbe så mye jeg orker når barna ikke trenger meg like mye! Tiden hjemme med barna nå som de er små er bare helt vidunderlig! Jeg ville heller kuttet ned på hus og andre ting enn å måtte jobbe fullt. Jeg må ikke forsvare valget mitt til stadighet og ikke hadde jeg brydd meg om det heller.
Det er klart jeg tenker litt på pensjonspoeng og fremtiden for meg, men sålenge barna mine har det godt skal jeg alltids klare meg! Mannen min setter god pris på at jeg vil være så mye sammen med barna våre.
Jeg synes hver familie må få organisere seg og prioritere som de vil. Jeg er ganske sikker på at det at en er helt eller delvis hjemmeværende gjør livet mindre stressende og kan ha en virkelig positiv virkning på hele familien. Absolutt en ting å vurdere når man har små barn, hvis man har økonomi og mulighet for det.
Men når det er sagt synes jeg nok at den som tar "jobben" med å være hjemmeværende, bør være litt bevisst valget - noe jeg ikke tror alle er. Hvor lett er det å komme tilbake til yrkeslivet? Hvordan vil man greie seg hvis man av en eller annen grunn plutselig satt igjen som "alenemamma", hvordan blir det hvis både mann og barn flytter ut samtidig osv osv. Jeg sier ikke at det MÅ være et problem, men kvinner er også ansvarlig for sitt eget liv og sin egen økonomiske framtid. Det er dessverre endel kvinner som først lærer dette "the hard way".
Jeg er hjemmeværende på 6. året og stortrives enda. Dog, jeg har sjelden alenetid og egenpleie. Det er alltid unger rundt meg, mine + andres. Jeg er mye barnevakt for andres unger pga de skal ut eller jobbe. De vet jeg er hjemme og er lett å ringe til. Jeg er ikke redd for fremtiden, eller når ungene er store. Jeg har et yrke og vet jeg får jobb. Jeg kan også velge offshore når jeg føler for det, og er absolutt ikke avhengig av noen som skal forsørge meg. Sparer pensjon gjør jeg og, så jeg bekymrer meg aldri.
Det er ikke alltid så lett å finne en jobb hvis man bare har vært hjemmeværende hele sitt liv. [Her er det "bare" som i "ikke noe annet enn", altså ikke et nedlatende "bare", men som en utelukkelse av andre erfaringer.] Den situasjonen ville jeg ikke satt meg selv i.
Å sette ting på vent er noe helt annet, da har man andre muligheter hvis ting skjærer seg. Men å være 40-50 år uten noe som helst arbeidserfaring, voksne unger, ingen mann, og økonomiske problemer - det er ikke alltid like enkelt.
Må si at denne uttalelsen sjokkerer meg. Slik du resonnerer her LaBanga så skulle min mann f.eks. hatt med seg mer økonomisk i forbindelse med en skilsmisse enn meg, fordi jeg at helsemessige årsaker har vært uten jobb i over 7 år??
For meg blir dette veldig feil. Det du sier her er at hans jobb teller mer enn din jobb som hjemmeværende. Ved at du evnt. hadde vært hjemme så hadde han fått en lettere hverdag der han kunne kommet hjem til ferdig middag og huset i orden slik at dere kunne få mer tid sammen og mindre mas om ting som måtte gjøres. Det ville jo være slik dersom dere valgte denne arbeidsfordelingen. Eller kanskje dere valgte andre måter å fordele på, men uansett. Om dere er enig om at du går hjemme en periode for å ta deg av et barn så må da det kunne være likeverdig en full jobb?? Du gir jo avkall da på egen karriere for å få en god hverdag med familien? Det er jo en investering dere begge har valgt evnt.?
Om mannen din hadde mer med seg inn i ekteskapet så kan det være særeie. Det vil stå utenfor et evnt. oppgjør dere i mellom.
Å si Jeg vil ikke være økonomisk avhengig av en mann høres helt feil ut for meg. Vi er en familie, en enhet, vi har felles økonomi, og hvem som drar inn pengene er helt likegyldig. Nå er ikke jeg hjemmeværende, men jeg synes likevel slike utsagn er merkelig. Jeg ville ikke gått rundt og krisemaksimert og tenke at vi kanskje blir skilt.
En ting er hva man føler og hva som kanskje er rettferdig, en annen ting er hva man kan kreve iht loven ved et skilsmisseoppgjør. Det er vel det LaBanga sier.
Jeg kjenner opptil flere av de barnehageansatte ganske godt etterhvert. Jeg vet både hvor de bor og hvor de kommer fra, hvilken familie de har og hva disse heter, jeg har også truffet enkelte familiemedlemmer, jeg vet hvilken mat de liker, hvilket politisk ståsted de har, hva slags menneskesyn de har og mye, mye mer. Man må våge å involvere seg litt når de tar initiativet. Og så hjelper det litt å være hyggelig og imøtekommende. :)
:nemlig:
Det er derfor man må sørge for å ha skriftlige avtaler, pensjonsordninger osv dersom man velger at den ene skal være hjemmeværende/jobbe redusert over en lengre periode.
Er det virkelig så vanskelig å forstå at noen ønsker å tilbringe tid sammen med barna sine? Jeg har ikke problemer med å forstå de som ikke ønsker det, så hva er det med den omvendte situasjonen du ikke skjønner?
De aller, aller fleste som får barn ønsker da å være sammen med dem, det er da ikke noe vanskelig å forstå ;)
For meg er det derimot vanskelig å forstå dem som ønsker å være hjemme på fulltid i årevis. Jeg mener ikke dermed at det er noe galt i å være hjemmeværende, jeg har bare problemer med å sette meg inn den situasjonen. Verre er det ikke.
Kan det være slik at de som velger karriere og lønn får mer igjen økonomisk ved en eventuell skilsmisse, mens de som velger å være hjemme med barna får mer igjen i selve relasjonene til barna? Og gjelder dette også dersom man ikke skilles men der feks mor er hjemme og far jobber? Har mor de tetteste og mest givende relasjonene til barna?
Nei, herlighet, verre er det nok ikke. Jeg prøver riktignok å forstå tankegangen din her, og det var mer utfordrende enn jeg hadde trodd. Så du har ingen problemer med å forstå at mange foreldre ønsker å være sammen med barna sine, det er det at de ønsker det i årevis som er problemet?
Jeg skjønner deg godt. Jeg har aldri hatt økonomisk mulighet til å være hjemme med barna.
Jeg mener det er opp til hver enkelt hvordan de vil tilbringe livet sitt.
Nå er du vanskelig med vilje........Jeg håper da virkelig at alle vil være sammen med barena sine i årevis, men etter min mening betyr ikke det at man trenger være hjemme på fulltid.
Tankegangen din tror jeg jamen jeg gir opp å forstå.
Jeg tror ikke har jeg får noe dårligere forhold til ungene mine enn andre selv om jeg jobber! Jeg har ikke noe superforhold til mamma selv om hun var hjemme til jeg begynnte på ungdomsskole, bare for å ta det som et eksempel.
Hver og en gjør vel det som passer for dem, håper jeg...
Jeg vet med sikkerhet at mine barn har og har hatt en mye mer spennende hverdag med kompiser i barnehagen enn de ville fått hjemme med meg. Jeg er ikke den typen som ligger på gulvet og leker i timesvis, og er heller ikke av den oppfatning av "hverdagslige gjøremål med mamma" er utfordrende nok med tanke på sosialisering og tilpasning til skolegangen senere. Fremmede i barnehagen er dessuten ikke så fremmede lenger når man har daglig kontakt.
Men, dette gjelder meg og mine begrensninger. Jeg vet andre som er unike i sin evne til å fylle dagene med spennende aktiviteter og som er unike når det gjelder å finne arenaer utenfor barnehagene hvor barna kan bryne seg på jevnaldrene. At disse ønsker å være hjemme har jeg all respekt for, og misunner dem evnen til å være "bollebakende plastelinamammaer".
Slik jeg har oppfattet det så vil ikke en hjemmeværende som har bidratt med å ta vare på parets barn bli sett på som en person uten bidrag til familiens totale økonomi. Hvis man skal begynne å tenke sånn så kan det bli mange og kompliserte oppgjør...
Ikke jeg heller, dessverre. Når mine to eldste var små følte jeg tidsklemma veldig på kroppen. Både mannen min og jeg måtte jobbe en del etter vanlig arbeidstid, og vi hadde det stramt økonomisk. Jeg følte meg fanget og så ikke veien ut av det.... Heldigvis endret dette seg etter vi fikk et valg. Da jobbet jeg et år 50% og mannen min det samme året etter.
Jeg valgte å være hjemmeværende da barna var små, fordi jeg ville ha god tid til dem. Jeg begynte å jobbe for fire år siden, men har ei lita stilling (vikar og det varierer hvor mye jeg jobber). Barna begynner å bli store og trenger meg derfor ikke så mye som da de var små, men setter fortsatt pris på at jeg er en god del hjemme. Jeg kunne aldri tenkt meg å levere barna i fulltids barnehage, for selv å se dem bare en brøkdel av hva barnehagepersonalet gjorde. Jeg er klar over at mange ikke har et valg og at mange ikke ønsker å være hjemmeværende. Valget jeg tok var gjennomtenkt og jeg har aldri angret. Økonomisk sitter jeg dårlig i det om jeg og min mann går fra hverandre, men jeg syns uansett at det er verdt det. Nå har vi også et sterkt forhold, kanskje nettopp på grunn av at småbarnsperioden ble mindre stressende når jeg var hjemme. For meg føltes det ikke riktig å jobbe fulltid basert på en statistikk som sier at mange blir skilt.
Jeg vil gjerne få presisere at dette er mitt valg og det rette for meg. Jeg har full respekt for andre som tar andre valg.
Like greit, jeg gidder ikke kaste bort tid på å forklare noen hvorfor andre kan ha et ønske om å tilbringe mest mulig tid sammen med barna sine. Skjønner man ikke det, er det like greit å gi seg mens leken er god. :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
